Maridalens Venner - landskap i Maridalen
   
Hjem

   
Om Maridalens Venner

   
Bli medlem

   
Kulturlandskap
      
Kulturmark
      
Slåttemark
      
Artslister
      
Kart
      
Gårder
      
Kulturminner
      
Kulturhistorie
      
Naturgrunnlag
      
Forvaltningsplanen
      
Ferdselsveiplan
      
Stedsnavninnsamling
      
Rapporter

   
Kulturarrangementer

   
Maridalsspillet

   
Skjøtsel
      
Slåttemark
      
Beitemark
      
Kulturminner
      
Lærebøker

   
Vandringer

   
Kultur- og naturstier

   
Skar leir

   
Slåttemyra

   
Årbøker

   
Markaloven


   
Media

   
Ord og uttrykk

   
Lenker
Hjem > Jordbrukspolitikk >  Pubertal sommerdebatt
Nationen 23. juli 2011

Pubertal sommerdebatt

Av Svenn Arne Lie, Nationen 23. juli 2011

En av de dårligst bevarte hemmelighetene i norsk landbrukspolitikk er at politikerne kan vedta nærmest hva de vil, politikken styres uansett, i stor grad, av mektige byråkrater. En annen hemmelighet, ikke spesielt godt skjult det heller, er at debatten preges av en god dose kunnskapsmangel fra politikernes side. Dette er sjelden et godt utgangspunkt, og en skulle tro at politikerne ønsker å gjøre slikt til skamme. Da Stortinget i 16. juni skulle diskutere årets jordbruksoppgjør, var det snarere tvert om: Politikerne utviste dessverre en imponerende vilje til å bekrefte de dårlige ryktene om seg selv.

Undertegnede hadde gleden av å være til stede i Stortinget under debatten. Gleden ble kortvarig. På avgjørende områder avslørte stortingsrepresentantene i sine innlegg en overraskende mangel på grunnleggende kunnskap om realitetene i landbruket, sviktende innsikt i sentrale sammenhenger i landbrukspolitikken og klare misforståelser rundt tallgrunnlag og innhold i jordbruksavtalen. Dette er åpenbart problematisk med tanke på at de samme politikerne til høsten skal vedta en landbruksmelding som legger føringer for politikken de neste 10–15 årene.

Landbrukspolitikken har rykte på seg for å være både lukket og komplisert. Det er sikkert mye riktig i dette, men det kan ikke unnskylde mangel på kunnskap hos dem som vedtar politikken. Stortingets menn og kvinner burde snarere ha interesse av å legge til rette for en reell debatt om utviklingen i jordbruket. Behandlingen av jordbruksoppgjøret tydet dessverre på det motsatte: Det er lite vilje til å reise en slik debatt. En kunnskapsbasert tilnærming erstattes av forenklet forestillinger om en politisk uenighet i landbrukspolitikken som på kjerneområder i virkeligheten er liten. Det tegnes opp et kunstig skille mellom høyre- og venstresidas landbrukspolitikk, mens de på helt sentrale områder trekker i samme retning, der verken høyre- eller venstresiden reiser kritiske spørsmål ved grunnleggende mekanismer i landbrukspolitikken.

Siste bidrag på lista over tilslørt politisk uenighet kommer fra Arne Haugen (Ap) og Svein Flåtten (H) i Nationen 6. juli. Istedenfor å orientere seg om realitetene i jordbruket, starter de en pubertal sommerdebatt om hva som ville skje ved et eventuelt maktskifte. Det er selvsagt ikke irrelevant hvem som styrer. Problemet er at Haugen og Flåtten reduserer landbrukspolitikken til et spørsmål om størrelsen på overføringene. Slik risikerer de å gjøre seg sjøl irrelevante i en videre politisk debatt om jordbruket. «Hvor utgangspunktet er som galest, blir titt resultatene originalest», slo Peer Gynt fast. Om debatten fram mot jordbruksmeldinga ikke tar utgangspunkt i realitetene i jordbruket og en reell forståelse for sentrale sammenhenger i landbrukspolitikken blir kanskje resultatet originalt nok, men spesielt konstruktivt blir det ikke.

Grunnleggende drivkrefter bak strukturelle utviklingstrekk som preger næringa, er dessverre fraværende når sentrale politikere diskuterer landbrukspolitikk. Slik utviser de folkevalgte en mangel på vilje til en grunnleggende debatt, som gjør dem sjanseløse når politiske løsninger skal meisles ut. Uten forståelse for avgjørende sammenhenger overlates politikken til byråkratiet mens politikerne pålegger seg selv en tilskuerrolle der de må fortsette å beklage at utviklingen på sentrale områder går i motsatt retning av de politiske målsettingene, slik Riksrevisjonen påpekte i sin gjennomgang av landbrukspolitikken.

Denne våren har vi sett en utbredt misnøye i bøndenes rekker i forbindelse med jordbruksoppgjøret. Denne uroen handler ikke bare om nivået på tilskuddene. Det er en uro som har bygget seg opp over tid, som knytter seg til landbrukspolitikken i sin helhet. Misnøyen retter seg blant annet mot resultatene av en investeringspolitikk der bøndene har blitt lovet økt lønnsomhet med større bruksenheter. Mange bønder har gjort som staten har bedt dem om. Resultatet har for mange blitt opphoping av gjeld, svekket lønnsomhet og større avhengighet av tilskudd. Men gjør det at vi får en debatt om gjeldende forvaltningsregime som baserer seg på en ensidig tro på teoretiske antakelser om stordriftsfordeler og overgang til selskapsjordbruk i samdrifter? Absolutt ikke. Den grunnleggende kritikken som ligger i resultatene av denne politikken sto for eksempel ikke på menyen da stortingspolitikerne tok ordet i debatten om jordbruksoppgjøret, og heller ikke nå når politikerne bruker sommeren på å krangle om hvem som har dårligst landbrukspolitikk.

Import av korn og kraftfôrråvare på 870.000 tonn, arbeidsinntekt på 140.000 kronr per årsverk og en produksjonsstruktur fullstendig avhengig av billig statskapital. Hva mener Haugen, Flåtten, Holmelid, Trældal, Aasland, Nordahl, Eide og de andre om dette? Hva synes de om situasjonen? Hva mener de om landbrukspolitikkens rolle og innhold? Og hvilke politiske løsninger foreslår de? Uten en interesse for og kunnskap om virkeligheten i næringa, blir det vanskelig å lage en god politikk for å løse de problemene norsk landbruk er ført ut i.


dot


dot
E-post: maridalensvenner@mobilpost.no Maridalens Venner, Konvallveien 67, 2742 GRUA. Telefon 90 68 41 45
Ansvarlig redaktør: Tor Øystein Olsen. Støtt Maridalens Venners arbeid - kontonr. 0530 58 56349