Maridalens Venner - landskap i Maridalen
   
Hjem

   
Om Maridalens Venner

   
Bli medlem

   
Kulturlandskap
      
Kulturmark
      
Slåttemark
      
Artslister
      
Kart
      
Gårder
      
Kulturminner
      
Kulturhistorie
      
Naturgrunnlag
      
Forvaltningsplanen
      
Ferdselsveiplan
      
Stedsnavninnsamling
      
Rapporter

   
Kulturarrangementer

   
Maridalsspillet

   
Skjøtsel
      
Slåttemark
      
Beitemark
      
Kulturminner
      
Lærebøker

   
Vandringer

   
Kultur- og naturstier

   
Skar leir

   
Slåttemyra

   
Årbøker

   
Markaloven


   
Media

   
Ord og uttrykk

   
Lenker
Hjem > Jordbrukspolitikk >  Progressiv landbrukspolitikk?
Trønderavisa 23. januar 2013

Progressiv landbrukspolitikk?

Av Svenn Arne Lie, Trønderavisa 23. januar 2013

Norsk landbruksdebatt begrenser seg ofte til ett tema: Nivået på de årlige overføringene fra det offentlige til jordbruket. Disse 13 milliarder kronene blir omdreiningspunkt i en debatt som stort sett definerer nasjonal matproduksjonsevne og landbrukspolitikk som særinteresser for bøndene.

Fokuset på de offentlige overføringene til jordbruket gjør videre at skillet mellom høyresida og de rødgrønne partiene i beste fall blir endimensjonalt. Representanter fra Sp, SV og Ap kaller høyresidas landbrukspolitikk gjerne for en «nedleggingspolitikk», men lukker samtidig øyne for konsekvensene av den landbrukspolitikken de sjøl nå fører. Under den rødgrønne regjeringen har det blitt lagt ned 5 000 fotballbaner med korn hvert år, den årlige importen av korn og kraftfôrråvarer er doblet til om lag 900 000 tonn, 2 000 årsverk forsvinner fra sektoren årlig, og gjennomsnittlig arbeidsinntekt pr. årsverk er 150 000 kroner. Denne inntekten har stått stille siden slutten på 1970-tallet.

I dagens krisesituasjon i jordbruket er de rødgrønne nær blottet for helhetlige alternativer til høyresidas landbrukspolitikk. De mangler en forståelse for sentrale fagøkonomiske sammenhenger i sektoren, innsikt i maktforholdene i Jordbruksforhandlingene, og de ser ikke betydningen av alliansepolitikk.

Hos de rødgrønne er det i tillegg en utbredt oppfatning om at det er progressiv landbrukspolitikk å øke overføringene til jordbruket. At det er å «satse» på jordbruket hvis det overføres mer penger fra det offentlige til sektoren. Mens landbruksdebatten begrenser seg til å omhandle nivået på overføringer til jordbruket, ignoreres en viktig debatt om hva disse pengene fra fellesskapet faktisk brukes til. Hva slags matproduksjon er det disse pengene stimulerer til?

Et slikt snevert perspektiv overser at det kun er et fåtall av bøndene – og kanskje aller viktigst: Andre enn bøndene – som tjener på fellesskapets overføringer til jordbruket. Et annet, og viktigere, poeng er hvordan denne tilskuddsavhengigheten brukes av landbruksmyndighetene til å styre sektoren. Tilskuddene fra staten er ikke en gave. Det er et svært effektivt styringsredskap for landbruksmyndighetene til å endre produksjonsstrukturer i jordbruket gjennom offentlige investeringer i ulønnsom stordrift, lave kraftfôrpriser, tilrettelegging av selskapsstrukturer og mye mer.

Denne landbrukspolitikken har gitt en situasjon hvor gjelda i norsk jordbruk vokser svært raskt og er på om lag 50 milliarder kroner. Produksjonskostnadene er i dag på 26 milliarder, mens markedsinntektene er 25 milliarder. Det koster altså omtrent en milliard kroner mer å produsere maten enn de inntektene råvareprisen genererer tilbake til næringa. Og dette er før bonden skal ha godtgjørelse for sin arbeidsinnsats og egenkapital! De statlige overføringene til jordbruket er om lag 13 milliarder årlig, mens sektorens totale arbeidsinntekter, er 8,5 milliarder kroner. Driftsøkonomien i sektoren er mildt sagt i ubalanse.

Mens overføringene fra staten på 1970-tallet utgjorde under halvparten av de totale inntektene i jordbruket, mottar sektoren i dag mer i overføringer fra staten enn den genererer av inntekt. Høyresiden vil både kutte i overføringer og redusere råvareprisene. Selvfølgelig idiotisk. Men hva er det rødgrønne tilsvaret? Økte overføringer, altså enda mer penger til å styre sektoren med en politikk som ikke virker?

Norsk jordbruk vil alltid være avhengig av støtteordninger. Bondens inntekter kan ikke ene og alene komme fra priser i markedet og vår nasjonale matproduksjon kan ikke drives i tråd med de politiske målsettingene uten en støtte fra det offentlige. Mål som folkehelse, bærekraftig ressursforvaltning og sjølforsyning kan ikke ivaretas av prisen på råvarene alene. Hovedproblemet i dag er likevel på mange måter motsatt, matproduksjonen er i økende grad styrt og avhengig av tilskudd.

Den økende avhengigheten av statlige overføringer fanger bonden i et system som verken er bra for den enkelte bonde eller for den nasjonale matproduksjonen. Det gir altfor mye makt og styring til landbruksbyråkratiet. Det holder ikke å be om mer penger til en landbrukspolitikk med virkemidler som ikke virker. Politikken må også endres.

En progressiv landbrukspolitikk er å gi den sjøleiende bonden tilbake kontrollen over egen produksjon blant annet ved at driftsøkonomien kommer på plass. Dette kan gjøres ved å redusere avhengigheten til offentlige overføringer, og heller øke bøndenes inntekter via pris.


dot


dot
E-post: maridalensvenner@mobilpost.no Maridalens Venner, Konvallveien 67, 2742 GRUA. Telefon 90 68 41 45
Ansvarlig redaktør: Tor Øystein Olsen. Støtt Maridalens Venners arbeid - kontonr. 0530 58 56349