Maridalens Venner - landskap i Maridalen
   
Hjem

   
Om Maridalens Venner

   
Bli medlem

   
Kulturlandskap
      
Kulturmark
      
Slåttemark
      
Artslister
      
Kart
      
Gårder
      
Kulturminner
      
Kulturhistorie
         
Markafolk
      
Naturgrunnlag
      
Forvaltningsplanen
      
Ferdselsveiplan
      
Stedsnavninnsamling
      
Rapporter

   
Kulturarrangementer

   
Maridalsspillet

   
Skjøtsel
      
Slåttemark
      
Beitemark
      
Kulturminner
      
Lærebøker

   
Vandringer

   
Kultur- og naturstier

   
Skar leir

   
Slåttemyra

   
Årbøker

   
Markaloven

   
Jordbrukspolitikk

   
Media

   
Ord og uttrykk

   
Lenker
Hjem > Kulturlandskap > Kulturhistorie > Historier fra Maridalen >  Peder Anker forteller om da Grunnloven ble til

Peder Anker forteller om da Grunnloven ble til

Av Dag Løkke, Tønsberg 2014

En sommerdag i 1814 er det ekstra folksomt i hvilestua på Sander i Maridalen.

Vanligvis sitter ikke bøndene og kjørekarene mer enn en halv times tid i hvilestua. Toppen sitter de en time, for de må alltid videre – enten de er på vei sørover til Kristiania eller de skal nordover til Hakadal og Hadeland. Men denne dagen i slutten av juli blir mange av dem sittende lenger enn de pleier. Og det blir snart fullt i rommet, fordi det stadig kommer nye reisende inn, og færre av dem haster videre. De aller fleste vil nemlig drøye pausen litt ekstra akkurat denne dagen.

For det er ikke hver dag at selveste kammerherren besøker Sander.

Godseieren og kammerherren, adelsmannen Peder Anker, bor egentlig på Bogstad gård, men han eier også Sander med alle dens herligheter og husmannsplasser. Ja, han eier mesteparten av Nordmarka. Pluss Bærums Verk. Det er ikke så ofte at Peder Anker er på Sander, selv om han eier gården. Men akkurat denne julidagen sitter han og forteller fra riksforsamlingen som han hadde deltatt på fra 10. april til 20. mai dette året. Han forteller med begeistring fra møtet på Eidsvoll, der de hadde laget en egen Grunnlov for kongeriket Norge.

Men i hvilestua registrerer de også en uro for hva som holder på å skje mellom nabolandene denne sommeren.

– Tror kammerherren at det blir krig med svenskene nå? Det er den 54 år gamle bonden Ola Eriksen fra Nøkleby i Hakadal som spør. Han er på hjemvei fra et besøk i Kristiania sammen med sin yngste sønn Erik på 14 år som har vært på bytur for aller første gang.

– Nei, England vil støtte oss og sikre freden hvis vi bare tar til fornuft og går inn i en forpliktende union med Sverige, svarer Peder Anker. – Men prins Kristian Fredrik er ikke så lett å overtale. Kong Kristian Fredrik mener jeg selvsagt. Vi valgte ham til konge etter at vi hadde undertegnet Grunnloven. Jeg tror det var 17. mai det skjedde. Jo det var visst det. Vi reiste i alle fall hjem igjen den 20. Da hadde vi holdt på i nesten seks uker. – Nei, Kristian Fredrik er ikke så lett å styre. Han er jo så ung og ambisiøs. Og svært selvbevisst og egenrådig. Jeg synes heller at vi skal støtte oss til svenskene.

– Men kan ikke godseieren fortelle oss litt mer fra møtet på Eidsvoll? spør hadelandsbonden Kristen Larsen. Han er 36 år gammel, født på gården Gullen, men er nå bonde på Kjørven gård, begge på Hadeland. – Det var vel mange stormenn der på Eidsvoll? Slike som Dere selv, herr Anker! Det er ikke hver dag vi helt alminnelige bønder får høre nytt fra den store verden! (Han koketterte litt med det å være "alminnelig", for både Gullen og Kjørven var store gårder med høy anseelse.)

– Nå vel, Eidsvoll ligger ikke akkurat ute i den store verden, og det var en god del alminnelige menn på møtet også, bemerket kammerherren. – Det var selvsagt flere jurister og prester der, og andre velutdannede folk. Mange embetsmenn. Men der var også mange helt vanlige menn. Og selveiende bønder. Han Even Thorsen for eksempel. Han var en enkel bonde fra Agder, helt sør i landet. Han var visst sjømann også. Han var den eneste av representantene som verken kunne lese eller skrive, så han måtte få hjelp da vi skulle skrive under Grunnloven med navnene våre. Han hadde forresten vært krigsfange i England også, denne Thorsen, så han var en spesiell kar som det var morsomt å snakke med. Men han og jeg var dypt uenige i unionsspørsmålet.

Kammerherre Peder Anker tilhørte unionspartiet på Eidsvoll, det som svigersønnen hans, grev Herman Wedel Jarlsberg, var leder for. Men unionsvennene hadde fått mye motbør, for de aller fleste av de 112 "fedrene" på Eidsvoll støttet den andre grupperingen, selvstendighetspartiet. Dette flertallet nektet å bli "gitt bort" til Sverige. De ville isteden at Norge skulle være helt fritt og uavhengig. Og derfor hadde de valgt prins Kristian Fredrik til konge. Dette kongevalget hadde de forresten gjort enstemmig. Noe annet ville ha vært en majestetsfornærmelse.

Herman Wedel Jarlsberg og svigerfaren og de andre unionsvennene mente imidlertid at det var helt urealistisk for Norge å tro at de kunne stå på egne bein. Mange i selvstendighetspartiet hadde heller ikke forstått – og visste det kanskje fortsatt ikke – at prinsen, eller kongen som han nå var blitt, også var arving til den danske trone. Ingen i hele verden kunne vite hvor mange år den sittende danskekongen – Frederik 6. – hadde igjen å regjere. Så hvor mange år ville da Norge kunne regne med å være selvstendig?

Nei, selvstendig kunne Norge neppe regne med å kunne være særlig lenge, så da var det bedre å satse på Sverige og Karl Johan. mente Peder Anker, selv om den svenske kronprinsen ikke forsto eller snakket verken norsk eller svensk. Karl Johan hadde vært fransk general under Napoleon, og han var kjent for sine gode lederevner.  Og han hadde en sønn, arveprins Oscar, som var en fremmelig ung mann på 15 år som snakket utmerket svensk, selv om han foreløpig bare hadde bodd i Sverige i fire år.

– Og så må jeg fortelle om unggutten Thomas Konow. Det var jo bestemt på forhånd at utsendingene til møtet på Eidsvoll måtte være fylt 25 år og ha en viss eiendom. Men han hadde ikke noe. Og han var bare 17! Hvordan tror dere det hadde seg at han kunne bli valgt da? Jo da, han hadde møtt opp på valgmøtet i Sødefensionen i Fredriksvern. Der skulle det velges to offiserer og to menige. Selv var den unge Konow sekondløytnant og skulle være med og velge de to offiserene. Men det møtte opp bare to mann! Og da ble de to som møtte opp, valgt som utsendinger. Det var jo ingen andre å velge! Men han var flink og kjekk, den gutten, selv om han ikke sa så veldig mye i løpet av de seks ukene på Eidsvoll. Han tilhørte flertallet som var imot unionen, men han kommer sikkert på bedre tanker når han blir skikkelig voksen!

Peder Anker fortalte også om den unge presten Nicolai Wergeland fra Kristiansand som i likhet med Anker tilhørte unionspartiet. Wergeland ønsket på ingen måte å komme under Danmark igjen, derfor ville han heller i union med Sverige, og han engasjerte seg så sterkt at han ble omtalt som "danskehateren". Han var en av de mest upopulære mennene på Eidsvoll, siden de aller fleste ville ha et helt selvstendig Norge som ikke var i union med noe annet land.

Det var for øvrig presten Nicolai Wergeland som foreslo å kalle nasjonalforsamlingen for "Stortinget". Og dette forslaget fikk stor tilslutning.

– Jeg hadde min faste plass på benkeraden helt inntil veggen, fortalte Peder Anker til mennene i hvilestua. – Jeg satt nesten helt oppe ved presidentplassen. Og vi som satt inntil veggen fikk etter noen uker nakken full av tørre nåler som drysset ned fra de girlanderne av granbar som var hengt opp til pynt. Noen kalte disse barnålene for riksdagsfnugg! Litt moro måtte man jo gjøre ut av det.

Peder Anker hadde også litt moro av å fortelle om de stirrende ansiktene til noen av dem som satt på motsatt side. De hadde utsikt til det som Jacob Aall omtalte som det "smukke, men til dels frivole" maleriet av den helt nakne gudinnen Venus. Det var vanskelig å få mennenes fulle oppmerksomhet, så jeg tok etter et par dager initiativ til å få dette bildet bort fra veggen, humret Peder Anker. – Jeg representerte jo verten på Eidsvoll mens min fetter Carsten Anker oppholdt seg i London.

– Men jeg kan legge til at vi lot bildet av kong Kristian 4. henge, selv om de fleste var glade for at vi nå endelig var blitt fri fra Danmark! Det bildet er jo historisk. Det er mer enn 160 år siden "Kvarten" regjerte. Det gjorde han forresten i hele 60 år, og han grunnla både Kristiania og Kristiansand og Kongsberg. Han var ofte på besøk hos oss i Norge. Så han må ha likt oss, og vi likte ham på en måte også.

– Hvordan var det å ha ansvar for innkvartering og bespisning av alle disse mennene da, undret hakadalsbonden Ola Eriksen Nøkleby.

– Jo, det sørget frøken Harward for. Hun er sjefen over alle tjenerne på Eidsvoll Verk, og bedre hjelp til huset kan Carsten Anker ikke få. Han skryter veldig av henne. Hun måtte selvsagt skaffe mange flere til å hjelpe til i disse ukene. Og mye mat måtte bringes til huset. Men de fleste representantene ble innkvartert på gårder og andre plasser rundt omkring i prestegjeldet. Prinsen og jeg fikk imidlertid bo i hovedbygningen på Eidsvoll Verk, der møtene også fant sted. Og alle fikk mat på gården i pausene mellom forhandlingene. Prinsen inviterte de forskjellige representantene etter tur til å spise middag sammen med seg.

– Men De har ikke sagt noe om Falsen, sa plutselig Kristen Larsen fra Hadeland, henvendt til Peder Anker.

– Nei, han hadde jeg tenkt å forbigå i stillhet, repliserte Anker. – Han har blitt en farlig demagog! I forrige måned distribuerte han et flygeblad som han kalte "Et par Ord til mine Landsmænd" hvor han prøvde å skremme oss med at svenskekongen kun ønsker å underkue oss. Det er jo det rene vås! Men rett skal være rett: Sorenskriver Kristian Magnus Falsen gjorde et godt stykke arbeid med Grunnloven da vi satt der oppe på Eidsvoll. Han la fram et ferdig utkast før møtet, slik at vi hadde et godt utgangspunkt, og han ledet den komiteen som førte Grunnloven i pennen. Så dyktig er han, og erfaring har han til tross for sin unge alder!

– Jeg håper i alle fall at vi slipper å komme under svenskene, sa 14-åringen Erik Olsen Nøkleby. Han hadde plutselig dristet seg til å få et ord med i laget. – Og så håper jeg at kammerherren blir vår nye stattholder!

– Takk for tilliten, men jeg er nok for gammel til det, svarte Peder Anker. – Da holder jeg heller en knapp på min svigersønn, grev Wedel!

På hjemveien fikk fjortenåringen Erik høre av sin far at han hadde fornærmet kammerherren med å si at han ikke ønsket å komme under svenskene. – For det er jo nettopp det han Anker sjøl helst vil, sa faren. – Jeg trur han tålte det godt jeg, far, svarte guttungen. Han var jo hyggelig mot meg. Når jeg blir voksen, skal jeg spørre om å få bestyre en av gårdene hans!


Etterord:

Møtet med kammerherre Peder Anker er oppdiktet. Kanskje var han aldri på Sander gård, selv om han eide den. Men det som her fortelles, bygger likevel på faktiske hendelser i dette helt spesielle året i Norges historie. Og alle de personene som her er nevnt, levde i 1814.

Peder Anker var med sine 65 år en av de eldste av grunnlovsfedrene på Eidsvoll. Gjennomsnittsalderen på de 112 representantene var ikke mye over 40 år. Den yngste var bare 17, og det var Thomas Konow som senere i livet avanserte til admiral i Sjøforsvaret. Han var også den siste gjenlevende eidsvollsmann da han døde 85 år gammel i 1881. Den andre offiseren som ble valgt fra Sjøforsvaret, var den 56 år gamle kommandørkaptein Jens Schow Fabricius. Det var han som på avslutningsdagen 20. mai foreslo å danne broderkjede og si: "Enig og tro til Dovre faller!"

Erik Olsen Nøklebys håp om å få slippe en ny union gikk ikke i oppfyllelse, men det gjorde det andre håpet: Kammerherre Peder Anker viste seg nemlig å ikke være for gammel til å bli stattholder. Da unionen med Sverige var et faktum, ble han i november 1814 den første norske statsminister i Stockholm og var i dette embetet i nesten åtte år, helt til han var 73 år gammel.

Presten Nicolai Wergeland ble i 1816 – to år etter riksforsamlingen – utnevnt til sokneprest på Eidsvoll. Barna – blant dem Henrik og Camilla (senere Collett) – vokste derfor opp der. Og det var sønnen Henrik som mange år senere tok initiativet til feiringen av Grunnloven hvert år på 17. mai.

Erik Olsen – som var 14 år i 1814 – flyttet med kone og en stor ungeflokk fra Hakadal til Berntsberg i Maridalen sommeren 1847. Da var han 47 år gammel. Erik Olsen var min tippoldefar. Og bonden Kristen Larsen fra Gullen på Hadeland var min tipptippoldefar, men i en annen gren av familien.


dot


 

 

Oversikt over arrangementer:

Søndag 24. juni kl. 12.00:
Orkidétur til Slåttemyra, Nittedal 2018
"Fløyelsmarihånd" Foto: Arild Andresen 2003
:
Maridalsspillet
Maridalsspillet 2007. Foto: Dag Ødegård
dot
E-post: maridalensvenner@mobilpost.no Maridalens Venner, Konvallveien 67, 2742 GRUA. Telefon 90 68 41 45
Ansvarlig redaktør: Tor Øystein Olsen. Støtt Maridalens Venners arbeid - kontonr. 0530 58 56349