Maridalens Venner - landskap i Maridalen
   
Hjem

   
Om Maridalens Venner

   
Bli medlem

   
Kulturlandskap
      
Kulturmark
      
Slåttemark
      
Artslister
      
Kart
      
Gårder
      
Kulturminner
      
Kulturhistorie
      
Naturgrunnlag
      
Forvaltningsplanen
      
Ferdselsveiplan
      
Stedsnavninnsamling
      
Rapporter

   
Kulturarrangementer

   
Maridalsspillet

   
Skjøtsel
      
Slåttemark
      
Beitemark
      
Kulturminner
      
Lærebøker

      
Dikt

   
Kultur- og naturstier

   
Skar leir

   
Slåttemyra

   
Årbøker

   
Markaloven

   
Jordbrukspolitikk

   
Media

   
Ord og uttrykk

   
Lenker
Hjem > Vandringer >  På oppdagerferd til Tømte i Mellomkollen
Artikkel fra Maridalens Venners årsskrift av 1984 ved Sheldon Reinholdt.

På oppdagerferd til Tømte i Mellomkollen

Av Sheldon Reinholdt, Maridalens Venners årsskrift 1984

Gården Tømte, også kalt Tømtinghaugene, ble skilt ut fra storgården Vaggestein i Maridalen i 1827. Vaggestein-gården hadde grenser som omtrent fulgte disse linjer: Movassbekken fra Dausjøen til Movatn. Derfra Kvernbekken nordvestover til Finntjern, bekkene og dalsøkkene øst for Liggern til Øyungen og til slutt Skarselva ned til Dausjøen. Det utgjør i alt ca. 10 000 mål.

Gårdsnavnets gammelnorske form var antagelig Vaggaðasteinr, som antas å skrive seg fra at det på et sentralt sted på eller ved gårdstunet lå en større stein som lot seg rugge på.

Gården nevnes i Middelalderen som kirkegods. Først ved kgl. skjøter av 26.8.1825 kom den i privat eie og ble da ganske snart delt i to deler, Øvre Vaggestein og Nedre Vaggestein. Øvre Vaggestein ble kjøpt av Christopher Christophersen.

Christophersen hadde ikke penger nok til denne store gården og måtte svare avdrag i blant annet korn i 28 år fremover. Det var vel også grunnen til delingen av gården, og at han bare to år senere skilte ut Tømte som egen eiendom og solgte den til Peder Johnsen Tømte for 275 spesidaler.

Kjøperens navn tyder på at han allerede var fastboende på Tømte. Men hvor gammel er gården? Jeg har blant annet studert et kart over NORDMARKEN fra 1760. Siden dette er et grensekart, er det tett med navn langs grensen. Gårder, plasser og setre på begge sider er avmerket. I rekkefølge nordfra finner vi Trehiørningen, Gørja plads, Næss-seter, Laskerud, Lørenvollen? plads, Liggern, Gåslungen, Kamphoug. Ett, to eller tre hus er avmerket ved hvert navn, men både Fredrikstad, Tømte og Finntjern mangler. Det må bety at det ikke har vært bebyggelse på disse tre stedene i 1760. Men det kan ha vært bebyggelse på Tømte og/eller Finntjern før. Ordet Tømte er avledet av det gammelnorske Tuþtir = tuftene = tomtene. Jfr. gården Ødegården = Tømte ved Maridalsvannet.

På nordvestsiden av Finntjern er det rester etter fundamentene og peisen til en liten bygning. Under veien nordvest for denne bygning ligger fundamenter til et uthus og en brønn. Navnet Finntjern kan indikere at det her har vært en finneplass på 1600–1700-tallet. På kartet fra 1760 kalles tjernet Find-Kiern. Grensen mellom Vaggestein gård og de nordenforliggende skoger gikk øst-vest over midten av Finntjern og fulgte utløpsbekken vestover. Utvidelsesmulighetene for denne lille plassen var syd for bekken, på Vaggesteins grunn. Har konflikter her ført til at plassen ble nedlagt? Er det opprinnelsen til Tømte-navnet (tufter-tomter)? Eller har Vaggestein hatt seter der Tømte nå ligger, slik Nes gård hadde seter oppe ved Langdalsvann? Kanskje både finneplass og seter er blitt nedlagt på grunn av strider i dette grenselandet?

I første bind av "Oslo-marka", som ble utgitt i 1952, kalles stedet ved Finntjern for Finnvollen og oppgis å ha vært lensmannsplass i 1797–1801.

På en haug vest for Finntjern, men syd for utløpsbekken, står det to solide låvebroer av stein. De har tilhørt en låve for Tømte av nyere dato og ble vel revet da det ble bygd nye og større uthus på Tømte et stykke inn i dette århundre.

At bosetningen nordvest for Finntjern har vært svært selvstendig i forhold til Tømte, synes jeg kart fra 1825 og 1858 viser. På disse er det inntegnet en hovedsti som går fra Korsmomyr eller lia øst for denne og direkte opp til stedet nordvest for Finntjern.

På begge disse kartene er Tømte avmerket, men ikke bebyggelse ved Finntjern. Hvis opplysningene om lensmannsplassen er riktige, må bosetningen ved årsskiftet 1700–1800 ha vært av kortere varighet og helt revet før 1825, for både det kartet og kartet fra 1760 synes meget pålitelige.

Nærmere opprinnelsen til Tømte gård og bebyggelsen ved Finntjern har jeg ikke klart å komme.

En interessant detalj ved kartet fra 1760 er at en viktig vei gikk fra Maridalen langs Skarselva til Øyungen og langs nordsiden av Øyungen til Liggern. Så gikk veien over åsen vest for Kalvsjøen til Gørja Plads og til slutt øst for den nye veien til Trehjørningen.

Hovedforbindelsen mellom Tømte og Maridalen gikk helt sikkert denne veien med Liggern som knutepunkt. På et kart fra 1825 ser en dette klart. Dessuten har Tømte også hatt en egen vei over Brenna som kom ned omtrent midt på nordøstsiden av Øyungen. Stien er der fortsatt. Nederst på sydsiden av Brenna, litt ovenfor bekken, er det en del oppbygde steiner som kan ha vært under et hus. Like ovenfor er to litt større steinrøyser og et jevnt skrånende jordstykke på ca. 150 m². Er dette noe av en husmannsplass?

Klimaet på Tømte er ofte barskt (450 moh), og forbindelsen med dalen kronglete. Det medvirket vel til stadig nye eiere:

1831    solgt til Hans Hansen Syverud på Tømtinghaugene for 400 spesidaler. (I økonomisk historie regnes 1 spesidaler = 1000 kroner.)

1834    solgt til Isach Muus.

1843    solgt til Christoffer Svendsen for 400 spesidaler.

1847    solgt til Oluf Nicolai Roll og Iver Olsen for 800 spesidaler.

1849    Iver Olsen selger sin part til Oluf N. Roll. Hverken Olsen eller Roll bodde på Tømte. Men Roll var en usedvanlig dyktig og initiativrik personlighet. Han var født i 1818 og ble den første nordmann med sivilingeniørutdannelse. Den skaffet han seg ved studier i Tyskland, Frankrike og Belgia i årene 1839–1843.
Det er nødvendig å nevne noen av Oluf N. Rolls engasjementer for å forstå hans initiativer i Maridalen.
Straks etter hjemkomsten til Norge ble han bestyrer for papirfabrikken Bentse Brug ved Akerselven. Allerede i 1845 var han en av de fire stifterne av Nydalens Spinderi, det senere Nydalens Compagnie, og var direksjonsmedlem der til 1868.
I 1851 kjøpte han, sammen med Morgenbladets redaktør A. B. Stabell, Bentse Brug. Dette ca. 200 år gamle anlegget ble revet, og en stor, ny fabrikk ble oppført etter Rolls tegninger. Den står fortsatt, og huser i dag Myrens Verksted A/S.
Fra 1850 engasjerte han seg i kampen for å redde Gamle Aker kirke fra å bli revet, en strid som varte helt til 1858, da det endelige vedtak om restaurering ble fattet.

1851    Oluf N. Roll inngikk kontrakt med Jens Vaggestein om å bygge en god vei fra Vaggestein og opp til Tømte. For dette betalte han 400 spesidaler, altså halvparten av hva han hadde betalt for eiendommen Tømte, som var på ca. 1600 mål. Kravene til veien var store, særlig når en ser hvilket terreng den går gjennom. Den skulle være 5 alen (3,15 m) bred, og det skulle være 3 alen (1,90 m) mellom hvert rekkverk / hver stabbestein der det var nødvendig. Solide veimurer ble bygd langs de midtre og deretter bratte deler av den ca. 4,2 km lange veien som stiger i alt ca. 270 m. Flesteparten av de mange solide stabbesteinene har etter hvert glidd eller blitt skjøvet utfor veien, slik at få står igjen. På bakgrunn av Rolls utdannelse og virksomhet synes det klart at han selv har prosjektert veien og ganske sikkert selv fulgt nøye med under byggingen.

1852    Dette året inngikk Roll en ny veikontrakt; veien skulle fortsettes fram til Hønefoten og følge omtrent samme trasé som Gamle Maridalsvei nå har. Denne del av veien, som er ca. 3 km, skulle ha enda større bredde; 6 alen (3,80 m), og han betalte 260 spesidaler for dette. Det er mulig at de opprinnelige 400 spesidaler ikke strakk til for veien opp til Tømte, og at en del av betalingen for veien sydover til Hønefoten ble overført dit. For i en kommuneplan for 14 prioriterte veianlegg i 1855 er veien Hønefoten–Vaggestein bro oppført med opplysning om at det var subskribert 150 spesidaler.
På et offentlig kart fra 1858 står veien Hønefoten–Vaggestein–Tømte klarere og tydeligere inntegnet enn noen annen vei nord for Brekke.
Oluf N. Rolls hensikt med denne solide og fine veien synes å være knyttet til hans planer om å bygge et høyfjellssanatorium på Tømte.
En kan undre over om dette var tenkt å bli et tuberkulosesanatorium eller utflukts-/feriested for velsituerte. Men sanatoriet ble det ikke noe av.
Derimot lot han bygge et primitivt kalkbrenneri ca. 200 m nord for tunet på Tømte på et sted det var kalkfjell. Dagbruddet synes fortsatt tydelig. Kalken ble brukt til gjødsling av jordene.

1853    I august måned fikk Roll laget en skikkelig "Grændsebeskrivelse" ved en Linthoe i samarbeid med "[...] Gaardens forrige Eier Erik Pedersen [...]" "[...] der rundt hele Eiendommen paaviste Grændserne. [...]" Pussig nok står ikke denne Pedersen nevnt i Grunnboken i Riksarkivet.
Grensebeskrivelsen begynner på høystliggende punkt på Rolls nye vei til Tømte, ca. 800 m syd for tunet. Så følger grensen åsen vest for en trang dal som går nordvestover og "[...] nordenfor de såkaldte 'Sorthellerne' [...]". (Bekken fra Tømte-/Tømtingtjern renner ut i denne dalen). Så blir grensebeskrivelsen vanskelig å forstå på annen måte enn at eiendommen må ha hatt en "korridor" ned til Øyungen begrenset av bekken fra Korsmomyra og ned til Kalven og en sydligere grense som må ha fulgt en sti/vei sydover et stykke og så ned mot Svenskevika i Øyungen. Men denne "korridoren" står ikke på et kart fra 1871. Grensebeskrivelsen og kartet (1871) forteller/viser at grensen deretter fulgte "Korsbækken" opp til "Finnekjærn". Den gikk så tvers over Finntjern, bekken opp til "Østre Liggerkjærn", fra nordsiden av tjernet til "Nordre Damputten", bekken ned til "Søndre Damputten", så "Qværnbekken" (bekken mot Movatn) et lite stykke og deretter opp åsen over nordre "Vittenbergkollen" hvor den fulgte gjerdet mot "Vaggestein udmark" syd for "Svartkjærn" og til nordenden av "Bjørnkjærn" (tjernet øst for Mellomkollen). Så gikk grensen rett over "Mellomkollen" på sydsiden av varden og ned til utgangspunktet i "Johnsdalen" langs et gjerde. Et lavt steingjerde ned den siste ura står fremdeles.

1855    Roll solgte Tømte til Ole Syversen for 2000 spesidaler. Det ser ikke ut til at han tapte på dette salget, og han var allerede involvert i en rekke andre prosjekter.
Roll hadde vært medinteressent i et steinsliperi ved Akerselven som ble nedlagt i 1854. På denne tomten prosjekterte han byggingen av Hjula Bomuldsvæveri. Han var medinnehaver av et patent for regulering av hastigheten på "skotske" turbiner. I 1852 var han en av de seks stifterne av Polyteknisk Forening. Dessuten tok han stadig mer aktivt del i politikken og var medlem av Kristiania Formannskap 1859–68, og medlem av byggekomiteene for Gamle Aker kirke, Østre og Vestre Aker kirke, Grønlands kirke og Grønlands politistasjon. I 1858–60 hadde han entreprisen på den nye dammen ved Maridalsoset. I tiden 1861–1896 var han direktør for Statens Havnevesen og satte spor etter seg langs hele vår lange kyst. Det er skrevet om ham at han var en av de ledende menn i utviklingen av den moderne industrien langs Akerselven. For sin mangesidige innsats ble han tildelt St. Olavsordenen for embetsvirksomhet, Vasa-ordenen for kommunal virksomhet og var også ridder av den russiske St. Anna-Ordens B-klasse.
Til sine seneste år bodde Roll på eiendommen Rosenlund som han kjøpte i 1858. Rosenlund lå på Torshov og var begrenset av Vogs gt., Torshauggt., Sandakerveien og Østgaards gt. I løpet av 1870–90-årene ble hele strøket, og etter hvert også Rosenlund, utparsellert og bebygd. Inne i det sørøstre kvartalet står et svært stort lønnetre som muligens kan være fra Rolls hage. Oluf N. Roll døde i 1906. Etter disse "sidespor" går vi tilbake til lokal historie.
Øverst i kleivene mot Tømte ligger ei myr med en putt til høyre for veien. Det fryser ofte sent der. En 2. juledag i 1850–1860-årene var bonden på Granum nede i dalen på vei opp til Tømte. Da traff han husmannen på en karrig plass nordøst for Øyungen. Han hadde med seg hesten sin for at den skulle få beite litt i myrkanten. Så dårlig med fôr hadde han hjemme.

1861    Skifte etter boet Christiane Susanne Tømte.

1866    Ole Syversen solgte til Isak Christian Wessel Berg for 1500 spesidaler.

1872    Tømte selges til Nils Larsen på Korsvolden for 1140 spesidaler.

1874    Fra Nils Larsen til Tømtes interesentskab (fem andelsborgere) for 3000 spesidaler den 23.1.
18.9 samme år selger disse eiendommen til Baron Harald Wedel Jarlsberg for 4000 spesidaler. Og siden har gården tilhørt Nordmarksgodset. Men driften av Tømte gård er fortsatt ustabil.

1877–1893    Tobias Halvorsen Tømte står for driften.

1893–1895    En svenske, Adriansen, driver et par år.

1895    Hans Hanssen kommer fra Fortjernsbråten med sin kone Andrine og hele 13 barn. Andrine var født 14.1.1855 på Fyllingen. Hun hadde giftet seg med Hans da hun var 19 år og sammen med ham drevet Lørenseter noen få år. Så flyttet de til Fortjern og bodde der til de fikk overta Tømte. Det ble noen usedvanlig harde år, så liten og bratt jordveien var på Fortjern.

1905    Mannen Hans døde, og enken satt igjen med mange barn. Hun tok Tømte som slektsnavn og drev gården med barnas hjelp helt til hun døde 10.4.1940 og ble gravlagt på Grefsen gravlund, hvor gravsteinen er en av stabbesteinene fra veien opp til Tømte. Det ble hele 45 år med sammenhengende drift av samme familie. I alt 200 mål var inngjerdet åker og slåttemark og med stor utløe inne ved Finntjern hvor de solide låvebroene fortsatt står. Besetningen var på det meste opptil ti kyr og kalver og en-to hester. Det hendte at det var så dårlig med fôr om våren at de måkte vei opp til lyngrabbene på Mellomkollen for at dyra kunne beite der.
Med ca. 2,6 km gjerde og over 4 km vei til bygda var det arbeid for mange hender hele året. Om vinteren var det også skogsarbeid.
Veien ned til Vaggestein krevde mye vedlikehold. Den var bratt lange strekninger, og vann dro med seg sand og grus. Derfor ble runde stokker (skågarder) gravd ned på skrå med ca. 2-3 m mellomrom for å lede vann ut til siden. Hovedarbeidet var om våren, og sandtak ble gravd der det var mulig langs veien.
Man måtte være mest mulig selvhjulpne. Både Mor Tømte (som Andrine etter hvert ble kalt) og mange av barna var flinke med hendene. Barnebarnet Olaf husker godt at Andrine selv lagde ski til ham med ordentlige sukkertopper og mønster. Eldstesønnen Herman var rask med kniven; spikket nye rivetenner mens slåttefolket tok fem minutter. Og sønnen Thorleif startet skifabrikk i Maridalen og lagde de første "splitkeinski". I smia på Tømte smidde de selv det meste, om ikke alt, til beslag og redskap. Bukk og geit til tømmertransporten var helt hjemmelagd. Ja, så god var redskapen at da barnebarna Kåre og Olaf deltok i utkjøringen av tusenvis av reis fra Langdalsvassdraget under krigen, var den hjemmelagde redskapen fra Tømte best å bruke. Bukken og geita var blant annet lengre enn vanlig og lagde ikke kuler og staup.
Mor Tømte førte et gjestfritt hus ved å ta imot byfolk i ferier og helger. Det skaffet vel noen beskjedne kroner i husholdningskassa, men ga vel mest i form av et livsfriskt og sprudlende ungdommelig miljø her inne på skogen hvor arbeidsdagene var lange og slitsomme året rundt. Det var mest ungdom fra Grünerløkka og Torshov, mange tilhørte sportsklubben Skeid, som dominerte miljøet i 1920–1930-årene. De gikk ofte fram og tilbake mellom byen og Tømte, selv om det en gang iblant gikk en buss i dalen, og en kunne ta toget til Sandermosen.
2. Slemdal speidertropp leide tømmerkoia ca. 100 m øst for tunet i 1926–28. Siden overtok seks karer fra Grünerløkka. Tre av dem lever fortsatt og har leiekontrakten.
NV på Rødløkkollen var det fra ca. 1850/60-årene en koie, og i 1874 ble hele kollen skilt ut fra Rødløkken gård i Maridalen.
I 1914 ble det forandringer på kollen. Brukseier Anton Tschudi overtok kollen etter landhandler Larsen på Korsvold på auksjon for 6 000 kr. Men hytta nordvest på kollen, med ca. tre mål tomt, ble holdt utenfor. Tschudi fikk laget en oppdelingsplan og engasjerte en kar som het Olsen til å bygge fire hytter for seg. Men først bygde Olsen en jordgamme for seg selv. Hyttene var ferdige omkring 1920 og ble leid bort vesentlig til sportsungdom.
I 1921 fikk dansken Jens Stensbæk-Davidsen kjøpt egen tomt vest på kollen, bygde to små særegne hytter og deltok i miljøet. En sønn av Tschudi, Ralph, var også med og det ble snakket om å lage et idrettssenter der oppe. I nordlia på kollen ble det laget en hoppbakke som nå er så godt som gjengrodd. På Tømte ble det bygd badstue øst for låven. Den var svært forfallen da den ble revet i 1980.

1940–1941    Etter at Mor Tømte var død og krigen kom, gikk miljøet på Tømte i oppløsning. På Rødløkkollen fikk to hytter med tomter nye eiere, og resten av skogen ble overtatt av en tredje person som ønsket å realisere den gamle utparselleringsplanen. Men det ble stoppet. Skogen, ca. 180 mål, ble kjøpt av Løvenskiold i 1957. I løpet av de siste 28 år har i alt fire speidergrupper fått eier- eller leierdisposisjon over hver sin hytte. Bare to er i vanlig privateie.

1940–1953    Andrine Tømtes sønn, Herman, overtok formelt kontrakten på Tømte, men i realiteten var det nok han og andre søsken som hadde drevet gården i mange år. Herman, en bror og søsteren Margit fortsatte driften inntil de til slutt ga seg. Margit lever fortsatt, den siste gjenlevende av Mor Tømtes barn. Hun ble født ca. 1898 og bor i Hakadal, fortsatt åndsfrisk.
Omkring 1945–46 kom antagelig den første bilen opp til Tømte.

Jeg fristes til å klippe litt fra Ferdinand Aars bok "Å stjele dager fra livet".
Boken har som undertittel "Friluftsliv i skjemt og alvor". Den er utgitt på J.G. Tanums forlag i 1963.

"Da det engelske kadettskipet 'Devonshire' lå i Oslo, hadde vi travle dager og netter. For sjefen ombord, captain Stokes, var en lidenskapelig fisker, som gav en god dag i offisielle mottagelser og andre plikter ombord for å få en anledning til å bruke fiskestanga. Og han var en usedvanlig dyktig fisker.

Flere netter på rad var vi oppe i Gørjene og Katnosløkene, og captain Stokes ble ivrigere for hver fisk han fikk. Den siste natten oppe i Storløken blåste det surt og regnet strikkepinner, men det var ikke tale om å få captain Stokes til å gi seg. Ved tretiden om morgenen kom han bort i noen svære steiner. Han falt og brakk stangtoppen, og først da ble det aktuelt å dra hjemover. Baldevin og jeg kunne naturligvis ikke for skams skyld la være å tilby ham å låne våre stenger, men captain Stokes trodde heldigvis ikke at det norske utstyret var noe for ham.

Neste dag var det lørdag og stort cocktailselskap ombord. Captain Stokes stod stram og høytidelig og tok imot gjestene uten å fortrekke en mine. Helt til Baldevin og jeg gikk bort til ham. Men da lyste han opp i et gutteaktig smil og begynte å prate om fisk. Han kunne ikke glemme den siste han hadde fått oppe i Branntjern.

'Hør,' sa jeg. 'Må De ikke tenke på vertskapspliktene? Der kommer den norske utenriksminister.'

'Wait a minute,' sa captain Stokes. Så gikk han bort og trykket Lange i hånden, sa 'How do you do,' og kom tilbake til oss. 'Vi har fått meget ut av disse dagene, karer. Er det noen flere steder vi kan dra?'

'Ja,' sa Baldevin. 'Det ligger noen små vann oppe ved Tømte. Det blev tatt en halvannen kilos ørret på tørrflue der i går. Men dit går det ikke an å komme frem med bil. Det er nesten ikke skikkelig kløvvei engang. – Det måtte da være om en jeep skulle kunne klare bakkene,' la han til.

Neste dag var søndag, og 'Devonshire' skulle dra mandag morgen, så vi tillot oss å ha det ganske hyggelig i cocktailselskapet. Og vi spiste stor middag med captain Stokes ombord, og blev servert suppe av en neger med hvite vanter oppi suppen. Det ble ubetinget en helaften.

Klokken syv dagen efter ringte telefonen intenst og ubønnhørlig. Og da jeg endelig fikk somlet meg til å ta den, var det beskjed fra Forsvarets Overkommando at en jeep ville stå klar på Honnørbrygga klokken ti. Captain Stokes ville på fisketur.

Og nede på brygga kom captainen mot Baldevin og meg og demonstrerte begeistret hvorledes han hadde fått reparert stanga. Han hadde gitt båtsmannen og en radiooffiser ordre, og resultatet var at stanga så å si var i toppform igjen.

Regnet høljet ned da vi klatret opp i jeepen, captain Stokes, den britiske marineattaché, en norsk forbindelsesoffiser, sjåføren, Baldevin og jeg. Jeepen så ut som et pinnsvin da alle stengene var kommet på plass, og flere av oss satt mer utenpå enn oppi jeepen.

Fra Maridalen går Tømtekleivene rett til himmels. Her og der likner de på en sti, ellers er de nærmest svære steiner og ur med blautmyr på de små flatene mellom hver ny brattbakke. Men jeepen surret og skled og klatret som en flue oppover rette veggen, og på en eller annen måte kom vi opp, til voldsom forbauselse for folkene på Tømte, som aldri hadde drømt om å se et motordrevet kjøretøy der oppe.

Tåka lå tett og ullen, og det regnet jevnt, så fiskeværet var så slett som overhodet mulig. Vi forsøkte det ene vannet efter det andre, og skiftet fluer, men merket ikke antydning til fisk. Baldevin og jeg likte oss ikke noe videre. Det var captain Stokes´ siste fiskedag, og det var jo det med at det er det siste inntrykket som har lettest for å bli sittende. Men captainen var utrettelig, og syntes han hadde en fin dag.

Da vi skulle ned igjen ut på eftermiddagen, var den norske forbindelsesoffiseren som sunket i jorda. Men fiskestanga hans lå igjen i jeepen. Vi hadde ikke tid til å lete efter ham i tåka, for captain Stokes hadde invitert til middag ombord med smoking og koner, så vi bordet jeepen og skranglet i vei nedover jordet.

Turen oppover var lei, men nedturen var mange ganger verre. Regnet hadde gjort alle steinene glatte som såpe, og myrhullene var ikke lenger myr, men vann. En gang gled jeepen sidelengs, og jeg oppdaget at det hjulet jeg satt over, svevde fritt i luften. Under var det ingenting et langt stykke, og tredve meter nedenfor stakk spisse og ondskapsfullt utseende steiner i været. Jeg kom til å se på den britiske marineattachéen akkurat da. Han satt foroverbøyd med hendene for ansiktet. Captain Stokes snakket fisk med Baldevin og meg.

Nå har heldigvis jeepene drivkraft på alle fire hjul, så det lyktes sjåføren å få bilen inn på fast land igjen. Men da slo han også av motoren for å ta en sigarettpause og få nervene på plass.

Nede i Maridalen satt forbindelsesoffiseren på en skigard og ventet på oss. 'Det er enkelte ting ...,' sa han. 'Jeg har kone og barn hjemme, så jeg foretrakk å bruke bena nedover.'

Senere på kvelden, under middagen ombord, lente captain Stokes seg over mot Baldevin og meg. 'Rather an interesting trip today, wasn’t it?'

Men ved whiskyen efterpå erklærte marineattachéen at han hadde gått gjennom hele krigen uten å ha vært redd en eneste gang. 'Bare to ganger i livet har jeg vært virkelig redd,' sa han. 'Den ene gangen var da jeg skulle gå ned med et fly på Fornebu og ikke kunne komme ned på grunn av tåke og slapp opp for bensin. Den andre gangen var da vi skulle ned fra Tømte i dag. Men all right, det gikk, og jeg håper dere vil ta meg med på en fisketur snart igjen.'

Jo, det er ikke tvil om at englenderne er sportsmenn. Og så ivrige fiskere at det er en udelt fornøyelse å kunne ta dem med i Oslomarka."

Omkring 1953 kom igjen en bil opp til Tømte. Det var brannsjef Hagen som ville prøve om det var mulig å komme opp dit med 4-hjulsdrevet jeep med tilhenger pålesset slanger m.m. Tilhengeren måtte kobles fra i de bratteste bakkene, men med Ebbestad som sjåfør kom brannsjefen og jeepen opp. Kåre Tømte og andre brannfolk ventet på Vaggestein. Da Ebbestad kom ned igjen, manglet brannsjefen. Han hadde tatt turen over skogen til Gåslungen hvor veien dengang sluttet. Ebbestad måtte kjøre ned til Hammeren og derfra opp Nordmarksveien for å hente ham.

1953    14. april flyttet Inger og Johan Jensen inn på Tømte med sønnen Jon, født 1943. Inger er Oslo-jente fra Kampen, mens Johan er fra Hedemarken. Han hadde forpaktet flere bruk tidligere, sist i Sørkedalen. Buskapen i Jensens tid var aldri på mer enn tre kuer og ei kvige, to hester, gris og høns, som reven var hissig etter.
Jons skolevei var kleivene til Vaggestein og derfra til Hønefoten, hvor Maridalen skole ligger, altså ca. 7 km. Når det var dårlig vær og føre, overnattet/bodde han hos kjente i dalen.
Jeg husker jeg traff Jon en ettermiddag på Tømte da han var omkring 20 år og avtjente verneplikten i Husebyleiren ved Røa. Han sto der i treningstøy, men ingen var hjemme. "Jeg tok bare en liten treningstur hjemom over skogen," forklarte han. Han hadde så menn ikke tatt skade av lang skolevei i unge år, tvert imot. Det var fortsatt enkle forhold på Tømte. Det var "hustelefon" til Liggern. Der måtte spørsmål og svar formidles av den som var hjemme, over til vanlig bytelefon som stoppet på Liggern. Etter at Liggern ble nedlagt, har det ikke vært telefon til Tømte. Først i 1959 kom det elektrisitet til gårds, og veien Gåslungen–Liggern–Finntjern–Movatn ble fullført i 1966. Av flere grunner ble gårdsdriften stadig mer nedlagt, men helt til strømmen kom, var det kuer på Tømte og melk å få kjøpt.
I 1980 ble sidevei lagt fra Vestre Liggertjern de siste 450 m fram til tunet.
Og nå er alle jordene plantet til med gran som vokser raskt og snart vil kvele alle de vakre markblomstene. Inntunet har fått gjerde rundt seg, og en bandhund gneldrer når du kommer. Men Inger og Johan tar hyggelig imot deg som folk i Marka alltid har gjort. Du er velkommen inn i de to stuene i 1. etasje og kan få kjøpt kaffe, solbærtoddy, rundstykker, ferskt bakverk og mineralvann, særlig om vinteren når du trenger et varmt sted å ta inn. Men Jon med familie, som først bodde på Liggern, har flyttet til byen, selv om han arbeider i skogen. Det er vel fare for at Jensens blir de siste fastboende på Tømte, og at det går likedan med Tømte som med så mange andre gårder og plasser i Marka.

Men la oss til slutt ta en tur fra Øvre Vaggestein gård og gå veien opp til Tømte. Vei kan den vanskelig kalles lenger, bortsett fra de første 300–400 m forbi Bergerud og fram til Halvorsrud. Bergerud ligger til høyre med stor og velstelt hage. Huset var i sin tid bestyrerboligen for spinneriet nede ved Vaggestein bro. Halvorsrud ligger nedover lia til venstre mot elven og består av fire hyggelige gamle hytter/småhus som var bosted for arbeidsfolk. Tre av husene er meget velholdt og må være riktig trivelige weekend- og feriesteder for de heldige.

Å komme videre med vanlig bil anbefales ikke, selv om det er mulig med et robust kjøretøy enda 200–300 m. Men så er det slutt. For "veien" går nå bratt og smal rett oppover. Stigningen er 100 m på ca. 500 m. Langbakka kaller flere dette stykket. Den er steinete og smal etter mange års manglende vedlikehold. Det er jo snart 20 år siden Jensens på Tømte hadde den som eneste adkomst til dalen.

Så flater det seg ut. Foran oss stiger Gaupekollen og Vittenbergkollen utfordrende mot himmelen. Snur vi oss, er det lett å få noen fine glimt utover Maridalen. Vi vandrer fremover, svinger litt opp mot venstre og passerer utkanten av Svenskemyra som ligger til venstre for oss. Det er ofte litt bløtt å gå her. De tette lagene av tverrlagte stokker og raier har sunket for dypt i myra. Vi har gått litt over 1,5 km, og et skilt viser til høyre stien til Mellomkollen som hever seg rett fram. I dalsøkket til høyre renner Dølebråtbekken nedover gjennom Kudalen mot Movassbekken.

Veien går litt ned og opp et par ganger, men stiger likevel litt i løpet av 250 m. Nå åpner landskapet seg mot venstre og vi ser over mot Furumokollen. Mellomkollen stiger stadig brattere på vår høyre side.

Veien har hittil vært delvis sti og delvis gammeldags tømmerløype.

I denne bratte sørvestvendte lia gror varmekjære busker og trær som hassel, hegg, lind, leddved, lønn, rogn og tysbast. Langs veien har vi ellers sett de mer vanlige artene som gran, furu, bjerk, einer, vier, osp, selje og or. Også ask og rødhyll kan du finne. De neste 400 meterne går litt nedover, innover i Johnsdalen. Ofte er huggormene ute og soler seg på og langs veien på dette stykket om våren. Grener og kratt må enkelte steder bøyes til side.

Fra en stein på høyre side, med en jernbolt, er veien todelt som dobbeltspor på en jernbanestasjon hvor banen ellers er enkeltsporet. "Sporet", som ikke brukes, ligger litt lavere i åssiden. Ingen jeg har snakket med, vet noe om grunnen til dette "dobbeltsporet", men vi er omtrent midtveis mellom Vaggestein og Tømte. For få år siden gikk det et større ras av kubikkmeterstore steinblokker ned på veien her som ble så sperret at det var vanskelig å komme forbi. Steinblokkene måtte sprenges vekk. Det var i 1970.

Nå er vi kommet helt inn til Johnsdalsbekken som veien følger vekselvis på høyre og venstre side videre oppover. Veien går først på venstre side. Bekken renner ned forbi den nedlagte plassen Holet og Nordbråten til Skarselva.

Her er den bratteste delen av veien. Den stiger ca. 75 m på 300 m med enkelte høyere murpartier av steinblokker. Midtveis i denne bakken, der bekken kommer fra venstre side og renner over til høyre, er det oftest en fin drikke- og vaskekulp for den svette vandrer. Her ligger også en stor, flat stein som kalles Sofaen. Den er fin å legge seg strak på. Dette partiet av veien kalles gjerne Johnsbakka.

Mens vi litt lenger nede fant planter og trær som likte og trengte varme og kalkholdig grunn, domineres vegetasjonen nå av bregner og moser og turt i denne kjølige, fuktige og trange dalen.

Noen skågarder finnes fortsatt i veien, men skulle du ha med deg hest, kunne den bare dra en smal slede vinterstid.

Det er en villmarksdal vi "klatrer" opp gjennom. Store steinblokker fyller dalen, og bratte stup og utoverhengende fjellpartier finnes flere steder.

Her og der står enkelte langt over 100 år gamle graner. Tørrgraner spriker mot himmelen, og andre steder ligger hel- og halvråtne stokker på kryss og tvers, overgrodd med mose, lav og kjuker.

Snøen smelter sent. Det er høyst vanlig å kunne kaste snøball i begynnelsen av juni.

Så går det slakere oppover før en siste kneik etter nye 400 m fører oss fram til en trolsk myr til høyre for veien. De 150 meterne langs myra står nå for en stor del og oftest under vann. Veien har sunket, og grøfta langs veien har grodd nesten igjen.

Svakt oppover og vi går over grensen til Tømte. Grønne kors er malt på fjellet til venstre og oppe i ura til høyre. Så flater veien ut og går langsomt nedover noen hundre meter. Langs venstre side finnes restene av en mur som ved nordenden av en liten myr går tre-fire meter ut i terrenget til venstre. Hva slags grense eller gjerde har dette vært, mon tro?

Enda 300 m med steinurer og bratt fjell oppe til høyre, og vi får det første glimt av Tømte oppe på høyden foran oss. Et vakkert syn for den svette vandrer både sommer og vinter.

Hele veien mellom Vaggestein og Tømte har flere navn: Rollsbakka, Rollsveien, Vaggestein(s)kleivene og Tømtekleivene. Men det siste er vel det mest brukte i dag. Og det skulle være bra nok, selv om noen synes Oluf Nicolai Roll burde minnes for sitt initiativ og få navnet knyttet til veien.

God tur!

PS! Prøv ikke skiferdigheten nedover uten i dyp nysnø eller dårlig føre!

Kilder:

Deichmanske bibliotek: St. Hallvard (Årgang 3, 4, 16, 18, 28, 38)
Kjelsås skoles bibliotek: Akersgårder v/Henning Sollied, Grøndahl & Søn 1947. Akers historie v/Dr. Edv. Bull, Olaf Norlis forlag 1918. Aker 1837–1937 v/Aker kommune, Grøndahl & Søn 1947 Bind IV og V.
Løvenskiold-Vækerøs arkiver v/skogsjef Ragnar Andreassen: Grændsebeskrivelse av 1853, kart fra 1871 over Tømte m.m.
Norges Geografiske Oppmåling v/herr Anmarkrud: Kartkopier fra 1825 og 1760.
Oslo Bymuseum v/herr Moberg: Akers kommune 1837–1887 s.240. Register til Norges tidsskrifter II s. 452. Norsk Biografisk Leksikon s. 529–530.
Oslo Bys Vel v/Dag Feldborg: Utdrag av register for St. Hallvard.
Oslo oppmålingsvesen, kartarkivet v/Steinar Karlsen: Kart over Maridalen og nordover fra 1858 samt 2 nye kart.
Riksarkivet og Byskriveren: Grunnbøkene med oversikter over bl.a. eierne av Vaggestein og Tømte.
Universitetsbibliotekets filmarkiver over diverse blader: All.fam.jou. 1902 + 1906. Ill. fam. bl. 1906. N. fam. jou. 1902 + 1906. Teknisk Ugeblad 1886 + 1906.

Følgende personer har gitt meg muntlig stoff eller henvist til andre:

Inger og Johan Jensen (Tømte), Kåre Tømte (Maridalen), Olaf Tømte (Korsvoll), Erling M. Hagen (Dælenenga) (De 3 sistnevnte er barnebarn av Andrine Tømte), Olaf Lørenskogen (Movatn), Arne Jensen Iverstuen, Gunnar Vaggestein, Jørgen Sundby, Trond Herland (De 4 sistnevnte er bosatt i Maridalen), Alf Christiansen (Grefsen), Arne Lindh (Hauketo).


dot


 

 

Oversikt over arrangementer:

:
Maridalsspillet
Maridalsspillet 2007. Foto: Dag Ødegård
dot
E-post: maridalensvenner@mobilpost.no Maridalens Venner, Konvallveien 67, 2742 GRUA. Telefon 90 68 41 45
Ansvarlig redaktør: Tor Øystein Olsen. Støtt Maridalens Venners arbeid - kontonr. 0530 58 56349