Maridalens Venner - landskap i Maridalen
   
Hjem

   
Om Maridalens Venner

   
Bli medlem

   
Kulturlandskap
      
Kulturmark
      
Slåttemark
      
Artslister
      
Kart
      
Gårder
      
Kulturminner
      
Kulturhistorie
      
Naturgrunnlag
      
Forvaltningsplanen
      
Ferdselsveiplan
      
Stedsnavninnsamling
      
Rapporter

   
Kulturarrangementer

   
Maridalsspillet

   
Skjøtsel
      
Slåttemark
      
Beitemark
      
Kulturminner
      
Lærebøker

   
Vandringer

   
Kultur- og naturstier

   
Skar leir


   
Årbøker

   
Markaloven

   
Jordbrukspolitikk

   
Media

   
Ord og uttrykk

   
Lenker
Hjem > Slåttemyra >  Om sletting av tuedannende arter, tuer og ujevnt bunnsjikt i slåttemyrvegetasjon

Om sletting av tuedannende arter, tuer og ujevnt bunnsjikt i slåttemyrvegetasjon

Tuedannende arter er problemarter for å utvikle ei slåttemyr som er sterkt preget av de økologiske prosesser som skyldes tidligere tiders (og dagens!) rydding av trær og busker, og jevnlig slått.

Tre arter peker seg ut på Slåttemyra: Stolpestarr (Carex nigra ssp. juncella), taglstarr (Carex appropinquata) og blåtopp (Molinia caerulea). I tillegg har vi ujevnheter i bunnsjiktet forårsaket av ulike torvmoser, og andre typer ujevnheter og tuer, og tuedannende arter.

På nettsidene til Maridalens Venner står det i dag følgende om gjengroing og tuedanning:
"Utenom de våteste partiene så en over alt tydelige tegn på gjengroing, med bl.a. trær, busker, lyng og tuvedannende moser. Markoverflata var dessuten på fastmattemyr relativ ujevn, med små (20–30 cm) forhøyninger, som dannet små myrtuer, dels fantes også høgere tuer. På disse forhøyningene inngikk tuemoser. Slike ujevnheter gir grobunn for gjengroing av busker og trær, fordi de fleste treslag foretrekker gjennomluftet jordsmonn som tuene gir. Siden vil trærne forsterke tuedannelsen, og gjengroingen av slåttemyrvegetasjonen, fordi trærne i seg sjøl fungerer som armering for oppbygging av en mosedominert tue omkring rothalsen. De åpne, relativt lågvokste fastmattene dominert av grasvekster og urter, som er typisk for slåttemyr, skrumper da inn. Over tid reduseres/forsvinner derved åpne rikmyrsamfunn og leveområder for kalkkrevende arter knyttet til disse fastmattene." (http://www.maridalensvenner.no/vern-og-skjoetsel-av-slaattemyra.162483-25743.html)

"Markoverflata er vanligvis ujevn, med små (20–30 cm) forhøyninger som danner små myrtuer; dels finnes også høgere tuer. På disse forhøyningene inngår tuemoser, og blant disse bl.a. myrfiltmose (Aulacomnium palustre), sigdmose-arter og gullmose (Tomentypnum nitens). Høge tuer av taglstarr og stolpestarr er også vanlig i kantene." (http://www.maridalensvenner.no/vegetasjonen-paa-slaattemyra.185891-25743.html)

"Dessuten vil en forvokst bekke- og elvekant gi mangelfull vegetasjon i felt- og bunnsjikt, eller på det beste ha et feltsjikt som er dominert av store, tuedannende arter, med svart jord i mellom tuene. Dette hindrer binding av jorda i vannkanten, og gir tap av lyselskende, nærings- og fuktighetskrevende artsrike vegetasjonstyper. Bekkeblomeng er i dag en truet vegetasjonstype, særlig gjelder dette hanekamvarianten." (http://www.maridalensvenner.no/kulturmark-i-maridalen.164629-26033.html)

I strandenga rundt Lautabekkens utløp danner kvass-starr (Carex acuta) store tuer i sonen nærmest de rene åpne vannplantene i Maridalsvannet.


Asbjørn Moen og Dag-Inge Øien har gitt ut ei bok om Sølendet (Sølendet naturreservat i Røros: forskning, forvaltning og formidling i 40 år. 2012). I denne boka drøfter Anders Lyngstad slått av blåtopp. Han skriver:

"En av de vanligste artene på relativt tørr myr er det flerårige, stive graset blåtopp som gjerne danner tette tuelignende kloner. Blåtopp er vanlig i myrkanter og på faste (tørre) myrmatter på jordvannmyr, fra fattigmyr til rikmyr. Dessuten inngår blåtopp i fuktig hei- og engvegetasjon.

Blomstrende blåtoppskudd er på myra vanligvis 30–40 cm høge, men kan bli opptil en meter i noen tilfeller. Det beste kjennetegnet på arten er det oppsvulmede, nesten løkformede, nederste leddet på stengelen. Dette stengelleddet blir stående som en pigg i myra i flere år, og en blåtoppklon er lett å kjenne på disse piggene.

I slåttemyr  har blåtopp nokså beskjeden størrelse. Den blomstrer sjelden, og skuddene vokser gjerne hver for seg med en tetthet på et par hundre skudd per m². Hvis slåtten opphører, endres dette bildet drastisk: biomasse og blomstring øker, og det dannes tette kloner av blåtopp der andre arter konkurreres ut. I rik, gjengroende myrkantvegetasjon på Sølendet kan det finnes opptil 1200 blåtoppskudd per m². Blåtopp er blant de artene som øker mest ved gjengroing i rikmyrkant, og arten blir raskt et problem for andre, mer småvokste arter. Om gjengroingen får fortsette, vil høgvokste urter, busker og trær til en viss grad kunne konkurrere ut blåtopp, som er lyskrevende.

Våre undersøkelser viser at blåtopp går drastisk tilbake ved intensiv slått, både i plantemasse, antall skudd og antall blomstrende individer. For å redusere blåtopp er det spesielt viktig å slå med kort ljåstubb, slik at den løkformede knollen skades. Ekstensiv slått (hvert femte til tiende år, slik det praktiseres over betydelige deler av Sølendet!) med høg ljåstubb er gunstig for arten. Da rekker den å vokse seg stor, samtidig som at konkurrentene som er mer vare for slått holdes nede. I skjøtselen av gamle slåttemyrer, som på Sølendet, utgjør blåtopp en stor utfordring. Den ekstensive slåtten holder slåttemyrene åpne for kratt og skog, men blåtoppdominans over store områder er like uheldig for det biologiske mangfoldet. I noen områder på Sølendet med planlagt ekstensiv skjøtsel er det satt inn mer intensiv skjøtsel og ekstra låg ljåstubb."


dot


 

 

Oversikt over arrangementer:

:
Maridalsspillet
Maridalsspillet 2007. Foto: Dag Ødegård
dot
E-post: maridalensvenner@mobilpost.no Maridalens Venner, Konvallveien 67, 2742 GRUA. Telefon 90 68 41 45
Ansvarlig redaktør: Tor Øystein Olsen. Støtt Maridalens Venners arbeid - kontonr. 0530 58 56349