Maridalens Venner - landskap i Maridalen
   
Hjem

   
Om Maridalens Venner

   
Bli medlem

   
Kulturlandskap
      
Kulturmark
      
Slåttemark
      
Artslister
      
Kart
      
Gårder
      
Kulturminner
      
Kulturhistorie
      
Naturgrunnlag
      
Forvaltningsplanen
      
Ferdselsveiplan
      
Stedsnavninnsamling
      
Rapporter

   
Kulturarrangementer

   
Maridalsspillet

   
Skjøtsel
      
Slåttemark
      
Beitemark
      
Kulturminner
      
Lærebøker

   
Vandringer

   
Kultur- og naturstier

   
Skar leir


   
Årbøker

   
Markaloven

   
Jordbrukspolitikk

   
Media

   
Ord og uttrykk

   
Lenker
Hjem > Slåttemyra >  Myrundersøkelser i Orkdal kommune, Sør-Trøndelag, 1975
Innledende kapitler

Myrundersøkelser i Orkdal kommune, Sør-Trøndelag, 1975

Tor Øystein Olsen

Denne artikkelen bygger på:
Myrundersøkelser i Orkdal kommune, Sør-Trøndelag. Tor Øystein Olsen. 1975. (Under databearbeiding.)

Artikkelen er et utdrag fra oppgaven "Myrundersøkelser i Orkdal kommune, Sør-Trøndelag. Av Tor Øystein Olsen. 1975". Feltarbeidet ble utført i 1974.

Se også:
Mire investigations in the rural district of Orkdal, Sør-Trøndelag county, central Norway. By Tor Øystein Olsen. English Summary 1975

Myrreservater i Orkdal kommune

Myrundersøkelser i Orkdal kommune, Sør-Trøndelag, 1975. Bekrivelser av myrer som ikke er vernet som naturreservater

Artsoversikt, floristiske elementer, analyser. Artslister fra de undersøkte myrene i Orkdal kommune, 1975

Definisjoner av myrbegreper

Anvendt myrlitteratur

Dessuten henviser jeg til:
Myrundersøkelser i Sør-Trøndelag og Hedmark i forbindelse med den norske myrreservatplanen. Asbjørn Moen. Botanisk serie 1983–4.

Etterundersøkelser i Sør-Trøndelag i forbindelse med den norske myrreservatplanen. Stein Singsaas. 1984.

Myr: forskning, forvaltning og overvåking

Arbeid i forbindelse med den norske myrreservatplanen, utarbeidet ved NTNU Vitenskapsmuseet

Navnsettingen av arter fra originaloppgaven i 1975 er beholdt. Der artene har fått et nytt navn etter 1975, eller har fått et norsk navn, står dagens navn etter et =. Nye navn følger artsdatabankens lister fra 2015.

I Innledning

A. Nasjonale og internasjonale myrfredningsprogram

Hovedkilder: Asbjørn Moen 1970: 5, A. Moen 1973: 173–174

1. Landsplanen for myrreservater
Statens naturvernråd gikk i 1966 inn for å få utarbeidet en landsplan for myrreservater i Norge. I den forbindelse skisserte formannen i rådet, professor Olav Gjærevoll, en målsetting for landsplanen: "Myrene utgjør overalt en viktig del av det norske landskap. Myrvegetasjonens sammensetning varierer atskillig alt etter høyde over havet, geografisk beliggenhet og geologisk underlag. En landsplan for myrreservater må derfor ta sikte på å fange inn så mange myrtyper som mulig over det hele land."

2. IBP–CT–Telmas myrundersøkelser
Det gjennomføres for tiden et internasjonalt biologisk program (IBP) for undersøkelser av det biologiske grunnlag for produktivitet og menneskelig velferd. En av seksjonene (sju stk. i alt) innen IBP er "Conservation of Terrestial Biological Communities" – CT. Hovedoppgaven for denne seksjonen er å samle og analysere informasjon om naturområder i verden av særlig vitenskapelig interesse.

Innen IBP–CT fins også et prosjekt Telma, som er en undersøkelse av verdens myrområder. På samme måten som vi med vår landsplan søker å frede myrtypene i vårt land, søker en innen Telma å sikre et representativt utvalg av myrer over hele verden. Arbeidet med den norske verneplanen inngår som et ledd i dette verdensomfattende prosjekt.

B. Utnytting av myrene

Hovedkilder: A. Moen 1970: 5–7, A. Moen 1973: 175

Det fins en rekke måter å utnytte myrene på, men en kan i vårt land skille mellom to hovedtyper: Anvendelse til jord- og skogbruksareal og som områder for torvtaking. Men de alvorligste inngrepene skjer ved kraftutbygging, idet kraftverksmagasinene svært ofte legges til flate, myrdominerte fjelldaler (eks. Nedalen i Sør-Trøndelag). De effektive metodene for tørrlegging av myrene i dag har også ført til at myrområder blir benyttet som boligområder og lignende (eks. Heimdalsmyra, Trondheim).

1. Anvendelse til jord- og skogbruksareal
For skogbruket i vårt land har myrene til alle tider vært viktige produksjonsarealer. I mange hundre år er myrer benyttet som slåtteareal. Høsting av den naturlige vegetasjonen er i dag ikke lønnsom, og myrene dyrkes for å øke produksjonen. Av de areal som årlig nydyrkes, utgjør myrjord ca. 60 % (1969). Landets dyrkede areal utgjør i dag ca. 1500 km2 – eller ca. 15–20 % av samlet jordbruksareal. Andelen dyrket myrjord øker, og i framtiden vil den nok bli betydelig større.

For skogreising grøftes årlig i vårt land store arealer. Selv om en del av grøftinga ikke tørrlegger myrene, er også denne grøftinga et inngrep som i vesentlig grad endrer de økologiske forholdene på myrene. Denne form for grøfting er da også mest utbredt (særlig i Finland). I Fennoskandia er i dag situasjonen at størstedelen av myrene under skoggrensa er i fare for å bli grøftet og tilplantet med skog.

Årlig regner en med at ca. 100 km2 myr grøftes i Norge. Til nå er 4000 km2 grøftet, og dette utgjør ca. 20 % av myrarealet under skoggrensa (1969).

Oversikt over myrareal og grøfting i Fennoskandia:

  Myrareal i km2 Myrareal i % av landareal Grøfta myr areal i km2 Grøfta myr areal % av totalen Areal som grøftes i km2 pr. år
Norge 30 000 10 4 000 13–14xx 100
Sverige 54 000x 12–14 12 000 20 150–200
Finland 110 000 30 46 000 40–45 3 000

x myrareal under barskoggrensa
xx 20 % av myrarealet under skoggrensa
(Jeg gjør oppmerksom på at alle tall i tabellen er omtrentlige og noe gamle.)

Av dette går det klart fram at myrgrøftinga i dag har et helt annet omfang i Finland enn i Sverige og Norge. Dette kommer av at næringslivet i Finland for en stor del er basert på skogindustrien. Det har derfor blitt lønnsomt å ta i bruk myrområdene. Vår skogindustri må importere en stor del av virket fra andre land, og det synes naturlig også å ta i bruk myrene til skogproduksjon i vårt land. En har da også merket et økt tempo i myrgrøftinga for skogbruksformål de siste årene.

2. Anvendelse av torv
Av torvprodukter har vi to hovedgrupper: brenntorv og strøtorv.

Brenntorvproduksjonen har i områder med lite skog vært viktig, og i kystområdene våre er det over store områder umulig å finne ei eneste litt større myr som ikke er påvirket av torvstikking. Under brenselkrisene, både i forbindelse med første og andre verdenskrig, var brenntorvproduksjonen stor også i andre deler av landet, og på en meget stor del av de store myrene i låglandet er det tatt torv (produksjonen av brenntorv kunne komme opp i over to mill. m3 pr. år). I dag er det så godt som slutt med brenntorvproduksjonen.

Derimot har produksjonen av strøtorv tatt seg veldig opp (årlig tas det ut ca. 200 000 m3). Strøtorv har stor vann- og luftkapasitet og kan i tørr tilstand suge til seg relativt mye væske. Strøtorv har i lange tider vært brukt som strømiddel i husdyrrom. Etter siste verdenskrig har NSB brukt store mengder strøtorvballer til teleisolering under jernbanesporene. Strøtorv benyttes nå også mer og mer som voksemedium og jordforbedringsmiddel.

C. Fredning av myr

Hovedkilder: A. Moen 1970: 7–11, A. Moen 1973: 183–186.

1. Myrfredning i andre land
Finland er kanskje det land i verden hvor myrene utgjør størst del av landskapet. Det er også det land i verden hvor myrgrøftingen er mest utbredt. Av et opprinnelig myrareal på over 100 000 km2 (ca. 1/3 av landarealet) er nesten halvparten (46 000 km2) i dag grøftet for jord- og skogbruksformål. Det er beregnet at ca. 70 000 km2 vil være grøftet innen 1980 (over 60 % av opprinnelig myrareal), og dette er så godt som hele det myrareal som i dag anses mulig å utnytte til skogsmark. Disse forhold har nødvendiggjort et intenst arbeid for å velge ut et representativt utvalg av myrer for bevaring.

Myrforskning har tradisjonelt stått sterkt i Finland, og allerede i begynnelsen av 1960-åra ble arbeidet med den regionale inndelingen av myrene fullført. Fra midten av 1960-åra er arbeidet med myrreservatplanen blitt intensivert, og i dag omfatter planen et samlet myrareal på over 10 000 km2. Av dette er over 3 000 km2 (ca. 3 %), fordelt på mer enn 150 lokaliteter, allerede fredet.

I Sverige er grøftingsintensiteten mindre enn i Finland, og følgelig er det ikke samme hast med fredningsprogrammet. Likevel er svenskene også kommet langt med sin plan, og arbeidet i Sverige har også kunnet hvile på tidligere solide vitenskapelige myrundersøkelser. Allerede i 1967 var ca. 150 myrer fredet med et areal på ca. 400 km2 (av dette er ca. 300 km2 myr innen nasjonalparkene).

Også en rekke andre land er kommet langt i arbeidet med å verne myrer. I Polen er det opprettet 67 myrreservater med et areal på 855 km2 (1972). I Sovjet er en rekke myrer fredet innen de 80 naturreservatene som er opprettet, og det arbeides med Telma-prosjektet (1972).

2. Myrfredning i Norge
Myrareal upåvirket av grøfting skrumper også i Norge sterkt inn. Først og fremst gjelder dette låglandsmyrene i Sør-Norge, og særlig er rikmyrene sterkt utsatt for grøfting. Rikmyrene dannes bare i områder med kalkrike bergarter (eller løsavleiringer), og i låglandet fins dette først og fremst ved Oslofjorden, Trondheimsfjorden og Jæren. Dette er områder med særlig stor konsentrasjon av mennesker, og alle større rikmyrer er for lengst grøftet. I de nevnte pressområdene trues dessuten i dag de gjenværende myrene av utbygging.

Også viktige regionale myrkomplekstyper i låglandet i Sør-Norge er i ferd med å forsvinne. Således synes det å bli vanskelig å få bevart noe godt eksempel på en stor og typisk konsentrisk hvelva myr upåvirka av grøfting i Norge. For få år siden ville dette knapt vært noe problem.

Som i våre naboland er dessuten i dag alle myrer under barskoggrensa utsatt for trusselen om grøfting for utnytting til jordbruks- eller skogbruksformål.

Utvalget av myrer som er fredningsverdige, skrumper i visse deler av vårt land uhyggelig fort inn. For ikke å redusere dette utvalget ytterligere, burde nå enhver grøfting av myrer som er upåvirka av tekniske inngrep i låglandet i Sør-Norge hindres, inntil myra er vurdert i fredningssammenheng.

I forhold til andre land, kom vi i Norge seint i gang med arbeidet med fredning av myr, og status pr. i dag for gjennomførte fredninger er svak. Til nå er seks – 6 – myrer fredet som reservat:

  • Fokstumyra. Dovre. Oppland. Fredet siden 1923 som fuglereservat, fra 1969 som naturreservat, med et område på ca. 8 km2.
  • Prestegårdsmyra. Andøy. Nordland. Et myrområde på 4,6 km2, freda i 1967.
  • Vardnesmyra. Tranøy. Troms. Et område på 2,2 km2, freda som fuglereservat i 1969.
  • Færdesmyra i Neiden. Sør-Varanger. Finnmark. Et myrområde på 12,1 km2, freda i 1972.
  • Orsjømyra. Skien. Telemark. Et område på 0,4 km2, freda i 1973 (personlig meddelt Asbjørn Moen 1974).
  • Sølendet. Brekken. Sør-Trøndelag. Et område på 3 km2, freda i 1974 (personlig meddelt A. Moen 1974).

I tillegg er myrer fredet innen de 11 nasjonalparkene og de ca. 40 skogreservatene på statens grunn som til nå er opprettet.

D. Kriterier for fredning

Hovedkilder: A. Moen 1970: 11–12b, A. Moen 1973: 181–182.

Tidligere er nevnt en del viktige former for utnytting av myrene ved tekniske inngrep som forårsaker en destruksjon av myrøkosystemene. Det ligger også interesser i å verne myrer i naturtilstand. Dette kan være av økonomiske, rekreasjonsmessige, almenkulturelle eller vitenskapelige grunner.

  1. Bevaring av representative myrkompleks i de ulike regionene
    Myrkompleksenes hydrotopografi og vegetasjon varierer fra landsdel til landsdel, og det primære ved en fredningsplan over norske myrer, er å gjøre et utvalg av de mest typiske kompleksene. I dette arbeidet bør også myrenes dyresamfunn vurderes.
     
  2. Myrer som eksempel på interessante økosystem av mindre vanlig eller ekstrem type
    Myrene er uunnværlige for en rekke spesialiserte plante- og dyrearter som bare kan leve på myrene. Dessuten er myrene nødvendige for dyrearter som, i tillegg til andre naturtyper, også trenger myrbiotoper.
     
  3. Myrene som dokumenter for den historiske utforskningen
    Myrer og små myrtjern inneholder viktige dokumenter for utforskninger av tidligere tiders klima og vegetasjon, og også for utforskningen av bosetting og jordbruk i de ulike deler av landet.
     
  4. Myrene som verdi for forskning innen biologi, geologi og geografi
    Det er av største verdi å få bevart et representativt utvalg av myrer for forskning for disse fagområdene.
     
  5. Produksjon på myrene
    Ei fungerende myr produserer plantemateriale som for en del avsettes og lagres som verdifull torv. Av planteproduksjonen på myrene nyttiggjør vi oss direkte av en del bærarter, og da særlig molte. Gode moltemyrer har økonomisk verdi for befolkningen innen visse deler av landet. Det har også vist seg at en kan dyrke molter slik at molteproduksjonen på ei myr kan bli mangedoblet. Også for jaktbart vilt er myrene viktige næringsbiotoper, hekkebiotoper etc.
     
  6. Myrene som vannressurs
    Myrene virker som svamper i terrenget og holder lenge på nedbørsvatnet. Oversvømmelser (særlig i Glomma) er satt i direkte forbindelse med myrgrøfting. Myrene er viktige som grunnvannsregulatorer, og grøfting kan forårsake senkning av grunnvatnet over større områder, noe som kan få alvorlige konsekvenser (eks. Gotland, hvor det har vært drastiske grunnvannssenkninger). Myrene virker overalt inn på lokalklimaet, og grøfting kan få uheldige virkninger for jordbruket i klimatisk utsatte områder. Myrene har en stor evne til å filtrere forurenset nedbørsvatn, og myrtjern og kilder er viktige vannreserver.
     
  7. Bevaring med sikte på undervisning
    I nærheten av universiteter og høyskoler trengs myrer for undervisning for ulike fagomåder innen biologi og kvartærgeologi. Også for jord- og skogbruksundervisning trengs upåvirka myrer. På lågere skoletrinn vil det etter hvert bli mer behov for myrer i forbindelse med undervisning i økologi, som mer og mer blir lagt ut i marka ("naturens laboratorium"). I hver kommune, og særlig haster det i pressområder, bør det legges ut et nett av undervisningsreservater, der myrene kommer inn sammen med andre naturtyper.
     
  8. Myrene som landskapselement
    Myrene utgjør en vesentlig og karakteristisk del av vårt landskap, som det rent estetisk er av stor verdi å ta vare på. Myr representerer den mest opprinnelige og urørte naturtypen (se punkt 3). Myrene har i turterrenget også sin store verdi ved å skape åpninger i et ofte tett skogsterreng. Noen steder (for eksempel Nordmarka i Oslo) kjemper nå friluftsfolk for å bevare det karakteristiske trekk i vår natur som myrene utgjør.
     
  9. Lokalt betonte kriterier
    Dette har nær sammenheng med punkt 7. Disse myrene har det først og fremst lokal interesse å få vernet.

I arbeidet med å lage en nasjonal verneplan for myrreservater, så er det de to første kriteriene som har blitt mest vektlagt: Representativitet og interessante økosystemer.

I mine undersøkelser i Orkdal kommune har kriteriene 2, 7 og 9 vært særlig viktige i arbeidet med å vurdere myrenes verneverdi og vernebehov. Dette fordi jeg har relativ liten kjennskap til hva som er typiske myrer i de ulike regionene.

II Metode og materiale

A. Forarbeid

Første del av sesongen gikk med til å lære moser, og da særlig torvmosene (Sphagnum). Videre gikk en del av tiden med til å få en innføring i generell myrsosiologi. Til dette arbeidet har cand. real. Kjell Ivar Flatberg, Botanisk avdeling, Universitetet i Trondheim, vært meg meget behjelpelig (jfr. forordet). Kjell Ivar Flatberg var også med i felt på en av de oppsøkte myrene i Orkdal.

Jeg kjøpte topografiske kart i målestokk 1:50 000 (serie M711) som dekker hele Orkdal kommune. Ved å studere disse kartene, plukket jeg ut myrer av interesse. Forholdsvis flere myrer er besøkt på østsida av Orkla enn på vestsida (11 myrer på østsida, 22 myrer på vestsida). Dette fordi jeg ville finne ut om vegetasjonen på vestsida er strengt forskjellig fra vegetasjonen på østsida (for eksempel med henblikk på kystbundne arter). Derfor er en del store myrer på vestsida ikke oppsøkt, mens nesten alle litt større myrer er besøkt på østsida. Studier av flybilder ble ikke gjort på forhånd. Dette delvis pga. mangel på tid og at hovedhensikten med denne oppgaven er å få en best mulig oversikt over myrene i Orkdal. Derfor ble også myrer som jeg på forhånd visste hadde liten verneverdi, oppsøkt.

B. Feltarbeid

Detaljerte undersøkelser av hver myr er ikke foretatt. Dette har sin hovedgrunn i mangel på tid. I og med at mitt eneste framkomstmiddel har vært sykkel, så har mye av tida gått bort i å komme fram og tilbake mellom de undersøkte myrene og heimplassen min, Orkanger (gjennomsnittlig har jeg syklet ca. fire mil hver dag, pluss flere mil tilsammen til fots). Jeg besøkte gjennomsnittlig 1–2 myrer hver dag (noe mer mot slutten, da jeg etter hvert ble mer vant med arbeidet).

For hver myr har jeg prøvd å skaffe en oversikt over de viktigste hydrotopografiske trekk og de viktigste plantesamfunn. I dette arbeidet har jeg benyttet det klassifikasjonssystem som er skissert i neste kapittel. Jeg har også søkt å finne fallretning, dreneringsretning osv.

Ved siden av en grov beskrivelse av de viktigste plantesamfunn, har de botaniske undersøkelsene for det meste dreid seg om å skaffe en oversikt over de planteartene som inngår. Arter av særlig plantegeografisk interesse er viet størst oppmerksomhet, og særlig gjelder dette kryptogamene, der jeg ikke har søkt å få fullstendige artslister (bl.a. av levermosene).

For alle myrene (bortsett fra ei som allerede er dyrket) ble ei kryssliste fylt ut (se eksempel i figur ). På denne lista skal alle karplanter, alle torvmosearter (Sphagnum sp.) og et utvalg av de viktigste moser og lav som ble observert, finnes. I alt er 33 myrer undersøkt i Orkdal, og for 32 av disse er det fylt ut kryssliste (21 på vestsida, 11 på østsida). På omtrent alle myrene ble det tatt kollekter av karplanter (til sammen ca. 70–80), moser (ca. 100) og lav (de av myrene som var for mye grøftet, ble det ikke tatt kollekter fra). Noen få av disse innsamlingene er enda ikke endelig artsbestemt.

Asbjørn Moen besøkte en del myrer i 1969 i forbindelse med landsplanen for myrreservater i Norge. Blant de 33 undersøkte myrene i Orkdal, har han vært på to myrer som jeg ikke har oppsøkt.

Vannprøver ble tatt for noen myrer i en del plantesamfunn for måling av pH. Dessverre gikk skolens pH-meter i stykker, slik at disse målingene ble ikke utført.

Mine kunnskaper innen dyreriket er meget dårlig, slik at observasjoner av dyrelivet ble ikke gjort.

Dessuten må det tilføyes at værgudene ikke var på min side under feltsesongen. Det regnet nesten hver dag jeg var i felt, slik at noen myrer ble dårligere undersøkt enn planlagt (det er ikke akkurat noe moro å holde på når en merker at papiret en skriver på, går i oppløsning).

Alt materiale fra feltarbeidet oppbevares ved Det Kgl. Norske Videnskabers Selskab, Museet, Botanisk avdeling, Trondheim.

C. Rapporten

Som tidligere nevnt, er hensikten med denne oppgaven å få en best mulig oversikt over de aller fleste litt større myrer i Orkdal. Derfor blir alle de undersøkte myrene vurdert likt, selv om de har forskjellig verneverdi. Beskrivelsen av hver enkelt myr blir således ikke inndelt i grupper etter hvor stor verneverdi myrene har. Men for hver myr har jeg likevel tilføyd den verneverdien lokaliteten bør ha. I oversikten over de oppsøkte myrer er også dette markert. Myrene som er klassifisert "særlig verneverdig" (prioritert),  bør bli fredet så fort som mulig. Etter mine undersøkelser å dømme, fins det bare få myrer i Orkdal som har så høy verneverdi. For flere av myrene under gruppen "verneverdig", gjelder at det fins flere myrer som representerer omtrent samme type. I mange av tilfellene er det nok å bevare én av disse.

Følgende kategorier for vern er benyttet:

  1. Særlig verneverdig nasjonalt
  2. Særlig verneverdig lokalt
  3. Verneverdig nasjonalt
  4. Verneverdig lokalt
  5. Mindre verneverdig
  6. Uten verneverdi

III Klassifisering av myrene

A. Definisjon av myr

Hovedkilder: Asbjørn Moen 1973: 173, Kjell Ivar Flatberg 1970: 22

Begrepet myr defineres på mange forskjellige måter. Resultatene blir forskjellige om utgangspunktet er biologisk, geologisk, geografisk eller kombinasjoner av disse. Biologisk er myra voksested og substrat for en bestemt vegetasjonstype, geologisk er myra en lagrekke av torv, mens den geografisk sett er et landområde. Det er vanligst å definere myr etter en geografisk term.

Flatberg (1970) har definert myr på følgende måte: "Med begrepet en myr vil jeg her forstå et område med torv og en hydrofil vegetasjon som selv kan danne torv."

Det norske myrselskapet benytter betegnelsen myr på et område "når den mineralske undergrunn er dekket av et torvlag av en viss tykkelse." Når torvtykkelsen brukes i definisjonen, er det mer naturlig å bruke betegnelsen torvmark (geologisk term).

Torv kan defineres på følgende måte: "[…] en genom vattenindränkning konserverad jordart, bildad av rester av på platsen växande makroskopisk vegetation." (Sjörs, Hugo 1948, side 43)

B. Inndeling etter dannelsen

Hovedkilde: A. Moen 1973: 175

Som nevnt i forrige kapittel, så skjer akkumulering av organiske jordarter (torv) når produksjonen av organisk stoff er større enn nedbrytingen. Etter dannelsesmåten deles myrene i gjenvoksningsmyr og forsumpningsmyr.

Gjenvoksningsmyrene. Disse har begynt som organiske avsetninger i vatn.

Forsumpningsmyrene. Der har torvdannelsen funnet sted på fastmark. Størstedelen av myrarealet i Norge er dannet på denne måten.

C. Ombrotrofe og minerotrofe myrområder

Hovedkilde: K.I. Flatberg 1970: 29

Ved klassifisering har jeg søkt å skille mellom ombrotrofe og minerotrofe myrområder.

Ombrotrofe myrområder:
Hydrologisk karakterisert ved at overflata og det øverste torvsjiktet ligger over øverste fastmarksvanngrense.
Morforlogisk utmerket ved at de hever seg i det minste en del over omgivelsene.
Næringsøkologisk kjennetegnet ved tilgang på lite mineralnæring.
Biocoenotisk karakterisert ved å ha en vegetasjon som er fattig på arter, som er uavhengig av fastmarksvanntilførsel.

Minerotrofe myrområder:
Hydrologisk kjennetegnet gjennom at myroverflata i alle fall periodevis er påvirka av fastmarksvatn.
Morfologisk karakterisert gjennom at myroverflata aldri ligger over den tilstøtende fastmarkens grunnvannsspeil.
Næringsøkologisk utmerket gjennom tilførsel av fastmarksvatn.
Biocoenotisk karakterisert gjennom en vegetasjon rik på antall arter, som er avhengige av fastmarksvanntilførsel.

D. Hydrologisk inndeling

Hovedkilder: K.I. Flatberg 1970: 24–26, A. Moen 1973: 175–176.

Myrer som bare får tilførsel av vatn gjennom nedbøren (ombrogent vatn), er ombrogene myrer (= nedbørsmyrer). De myrene som i tillegg også får tilførsel av vatn som har vært i kontakt med mineraljorda (minerogent vatn), minerogene myrer (= jordvannsmyrer), deles videre etter den måten myrene får sitt grunnvatn på:

  1. Topogene myrer, som i opprinnelse og utvikling er betinga av topogen markfuktighet, dvs. en fastmarkspåvirka grunnvannstand som er tilnærma horisontal når den forårsaker markfuktighet (svensk; markblöta). Disse myrene er vanligvis dannet ved gjenvoksning av tjern og lignende.
     
  2. Soligene myrer, som i opprinnelse og utvikling er betinga av soligen markfuktighet, dvs. fastmarkspåvirka grunnvatn som går over til markfuktighet mens det ennå er i bevegelse. Disse har tydelig hellende overflate av grunnvatnet, og dette er myrer i skrånende terreng (for eksempel bakkemyrer).
     
  3. Limnogene myrer får tilført overflatevatn fra bekker, elver, oversvømmelser og lignende.

E. Geografiske begreper

Hovedkilder: A. Moen 1973: 176, K.I. Flatberg 1970: 30–34

Alle de hydrologiske definerte myrtyper nevnt i kapittel III D, kan finnes innenfor ett og samme myrkompleks.

Et myrkompleks er et hydrologisk mer eller mindre vel avgrensa landskapsøkologisk system sammensatt av flere voksestedstyper.

En voksestedstype kan defineres som alle myrøkosystemer med overensstemmende ernæringsforhold. Ved undersøkelser av myrkompleksene er det da naturlig å studere mindre deler for seg; myrelement.

Pr. definisjon er et myrelement det største myrområde som har en noenlunde enhetlig struktur, eller der strukturenes fordeling er noenlunde lik over hele området. I motsetning til voksestedstypene er altså myrelementene reelle naturobjekter. Myrelementene bygger opp myrkompleksene. Generelt kan man si at man har tre økologiske kategorier av myrelementer:

  1. Ombrotrofe myrelementer
  2. Minerotrofe myrelementer
  3. Ombro-minerotrofe myrelementer

Myrkompleksene har de samme kategoriene. I en grov klassifisering av et myrkompleks, er det den dominerende del av et kompleks som blir avgjørende for komplekset (se også III F).

Innenfor myrelementene kan det være store forskjeller bl.a. mellom tørre og våte partier, og elementene består av strukturer.

Myrstruktur: Forekomstflekker av plantesamfunn med en spesiell biotop.

Oversikt over noen myrstrukturer:
Tuer: Forhøyninger av ulik grad på ombrotrofe og minerotrofe myrer, som i størsteparten av året har lav grunnvannsstand.

Høljer: Ombrotrofe forsenkninger av variabel grad, og som i det minste i visse perioder av året har en høy grunnvannstand, over eller nær overflata. Som høljeunderstrukturer kan man betrakte termene fastmatter, mjukmatter og løsbunner, sjøl om de egentlig er definert på floristiske kriterier (jfr. III G).

Flarker: Avgrensa bløte partier, med en glissen, svakt torvdannende, minerotrof vegetasjon, og med avvekslende oppdemmende tørrere partier.

Dråg: Smale minerotrofe myrstriper mellom ombrotrofe områder og betinga av soligen markfuktighet.

Strenger: Lange, smale forhøyninger som virker demmende på et myrkompleks – vekslende med høljer eller flarker.

Andre strukturer er (jfr. egen liste, kap. IX B):
a) ombrotrofe: gjøler, høljegjøler, erosjonsfurer, myrtjønner, palser.

b) minerotrofe: flarkgjøler, sumper, myrbekker, kilder

F. Hydrotopografisk inndeling i myrkomplekstyper

Hovedkilder: A. Moen 1970: 18–22, A. Moen 1973: 176–179

Ved klassifisering av myrene etter komplekstyper, kan en bygge på både hydrologiske og geografiske (topografiske) kriterier. Det skilles, som nevnt i kap. III E, mellom ombrotrofe myrkompleks, som er dominert av ombrotrofe elementer (bare mindre deler er minerotrofe) og minerotrofe myrkompleks, som er dominert av minerotrofe elementer. Topografi, undergrunn og klima er faktorer som virker inn på dannelsen av ulike typer av myrkompleks.

Både av ombrotrofe og minerotrofe kompleks skilles det mellom flere hovedtyper, som oftest kan tas ut ved flybildetolkning. I fig. 8 er det skjematisk framstilt hovedtypene i vårt land. Type 1–4 er ombrotrofe myrkompleks, 5–8 minerotrofe myrkompleks.

1. Ombrotrofe myrkompleks
Etter forslaget fra prosjekt Telma, er følgende definisjon brukt for et ombrotroft myrkompleks (bog mire complex): "The larger part of the  mire or mire complex consisting of areas directly or nearly exclusively fed precipitation falling on the same areas. Smaller parts may receive other water."

Oversikt over ombrotrofe myrkomplekstyper:

  1. Konsentrisk høgmyr
    Det høyeste punktet på myrkomplekset ligger i eller nær sentrum på de sentrale, ombrotrofe delene. Omkring dette er strukturer og elementer ordnet konsentrisk. Myrkomplekset har "bløtkakeform" med et sentralt åpent ombrotroft parti, omgitt av ombrotrof kantsone med furu. Det er omkranset av den minerotrofe laggen. Denne komplekstypen dannes bare på flat mark, oftest over gjengrodde tjern. Dannelsen av typiske konsentriske høgmyrer kan bare finne sted i helt bestemte klimaregioner. Dette gjør at typen er regionalt bundet og i vårt land fins den først og fremst i lavlandet (under 200 moh.) i Østfold og Akershus. Under gunstige topografiske forhold kan og typen dannes lenger nord (eks. Andøya). Konsentrisk høgmyr ble ikke registrert i Orkdal.
     
  2. Eksentrisk høgmyr
    Det høyeste punkt ligger nær fastmarkskanten, og de ombrotrofe elementene er ensidig hellende med strukturene ordnet på tvers av fallretningen. Lagg fins bare for deler, men ofte er myrkomplekset delt i flere ombrotrofe partier av minerotrofe dråg. De eksentriske høgmyrene dannes vanligst i svak hellende terreng. Dette er den vanligste komplekstypen på Østlandet og i Trøndelag, med unntak av kysten. Høgmyrer (type 1 og 2) mangler i typisk utforming i Vest-Norge.

    Myr nr. 33, "Myr nordvest for Kjøra", viser eksempel på eksentrisk høgmyr i Orkdal.
     
  3. Atlantisk høgmyr (foreløpig betegnelse)
    Flate, eller svakt hellende, ombrotrofe myrkompleks med manglende lagg og kantskog og oftest med svake strukturer som ikke danner noe systematisk mønster. Ofte er dette store, sammenhengende myrkompleks som er dannet ved at flere adskilte kompleks er vokst sammen. Typen har store likheter med de terrengdekkende myrene. I denne komplekstypen innbefattes de fleste av de ombrotrofe myrkompleksene i lavlandet langs kysten fra Lista og nordover til Troms.
     
  4. Terrengdekkende myr
    Dette er ombrotrofe myrer som dekker landskapet som et teppe. Myrene er dannet ved tørr forsumpning og dekker platåer og skråninger i sterkt hellende terreng. Torvdybden er ofte liten og minerotrofe partier fins spredt, særlig i forsenkninger som erosjonsfurer og lignende. I de terrengdekkende kompleksene inngår så godt som alltid bakkemyrelementer, og disse forekommer da nedenfor de ombrotrofe elementene. Denne komplekstypen fins fra Rogaland og langs kysten, i alle fall nordover til Andøya. I Sør-Norge er typen vanligst i litt høyereliggende områder, ofte litt innenfor kysten. I Trøndelag fins den for eksempel ikke uvanlig i de midtre delene, der den forekommer i høyderegionen 300–600 moh.

    I Orkdal er myr nr. 14, Søvasslikjølen, et typisk eksempel på en terrengdekkende myr.

2. Minerotrofe myrkompleks
Følgende definisjon er brukt for et minerotroft myrkompleks (fen mire complex): "The whole mire, or the larger parts of it, receiving some influx of water that has earlier been in contact with mineral soil."

Oversikt over minerotrofe myrkomplekstyper:

  1. Flatmyrer
    Dette er minerotrofe myrkompleks der de topogene myrene (sjeldnere limnogene) dominerer. Typen fins i de aller fleste klimaregioner der det kan dannes myr, og den fins overalt i vårt land. Eksempel på flatmyr i Orkdal er myr nr. 15, Svorkdalsmyran.
     
  2. Bakkemyrer
    Dette er myrkompleks der de soligene myrene dominerer, og der det er en tydelig helling. Elementer av bakkemyr fins i store deler av landet, ofte nedenfor kilder og andre grunnvannsframspring. Men egentlige bakkemyrkompleks i Sør-Norge fins bare opp mot og i fjellet.

    Det fins knapt noe land der bakkemyrene utgjør så stor del av landskapet og er så varierte som i Norge. I områder med høy humiditet fins bakkemyrkompleks med gjennomgående helling 15–20°, og i så bratt terreng forekommer knapt myrdannelse i noen annen del av verden.

    I Orkdal har jeg ikke funnet noe typisk bakkemyrkompleks, men bakkemyrer som inngår i andre kompleks, er svært vanlig (eksempel myr nr. 14, Søvasslikjølen).
     
  3. Streng- og blandingsmyr
    Strengmyrene er rent minerotrofe og dominert av strenger og flarker. Som vanlig med slike strukturer på myrene, danner disse rett vinkel på myrenes hellingsretning, og dermed blir strukturene meget regelmessige. Når strengene er så høye at de for en stor del er ombrotrofe, har en blandingsmyr (strengblandingsmyr).

    Blandingsmyrene har ikke nødvendigvis ombrotrofe strenger, men små ombrotrofe tuer kan finnes spredt utover flate minerotrofe myrer (øyblandingsmyr).

    I Norge mangler typiske kompleks av denne typen i de vestligste delene, men de forekommer fra Agder og nordover. På Østlandet fins komplekstypen oftest i høyderegionen 500–800 moh., og i nordre deler av landsdelen fins store strengblandingsmyrer. Store streng- og blandingsmyrer fins på Finnmarksvidda og ellers i Nord-Norge helt ned til havets nivå.

    Jeg har ikke kunnet finne noe typisk eksempel på denne komplekstypen i Orkdal (Asbjørn Moen angir streng-flarksystem bl.a. fra myr nr. 10, myr vest for Svorksjøan).
     
  4. Palsmyrer
    Myrer som har konstant frosne, høye "torvhauger". Fins i det indre av Finnmark og Troms, og dessuten i Sør-Norge i Knutshø-området på Dovre.
     
  5. Kildemyrer
    Om en regner kildene som myrstrukturer og kildevegetasjon som en del av myrvegetasjonen, kan en få kildemyrer (kildemyrkompleks). Kildene utgjør som regel små deler, og finnes sjelden som komplekser. I Orkdal er fattigkildene vanligst.

G. Inndeling etter vegetasjonen

1. Regionale forskjeller

Hovedkilder: A. Moen 1970: 22–23, A. Moen 1973: 179

I Norge er det tydelig regional forskjell i myrenes hydrotopografi og vegetasjonene etter en nord–sør gradient, en øst–vest gradient og etter ulik høyde over havet. Selv om det i dag er gjort for lite i vårt land til å trekke de regionale grensene for myrvegetasjonen, er noen hovedtrekk klare. En relativt klart definert type med begrenset regional forekomst som kan nevnes, er gråmose-komplekset (Rhacomitrium sp. = Racomitrium), som bare forekommer i de oseaniske delene av landet. Tilsvarende fins østlige komplekstyper som har innslag av østlige arter, f.eks. granstarr (Carex globularis).

Forskjellene i myrvegetasjonen i sør og nord i landet kan også karakteriseres av innslag av sørlige og nordlige arter. Det er også forskjeller mellom vegetasjonen i lavlandet og i fjellet, men etter hvert som en går nordover, viskes forskjellene bort.

Regionale forskjeller i vegetasjonen kan også skyldes geologiske forhold. Således fins for eksempel den rike myrvegetasjonen bare i områder med rike bergarter og løsavleiringer.

I Orkdal har jeg søkt å finne regionale forskjeller etter øst–vest gradienten (jfr. kap. II A og VIII B).

2. Lokale forskjeller: Fattig–rik, myrflate–myrkant og løsbunn–tue

Hovedkilder: K.I. Flatberg 1970: 34–40, A. Moen 1973(b): 180, A. Moen 1973(a): 99–103

Innenfor det enkelte myrkompleks kan det også være store forskjeller i vegetasjonen, og det skilles mellom tre lokale hovedgradienter. Vegetasjonsgradientene henger sammen med variasjonen i økologiske forhold (økologiske gradienter).

  1. Fattig–rik vegetasjonsgradienten
    Denne vegetasjonsgradienten er et resultat av de enkelte arters krav til mineralnæring etc., og avspeiler derfor den kjemiske sammensetningen i torv og myrvann. Retningen kan derfor korreleres med pH, ledningsevne, kationkonsentrasjoner i torv og myrvann, nøytralisasjonsforhold i torva etc.

    Den minst kravfulle vegetasjonen og færrest antall arter opptrer på de ombrotrofe myrområdene (vegetasjonen får bare tilført næring gjennom nedbøren). På de minerotrofe områdene finner man igjen en variasjon fra samfunn fattig på arter til samfunn rik på arter (fattig minerotrof, intermediær, rik og ekstremrik vegetasjon).

    pH på de ombrotrofe myrene ligger gjennomgående på omkring 3,5–4,0, og på de minerotrofe myrene øker pH gjennom serien av enheter, slik at pH på de rikeste myrene er over 7,0.

    Enhetene karakteriseres gjennom planteartene, idet det er svært få arter som fins i alle enhetene. På de ombrotrofe myrene kan bare et fåtall karplanter klare seg (20–30 arter). Stort sett øker antallet karplanter fra enhet til enhet etter fattig–rik serien, og de rikeste myrene kan ha mer enn 100 forskjellige karplanter. Mosene er ofte de beste indikatorartene for de ulike enhetene og på de fattigste myrene dominerer torvmosene (Sphagnum spp.), mens brunmosene dominerer de rike enhetene.

    I fig. 12 er gitt en oversikt over en del arters fordeling i myrvegetasjonen etter fattig–rik gradienten for Midt-Norge, med unntak av kystområdene. Artene er ordnet i 10 artsgrupper, og de viser at det er vanskelig med ledearter for annet enn den ekstremrike vegetasjonen, men til gjengjeld fins mange gode skillearter. Arter satt i parentes, er arter som ikke er funnet på undersøkte myrene i Orkdal. Hybrider er ikke tatt med. Etter A. Moen 1973(a): 102–103.

    Det fins ingen art i vår flora som er bundet til den ombrotrofe vegetasjonen, og derfor skilles ombrotrof vegetasjon fra minerotrof vegetasjon på negative kriterier. Kun to starrarter vokser ombrotroft: sveltstarr (Carex pauciflora) og dystarr (C. limosa). Dersom det ikke fins andre starrarter (eller andre eksklusive minerotrofe arter), er myra altså ombrotrof. Vegetasjonen blir vurdert som ombrotrof om myra har innslag av følgende arter, og ikke har eksklusive minerotrofe arter: blåtopp (Molinia caerulea = M. caerulea), skrubbær (Cornus suecica = Chamaepericlymenum suecicum), skogstjerne (Trientalis europaea = Lysimachia europaea), maiblom (Maianthemum bifolium) og smyle (Deschampsia flexuosa = Avenella flexuosa).

    Ei minerotrof myr kan godt oversettes med det folkelige begrepet "grasmyr", mens ombrotrof myr tilsvarende blir kalt "lyngmyr" eller "måsan"/"mosen" på Østlandet (svensk: kärr–mosse, engelsk: fen–bog).
     
  2. Myrflate–myrkant vegetasjonsgradienten
    I kanten av myrene fins en rekke arter som mangler ute på selve myrflata. Oftest er forekomsten av trær og busker begrenset til myrkanten, selv om spredte furuer kan forekomme på tuene også ute på myra. De artene som på myra bare fins i kanten, forekommer så godt som alltid også i andre vegetasjonstyper som skog-, eng- eller heivegetasjon. Det fins også en god del arter som bare forekommer ute på selve myrflata, og dette er eksklusive myrarter. Dette gjelder bl.a. en rekke starrarter og moser.

    Mens de to andre hovedgradientene i myrvegetasjonen stort sett faller sammen med lett fattbare variasjoner i økologiske forhold, er denne vegetasjonsgradienten mer kompleks. Torvdybde, skyggevirkning og lignende, er faktorer som henger sammen med kanteffekten.
     
  3. Løsbunn–tue vegetasjonsgradienten
    De fleste myrene har ujevn, småkupert overflate. På rent plantesosiologisk grunnlag, har man foretatt en firedeling langs gradienten: 1. Løsbunn, 2. Mjukmatte, 3. Fastmatte og 4. Tue (-samfunn). Noen har også tilføyd en femte type samfunn: magnocariceta (løsbunn – mjukmatta – magnocariceta – fastmatte – tue).

    1. Løsbunn har liten bæreevne og meget spredt forekomst av karplanter og moser som forekommer i mjukmattene. Grunnvatnet står det meste av året i dagen.

    2. Mjukmattene får ved tråkk langvarige spor og karakteriseres av en rekke fuktighetskrevende arter som dystarr (Carex limosa) og makkmose = stormakkmose (Scorpidium scorpioides). Karplantesjiktet er glissent, mens mosene dekker i bunnen.

    3. Fastmattene er faste å gå på og karakterisert av arter som rome (Narthecium ossifragum), småbjønnskjegg (Scirpus caespitosus = Trichophorum cespitosum cespitosum) og stjernemose = myrstjernemose (Campylium stellatum).

    4. Tuene (tuvene) er dominert av lyngartene, særlig er røsslyng (Calluna vulgaris) og krekling (Empetrum sp.) vanlige. Gråmose = heigråmose (Rhacomitrium lanuginosum = Racomitrium), begerlav/kvitkrull (Cladonia sp.) og rusttorvmose (Sphagnum fuscum) dominerer ofte i bunnen.

    Den plantesosiologiske serien Scorpidietum–Drepanocladetum–Campylietum–Fuscetum på minerotrofe områder, er et eksempel på gradienten i rekkefølgen løsbunn–tue.

    Kjemisk får man minkende pH og økende redoxpotensial når man går fra løsbunn til tue, og høyere verdier for ekstraktabelt K og P i tuetorva. Variasjonen i vegetasjonen henger sammen med fuktighetsforholdene, vekslingen i grunnvannstand, torvas fasthet o.a.
  text/htmlMyrreservater i Orkdal kommune

dot


 

 

Oversikt over arrangementer:

:
Maridalsspillet
Maridalsspillet 2007. Foto: Dag Ødegård
dot
E-post: maridalensvenner@mobilpost.no Maridalens Venner, Konvallveien 67, 2742 GRUA. Telefon 90 68 41 45
Ansvarlig redaktør: Tor Øystein Olsen. Støtt Maridalens Venners arbeid - kontonr. 0530 58 56349