Maridalens Venner - landskap i Maridalen
   
Hjem

   
Om Maridalens Venner

   
Bli medlem

   
Kulturlandskap
      
Kulturmark
      
Slåttemark
      
Artslister
      
Kart
      
Gårder
      
Kulturminner
      
Kulturhistorie
      
Forvaltningsplanen
      
Ferdselsveiplan
      
Stedsnavninnsamling
      
Rapporter

   
Kulturarrangementer

   
Maridalsspillet

   
Skjøtsel
      
Slåttemark
      
Beitemark
      
Kulturminner
      
Lærebøker

   
Vandringer

   
Kultur- og naturstier

   
Skar leir

   
Slåttemyra

   
Årbøker

   
Markaloven

   
Jordbrukspolitikk

   
Media

   
Ord og uttrykk

   
Lenker
Hjem > Kulturlandskap > Naturgrunnlag >  Muslinger i Maridalen

Muslinger i Maridalen

Av Tore Furuberg, fra årsskrift Maridalens Venner 1987.

At Maridalen er et unikt område, det vet vi. At Maridalen er så verdifull at det har blitt vedtatt at det skal utarbeides en egen landskapsverneplan for området, det vet vi også. Men at det finnes dyr i Maridalen som lever og formerer seg på en litt spesiell måte, er noe som de færreste av oss er klar over. Jeg sikter da til muslinger; dammuslinger (Anodonta sp.) og elveperlemuslinger (Margaritifera margaritifera).

Nå er vi ikke alene om å ha denne type muslinger. Dammuslinger finnes riktignok bare her på Østlandet, men elveperlemuslingen finnes i kystområder over hele landet. Der det har vært store forekomster av skjell, har man brukt det i stedsnavn. Skjellbekken i Finnmark er et godt eksempel og et bevis på at det er noe man har kjent til fra gammelt av.

Under uttak av sand fra sandtak i Maridalen har man funnet skjellskall, og i Akerselva på l700-tallet var det vanlig å finne elveperlemuslinger. Så det er riktig gamle dyr vi har med å gjøre.

Man må ikke forveksle disse muslingene med østers eller annen delikatesse når det gjelder matretten. For om man før i tiden spiste dem og lagde pølser av dem, har man oppdaget i dag at de kan samle opp radioaktive stoffer. Og det er jo noe å tenke på i disse tider.

Muslingene finner man som regel halvt nedgravd i sand eller mudder, og man ser alltid den bakre delen til muslingen stikke opp fra vannbunnen. Der kan vi også se to åpninger som vannet går inn og ut av. For ved hjelp av små flimmerhår i gjellebladene, som er inne i muslingen, får den vannstrømmen til å gå gjennom gjellene. Av vannet får muslingen oksygen og næring.

Ved hjelp av to meget kraftige muskler kan muslingen åpne og lukke skallet sitt etter som den ønsker. Den har også en muskuløs fot som den kan strekke frem mellom skallhalvdelene når den vil flytte på seg. Vi kan mange ganger se lange spor etter muslinger som har pløyd seg frem på grunt vann.

Ønsker vi å finne ut hvor gammelt et skjell er, kan vi telle årringene som man finner på skallet. Det viser seg at dammuslingen blir maksimalt 10–15 år gammel. Elveperlemuslingen blir derimot svært gammel. I Sverige har man funnet en elveperlemusling som var hele 116 år gammel. Men det vil nok være mer vanlig med elveperlemuslinger som er 40–50 år gamle.

Det er lett tro at muslingene lever i vannet uten noen form for fiender. Men deres største fiende er menneskene. Den negative miljøpåvirkningen vi i mange tilfeller påfører vannkildene våre er en alvorlig trussel for bestanden. Det gjelder i Maridalen også. Ved telling av elveperlemuslinger sommeren 1986 ble det registrert en koloni på bare ca. 12 dyr.

Tar vi for oss muslingenes merkelige forplantning og utvikling vil vi fort skjønne hvorfor de er så utsatt for miljøpåvirkninger.

Muslingene har kjønnsceller som modnes om sommeren. Hannmuslingen gyter spermier ut i vannet og hunnmuslingen produserer egg. Eggproduksjonen kan være på 200 000–400 000 egg. Eggen befinner seg i gjellebladene og befruktes ved at spermier kommer inn med innåndingsvannet til hunmuslingen. Eggutviklingen videre skjer mens eggene er festet til gjellebladene. Etter en stund klekkes eggene og larvene kommer ut og faller ned på bunnen. Den har to små trekantede skall med en kraftig krok.

Livet videre er avhengig av om det kommer en fisk svømmende forbi og som roter opp bunnmudderet med finnene sine. Larven kan da få festet seg til en finne eller gjelle på fisken og få gratis transport. Fiskens vev reagerer nemlig ved å kapsle larven inn, og slik ernærer den seg også. Etter at det har gått noen uker eller måneder, slipper larven seg ned på bunnen. Litt etter litt erstattes larvens trekantede skall av et skall av vanlig utseende, og larven er på vei til å bli en vanlig musling.

Elveperlemuslingen vokser veldig langsomt og blir kjønnsmoden først ved 20-årsalderen. Den er den av muslingene som er mest utsatt når det gjelder miljøpåvirkning. Så når det er en bestand av slike muslinger, så er det et bevis på at den negative miljøpåvirkning ikke har vært altfor stor. På den annen side er det bekymringsfullt at muslingbestanden har sunket vesentlig i forhold til tidligere. Det er også konstatert at det knapt finnes fisk på dette stedet i forhold til tidligere.

Så la oss håpe og tro at forholdene vil bedre seg slik at bestanden av både fisk, muslinger og annen biologi får tilstrekkelig rent vann til å leve og være til glede for oss alle sammen.

Kilder:
Artikkelen er bygd på prof. Jan Øklands artikkel i leksikonet "Norges dyr" og tilsendte publikasjoner om utbredelsen av muslinger. En takk til prof. Jan Økland ved Marinbiologisk institutt for bistand.


dot


 

 

Oversikt over arrangementer:

:
Maridalsspillet
Maridalsspillet 2007. Foto: Dag Ødegård
dot
E-post: maridalensvenner@mobilpost.no Maridalens Venner, Konvallveien 67, 2742 GRUA. Telefon 90 68 41 45
Ansvarlig redaktør: Tor Øystein Olsen. Støtt Maridalens Venners arbeid - kontonr. 0530 58 56349