Maridalens Venner - landskap i Maridalen
   
Hjem

   
Om Maridalens Venner

   
Bli medlem

   
Kulturlandskap
      
Kulturmark
      
Slåttemark
      
Artslister
      
Kart
      
Gårder
      
Kulturminner
      
Kulturhistorie
      
Naturgrunnlag
      
Forvaltningsplanen
      
Ferdselsveiplan
      
Stedsnavninnsamling
      
Rapporter

   
Kulturarrangementer

   
Maridalsspillet

   
Skjøtsel
      
Slåttemark
      
Beitemark
      
Kulturminner
      
Lærebøker

   
Vandringer

   
Kultur- og naturstier

   
Skar leir

   
Slåttemyra

   
Årbøker

   
Markaloven


   
Media

   
Ord og uttrykk

   
Lenker
Hjem > Jordbrukspolitikk >  Mer mat – mindre jord?
Trønderavisa 17. september 2012

Mer mat – mindre jord?

Av Svenn Arne Lie, Trønderavisa 17. september 2012

Landbruksdepartementet har nedsatt ei arbeidsgruppe som skal se på virkemidler for en tydeligere distriktsprofil i landbrukspolitikken. Dette er positivt.  Det er en innrømmelse fra myndighetene av det som er åpenbart for stadig flere: Landbrukspolitikken fungerer ikke. Utviklingen i sektoren er ikke i tråd med det som er de landbrukspolitiske målsettingene.

Det er god grunn til å ha høye forventninger til at arbeidsgruppa vil foreslå reelle endringer av landbrukspolitikken, slik at mål, virkemidler og utvikling skal henge bedre sammen. Forholdene ligger til rette for det: Myndighetenes tallbruk og virkelighetsbeskrivelse er tilbakevist, landbruksdebatten vekker større interesse enn på lenge, og ny politikk etterspørres.

Arealnedgang rammer hjerte av norsk landbrukspolitikk Det betyr ganske enkelt at våre egne ressurser ikke blir brukt, og at vi heller baserer matproduksjonen på importerte arealressurser. Arealnedgangen er både mer omfattende og raskere enn tidligere antatt. Særlig når det gjelder korn og fulldyrka areal. Mellom 1991–2012 har kornarealet blitt redusert med 752 000 dekar, en nedgang på 20 prosent (SSB). Utviklingen spenner bein under legitimiteten til norsk jordbruk.

Matproduksjon handler grunnleggende sett om plantearealer, om produksjon av grønne planter som enten spises av menneske eller som spises av dyr som i neste omgang spises av menneske. En nasjons matvaresikkerhet er derfor uløselig tilknyttet arealmengde og fruktbarhet i jorda. Desto mer areal i hevd og desto mer fruktbart det er, jo høyere er matvaresikkerheten.

«Alle land må utnytte sine naturgitte forutsetninger for matproduksjon. Vi må utnytte alle ressursene og vi må utnytte ressursene der de finnes», uttalte tidligere landbruksminister Lars Peder Brekk. Kloke ord. Problemet er bare at Norge ikke utnytter våre naturgitte forutsetninger for matproduksjon. Arealene går ned. Samtidig har Stortinget slått fast i landbruksmeldinga at matproduksjonen basert på egne ressursgrunnlag skal øke - hvordan har landbruksmyndighetene tenkt å få dette til?

I tillegg til matproduksjon, hviler blant annet landbrukspolitikkens begrunnelse på dens distriktspolitiske rolle. Så hva er egentlig jordbrukets distriktsprofil? Dette er tross alt ikke et geografisk spørsmål, men et arealspørsmål. Det er ikke snakk om å bruke jordbruksarealer i distriktene som ikke finnes, men om å bruke de arealene vi har. Her møter arbeidsgruppa til Landbruksog matdepartementet (LMD) på et stort paradoks: Nedgangen i areal, gardsbruk og produksjon er aller størst i distriktene, altså der landbrukspolitikken tilsynelatende skal hente sin berettigelse.

Skal diskusjonen om målsetting og virkemidler i landbrukspolitikken bli konstruktiv, må sentrale aktører i jordbruket erkjenne at gjeldende innretning på landbrukspolitikken er avgjørende for å forklare utviklingen i sektoren, også de negative sidene. Det holder ikke å be om mer penger til en landbrukspolitikk med virkemidler som ikke virker. Politikken må også endres. I dette arbeidet, bør arbeidsgruppa se nærmere på hva det er det ved dagens landbrukspolitikk som fremmer verditap og dermed nedgang jordbruksareal, og da særlig i de områdene der landbrukspolitikken tilsynelatende skal stimulere til bruk av jord.

Prisforholdet mellom kraftfôr og gras er avgjørende for å forstå hvorfor arealer i Norge ikke er lønnsomme å anvende i matproduksjon. I graslandet Norge kan ikke kraftfôr være billigere enn gras, så enkelt – så vanskelig. Når landbrukspolitikken stimulerer lav kraftfôrpris, slik at norske jordbruksarealer gjøres driftsøkonomisk ulønnsomme, så bør ingen i LMD sin arbeidsgruppe forvente at norske bønder skal ta disse arealene i bruk.

Investeringspolitikken har bidratt til å etablere ulønnsomme bruksstrukturer som i tillegg er løsrevet fra arealgrunnlaget. Det er i all hovedsak landbrukspolitikken, med subsidiering av kapital til bygging og drift av storfjøs – ikke «markedet», som har drevet fram denne bruksstrukturen.

Situasjonen er mer dramatisk enn tidligere antatt. Det er behov for omfattende endringer i landbrukspolitikken hvis arealbruken og matvaresikkerheten vår skal styrkes og ikke svekkes. Norge trenger en landbrukspolitikk som sikrer en bærekraftig, lønnsom og langsiktig forvaltning av arealene våre. Det har vi ikke i dag.


dot


dot
E-post: maridalensvenner@mobilpost.no Maridalens Venner, Konvallveien 67, 2742 GRUA. Telefon 90 68 41 45
Ansvarlig redaktør: Tor Øystein Olsen. Støtt Maridalens Venners arbeid - kontonr. 0530 58 56349