Maridalens Venner - landskap i Maridalen
   
Hjem

   
Om Maridalens Venner

   
Bli medlem

   
Kulturlandskap
      
Kulturmark
      
Slåttemark
      
Artslister
      
Kart
      
Gårder
      
Kulturminner
         
Markafolk
         
Historier fra Maridalen
      
Naturgrunnlag
      
Forvaltningsplanen
      
Ferdselsveiplan
      
Stedsnavninnsamling
      
Rapporter

   
Kulturarrangementer

   
Maridalsspillet

   
Skjøtsel
      
Slåttemark
      
Beitemark
      
Kulturminner
      
Lærebøker

   
Vandringer

   
Kultur- og naturstier

   
Skar leir

   
Slåttemyra

   
Årbøker

   
Markaloven

   
Jordbrukspolitikk

   
Media

   
Ord og uttrykk

   
Lenker
Hjem > Kulturlandskap > Kulturhistorie >  Maridalens Rutebiler
Fra årsskrift Maridalens Venner 1982

Maridalens Rutebiler

Av Arne Jensen Iverstua, fra årsskrift Maridalens Venner 1982.

Det var vel den spede begynnelse med leilighetskjøring som en hr. Dobbertun begynte med umiddelbart etter forrige verdenskrig som førte til at Maridalens rutebil ble satt i scene, for å si det slik. Almer Sether unnfanget idéen og satte igang med rutebilen.

En 1 1/2 tonns lastebil ble påmontert en kasse med inngang bak, og en hønestige for av og påstigning. Setene sto i kjøreretningen, med glatt skinn og stoppet opp i midten så man kom høyt tilværs, så det var ingen sjeldenhet at man havnet under det motsatte sete. Av og til kunne døren fare opp under fart og da gulvene var glatte var det om å gjøre og ta seg fast i medpassasjerene. Dette er bare en liten beskrivelse av monsteret fra dengang, men som vi allikevel var veldig takknemlig for den tiden.

Folkevittigheten hadde jo så mange flotte navn på rutebilen, bussnavnet kom først senere. Det var "Rist meg hjem", "Fosterfordriveren", "Høneburet", o.s.v. I den første tiden var det de to disponentene Lars Berg og Almer Sether som kjørte rutebilen. Senere kom det jo flere sjåfører til, og alle hadde de oppnavn, slik som "Smukken", "Søten", "Nettoen", "Riv og slit", o.s.v.

Disse første rutebilene var jo meget spartansk utstyrt, eksosfylte og ingen fjæring av karosseri, så når man passerte disse dumpene som det var mange av, følte man at man beveget seg i rummet. Vi hørte sukk og stønn, de ga ikke akkurat uttrykk for velbehag, men vi kom da frem. Veiene var vel ikke av de beste. Skjervendumpene ble jo passert med en etter datidens fart nesten umenneskelig. Som man skjønner var veiene helt annerledes enn i dag. Svingene var jo i 90 gr. vinkel på flere steder, eksempel inn på brua ved Hammeren. Den var jo åsted for mange havarier, likeledes Kirkebysvingen, Haugensvingen o.s.v.

En ting var jo også når rutebilen meldte sin ankomst ved Lokkeberget, det var en mellomting av hauking og en gjennomtrengende infernalsk lyd. Den ga gjenklang i åsene, nesten som når rutebåten på kysten når den melder sin ankomst. Artig var det når sjåføren kom for eksempel til Hammeren. Da åpnet en luke seg fra førerrommet og bekjentgjorde hvor man befant seg. Det minte en mye om gjøkuret. For å foreta denne meddelelsen om holdeplassen, måtte sjåføren foreta en halvskru mot veggen, inn mot passasjerene, og da hendte det at de mange stabbesteinene langs veien ble et ubehagelig bekjentskap for rutebilen som efterlot seg bulker og striper i alle retninger på karosseriet.

Vel ankommet til vellet, så var det en ny støt i fløyta, "nå kommer vi", det ga gjenklang videre nord i dalen. Det var heller ikke sjelden at man møtte flokker av kuer som drev langs veien eller en hest som sto i veien. Holdeplassen i byen var først ved Sagene kirke, senere kurbadet i Akersgt. , så Grønlands Torg og så Østbanen. Men ved disse stedene kunne det komme til mangt et intermesso blant passasjerene. Særlig blant gravide kvinner som ikke tålte eksosen og kupeen bak, de måtte få sitte på "kuskesetet" som Sether uttrykte det. Og det gikk som regel bra.

Jeg gjør oppmerksom på dette er opptegnelsen fra årene rundt 1920–25. Etterhvert ble rutebilen og veiene bedre. Det kom etterhvert rutetabeller og prisen var kr. 3,00 fra Sagene til Skar. Husker spesielt ordlyden: "Forbehold mot forbehold, hvorover en ikke råder". Den var jo nokså dekkende, selv om mange ikke forsto hva det egentlig betydde. Når vi nå idag sitter i de myke og behagelige busser som Oslo Sporveier opererer med, faller tanken hen på disse merkesmenn, som etterlater seg mange morsomme og galgenhumoristiske minner fra tiden som svant. De burde få sin honnør for hva de utrettet og sin gavmildhet når det gjaldt basarer, skirenn og andre arrangementer. Dette er nå snart 60 år siden, men jeg vil bare avslutte med: "Det var dengang."


dot


 

 

Oversikt over arrangementer:

:
Maridalsspillet
Maridalsspillet 2007. Foto: Dag Ødegård
dot
E-post: maridalensvenner@mobilpost.no Maridalens Venner, Konvallveien 67, 2742 GRUA. Telefon 90 68 41 45
Ansvarlig redaktør: Tor Øystein Olsen. Støtt Maridalens Venners arbeid - kontonr. 0530 58 56349