Maridalens Venner - landskap i Maridalen
   
Hjem

   
Om Maridalens Venner

   
Bli medlem

   
Kulturlandskap
      
Kulturmark
      
Slåttemark
      
Artslister
      
Kart
      
Gårder
      
Kulturminner
      
Kulturhistorie
      
Naturgrunnlag
      
Forvaltningsplanen
      
Ferdselsveiplan
      
Stedsnavninnsamling
      
Rapporter

   
Kulturarrangementer

   
Maridalsspillet

   
Skjøtsel
      
Slåttemark
      
Beitemark
      
Kulturminner
      
Lærebøker

   
Vandringer

   
Kultur- og naturstier

   
Skar leir

   
Slåttemyra

   
Årbøker

   
Markaloven

   
Jordbrukspolitikk

   
Media

   
Ord og uttrykk

   
Lenker
Hjem > Kulturlandskap > Kulturminner > Oversikt >  Maridalen skole

Maridalen skole

Skrevet av Maridalen skole, fra Årsskrift Maridalens Venner 2008.

Gamleskolen Tegning: Frances Dodman
Gamleskolen. Tegning: Frances Dodman

I 1857 fikk "Ager Prestegjælds Skoleformandskab" overført tomt til å sette opp skolebygning fra baron Wedel-Jarlsberg. Skolen trengte både tømmer til bygninger, ved til oppvarming og jord for at læreren skulle ha noe å leve av. Skoletomta er derfor på hele 60 mål. Siden har det vært mange utbygginger og rehabiliteringer slik at skolen nå framstår som en moderne barneskole. Elevtallet er nå på 80 elever og vil øke i årene framover.

Maridalen skole er fådelt; flere klassetrinn undervises i samme klasse. Uteområdet er bygd opp i nært samarbeid med foreldre og Sørbråten Idrettslag, og er tilrettelagt for barn med ballbaner, lekeområder og skileikanlegg. Skolen har også en skolehage med nytt hagehus og veksthus som elevene bruker flittig gjennom hele vekstsesongen.

 

Tillegg av Helge Haakenstad, fra årsskrift Maridalens Venner 2008.

Før i tiden var det omgangsskole i Maridalen, og elever og lærere flyttet rundt fra gård til gård hver måned. Den gang var Maridalen skolekrets svært stor; den strakte seg fra Hadelandsgrensen i nord til Christiania i syd. Maridalen fikk fast skole i 1857, og det ble reist en skolebygning på en tomt ved Hønefoten, som var en gave fra baron Harald Wedel Jarlsberg. Denne tomten omfattet 20 dekar jord og 40 dekar skog, og skolen het lenge Hønefoten skole. Den gamle skolebygningen ble lærerbolig og postkontor da skolen fikk ny bygning i 1897. Det ble også reist et ganske stort uthus med låve, fjøs, stall og grisehus. Det var hovedlæreren som stod for driften av småbruket. På denne måten fikk han en brukbar inntekt. Det har også vært skolehage ved Maridalen skole.

Stedet der skolen ble bygd var opprinnelig en husmannsplass under Kirkeby. Det fortelles at det bodde en gammel kone der som fisket ørret med garn i to tjern nede ved Lautabekken.

På slutten av 1800-tallet hørte også plassene Kamphaug, Gåslungen, Liggeren, Tømte, Øyungen og Sandungen med til Maridalen skole, og det var 70–80 elever på skolen. For mange var skoleveien lang, og fraværet kunne av og til være stort.

Da krigen brøt ut i 1940 var Halsnes overlærer ved Maridalen skole. I februar 1942 ble han og flere hundre andre lærere arrestert og sendt til Kirkenes.

Skolen har blitt utbygd og modernisert i flere trinn. I 1961 fikk skolen flere klasserom og spesialrom. I 1976 fikk skolen nytt kroppsøvingsbygg med både garderober, dusjanlegg, kjøkken og helseavdeling. Bygget betjener også Marka eldresenter og helsetjenesten i Marka.

I 1988 ble det også utført ombygginger på skolen. De senere år er utearealet tilrettelagt med idrettsplass, lekeapparater, løyper, lavvoplass mv.

 

Tillegg av Ingvald Hindbjørgmo, fra "Kom til den fagre Maridal", 1972.

Kong Chr. II påbød i 1522 at barn på landet skulle lære kristendom og lesing. I byene skulle de også lære regning og skriving. Dette var det første kongebud med sikte på alminnelig folkeopplysning i fellesriket.

I 1607 påla Chr. IV å høre forlovede par i katekismen før de ble viet.

Chr. V påla i 1687 presten og degnen undervisningsplikt. Etter høymessen skulle ungdommen undervises i katekisme. En hverdag skulle de også få undervisning i lesing, og i byene i skriving og regning.

Fredrik IV (1699–1730) var svært skoleinteressert. Han fikk i gang 240 skoler på de kongelige gods, og påla også adelsmennene å opprette skoler. Dette hjalp jo lite i Norge hvor det var svært få adelsgods, men Christian VI fulgte opp med skolelov i 1739. Alle barn skulle lære å lese. Utgiftene skulle dekkes ved skoleskatt, kollekter i gjestebud og bøteinntekt. Bøndene ble pålagt å gi skolen hus og læreren mat og losji. Læreren måtte ikke banne, lyve, krangle eller drive annen ukjurskap. Ofte ble det til lærere engasjert personer som «ikke havde Exteriør til at være Soldat».

Den første skoleinstruks for Aker ble vedtatt i 1742 og undertegnet av sognepresten og syv bønder, blant disse Hans Vaggesten.

Det ble bygd to faste skoler, Grønland og Sagene, ellers ble omgangsskoler satt i gang. Skole kunne holdes opp til en måned på en gård enten bonden hadde skolebarn eller ikke. De foreldre som hadde råd, måtte betale 4 sk. for at en elev lærte å lese og 6 sk. dersom eleven også lærte å skrive.

I Maridalen ble det altså omgangsskole. Omgangsskolelærerne var dårlig betalt, 15–20 riksdaler for året (1 Rd. = ca. 4 kr.), og lønnen skulle altså dekkes ved skolepengene, som læreren måtte kreve inn. Disse pengene var slett ikke lette å få inn, og omgangsskolelærerne måtte drive med noe ved siden av læreryrket, f. eks. jordbruk, jakt, fiske eller handverk. For lærerne i Maridalen var det naturlig å få seg noe jord. Fra Nordmarka vet vi i hvert fall om en lærer som var ivrig jeger og ofte måtte bryte av undervisningen fordi harehunden hans fikk los.

Ved skoleinndelingen omkring 1800 var Maridalen betegnelsen for hele vassdraget fra Hadelandsgrensa til Christiania.

Det gikk nok litt smått med å få kunnskaper inn i elevene. I 1820 ble det i Aker kirke konfirmert «en pige på 50 år og en mandsperson på 70 år». Lærebøkene var lite tiltrekkende. En gammel maridøl sa om leseboka at det eneste han syntes var morsomt i den, var noe fra «En glad gutt» og «Jåmpa på ski etter ulven».

Lærerne var heller ikke mottagelige for dannelse ble det klaget. En lærer i Maridalen, Bastian Svendsen, sto nok i bra klasse. Han var opplært av prosten og ble i 1820 ansatt ved allmueskolen i Christiania, og i 1828 ble han klokker ved Vår Frelsers kirke.

Iver Olsen ble omgangslærer i Maridalen i 1830. Han prøvde å få i stand en bedre skoleordning, mindre roder og faste lokaler. Det gikk imidlertid tregt og i 1837 sluttet han som lærer. Han giftet seg til penger og kjøpte Sandakerbakken og Sandaker mølle.

Henrik Lilloe hadde vært lærer annet sted før han ble eier av Øgården. Han var en kulturperson, med mange bøker, også tyske. Han var også musikalsk og spilte i en strykekvartett med bl. a. biskop Grimelund. Kvartetten ble mye nyttet i selskaper og bryllup.

Omkring 1850 ble arbeidet for flere faste skoler tatt opp, og i 1857 gjorde Aker sogneselskap betydningsfulle vedtak:

  1. Hele Aker skulle forsynes med faste skoler. Hvert skolehus skulle ha to skoleværelser, et stort og et lite, og bolig for to lærere.
  2. Det skulle ansettes skoleinspektør.
  3. Ved hver skole skulle ansettes to lærere.
  4. Det skulle være jordvei på minst 10 mål til hver skole.

Det ble på få år bygd 14 skoler, og maridølene lå tidlig i løypa. Allerede i 1856 forelå søknad fra oppsitterne der om å få bygd skole. De stilte selv til disposisjon 97 spesidaler. Søknaden ble imøtekommet om høsten, og allerede året etter var skolen ferdig og ble tatt i bruk.

Planløsningen var en standardtype for Akerskoler: undervisningsrom i den ene halvdel av første etasje og lærerbolig i den andre. I annen etasje var fire rom som kunne brukes til undervisning, bolig for kvinnelig lærer og soverom.

En praktisk foranstaltning var en åpning med luke i veggen mellom skolestua og kjøkkenet. Gjennom den kunne lærerens kone holde øye med elevene om læreren skulle være opptatt med noe ute. Dette var visstnok et lite tillegg til standardløsningen, og åpningen ble satt igjen etter påbud fra skoleinspektøren etter at han en gang under inspeksjon ikke fant læreren i skolestua, bare et «fruentimmerfjæs i gluggen».

Bevilgningen til skolen var 800 sp.d. Dertil kom da 97 sp.d. fra dalen.

Tomt til skolen ble gitt av baron Harald Wedel Jarlsberg. Det var en parsell av Kirkeby – «Hønefoten». Navnet kommer av veikrysset tett ved skolen, hvor fire veier løper sammen, og skolen ble ofte kalt Hønefoten skole.

Maridalen skole ble den største skole i utstrekning i Aker. Det ble nemlig lagt 20 mål innmark og 40 mål skog til skolen. Driften av skolejord var et nødvendig tillegg til avlønningen av læreren, men innebar også et psykologisk moment. Beboerne ønsket at læreren skulle være i kontakt med næringslivet på stedet og være en av dem.

Det var en ganske stor fjøsbygning på skolen, og der fantes kyr, hest, gris, sauer og høner. Jorda ble drevet av skolens lærer, senere overlærer, inntil nytt lønnsregulativ eliminerte all skolejord (1948). Kommunen hadde tidligere kjøpt Kirkeby av Løvenskiold, og jord og skog ble da overtatt av kommunen.

At skolebygningen ikke var noe fuskverk er bevist ved at den fremdeles gjør tjeneste som styrerbolig, til tross for at den altså forlengst har rundet 100 år. Den er jo historisk interessant fordi den er prototypen på de eldste Aker-skoler, i samband med skoleloven av 1860, som påbød bygging av en del faste skoler.

Den samme loven åpnet adgang til å innføre handgjerning som tvungent fag. Allerede før loven ble vedtatt, søkte maridølene om tillatelse til dette og tilbød selv å bidra med 15–20 sp.d. i året hvis kommunen dekket resten. Skolestyret bevilget 25 sp.d. av Osterhaus’s legat, og jomfru Nerby ble tilsatt og installert i andre etasje.

Elevene var kanskje en noe ubekvem materiale. Lærer Gundersen flyttet fra Maridalen til Tyskestranda skole i 1866. Fagkarakterene fordelte seg da slik:

Karakterer Tall
6 89
5 45
3 17

Det var ingen bedre. Skalaen gikk fra 1 til 6. 26 elever hadde fra 3,4 til 5 i oppførsel.

Et stort problem var fraværet. En årsstatistikk viser at gjennomsnittsfraværet i kommunen var 33 %. Maridalen lå på gjennomsnittet. Sørkedalen hadde 60 %. Det var jo naturlig at utkantskolene hadde stort fravær, men også sentrumskoler hadde det. Nedover langs Akers-elva tok barna seg arbeid i fabrikkene. Læreren på Sagene prøvde å få barna til å sløyfe arbeidet to dager i uken for å gå på skolen.

Det ble ny kretsinndeling i samband med skoleloven av 1860, og Maridalen krets skrumpet da inn til nord for Brekke. Senere ble grensa trukket ved Lokkeberget, men barna på Brennenga har gått på Maridalen skole.

Inntil 1864 hørte Nordmarka med til kretsen. De som ikke hadde lengre vei enn 5–6 km, gikk til Maridalen skole, og i protokollene finnes barna på Kamphaug, Liggeren, Gåslungen, Tømte, Øyungen – og en enkelt fra Sandungen.

Ellers hadde Nordmarka sine tre uker skole i ferien. Lærer Gundersen har avmerket i protokollen for 1860 at «skolen ble holdt i Havkloen fra 21de august til 5te september, hvor nogle faa børn mødte i skolen».

Det var da 26 skolepliktige barn i Nordmarka fra Blankvannsbråten, Fyllingen, Hakloa, Sandungen, Krogsrud, Trehørningen, Liggeren og Lørenskog.

Senere ble det en egen lærer i Nordmarka. Den første var Jens Larsen. Men det var naturligvis enda vanskeligere å få lærere til å stoppe der enn i Maridalen. En nordmarking klaget over at de bare fikk vestlendinger, og når de hadde vært der så lenge at de hadde lært språket, drog de inn mot byen.

Omkring 1880 varierte elevtallet ved Maridalen skole mellom 70 og 80 – altså litt mer enn de siste årene.

Flere ting tyder på at det var stor skoleinteresse i Maridalen. Maridalen skole kom altså først i puljen av faste skoler omkring 1860. Skolen lå også i teten med handgjerning. Ennå i 1874 hadde bare to av fem kretser innført dette faget. 1860-loven instituerte i tillegg til den tvungne undervisningstid «frivillig undervisning».

Fra 1874 kan nevnes:

Aker:
480 skolesøkende, 267 friv. und., 86 h.arb.

Maridalen:
78 skolesøkende, 77 friv. und., 30 h.arb.

Elevtallet var:
1860: Maridalen 60, Nordmarka 26.
1878: Maridalen 64, Nordmarka 30.

På grunnlag av elevtallet kan folketallet det siste år beregnes til 481 i Maridalen og 219 i Nordmarka. Fra 1864 til 1878 økte Akers folketall med 41 %. I Maridalen sto det stille, og i Nordmarka gikk det tilbake.

Det var også i den tid et problem å skaffe lærere. Anne Olsen fra Øyer i Gudbrandsdalen hadde vært «sypige» i Drammen, men hun hadde ikke godt av stillesittingen. Så tok hun arbeid som budeie og hushjelp hos læreren i Maridalen. Siden giftet handarbeidslæreren seg, og Anne Olsen fikk overta hennes undervisning. Imidlertid steg barnetallet på den tid, og Anne fikk overta 1. klasse etter grundig eksaminasjon ved prost Nygaard i norsk, regning og religion.

Hvorledes artet skolen seg omkring denne tid? Om dette kunne Baltzer Vaggesten fortelle. Han begynte på skolen i 1884, sju år gammel, og slik skildret han første skoledagen sin:

«Jeg husker det så godt som om det var i går. Bror min gikk for presten den sommeren, og han fulgte meg. Han snudde da vi kom opp til skolen og gikk nedover igjen. Jeg så ingen utenfor skolen, og da jeg hadde spekulert litt, tenkte jeg at det var kanskje best å gå tilbake igjen. Men da jeg kom ned i bakken, fikk bror min se meg og ropte at jeg måtte pelle meg på skolen. Han begynte enda å kaste stein etter meg. Så sto jeg der da og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Ikke torde jeg gå på skolen, og ikke torde jeg gå tilbake. Så ruslet jeg da likevel opp til skolen, og første skoledagen min begynte, og det gikk bra, for vi hadde så snill lærer. Han var alene den gangen, og så ble det tatt ut noen av de som kunne lese, til å stave med oss nybegynnere. (Dette var Bell-Lancaster-metoden, som var ganske mye brukt i Aker. Ved å nytte de lengst komne til å undervise yngre elever, kunne læreren håndtere en temmelig stor klasse.) De som stavet med meg, var Albert Slåttebråten og Judith Haugen. Lærer den gang var Tallak Evje. Senere fikk vi også lærerinne.

Vi hadde lesing, skriving og regning og mye kristendomskunnskap. Det hadde vi hver dag, og når vi hadde lært å lese, fikk vi lekser i forklaring, bibelhistorie og katekisme, og det måtte vi lære helt utenat. Læreren var streng, og den som ikke kunne det helt, måtte sitte igjen. Vi brukte Pontoppidans forklaring, og den var tykk og vanskelig. Jeg var ærekjær og pugget, men en gang måtte jeg sitte igjen. Jeg kunne ikke et salmevers. Jeg hadde vært borte fra skolen en dag og visste ikke at vi hadde fått det.

Vi syntes nok at læreren var streng, men det kom oss til gode da vi skulle gå for presten i Vestre Aker. Sogneprest Nygaard var også streng, og der fikk vi høre noen ganger om sommeren: Hørte dere Maridalen skole? Det syntes vi var gromt. Vi hadde også Norgeshistorie og geografi. Lærebøker hadde vi også i disse fagene, og hele nordveggen var så å si trekt med kart. Fra vestveggen hang Nord-Amerika og Syd-Amerika. Jeg tror mest at Australia var der også. Ved siden av kateteret hang det store Norges-kartet. Av det skulle vi lære alle byene og de største elvene. Svartisen, Folgefonna og Jostedalsbreen lærte vi også.

På andre side av kateteret hang Europa-kartet. Hver gang vi hadde lekse, hadde læreren noe å fortelle om åssen det var der og der bortover. Det var veldig interessant det der, ser du.

Tegning hadde vi ikke. Til å skrive på brukte vi stentavle, og skrev med griffel. Når tavla ble full, spyttet vi på den og tørket ut. Men etter hvert ble tavla glatt så griffelen ikke beit. Da måtte vi vaske den. Pikene hadde ei snor i tavla med en liten svamp i enden.

Så hadde vi litt norsk grammatikk, men det vil jeg ikke snakke om, for der lærte jeg ingen ting. Naturfag hadde vi ikke, men vi hadde et dyrekart – et sonekart med slanger og løver og tigrer. Det var den rene zoologiske hage.

Det var koselig i skolestua vår. Vi var vel 15–20 gutter og minst like mange jenter. Det var to klasser, og vi gikk annenhver dag. Da lærerinna kom, ble det tre klasser. Vi hadde en liten sommerferie, men den var ikke lang.

Det var en del forsømmelse. Noen kom ikke til skolen fordi de manglet sko. Da skaffet læreren dem trebunnsko. De var ikke så gode å gå i, men varme var de.

Jeg hadde lærsko. Far sendte huder til garveren når vi hadde slaktet. Når de kom tilbake, hentet vi skomakeren. Her i dalen var ingen skomaker, men vi brukte et par brør fra Dalen i Nittedal. De var flinke skomakere, og de lagde sko til hele familien og tjenestfolkene. Det tok flere uker, og de fór fra gard til gard. Slik var det også med skredder. Vi hadde sauer i den tid, og vi kardet og spant og vevde. Vi hadde to jenter – budeie og innejente. De vevde vadmål. Det ble sendt til stamper nede i Brugata, og når det kom tilbake, var det så blankt og fint. Så ble det sydd vadmålsklær til oss mannfolka, og buksene brukte vi vinter som sommer. Vi hadde en flink skredder fra Brattlia på Hadeland. Vi brukte skjorter som var blå- eller rød-randete. Over brukte vi buserrull. Kvinnfolka sydde seg vel også noen klær, men dem har jeg ikke noe greie på.

En av skomakerne vi brukte, reiste til England, og så ble han med i boerkrigen og falt der.»

I 1891 ble kretsinndelingen justert. Brennenga og Midtodden ble lagt til Kjelsås. Nordmarka ble omtrent på samme tid delt i fire kretser, hver med 9 uker skole, og der ble da bruk for en lærer. Det ble fast skole på Lørenseter i eget skolehus omkring 1890. Bjørnholt skole ble bygd i 1900. I 1916 søkte beboerne i Hakloa om å få skolehus. Der var da 4 skolebarn – og utsikt til at det kunne bli 6–7, men de var ikke alle født ennå. De fikk skole på disse premisser.

Etter hvert ble Maridalen skole for liten. Klassedelingen ble bedre, og nye fag kom til som krevde rom, bl. a. sløyd. I 1894 ble arbeidet tatt opp for å få bygd ny skole. Det ble vedtatt og arbeidet satt bort for 28 000. Men fordi det ble valgt ei fjelltomt, fikk entreprenøren tillatelse til å overskride med 150 kroner.

I denne bygningen ble det fire rom, to i hver etasje. Det minste var 36 m2, og det største 42. Merkelig nok tenkte de ikke på at det også kunne være bra å ha et lærerrom. I det ene rommet i andre etasje hadde guttene sløyd en dag i uken, og i det andre rommet hadde jentene husstell, som guttene benevnte suppesløyd.

Etter hvert steg kravene til skolebygg, og krav om ny skole ble igjen reist omkring 1930. Aker skolestyre budsjetterte til den før krigen, men det var ikke enighet om hvor skolen skulle ligge. Noen ville ha den der den var, andre ville ha den nær kapellet, på motsatt side av Maridalsveien, og en tredje gruppe ville ha den på Raudløkka, på sørsida av veien til Sandermosen ved Gata, med tanke på beboerne langs jernbanen.

Imidlertid kom krigen. I de første paniske døgnene var det trangt om plassen på skolen, for da rykte evakuerte Oslo-borgere inn. 600 personer huset skolen og overlærerboligen noen døgn. Noen hadde mat med seg, og noen ikke. Egg ble skaffet og kokt i bryggerpanna i skolekjelleren. Det var vel alle tiders eggkoking. Det drog ut før skolen tømtes. De siste måtte politiet hente. Det var noen ungdommer som syntes de hadde det bra der.

I februar 1942 ble overlærer Halsnes arrestert og sendt til Kirkenes og ble borte til ut på høsten. Skolen gikk imidlertid sin gang, men senere tok tyskerne den, og da ble det omgangsskole på gardene igjen.

Etter krigen ble det magre år for alle skoler, og først i 1953 ble arbeidet for ny skole tatt opp igjen. Det ble først skissert skole nedenfor Skredderstua i forbindelse med idrettsanlegg for voksne. Det siste ville imidlertid ikke helsemyndighetene godta, og det ble da samling om å bygge ut skolen hvor den var. På grunn av restriksjonene i Maridalen var også dette vanskelig nok å få brakt i havn. Først i 1961 var utvidingsarbeidet ferdig. En del av den skolen som ligger her nå, er altså vel 70 år gammel, mens en del er ganske nyfødt. Det er en vanskelig sak å kombinere gammelt og nytt. Til det kreves både pietet og intuisjon. Arkitekt Christie, som ledet arbeidet, hadde ord for å være særlig dyktig på det felt, og vi må si han også lyktes her. Alle synes at skolen tar seg godt ut, både utvendig og innvendig. Utvendig har den fordeler framfor de fleste skoler i omgivelsene. Stedet er vakkert og fritt sommer og vinter. Et godt idrettsanlegg er opparbeidet med håndball- eller fotballbane om sommeren og skøytebane om vinteren. Tett bak skolen har foreldre satt i stand en nett hoppbakke og slalåmløype, og ellers er det nærmeste terrenget ideelt for orientering og naturstudier.

Det som nå mangler, er rom for innendørs kroppsøving og samling av skolens elever og deres foreldre. Det regner vi med å få, og da kan vi føle at skolen er bra utbygd.

Barna i Sørbråten/Movatn reiste tidligere til Kjelsås skole. De var da avhengige av tog og fikk en del ventetid. Da Maridalen skole ble utvidet, ble det interesse for å få barna dit. Ved dugnader ble veien til Movatn utbedret slik at den kunne trafikeres med buss. Kommunen anskaffet en liten buss, og fra nyttår 1967 har nesten alle skolepliktige barn derfra gått på Maridalen skole. Barnetallet i Maridalen er sunket på grunn av restriksjoner for boligbygging og gardsdrift, så det er omtrent like mange fra selve Maridalen og fra Sørbråten/Movatn. Maridalen var altså tidlig ute også på et så moderne felt som fusjon. Det var med spenning skolens personale så fram til sammensmeltingen av to elevgrupper som en kunne vente ville være noe ulike. Det gikk imidlertid bedre enn ventet, og det samme gjaldt samarbeidet mellom foreldrene i de to deler av kretsen. Det har vært det aller beste hele tiden, og en må si at sammensmeltingen har brakt berikende momenter.

 

Tillegg av Ingvald Hindbjørgmo, fra årsskrift Maridalens Venner 1973.

Det er nå omtrent 125 år siden det ble fast skole i Maridalen og denne skolen er en av de eldste i Aker.

Den første skolebygningen var den som nå er styrerbolig, og der var både skolerom og lærerbolig. For ca. 75 år siden ble ny skolebygning bygd. Som en kuriositet kan nevnes at det den gang ble en overskridelse på 50 kroner. I denne bygningen var det fire undervisningsrom. Lærerrom eller andre tilleggsrom var der ikke, men ellers må en si at det var en bra skolebygning etter den tids krav.

Imidlertid presset nye fag og krav på og arbeid for ny skole ble tatt opp før siste krig. Det skulle imidlertid gå en gammel mannsalder før arbeidet ga resultat, og det ble da den skolebygningen som er nå. En del av den er den 75 år gamle bygningen, og en del er ca. ti år gammel.

Elevtallet holdt seg i lang tid omkring 50, men for 20 år siden begynte en stigning, og det kom opp i vel 90. Da måtte dagen nyttes godt for å få alle plassert i den gamle bygningen.

Imidlertid begynte tallet å synke. Det skyldtes vesentlig restriksjonene som er lagt på dalen. Det er så å si umulig for unge mennesker å skaffe seg bosted, og omleggingen av gårdsdriften krever mindre arbeidsfolk. Tidligere var her mange røkterfamilier og gårdsarbeiderfamilier. Nå er det ingen. I militærforlegningen på Skar var det også ca. 25 familier, og mer enn 30 skoleelever. Nå har vi bare 12 elever derfra.

For sju år siden fikk de elever som bor i Sørbråten/Movatn, tillatelse av skolestyret til å gå over fra Kjelsås til Maridalen skole. De var avhengige av tog til og fra Kjelsås. Nesten alle flyttet over, og siden har omtrent halvparten av elevene kommet derfra. Kommunen kjøpte en buss som de blir kjørt med, og den blir nå kjørt av skolens vaktmester.

Elevtallet var forrige år 72, i år er det 55. Nedgangen skyldes at flere familier flyttet fra distriktet siste sommer p.g.a. boligvansker. Elevtallet vil trolig gå ytterligere ned neste år.

Når elevene skal begynne i ungdomsskolen, må de over til annen skole. De siste årene har de fått plass på Tåsen skole. Dette er en ordning som både foreldre og elever liker godt, og som vi håper vil bli permanent.

Siden skolen ble utvidet, har vi fått gjort en del utenom bygningen. Der er bane for vanlig utendørs kroppsøving, og dessuten en liten idrettsbane som blir flittig brukt både i friminuttene og om ettermiddagen. Om vinteren blir den skøytebane. På andre siden av skolen er bygd skibakke. Foreldre har gjort det meste arbeidet der. Bakken var kalkulert til ca.30 000, og vi greide oss med en bevilgning på 10 000.

En liten trimløype er også laget av foreldre. Orienteringsterreng har vi like inn på skolen. Det er vel ingen annen skole i Oslo som kan by elevene slike muligheter for uteaktiviteter både sommer og vinter.

Et savn har det likevel vært at vi ikke har hatt gymnastikksal. Vi har særlig savnet den i overgangen høst-vinter og vinter-vår, da mulighetene er vanskelige utendørs. Nå vil skolen, forhåpentlig i løpet av et års tid, få gymsal i eget bygg. Det blir et bygg i to etasjer. I øverste etasje blir en gymsal som også vil bli stor nok for voksne. Der blir også scene, og det har vi savnet. Det har også vært et savn at vi ikke har hatt et rom stort nok til å samle alle elevene —– og foreldre, f. eks. til en juleavslutning. Den nye salen vil gi store sosiale muligheter. Den kan bli det naturlige samlingssted for alle i kretsen.

I underetasjen blir toaletter, dusjer, badstu mm.

På samme gulv som gymsalen blir også helsesenter, med felles rom for lege og tannlege, veierom, vestibyle mm. Tannbehandlingen har de siste årene foregått på klinikken i Arendalsgata. Når det nye bygget blir ferdig, vil den bli ført tilbake.

Det nye bygget vil i gulvflate bety en økning på mer enn 50 pst. Vi vil da også få frigjort rom som er egnet til grupperom og spesielle aktiviteter.

Den nye bygningen vil ellers bety mer for distriktet enn en vanlig forbinder med en gymsal. Den gir mulighet for nye aktiviteter i skolen, f eks. dramatisk virksomhet, som vi hittil har hatt små muligheter for, og den vil bli en naturlig møteplass for alle i distriktet, og skolen kan dermed bli det sentrum som er ønskelig.

For øvrig er Maridalen skole et levende historisk museum hva skolebygging angår. Den eldste skolebygningen – 125 år gammel – er intakt og lite endret, og i daglig bruk som bolig. Den representerer en vanlig planløsning i skolebygg fra 1860-årene. Den neste – fra slutten av 1800-tallet – er i daglig bruk i undervisningen. Tilbygget representerer sen etterkrigstid, og som siste trinn kommer en moderne kroppsøvingssal med helsesenter.

På et gammelt luftfoto kan vi ellers se kombinasjonen av skole og jordbruk, som tidligere var så vanlig. Sannelig – her lever historien.


dot


dot
E-post: maridalensvenner@mobilpost.no Maridalens Venner, Konvallveien 67, 2742 GRUA. Telefon 90 68 41 45
Ansvarlig redaktør: Tor Øystein Olsen. Støtt Maridalens Venners arbeid - kontonr. 0530 58 56349