Maridalens Venner - landskap i Maridalen
   
Hjem

   
Om Maridalens Venner

   
Bli medlem

   
Kulturlandskap
      
Kulturmark
      
Slåttemark
      
Artslister
      
Kart
      
Gårder
      
Kulturminner
      
Kulturhistorie
      
Naturgrunnlag
      
Forvaltningsplanen
      
Ferdselsveiplan
      
Stedsnavninnsamling
      
Rapporter

   
Kulturarrangementer

   
Maridalsspillet

   
Skjøtsel
      
Slåttemark
      
Beitemark
      
Kulturminner
      
Lærebøker

   
Vandringer

   
Kultur- og naturstier

   
Skar leir

   
Slåttemyra

   
Årbøker

   
Markaloven

   
Jordbrukspolitikk

   
Media

   
Ord og uttrykk

   
Lenker
Hjem > Kulturlandskap > Kulturminner > Oversikt >  Maridalen kirke

Maridalen kirke

Av Helge Haakenstad, fra årsskrift Maridalens Venner 2008.

Maridalen kirke. Tegning: Frances Dodman
Maridalen kirke. Tegning: Frances Dodman

Omkring år 1250 ble den første kirken reist i Maridalen. Den ble kalt St. Margaretha-kirken etter helgenen for gifte kvinner. Hun led martyrdøden. I 1851 ble det reist sak om å skaffe Maridalen et nytt gudshus. I 1881 ble det reist et bedehus der dagens kirke ligger, og tomten på to dekar var en gave fra Chr. Lilloe som den gang var eier av Ødegården. I 1898 ble det innkjøpt en kirkeklokke. 1. mai 1900 ble så bedehuset innviet til kapell av biskop Bang. I løpet av 13 år hadde maridølene reist et bedehus og ombygd det til kapell, og dette var i hovedsak utført med private midler. Kirken ble fornyet både utvendig og innvendig i 1958. 21. september 2008 ble Ketil Rosnes innsatt som den første sogneprest i Maridalen kirke. Maridalen kirke har en intimitet og stemning som trekker mange til gudstjenestene.

 

Tillegg av Ingvald Hindbjørgmo, fra "Kom til den fagre Maridal", 1972.

Maridalen kapell

De kirkelige tradisjoner i Maridalen er lange og verdige. Ruinene av klosterkirken representerer disse tradisjoner. Denne kirken ble kanskje bygd så tidlig som omkring 1200. Det var trolig ikke mer enn fire kirker i Aker i middelalderen, og den ene av disse var altså i Maridalen. Den kunne ikke være bare for dem som bodde i dalen, for de var knapt mer enn 100. Men Maridalens grenser har vært tøyelige. Hele Nordmarka ble i sin tid regnet med, og helt ned til Ullevål. Forbindelsen til Hadeland gikk også gjennom Maridalen, så der var sikkert ganske stor trafikk.

Det var gudstjeneste i klosterkirken så sent som omkring 1600 – på tredjedag i høytidene. Men omkring 1800 lå kirken i ruiner, og det skulle gå 100 år før dalens beboere igjen fikk et gudstjenestlig samlingssted. Det skyldtes ei edel kvinne – Sigrid Anne Skar. Hun opprettet ved sitt testamente i 1879 et legat til reising av et bedehus i Maridalen. Legatet synes i dag kanskje ikke overveldende stort – 2400 kroner, men pengene hadde noe verdi den gang. Likevel var nok summen i snaueste laget, men i 1887 var den med renter vokst til 2995 kroner, og da ble det aktuelt å bygge bedehuset.

Vi kan gjerne merke oss Anne Skars ydmyke beskjedenhet, som kom til uttrykk ved en bestemmelse i samme testamente om at det ikke skulle reises noen stein på grava hennes, men bare legges ned ei navneplate. Hadde alle hatt samme innstilling, så hadde vi hatt rolige, vakre kirkegårder uten skjeve gravstøtter.

Legatmidlene var fremdeles ikke overflødig store, men en byggekomite forpliktet seg til å få oppført for legatbeløpet et fullverdig bedehus med plass for et par hundre personer. I tilfelle legatmidlene ikke skulle strekke til, ville komiteen skaffe det som måtte mangle.

Historien om dette bedehuset er i all beskjedenhet et lite stykke kulturhistorie. Allerede grunnreglene for bedehuset la forholdene til rette for en utvikling til kapell. Disse reglene bestemte nemlig at bedehuset skulle bestyres av «3 i Maridalen bosiddende Mænd, der bekjende sig til den evangelisk-lutherske Religion. [...] Såfremt de 3 valgte Bestyrere derom er enige, kan de give sognepresten i Vestre Aker Sæde og Stemme i Bestyrelsen, hvis han er villig til at deltage i den.»

Sognepresten var villig, og han og etterfølgerne kom til å prege utviklingen. De tre styremedlemmene skulle velges av «dem som bruger jord – egen, leiet eller fæstet i Maridalen.»

Om en klar kirkelig innstilling vitner også denne bestemmelse: «Præsterne i Vestre Aker må ikke nægtes at benytte Bedehuset til Afholdelse av oppbyggelser, bibellæsninger o.l.»

Hypermoderne demokratisk virker bestemmelsen om at «For adgang til Opbyggelsesmøder, Bibellæsninger o. desl. må der ikke kræves Betaling av Tilhørerne».

Mange ønsket at bedehuset måtte ligge nær skolen, og det ble søkt baron Wedel-Jarlsberg om tomt nordenfor veien ved skolen. Baronen var villig til å avstå tomt, men styret ville ikke godta fullt ut de vilkår han satte, og baronen ønsket ikke å moderere vilkårene uten å konferere med Løvenskiold, som da var i Stockholm. Imidlertid var det tydeligvis stor iver for å komme i gang. Folk ville ikke vente til Løvenskiold kom hjem, og andre tomter ble brakt inn i bildet – på Skar, Haugermosen og av Øgårdens grunn. Den siste ble valgt – i skarp konkurranse med Skar. Stemmetallet var 14 mot 12.

Det ligger altså et spill av tilfeldigheter bak plasseringen av kapellet, og vi kan vel være enige om at dette spillet hadde en lykkelig utgang, for kapellet kunne neppe ha fått en bedre plass.

Bedehuset ble reist, og tatt i bruk før jul 1888. Det var delte meninger om hvor ofte der skulle være sammenkomst. Dette spørsmål ble behandlet i møte, og «En overveiende Pluralitet ansaa det ønskeligt at Opbyggelse i Regelen afholdes hver anden Søndag». Den nåværende gudstjenesteordning har altså tradisjoner. Det var enighet om at «Gudstjeneste, Bibellæsning, Opbyggelse eller anden Andagt kun må holdes av Mænd der bekjende sig til den evangelisk-lutherske Religion. Bedehuset bliver ikke at benytte til Foredrag eller Forhandling angaaende politiske Emner».

Dette var sikkert klokt, så spent og engasjerende som den politiske situasjon var i disse tider.

Derimot ble det ikke nektet «at lade afholde andre Foredrag, der kunde være af almen Interesse».

Vi kan gjerne ta hatten av i ærbødighet for klokskapen og rettlinjetheten blant de menn som stod i spissen for dette tiltaket. Jeg sa menn, for naturligvis ble bare menn valgt inn i styret, men når et løft skal tas, må jo kvinner til, så også her.

Forsamlingshuset var reist. Det hadde mennene fått penger til – av ei kvinne. Men her var sterkt behov for et uthus. Styret vedtok å bygge «et lidet hus, hvori staldrum til 1 hest, vedskur og 2 små priveter, samt et lidet høloft ovenpaa».

Til dekning av byggekostnaden ble foretatt innsamling som innbrakte kr. 54,80. Imidlertid kom huset på kr. 81,79, «såat der blev en underbalance på kr. 25,99».

Nå kommer kvinnene inn i bildet. Ved nyttårstid ble det dannet en kvinneforening til å arbeide for huset. Allerede ved jonsok holdt foreningen en basar som innbrakte kr. 261,44. Ikke noe betydelig beløp etter vår tids pengeverdi, men den gang holdt det altså rundelig til tre uthus. Imidlertid var det jo bare bygd ett. Det som ble til overs av pengene, ønsket kvinnene skulle bli brukt til galleri, gardiner, bibel, salmebok og koralbok, som tilsammen kostet 189,13.

Det var 31 medlemmer i indremisjonsforeningen som var ansvarlig for huset. Her er et årsbudsjett (august 1893 til aug. 1894):

Indtægt 173,72
Udgivt:  
Akers indre Mission 30.00
Kristiania indre Mission 25,00
Skyds til Prædikantavhentning 24,00
Kul til Bedehuset 12,30
Ilægning av Ovne m.m. 7,50
Kjøkkeninventari 14,84
Aarsfesten (4de September) 3,00
Brandkontingent 4,40
Reparation av Vindu 2,60
Møder i Kvindeforeningen 22,75
Tilsammen 146,39
Beholdning 27,33
Indkommet fra 4 betalende  
Medlemmer 3,50

Beretningen for året forteller at det i hedehuset hadde vært 26 bibellesninger og to fester, at det hadde vært adskillige bønnemøter rundt om i kretsen og at det ble drevet søndagsskole.

Vi kan kanskje være enige om at det var en aktiv forening.

I 1898 ble kjøpt inn kirkeklokke, som kostet kr. 218,96. Av de forskjellige beløp som er nevnt, forstår vi at også ørene var betydningsfulle i den tid. Å runde av, selv til hel krone, var en utilgivelig likegyldighet i omgang med penger.

Kjøpet av kirkeklokke markerte innledningen til overgangen til kapell. Ved begynnelsen av 1899 forelå forslag fra biskopen om dette. Det resulterte i følgende skriv:

«I anledning av ovennævnte skrivelse fra Kristiania biskop, afgav de stemmeberettigede i Maridalens bedehus den 8de februar 1899 følgende erklæring:

Hr. sogneprest Nygaard
Undertegnede samtlige stemmeberettigede i Maridalens bedehus erklærer herved på foranledning, at det er vort inderlige ønske, at vort bedehus kan blive anvendt til gudstjenstlig brug, selvfølgelig under forudsetning af, at det forøvrigt beholder sine statuter og bliver anvendt i overensstemmelse med dem af den bestyrelse, som valgt efter statuterne til enhver tid måtte forefindes.

Da en stor del av bedehuset imidlertid er bekostet av Sigrid Anne Skars legat, hvorefter huset må benyttes til bedehus – ikke til kirke (selvfølgelig ikke af den grund, at Sigrid Anne Skar, som tilhørte statskirken, skulde have noget imod husets anvendelse til gudstjeneste, men af den grund, at hun ønskede et hus, hvori også legmænd kunde tale til opbyggelse), finder vi det riktigt, at huset av bestyrelsen, indtil Maridalen kan få sit eget kapel, bortleies til sognestyret 1 gang månedlig, på betingelse af, at vedligeholdelsen i den tid leien varer, overtages at sognet. Vi nævner denne sidste betingelse som biindtægt af den grund, at Kirkedepartementet pleier at opstille sognets garanti for vedligeholdelse som betingelse for anvendelse af bedehuse til gudstjenstligt brug.

Vi gjentager, at det er vort inderligste ønske, at bedehuset indtil videre ialfald må blive anvendt til gudstenester ved siden at de almindelige opbyggelser. Vi er i virkeligheden i kirkenød heroppe i Maridalen på grund af den lange vei. Det er tungt for os, at vi har dette bedehus midt iblandt os og kan høre Guds ord forkyndt snart sagt hver søndag, men aldri kan deltage i fuld gudstjeneste, aldrig sette os ved herrens nadverdsbord, aldrig høre kirkeklokkerne ringe.

Skulde ikke den av os foreslåede ordning, af hensyn til de i bedehuset anvendte legatmidler, kunde lade sig gjennemføre, ønsker vi, at disse må blive tilbagebetalte. De udgjorde i 1887, da bedehuset blev opført, ca. 2800 kroner. Men det må vi bestemt udtale, at dermed vilde udsigten til anvendelsen af disse penge efter bestemmelsen såatsige blive stængt, da kirkefolket i Maridalen allerede har sitt hedehus og ikke kan falle på at oppføre et til. Kanske kunde en ukristelig retning da vilde benytte dem. At bruge dem til et bedehus andetsteds, f.eks. i Nordmarken, vilde stride imod testamentets åbenbare ord.»

Ved kongelig resolusjon av 11. april 1900 ble det gitt tillatelse til å innvie bedehuset til kapell for inntil videre å benyttes til gudstjenester og øvrige kirkelige forretninger. Kapellet ble innviet av biskop Bang 1. mai 1900.

Nærmest som et kuriosum, for å vise hvor lojalt styret for bedehuset alltid var mot testamentets bestemmelser, kan nevnes at kvinneforeningen som er nevnt foran, ikke fikk holde sine møter i huset, fordi slike møter ikke var nevnt i testamentet.

Etter leieavtalen skulle kommunen være ansvarlig for vedlikehold av kapellet. Noe ble gjort, men mer gjorde tidens tann. Omkring 1950 trengte det en grundig reparasjon, som ville koste så mye at det ble aktuelt å la kommunen overta kapellet. Det ble enighet om vilkårene, bl. a. at bestemmelsene i Anne Skars testamente ikke måtte krenkes.

I 1958 ble kapellet fullstendig reparert og pusset opp. Elektrisk oppvarming ble lagt inn, og det ble boret etter vann. Nytt orgel ble anskaffet. Det gamle var gitt av fru Løvenskiold til innvielsen av kapellet, og hadde således gjort tjeneste i mer enn 50 år. Ved private gaver er skaffet noe kirkesølv og brudestoler, som er kopier av antikvariske stoler. Kirkeringen har vært aktiv og har bl. a. skaffet kirkestoler, kirkebøsse, piano og utstyr for servering.

Alle som kommer til Maridalen kapell, synes det er vakkert. Det ligger godt i terrenget, og innvendig gir det en intim stemning som en må lete etter maken til. Gudstjenesten har også noe av den gamle, hyggelige stemning. Alle kjenner alle, og etter gudstjenesten kan en føle noe av den gamle kirkebakkestemning.

 

Tillegg av Sheldon Reinholdt, fra årsskrift Maridalens Venner 1988.

Maridalen kapell 100 år

Søndag 6/12-87 var det festgudstjeneste i Maridalen kapell. Kapellet var blitt hundre år.

Etter at den siste gudstjeneste i St. Margaretha-kirken visstnok ble holdt 3. pinsedag i 1643, hadde det lenge vært lang kirkevei for folket i Maridalen. Det kan ikke ha vært tilstrekkelig økonomisk grunnlag og interesse for det store løft som måtte til for å gjenreise kirken som forfalt mer og mer og bl.a. ble brukt til stenbrudd for andre bygninger i dalen.

Men ut gjennom 1800-tallet vokste interessen for et gudshus seg stadig sterkere. Det økonomiske fundament og grunnlag ble lagt ved at Sigrid Anne Skar gjennom sitt testamente i 1879 opprettet et legat på kr. 2400,- til reising av et bedehus. Nå ble det for alvor fart i planer, og da byggingen kunne begynne i 1887 var beløpet med renter vokst til kr. 2995,-.

En rekke alternative tomter ble vurdert; nord for skolen, Haugermosen, Skar og nåværende beliggenhet. De to første alternativene falt bort og ved avstemmingen fikk Skar 12 stemmer og den valgte tomt 14 stemmer. Det ble en sentral beliggenhet for hele Maridalen. Og et fint utsyn sydover fra kirkebakken.

I 1898 ble den nåværende kirkeklokke innkjøpt og dermed var overgangen til kapell innledet. Bygda ønsket et gudshus med alle kirkelige rettigheter til dåp, konfirmasjon, vigsel og nadverd.

1. mai 1900 ble bedehuset vigslet til kapell.

Kapellet var eid av bygda fram til 1950-årene, men med en vedlikeholdsavtale med kommunen. Men en grundig reparasjon og oppussing ville koste så mye at kommunen ikke ville påta seg dette uten også å overta eiendomsretten. Man ble enige om overtagelsesbetingelsene og i 1959 ble kapellet fullstendig rehabilitert. Utvendig ble det ny panel og taktekking samt tårnkappe. Nye vinduer ble satt inn. Innvendig ble det elektrisk oppvarming og maling samt nye stoler og orgel. Kjøkkenet fikk ny innredning og vann innlagt etter grunnboring.

Men det gamle hvite stakittgjerdet ble revet.

I 1970-årene ble det anlagt en parkeringsplass nedenfor kirken mot hovedveien og noe senere også flombelysning.

Maridalen kapell er et vakkert og intimt gudshus med interesserte kirkegjengere, hvorav en god del ofte kan være bosatt langt utenfor Maridalen.

Tynnet furu- og bjerkeskog rammer inn kapellet og skaper trivelige omgivelser.

Ideer som har vært nevnt for å gjøre omgivelsene enda bedre, har vært å få flyttet kraftmasten nedenfor kapellet lenger bort og kraftledningen eventuelt lagt som jordkabel.

Det har også vært nevnt at parkeringsplassen heller burde ligget i søkket mellom kapellet og hovedveien i øst.

Kanskje det også kunne vært en urnelund for dalen her ved kapellet. Det er lang vei til nærmeste kirkegård.

 

Etter festgudstjenesten var det hilsener og gaveoverrekkelser. Blant annet overrakte Maridalens Venner et maleri foreningen like før selv hadde fått som gave av en pensjonist på Grefsen. Det var av kirkeruinene og hadde hengt i hans barndomshjem siden ca. 1910. Nå henger det under orgelgalleriet.

Av særlig historisk interesse synes jeg gaven fra Inger Løken var. Det var to protokoller som viste en del av søndagsskoleaktiviteten i dalen.

Den eldste protokollen forteller at Søndagsskolen i Maridalen ble startet i 1892. Fra 1895 er det ført fremmøtedagbok for 24 gutter og 29 jenter. De fleste har etternavn som viser til gårder og plasser.

Som kort notat nevnes juletrefest 6/1, tur til Vestre Aker kirke 2/6 og tur til Halvorsrud 15/9. I alt var det 16 samlinger i 1. halvår og 14 i 2. halvår.

Med vekslende aktivitet er protokollen ført frem til 1903, hvor den avsluttes med følgende setning, som synes å skjule en sørgelig begivenhet:
"Du skjæbne, hvor du griber ubarmhjertig ind i alt bestaaende." 20/9-1903 Ludv. Raaness

Den andre protokollen er på 118 tettskrevne sider og forteller tildels meget detaljert om Maridalen søndagsskole fra starten 13/9 1942 og til september 1955. Men virksomheten fortsatte fram til 1969 da den ble nedlagt.

I det første året var det innskrevet 73 elever. I årene utover var deltagelsen vekslende med deltagerrekord på 90 barn ved 10-års jubileet.

Da ble det også anskaffet et flott banner med mottoet: "Søk først Guds rike".

Men nå vet vi ikke hvor banneret er. Hvem vet? Vær vennlig å kontakte oss snarest!

Etter hvert minket fremmøtet etter som tiden forandret seg og barnetallet sank radikalt.

I de senere år er det startet en liten barneklubb som kanskje kan sies å være en arvtager.

Den drivende kraft fra starten og frem til 1959 var Tordis Hagen, f. 24/7-19 på Nes gård. På Strandholt bodde hun fra 1934 til stedet ble revet i 1959 og hun flyttet til Grorud.

Inger Karstensen Løken og Sigurd Høie var ivrig med fra 1944 til 1969 med kortere fravær. Av andre, som var med en kortere tid, er nevnt Bina Hassel, Kirsten Andersen Hagen, Bergljot Bonna, Ester Støten og Emma Folven.

 

Prolog ved Maridalen kapells 50 år i 1937.

Av Olaug Gillebo

(Også opplest ved 100-årsjubileet)

I den fagreste dal som ditt øye fikk se,
der ligger kapellet i Maridalen.
Rundt om står skogen med bortgjemt sne,
man venter på stæren og svalen.

Her møtte de yngste i slekten Gud,
her søkte de gamle sin trøst.
Og klokken klemte mot dalen sitt bud
i sommer, som vinter og høst.

Og slitne hender ble foldet i bønn,
en hadde så mye å bære.
Men ute sto Brona og duppet i lønn
med høysekken fremme ved gjerdet.

Der borte i dalen gikk bonden med plog,
han sådde og høstet sin jord.
Mens solen skinnet mot svartgrønn skog,
og elven suste fra nord.

Men kirken og troen ble bygget på fjell,
herinne ble talen til gull.
Og presten ble som en bonde selv
som pløyet i hjertets muld.
Skjønt hjerter kan lukkes som elven ved høst
når vinteren går over landet.

Da kirken skal være et lys til trøst
som isbrudd i Maridalsvannet.
Nu feirer kapellet de 50 (100) år,
velsignet være dets virke.
Måtte det samle oss der vi står,
så mange veie vi vet det går
bort i fra Gud og kirke.

Troen må leve om alt går i grus.
Guds kjærlighet rekker oss alle.
For kirken den er et gammelt hus
som står om enn tårnene falle.
Vår Herre behøver oss hver især,
han tente oss alle sammen.
Så får vi tjene ham der vi er
som gnister av samme flammen.


dot


dot
E-post: maridalensvenner@mobilpost.no Maridalens Venner, Konvallveien 67, 2742 GRUA. Telefon 90 68 41 45
Ansvarlig redaktør: Tor Øystein Olsen. Støtt Maridalens Venners arbeid - kontonr. 0530 58 56349