Må si farvel til glansbildet

Av Svenn Arne Lie

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) står foran en formidabel oppgave når han nå har overtatt som landbruks- og matminister etter Lars Peder Brekk.
Frem mot valget må han overbevise både bønder og forbrukere om at forskjellen mellom de rødgrønne og høyresiden i landbrukspolitikken handler om mer enn hvor raskt det norske jordbruket, slik vi kjenner det, skal legges ned.

Er ikke lønnsomt

«Med en fortsettelse av den rødgrønne landbrukspolitikken må jeg legge ned om ti år. Med Høyre/Frps landbrukspolitikk legges driften ned om fem år. Det er hele forskjellen.»

Slik beskriver melkebonde Vegard Vigdenes den landbrukspolitiske situasjonen i Norge anno 2012. Vigdenes er typisk for utviklingen av det norske jordbruket. For snart ti år siden doblet han melkekvoten. Han fulgte tidsånden og gjorde som landbruksmyndighetene sa og som landbrukspolitikken tilrettela for. Bare han bygde større skulle inntjeningen bli bedre. Slik gikk det ikke. Det var ikke lønnsomt. Vigdenes’ historie er ikke enestående.

Den ubehagelige virkeligheten som Slagsvold Vedum står overfor i møte med sine kjernevelgere er denne: Svært mange av disse opplever at konsekvensene av venstre- og høyresidens landbrukspolitikk i vesentlig grad er den samme.

Myter

Om Slagsvold Vedum vil overbevise oss om at den landbrukspolitiske forskjellen mellom partiene på Stortinget stikker dypere enn nedleggingstakten, bør han starte med et par enkle grep:

For det første må han legge til side glansbilder, tallmateriale og fremstillinger av jordbruket som ingen utenom byråkratiet kjenner seg igjen i. Den landbrukspolitiske debatten i Norge skjemmes i dag av en selektiv bruk av fakta og tall, myter, samt en villedende språkbruk, som ikke bidrar til å reise en høyst nødvendig debatt om sentrale utviklingstrekk i jordbruket, og om konsekvensene av landbrukspolitikken som føres. Tvert imot.

For det andre må Slagsvold Vedum lære av feilene til sin forgjenger og ikke avfeie all kritikk mot dagens landbrukspolitiske kurs med at det blir verre med Høyre og Frp. Med advarslene mot høyresidens landbrukspolitikk overser man fullstendig den sterke nedgangen i norsk matproduksjon som har skjedd også under de rødgrønne. Det kom ikke en ny, etterlengtet landbrukspolitisk kurs med de rødgrønne. På enkelte områder er det selvsagt mulig å peke på forskjeller. Men ny kurs? Nei.

Så hva er status i jordbruket? I den offisielle fortellingen om jordbruket, som selges inn både til bønder og forbrukere, heter det seg at bondeinntektene har gått kraftig opp under de rødgrønne, at selvforsyningsgraden øker, at politikken er motstrøms og at det tross alt går riktig vei. Denne virkelighetsbeskrivelsen er det svært få som kjenner seg igjen i.

Mer og mer avhengig av staten

Under den rødgrønne regjeringen har det blitt lagt ned 5 000 fotballbaner med korn hvert år, om lag 2 000 årsverk forsvinner fra sektoren årlig, gjeld og kostnader vokser mens gjennomsnittlig arbeidsinntekt pr. årsverk er 150 000 kroner. Denne inntekten har stått stille siden slutten på 1970-tallet. De siste tiårene har vi sett en produktivitetsvekst i jordbruket som andre sektorer bare kan drømme om. Men realinntektene for dem som driver i næringen har ikke fulgt etter.

Produktprisene stuper, og gjennomsnittsbonden gjøres mer og mer avhengig av tilskudd fra staten. Slik subsidieres matindustrien med billige råvarer og forbrukeren med billig mat, mens beskjeden fra storsamfunnet til bøndene er at de er ulønnsomme og holdes kunstig i live. Store «fremtidsbruk» som er blitt etablert med offentlig investeringstilskudd i millionklassen de siste 15 årene, mottar i dag to til tre millioner i tilskudd og går med store underskudd. Den samlede gjelden i norsk jordbruk er mer enn fem ganger høyere enn inntekt.

Gir opp

Flere tusen bønder har gitt opp matproduksjonen i takt med at gapet opp til andre grupper har økt. Enorme jordbruksarealer går ut av drift, mens matproduksjonen løsrives det lokale ressursgrunnlaget og gjøres mer og mer avhengig av importerte råvarer. Til forbrukeren selges det melk produsert på gårder i regionen «der du bor, på lokale beiteressurser». Det Tine ikke forteller er at den «lokale» melken i økende grad er produsert på soya og andre importerte fôrråvarer.

Problemene for norsk matproduksjon er langt mer grunnleggende og omfattende til at landbruksminister Slagsvold Vedum kan «snakke opp landbruket», som han uttalte på sin første pressekonferanse.

Landbruksmyndighetenes virkelighetsbeskrivelse har fra før lav troverdighet både i og utenfor næringen. Det føres nå en landbrukspolitikk som gjør det svært vanskelig å leve av jordbruk i Norge, med den konsekvens at nasjonal matproduksjon svekkes og at måten maten vår lages på endres dramatisk.

Enormt prispress

I økende grad kretser matproduksjonen rundt et mål om høyest mulig volum til lavest mulig pris. Med et enormt prispress på mat og produksjonsmåte betyr dette at stadig mer av matproduksjonen gjøres ut fra kortsiktige lønnsomhetsperspektiver. Det blir ikke bedre kvalitet, større utvalg og mer makt til oss forbrukere av at Rema 1000 selger kyllinger tilsatt saltvann til en enda lavere pris, eller når Tine lager melk der kua står inne og fôres med kraftfôr fordi dette er billigst.

I sum har man bygd opp et jordbruk som er avhengig av lave bondeinntekter, tilskudd og at man legger beslag på enorme arealer i andre land. Dette er for det første en landbrukspolitikk for sosial dumping fra jord til bord. Det blir ikke lønnsom næringsvirksomhet å produsere mat i Norge på denne måten, jordbruket drives i økende grad gjennom underbetalte bønder og importert østeuropeisk arbeidskraft. For det andre er det en politikk for svekket kvalitet. For det tredje er det en politikk for nedlegging og brakklegging av jord.

Dette er virkeligheten i jordbruket i Norge. Og det er den virkeligheten må vi nå diskutere. Ikke en glanset versjon der alt tilsynelatende går riktig vei.