Maridalens Venner - landskap i Maridalen
   
Hjem

   
Om Maridalens Venner

   
Bli medlem

   
Kulturlandskap
      
Kulturmark
      
Slåttemark
      
Artslister
      
Kart
      
Gårder
      
Kulturminner
      
Kulturhistorie
      
Naturgrunnlag
      
Forvaltningsplanen
      
Ferdselsveiplan
      
Stedsnavninnsamling
      
Rapporter

   
Kulturarrangementer

   
Maridalsspillet

   
Skjøtsel
      
Slåttemark
      
Beitemark
      
Kulturminner
      
Lærebøker

      
Dikt

   
Kultur- og naturstier

   
Skar leir

   
Slåttemyra

   
Årbøker

   
Markaloven

   
Jordbrukspolitikk

   
Media

   
Ord og uttrykk

   
Lenker
Hjem > Vandringer >  Langs Tømtekleivene
Fra årbok Maridalens Venner 1998: Vandringer i Maridalen av Helge Haakenstad

Langs Tømtekleivene

Her beskriver Helge Haakenstad en tur langs Tømtekleivene i 1998.

Det er en tidlig morgen i slutten av mai. Jeg vil vandre en dag i storskogens rike, blant gamle graner, koller og syngende bekker i "Maridalsalpene", eller Mellomkollen naturreservat som det nå heter. Dagen er ennå ung med frisk luft og duggvått gress, fuglene synger over dalen ... Jeg tar av til venstre gjennom leet ved veien opp til Hølet, og jeg ser den imponerende steinmuren som slynger seg som en orm helt til Skarselva i vest. Den ligner Svenskemuren ved Grinda, som ble bygd i 1808 av svenske krigsfanger. Muren her nord i dalen er også et imponerende byggverk. Det må ha gått med mange harde dagsverk da muren i sin tid ble laget. Før var det le og grinder der vei og sti krysset muren, slik at buskapen ble stengt ute fra innmarka. Nå er alt dette borte ... ingen husdyr gresser ved gardens grinder ...

Jeg krysser den lille bekken og begynner på den lange oppstigningen gjennom Iungsdalen. Stien slynger seg oppover lia. Noen steder er den nesten borte. Andre steder gror den nesten igjen med lauvbusker og smågraner. Furumokollens lyse og runde "panne" stiger opp på min venstre side ... Der, fra toppen, er det en sjelden fin utsikt utover Maridalen ...

Jeg tar i litt ekstra i oppoverbakkene og kjenner hjertet banker og pulsen slår ... og føler svetten som væter min panne ... Det er godt å gå slik ... borte fra hverdagens plikter og jag som både sliter og bryter ned ... Det er godt å søke innover til den evige storskog med stillhet, lysstreif mellom grener, de irrgrønne mosetepper ... og de svaiende graner som synger sin sang ... Alltid er det noe nytt å oppleve, selv om skogen er deg kjent og kjær. Alltid finnes nye stier å gå, der naturens rikdom av farger, former og vekster møter deg ... Alltid er skogen kledd i sin nye drakt, både vår, sommer og høst ... Noen trær dør og faller om ... og gir liv til andre vekster, andre trær skyter fram i grønn frodighet ... og i åpningene vokser den unge skog ...

Jeg kjenner roen og freden senker seg i mitt sinn ... og glede og tilfredshet fyller meg der jeg går ... Her ... vil skogen alltid være slik, urørt av hogst og inngrep ... evighetsskog for lengsler, håp og savn, der nye slekter kan følge min sti. Og det de søker, vil de finne her blant graner, ur ... og sildrende bekker ... bare de viser ydmykhet og vandrer med åpent sinn ...

Mellomkollen naturreservat er i dag på hele 3044 dekar og strekker seg fra Øyungen i vest til øst for Hansakollen. Det første initiativ til vern ble tatt i 1961, da Vaggesteinkollen naturreservat på 725 dekar ble opprettet. I Oslo kommunes flerbruksplan 1995–2005 heter det at
"Området har delvis preg av urskog, det har en interessant geologi, de dype dalene med bekker og myrer har stor geomorfologisk interesse, det er botanisk verneverdig og verdifullt for dyrelivet. [...] Formålet med fredningen er å bevare et relativt uberørt og karakteristisk barskogområde med tilhørende plante- og dyreliv av vitenskapelige og pedagogiske grunner. [...] vegetasjonen er fredet mot enhver form for skade og ødeleggelse, unntatt det som følger av fri ferdsel. Alt dyreliv er fredet og alle tekniske inngrep er forbudt."

Når jeg passerer skogkanten sydøst for Furumokollen, minnes jeg den gamle granskogen som vokste her en gang. På sydvestsiden av ryggen var det tiurleik før i tiden. Her kunne en oppleve vårens store under når storfuglen møttes til kamp og spell ... Jeg minnes de lyse vårnettene der i spenning og undring. Nå er gammelskogen borte, og tiurspellet og kantarellstedene finnes ikke mer. Nedover liene vokser frodig og yngre skog.

Jeg går stien oppover Iungsdalen. Hvitveisen brer seg i hvite tuer der sollyset slipper til, og maiblom og gaukesyre står også snart i full blomst. Snart er jeg oppe der bekken slynger seg i rolige drag i dalbunnen. Noen steder er det småkulper med friskt og klart vann, omkranset av myke og grønne mosetepper. Over det hele vokser granskogen stille og skyggefull ... Det er friskt og kjølig ennå, vanndråper henger i lav- og moseflakene i dalsidene ..., bare mot øst slipper et sløret sollys gjennom trekronene og lyser opp en åpning med ungskog. Jeg minnes han Sigvart og´n Hans hogg her for mange år siden, så klakbarken skvatt ..., og´n far kjørte tømmer med hest nedover de smale og bratte hesteveiene. Det var storskog som deiset i bakken den gangen, for han Hans kunne handtere Homelite´n, og han Sigvart svingte barkespaden mens han sullet og sang ... Fra stikrysset ved bekken går jeg den bratte hesteveien oppover mot kollene. Snart er jeg på myra under bratthengene, der edellauvskogen vokser i godjorda mellom urene. Jeg stopper opp, setter meg på et gammelt læger og ser omkring meg på bølgende tepper av blåveis. Jorda er god her i skredkanten fra kollene, og plantene finner også fuktighet og varme. Der ser jeg trær av lønn og alm med lysgrønne blader som springer ut. Under kronene ligger fjordårets visne løv ..., og her og der blomstrer tysbast på naken gren. Snart vil mjødurt, turt og storkenebb bre seg langs bekk og sti.

Jeg klyver brattbakken opp gjennom blåveis som nikker ved min fot. Snart er jeg oppe ved dalskillet mellom de tre koller, krysser myrdraget og runder åsen i retning Øyungskollen. Her inne i daldrågene ligger snøen alltid lenge om våren, her har skogens dyr et kjærkomment hvilested. Jeg ser spor etter skogens konge og storfugl, og haster videre for ikke å forstyrre for meget ... Snart er jeg på Øyungskollen og ser vannet, elva, skogliene og dalen åpne seg foran meg. Flottere utsyn skal du lete lenge etter.

Jeg tar en rast her oppe, mens jeg med takknemlighet betrakter de bølgende skogliene og den kjære dal helt syd mot byen og fjorden. Tenk ... enda en gang å få oppleve en vårdag her inne, se gjess og ender på flukt mot nord over Øyungens blinkende vann, høre duenes kurring og svartspettens skrik, og føle vårvindens svalende pust. I slike gylne øyeblikk vet jeg hva glede og rikdom er.

Snart lar jeg tankene fare og klyver ned brattlia mot øst. Jeg passerer hesteveien ned dalsiden og krysser myrdraget langs ur og ulende, før jeg når den lille stien på østsiden av myra mellom Brenna og Øyungskollen. Jeg følger stien oppover og klyver så opp flaberga mot Raudløkkollen. Det er bratt opp her, og du må vite hvor du setter din fot. Men følger du de grasgrodde sleppene mellom berga, så kommer du helberget opp. Før jeg er oppe, setter jeg meg ned for en pust og betrakter det imponerende panoramaet foran meg. Jeg ser helt innover til Kikuttoppen, og Gåslungen, Rottungen og Øyungen ligger der åpne foran meg, mens Øyungskollen kneiser i sydvest.

En kano glir sakte over vannet, jeg hører elvebruset fra Myrtjernhelvete og følger et fly som sneier over åsene på sin ferd mot Fornebu. Bak meg risler små vannsig nedover fjellet, grastustene sprenger seg fast mellom bergskjærene ... og der ... der kjenner jeg duften av liljekonvall gjennom den lette og varme vind ... Jeg klyver lisiden opp, tar tak i busker og trær og haler meg til sist opp under de gamle og skjeggete granene. Der oppe vokser liljekonvallen mellom berg og stener. Liljen står der i sin glinsende, grønne prakt med blomster som ennå ikke er utsprunget. Selv om jordsmonnet er grunnlendt og tørt, så klorer den seg fast her oppe. Snart skal de hvite, nikkende, små klokkene åpne seg for solen og vaie stille i vinden ..., mens luften fylles av lokkende dufter ...

Jeg vandrer videre stien forbi hytta vest på Raudløkkollen, svinger så østover og stopper litt opp ved "alteret med kors" som ligger midt på åsen. Etter en stille stund går jeg bort til DNTs nye Tømtehytte og setter meg på benken i husveggen. Den nye tid er kommet til Raudløkkollen. Hytta er bygd i gedigent tømmer, med torv på taket. Hytta blir nok et populært turmål for mange markavandrere, bare ikke den økte ferdselen fører med seg for mye slitasje og forstyrrelser. Rett øst for hytta passerer Tømtekleivene ..., den gamle kjerreveien mellom Vaggestein gård og plassen Tømte. Jeg tar en avstikker bort til Tømte som nå ligger der stille og forlatt av fastboende. Vollene og slåttemarkene gror igjen med lauv og granskog. I guttedagene hendte det at jeg gikk "langtur" til Tømte. Familien Jensen bodde her i mange år og hadde servering av mat og drikke i helgene, for trengende turgåere. Der fikk en sliten sjel hvile seg litt i stua og styrke seg med godt drikke. Plassen Tømte var i tidligere tider et lite bruk under Vaggestein gård, men i dag regnes den som en av nordmarksplassene. Jeg rusler tilbake langs den gamle Tømteveien.

Det er blitt langt på dag, sola varmer i ryggen, og jeg lar tankene gå tilbake i tiden ... "Tømtekleivene", som vi kaller veien, er i dag et imponerende kulturhistorisk byggverk. Havnedirektør Oluf Nicolai Roll som eide Tømte i 1850-årene, ønsket å anlegge vei fra Vaggestein til Tømte. Han hadde planer om et høyfjellssanatorium der oppe. Jens Vaggestein bygde veien opp til Tømte for avtalt pris på 400 spesidaler. Veien går i dag gjennom kanskje det fineste området av Mellomkollen naturreservat. Langsmed Tømtekleivene vaier de gamle, skjeggete graner, edellauvskogen vokser i lier og urer, og bekker fosser fra berg og skrent. Veien er bratt og steinete med oppbygde steinmurer noen steder ..., stabbesteiner og vannrenner. Det ble ikke noe sanatorium på Tømte, og godt kan det være ... Men i dag er en vandring langs Tømtekleivene en sjelden fin natur- og kulturopplevelse.

Jeg vandrer Tømteveien sydover forbi myra på toppen av kleivene. Før kunne du gå på kavler og stokker over myra, men nå går stien opp og ned i lisiden. Dette fører til slitasjeskader på skogbunnen og er heller ikke særlig hensiktsmessig og pent.

Jeg går sakte kleivene nedover og setter varsomt min fot på sten etter sten. Her svettet og slet Jens Vaggestein for snart 150 år siden. Han bygde vei med sparsomme hjelpemidler. I dag kan vi bøye vårt hode i respekt og undring. Det er skyggefullt og kjølig i den trange bekkedalen der veien går. De gamle granene står omkring og bukker, og det spesielle lokalklimaet fører til at moser og lav trives på stein, fjellvegger, læger og stubber. Jeg hører bekken der den bruser og klukker ved min side. Flere steder blir den borte i den grove steinmuren, men den kommer alltid fram igjen lenger nede. Jeg tenker meg over kollene lenger østover. Et stykke nede i kleivene tar jeg brått til venstre, krysser bekken og klyver opp den bratte ura og fjellsiden foran meg. Jeg griper fatt i steiner, grener og stammer og heiser meg opp fra bekkedalen. Snart er jeg oppe på et flatere parti der granskogen vokser. Jeg klyver opp den frodige granlia under de tause og gamle trær og følger et bekkedrag oppover mot Mellomkollen. Bunnvegetasjonen blir frodigere langs bekken, her og der ligger et mosegrodd vindfall, og lenger opp møter jeg fjellskrenter på begge sider. Her er det frodig, trolsk, skyggefullt og stille. Jeg saktner farten, ser meg om og fornemmer at evigheten er nær ...

Jeg setter meg og hviler under fjellskrenten nedenfor stien, tankene går igjen tilbake i tiden, og jeg vet jeg er der ... der hvor Bernhard Herre endte sine dager "med et vådeskudd mot hodet". Det var her ... her hvor han helst ønsket å vandre ..., blant storskog og Markas koller ..., at han døde en julidag i 1849. Snart er det 150 år siden han forlot denne vår jord. Han var en ensom vandrer som helst ønsket å være i de milevise nordmarksskogene med sin hund som følgesvenn. Der jaktet han og opplevde Nordmarkas store natur ... Jeg minnes han skrev ...
"[...] Når man fra Brekke i Maridalen lar seg sette over vannet, er man snart inne i de villeste fjelltrakter der på seks, åtte mil finnes omkring Christiania. Her er fjellene mere utstrakte og uveisomme enn noget annet sted, og hvor skogen avbrytes, hindrer sjøer og elver, urer og styrtninger gangen. [...]"

Jeg ser meg omkring, dagen er på sitt varmeste, solstreif bryter gjennom trekronene, og den lille bekken synger glad ... Men skogen her kan også vise seg fra en annen side når regn og tåke setter inn, slik Bernhard Herre skriver: "[...] Over skogen ruget tåken, og et fint gjennemtrengende støvregn la sin matte emalje over trær og blader. Gjertrudsfuglen banket på de tørre grener og skrek efter mere væte; fossen bruste dødt og matt i sitt innelukke, og pustet fra dens fall formådde neppe av og til for et øyeblikk å løfte det tunge tåkedekke opp til de nærmeste grantopper. [...]"

Jeg går opp på stien og følger denne opp til utsikten på Mellomkollen. Der setter jeg meg med ryggen mot berget, tar en lengre rast og skuer utover dalen ... Nå er jeg nær 536 m over havet, og jeg ser helt mot Blefjell i vest og langt utover Oslofjorden i syd. Maridalen åpner seg vid og grønn, og det blinker i vann og elv. Det er da jeg forstår hvor verdifull og flott denne dalen er, og jeg istemmer dikterens sang ...
"[...] kom til den fagre Maridal til Kleivens svimlende portal [...]"

Det var vel neppe Tømtekleivene han tenkte på, selv om de i min verden langt på vei kan måle seg med Krokkleiva lenger vest. Der jeg sitter, skuer jeg utover et hav av tretopper og skog, et tak av grønne grener, selv om mange topper er brukket av vær og vind. Jeg ser at dagen begynner å helle, aksler sekken og finner stien nedover kollen. Der ..., i nedkant av en bakke, tar jeg av til venstre og følger dråget mellom Midtkollen og Mellomkollen og går rolig forbi den vakre og stille Svartputten. Jeg følger et tråkk ned lia og svinger sydøstover over et myrdrag. Snart er jeg inne på stien som fører meg ut på Gaupekollen. Her er det også en fantastisk utsikt mot dalen under meg. Stien fortsetter sydover, gjennom gammel granskog, og følger den sjeldent fine, delvis oppmurte, hesteveien nedover vestsiden av Hansakollen. Hesteveiene her ble bygd under siste krig, da det ble utført omfattende vedhogster her inn. Men jeg vandrer skogleis østover og krysser over i sydenden av Sjuputtmyra. Myra ligger der vakker, trolsk og stille, omkranset av granskog. Men til tider av året synes den å være lur og farlig ... ja bunnløs ... Jeg krysser østover gjennom skyggefull granskog mellom Vittenbergkollen og Hansakollen og følger et tråkk i lien ned til minnetavlen fra krigens dager i Hansakollen. Det er satt opp ny minnetavle nå, den gamle var slitt og værbitt. Stedet ligger høyt og ulendt til, langt opp i Hansakollen. Jeg setter meg ned på bergskrenten ..., det er litt åpent her ..., lenger ned kaster granene lengre skygger. Her skjedde et av krigens dramaer 18. mars 1945, rett før freden kom hit til landet. De to motstandsmennene Arne Eikrem og Karl August Nerdrum ble overrumplet og drept av tyskerne her oppe. Agnes Larsen var også med, men hun ble overmannet og tatt til fange. De tilhørte Corona-gruppen og drev med radiosendinger her fra Hansakollen. Minnesmerket er en verdig markering av to gode nordmenn som ga sitt liv for vår fred og frihet.

I vemod og respekt går jeg stien nedover. Det er nok mange som finner veien hit opp, for stien er blitt bredere og mer slitt de siste årene. Jeg vandrer stien under bølgende, dype kroner, på min høyre side reiser fjellveggen seg mot Hansakollens høye rygg, og sydover åpner dalen seg mellom trekronene. 300 m lenger nede ligger vrakrestene av det tyske Dornierflyet som havarerte her 2. juli 1942. Tre tyskere omkom. Før var det flere vrakrester, men med årene er mye blitt borte. Etter flystyrten var Olaf Lørenskogen den første som kom til stedet.

Jeg lar de historiske spor være og vandrer stien videre nedover. Den fine maidagen heller mot kveld. Jeg tar en tur bortom tomta der hytta på kanten stod og får et siste utsyn over Maridalen. Senere følger jeg veien og krysser over der skytebanen lå før i tiden. Den gang var det mye folk her ..., mye skyting og bråk under kollene. Nå gror graset og lauvskogen der standplassene var. Jeg snur meg og ser mot de kjære koller. Lauvskogbeltet der det var vinsjedrift før i tiden, ligger ennå som et skår i lisiden. Nede ved veien ser jeg granskogen som vokser på Dølebråtens voller.

Jeg vandrer ned lia og krysser Tømtekleivene som begynner her ved Bergerud og Øvre Vaggestein, og følger stien videre nedover over Iungsdalsbekken og opp til brua over Skarselva. Stien her er kjent og kjær og gått av mang en vandrer. Det er stille her nå ..., før var det mer folk her. Men hvitveisen brer seg ved min fot, pinseliljene smiler ved hytteveggen, og de store askene står der ennå slik som før ... store, trygge og trauste. Jeg hører bekkens stille silder ved min side og Skarselvas viltre vårbrus. Jeg hører suset fra de store skoger, fornemmer Iungsdalsbekkens hemmeligheter og minnes barndommens evige, lyse og varme somre ... Jeg ser jordene som brer seg oppover ... "Alt har sin tid her på jorden", tenker jeg. Ringen er sluttet ..., en maidag er omme ... Jeg retter ryggen og går mot Skar.


dot


 

 

Oversikt over arrangementer:

:
Maridalsspillet
Maridalsspillet 2007. Foto: Dag Ødegård
dot
E-post: maridalensvenner@mobilpost.no Maridalens Venner, Konvallveien 67, 2742 GRUA. Telefon 90 68 41 45
Ansvarlig redaktør: Tor Øystein Olsen. Støtt Maridalens Venners arbeid - kontonr. 0530 58 56349