Maridalens Venner - landskap i Maridalen
   
Hjem

   
Om Maridalens Venner

   
Bli medlem

   
Kulturlandskap
      
Kulturmark
      
Slåttemark
      
Artslister
      
Kart
      
Gårder
      
Kulturminner
      
Kulturhistorie
      
Naturgrunnlag
      
Forvaltningsplanen
      
Ferdselsveiplan
      
Stedsnavninnsamling
      
Rapporter

   
Kulturarrangementer

   
Maridalsspillet

   
Skjøtsel
      
Slåttemark
      
Beitemark
      
Kulturminner
      
Lærebøker

      
Dikt

   
Kultur- og naturstier

   
Skar leir

   
Slåttemyra

   
Årbøker

   
Markaloven

   
Jordbrukspolitikk

   
Media

   
Ord og uttrykk

   
Lenker
Hjem > Vandringer >  Langs Gamleveien i Maridalen
Fra årbok Maridalens Venner 1998: Vandringer i Maridalen av Helge Haakenstad

Langs Gamleveien i Maridalen

Les turbeskrivelsen til Helge Haakenstad fra 1998.

Det er midtsommer i Maridalen. Jeg vil vandre den gamle skoleveien til Maridalen skole ..., veien jeg gikk så mang en gang i unge år ... full av glede og håp og tro på fremtiden ... Dalen ligger og døser i de tidlige morgentimer, solen streifer over markene, graset vaier sakte i vinden ..., og det er ennå stille, ingen mennesker å se. Langs veien duver geitramsen med sine blodrøde farger, vendelroten lyser hvitt i alt det grønne, og jeg puster inn mjødurtens fine duft. Langt der mot syd svever noen måker i luften.

Jeg tar av i Susensvingen, passerer det gamle steinbruddet og vandrer oppover de bratte Skaribakkene. Før i tiden … i de tidlige skoleår ... husker jeg de var enda brattere og hardere ... Jeg gikk her til fots eller trillet sykkelen. Når vi kom opp Skaribakkene, var det meste gjort, da gikk det lettere sydover mot skolen.

Jeg stopper litt på toppen av bakken, ser utover dalen ... og lar tankene gå tilbake i tiden. Jeg begynte på Maridalen skole høsten 1952 og gikk der på barneskolen i syv år. Den første skoledagen trer klart og tydelig fram for meg. Jeg hadde følge av mor, vi gikk der langs gamleveien hand i hand ... Det var noe stort og nytt i livet jeg skulle begynne på, noe jeg hadde tenkt mye på og både gruet og gledet meg til ... Jeg husker jeg gikk der full av spenning og forventing. På skolen ble vi tatt vel imot ... min lange skoledag hadde begynt.

Jeg går bort til Skar gård og ser ned på de gamle husene. Søndre Skar, som den egentlig heter, er en av de eldste gårdene i dalen. Her har det vært fast bosetting lenge før svartedauden i 1350. Gården Nordre Skar lå før i tiden der Skar militærleir nå ligger. En del av skogen oppover i Skarslia tilhører Skar gård. Familien Brodin har drevet Skar gård så lenge jeg har levet. Den kom visstnok i familiens eie i 1909.

Jeg setter meg på den gamle steinmuren langs veien. Her var det en flott allé av store og gamle bjørketrær før i tiden. Det var skyggefullt og rolig her når en ruslet forbi på veien, en hørte bare bladenes rasling i vinden. Nå er mye av alléen borte, det er ikke det samme miljøet som før ... Jeg ser nedover jordene mot elva og Dausjøen. Jeg husker godt både Gamle-Ivar og fru Brodin. Fruen var doktor. Det var langt fra alle smådaler som hadde sin egen doktor på den tiden, men det hadde altså Maridalen. Fru Brodin var vennligheten selv og stolt av sitt yrke. Jeg husker det noe mørke venteværelset i hovedbygningen med de gamle, tunge og mjuke stolene. Jeg satt der noen ganger i ærbødig spenning og så meg rundt. Det hendte husbonden selv kom innom og hilste på. Men snart åpnet døren seg og fru Brodin sa med sin vennlige stemme: "Vær så god neste ... Kom inn!" Fru Brodin ordnet opp med alle de vanlige barnesykdommene ..., var det noe mer alvorlig, fikk vi time hos spesialist i byen. Fru Brodin satte sin ære i at alle som ba om det, skulle få hjelp. Det hendte det ringte fra avsides gårder eller fra Nordmarkas dype skoger, og noen var alvorlig syke. Da kunne hverken snø, regn eller uvær stoppe henne ..., da dro hun av gårde med hest og slede eller kjerre innover de dype skogene ... det kunne jo stå om livet. Fru Brodin gjorde alltid så godt hun kunne, og hun var godt likt av folket i dalen.

Jeg ser med ett ned på benet mitt der jeg har et arr. Brodin hadde en ilter terrier i løpestreng en gang, som satset alt på å forsvare sitt område. Da jeg ikke så den og løp tvers gjennom løpestrengen en dag, hogg den seg fast i benet mitt. Jeg vet ennå ikke i dag hvem som hadde skylden, jeg eller hunden ... Men da var det godt å ha doktor like i nærheten.

Jeg reiser meg og rusler veien videre, vinden tar med ett tak i trærne, og noen fugler flakser av gårde. Jeg kaster et blikk på den lille bekken som krysser veien. Møkkabekken kalte vi den før i tiden, for både lukten og utseendet passet til det. Den kom fra bolig- og hytteeiendommene på oversiden av Gamle Maridalsvei. Snart ser jeg opp på huset der Thorleif Tømte drev skifabrikk i min barndom. Tømte Skifabrikk ble startet omkring 1936, og han holdt på helt fram til 1970. Han limte ski av lameller av tresortene gran, ask, bjørk og bøk og brukte såle av hickory. Skiene var meget solide og gode. Det var en stor dag i mitt liv da jeg fikk være med far til Thorleif Tømte for å bestille nye ski. Vi snakket, han tok mål av meg og skrev ned bestillingen slik at skiene skulle passe ... Lokalet var lite, det luktet lim og trestøv, og det var fullt av maskiner og redskap. En tid senere kom vi tilbake og hentet de nye skiene ..., gjett om jeg var kry ... Mine siste Tømteski har jeg ennå. De vil jeg ta vare på som et kulturhistorisk minne. Huset han drev skiproduksjon i, står der ennå. I de senere år drev Åsland her med sin imponerende trekunst. Han lagde de fineste kubbestoler og de vakreste boller av tre som jeg noen gang har sett ... Han var en selvlært trekunstner som så mulighetene i de rareste røtter og stubber. Du så at han var glad i å arbeide med tre ..., selv om fingrene av og til verket ... Etter Åsland har jeg fine minner, han lærte meg noe i livet ...

Jeg vandrer videre noe vemodig til sinns, passerer Iverstua der bekken bruste så livlig om våren, og ser Rugda hvor det var landhandleri før i tiden. Familien Johannesen drev butikken som den gang betydde svært mye for dalen. Der kunne en kjøpe de nødvendigste dagligvarer, og Johannesen selv fraktet ut varer på bestilling. Jeg husker ham blid og stor med sin hvite skyggelue og sitt hvite forkle hver gang han svingte inn på gårdsplassen med sin varebil. Når vi kom fra skolen, hendte det vi gikk innom butikken og kjøpte en kake eller noe søtsaker. De som fru Johannesen stolte på, fikk "skrive på lapp" ..., de andre måtte betale kontant. Jeg hørte til de heldige som fikk "skrive på lapp" ..., og forstod da at jeg hørte til de privilegerte i samfunnet. Butikken ble for mange år siden nedlagt på grunn av sviktende kundegrunnlag.

Jeg vandrer videre mot Turter, ser nedover jordene hvor det nå vokser skog, og husker den smale grusveien som var her før i tiden. Jeg svinger av ved veiskillet til Turter og går ned og setter meg under den flerarmete, gamle bjørka. Jeg hviler ryggen mot den gamle stammen og ser bortover jordene mot "Måsan". Dagen er varm, rundt meg vokser erteblomster og prestekrager, og jeg hører storskogen suser i Turterlia. Jeg ser bort på tuftene etter husene, og mine tanker blir tatt av sommerens varme vind.

Turter var en av de gamle, opprinnelige gårdene i Maridalen. Navnet fikk gården etter planten turt. Jeg husker låven hvor vi snek oss til å base i høyet, det fine stabburet, drengestua og den hvite hovedbygningen fra 1835 i empirestil. Nå er alt borte ..., hovedbygningen ble revet så sent som i 1971. I dag kan vi vel si at Turter gård burde ha fått leve ... Den var sjeldent fin, en av de eldste i dalen og den lå sentralt til på vestsiden, langt fra rennende vann ... Dalen her hadde vært vakrere om de åpne jordene og de hvite husene hadde lyst mot deg ... Vi unga var noe redde for å gå forbi Turter, for det hvilte en grusom historie over det vakre stedet. Gårdbrukeren på Turter ble nemlig drept av en omstreifer i 1885, som var ute etter pengene i huset. Jeg ser nedover jordet og tenker på den skarve løypa som gikk der før i tiden. I de første skoletrinn tok vi bussen til Vellet og gikk opp bakken til skolen. Senere tok vi sykkelen fatt om sommeren og gikk på ski over de lange jordene om vinteren ... Jeg minnes de tidlige timene om vinteren ... på ski forbi Turter, mens frostrøyken lå som et teppe over dalbunnen og kulda bet omkring ørene. Da så jeg lysene i vinduene og kjente røyken som steg fra pipa ..., men jeg langet ut så godt jeg kunne, for skolen måtte jeg nå ... Den kalde luften og røyken la seg som et hvitt teppe her over jordene. Jeg husker Turter´n godt, det hendte han pratet med oss unga, og han var alltid blid mot oss ...

Jeg reiser meg, lar minnene fare og vandrer veien videre mot skolen. I dumpa før skolen passerer jeg Sagbakken på venstre side. Her bodde gamle overlærer Halsnes i mange år. Jeg ser han for meg der han går langs veien i hatt og dress. Under krigen ble han tatt av tyskerne og sendt til Nord-Norge. Lenger framme, ved Turterbekken, lå Bekkenstua der overlærer Gundersen bodde på sine gamle dager. På andre siden av Gamle Maridalsvei lå husmannsplassene Turterbekken, eller Petersberg, og Steinstua. Ved Steinstua ble det drevet steinbrudd for Turter gård. Steinhoggeren her var vel med og brøt løs stein til grunnmurene på Turter gård ..., de var både høye og kraftige.

Snart er jeg ved Maridalen skole. Jeg setter meg på berget på andre siden av veien, lukker øynene og synes jeg hører latter og rop fra barn før i tiden ... Men mye er forandret på disse 45 år ... Det jeg husker, er den gamle skolebygningen som ble reist i 1894. Den nye skolen med utvidelser og ombygging kom etter min tid, i 1961. Min første lærer var Magnhild Ryssdal ..., et elskelig vesen med briller og halvlangt, brunt hår. Vi holdt til i et klasseværelse i annen etasje mot nord. Der lærte hun oss bokstaver, tall, lesing og tegning ..., det var de første steg inn i kunnskapens verden ... I annen etasje var det også sløydsal og husstellrom. Vi hadde Lissi Brodin som lærer i husstell. I første etasje var det stor gang med svartovn, ett klasserom mot øst og ett klasserom mot syd. I begge rommene var det store vinduer, stor tavle foran og kart mv. som hang i fra taket. Av lærerne minnes jeg godt overlærer Ingvald Hindbjørgmo og klasseforstander Gunnar Karlson. Vi hadde respekt for lærerne. Hindbjørgmo var en myndig og rettferdig overlærer. Han hastet alltid til og fra og haltet noe etter sykdom i unge år. Var det viktige ting som skulle meddeles, kom Hindbjørgmo inn i klassen. Da satt vi stille som tente lys, for noe viktig var på gang ... Jeg husker han kom inn i klassen og holdt en tale for oss da vår kjære kong Håkon døde. Han brøt av hele skoledagen da Kasa-låven brant, og sørget av og til for kunstneriske innslag, som f.eks. Boris Borisof og hans balalaikaorkester, for å oppdra de unge poder. Han la vekt på at vi skulle lære vår katekismus og kjente salmevers og sanger utenat. Han kunne være streng ..., for gjorde vi noe galt, så måtte vi sitte igjen. Men vi likte Hindbjørgmo, for han hadde humør og latter, og han tillot fritimer med fotball, sport og lek ... Slik var Karlson også, men han kunne vi skøye mer med ...

Vaktmester på skolen var Anna Tømte fra Haugermosen. Hun gjorde en stor jobb for skolen ..., jeg ser henne for meg der i gangen ... rund og blid med skautet om sitt hode. Hun sørget for å fyre i svartovnene på kalde vinteren, hun måket snø og sørget for utdeling av mat og melk i storefri. Selv om det var sparsomme tider, så fikk vi utdelt mat hver dag ..., brødskiver med brunost og gulost, og helmelk på flasker. Jeg minnes vi kom seilende inn i gangen på våre beksømstøvler og forsynte oss av maten på bordet ... noen ganger var det også frukt ... Jeg husker skolegården hvor vi hadde balleker, flaggstanga, tannlegebussen og den store bjørka mot syd ... Men uthusene på nedsiden, med stall og fjøs og vedskjul, de kan jeg ikke huske. De ble vel revet før min tid. Friidrettstimene husker jeg derimot godt. Vi løp 60 m på veien ... først noe oppover … så noe nedover ..., og vi hoppet høyde og lengde i skogen på oversiden, i en sandgrop vi spadde opp. Om vinteren hadde vi utfor i bakkene ned mot Turterbekken, og langrennsløyper la vi rundt omkring på jorder og i skogen. Jeg minnes vi trente til friidrettsmesterskap med Grefsen og Kjelsås skoler. Andre ganger gikk vi til Bjørnholt og Liggeren, der det var omgangsskole for ungene i Nordmarka. Der hadde vi langrenns- og utforkonkurranser sammen med elevene i Marka. Jeg husker utfor- og hopprenn nedover jordene på Liggeren mot Kalven, der det nå bare vokser skog. Jeg reiser meg sakte der jeg sitter, jeg ser på skogen som nå er høy og stor, jeg hører at Turterbekken kaller på meg ... Jeg vandrer bort til Hiet ved bekken, og minnes vi hadde hoppbakke her en gang i tiden. Men det var den store bakken borte ved bommen som ble mest brukt. Der, i skolebakken, tråkket vi unnarenn, satte opp lengdemål og hadde hopprenn. Jeg likte bedre friidrett og langrenn, men det var flott og spennende å se de store gutta i hoppbakken ..., slike som han Vesle-Ivar Bakke, Bjørn Furuberg og han Jan Sandvik. Noen ganger dro vi også til Kollbakkene ved Skjerven for å se på hoppkunsten. Jeg rusler tilbake til veien, ser at skolehagen og overlærerboligen har forfalt en del. Jeg minnes vi lå tvekroket i skolehagen og lukte gulrøtter og andre grønnsaker, jeg minnes postkontoret som var her en gang, og jeg ser bortover veien der vi gikk i tog hver 17. mai.

Sommerdagen har begynt å helle, jeg ser den varme disen utover dalen og begynner å gå Kasaveien nedover. Jeg kaster et siste blikk mot skolen og ser utvidelsen etter 6-årsreformen. Enhver tid har sin skole ..., og min skole i 50-årene var etter tidens mål både god og solid. Det står klart for meg at skoletiden var både lærerik og utviklende ..., ja, jeg tror vi kunne måle oss med de fleste skolene andre steder i byen.

Jeg vandrer skolebakken nedover. Når vi hadde sykkel, ga vi på litt ekstra her ... bare vi nå ikke møtte melkeruta eller tømmerbilen. Da kunne det gå lukt i Lautabekken. Når det var flom, kunne det være bra med fisk i denne bekken ... kreps var det også her. Jeg minnes den gamle, store søyleskogen av gran som vokste her sydover ..., nå er det ungskog og bjørk som dominerer. Jorda her i Kallerudhagan tror jeg må ha vært innmark en gang i tiden ... så rik og god den er. Mellom veien her og Kallerud skal Skomakerstua ha ligget. Nå er det ingen spor etter hus å finne. På den andre siden av veien ligger Skredderstua, og her går gardsveien innover til Haugermosen eller "Måsan". Skredderstua hørte fra gammelt av inn under Hauger gård. Fra skoledagene husker jeg vi ofte slo av en prat med Petter i Skredderstua. Han gikk der og ruslet i hagen sin og var blid og trivelig. På sydsiden av veien ligger gården Kasa. Kasa og Hauger gård ved Maridalsveien er private gårder som også har skog østover til Dausjøen. En gang i tiden var det teglverk på Kasa gård mot Lautabekken. Vellet, eller Fjellklang som det egentlig heter, var (og er) tidligere dalens forsamlingshus med dans og moro, juletrefester og liknende. Mange av Maridalens unge har der svingt seg i dansen eller fått seg en omgang juling. Jeg husker ekteparet Moe som holdt til her en gang. Det hendte vi unga var innom her, for fru Moe solgte sjokolade og andre godsaker.

Jeg tar fatt på tilbakeveien langs den nye Maridalsveien. Det hendte vi syklet nyveien for å få en avveksling på skoleveien. Foran meg bølger åkrene mot Hauger gård, jeg ser kollene med alle sine hemmeligheter som reiser seg foran meg mot nord, og trafikken på veien suser forbi ...

Lenger framme, ved veien, lå bygningen Dusgård nedenfor Hauger gård. Den ble revet i 1970. Der var det en gang i tiden kursted for tuberkuløse, pensjonat for folk flest og i senere år feriested for Postverkets ansatte. Ja ..., Maridalens historie er mangfoldig. Jeg går radig videre, passerer granskogen på venstre side som tidligere var innmark, ser Turterfaret som jeg husker som en steinete, bratt og smal krøttervei ... og så ... ganske snart er jeg ved tomten etter plassen Haugen. Hus og folk ble visstnok flyttet hit fra Torget nord for Sandermosveien. Haugen ble revet i 1968, men jeg husker stedet som en sjarmerende, åpen og lys husmannsplass som burde ha fått leve ... Det hendte vi var innom her og snakket med de trivelige konene på stedet. Av og til reiste vi også hit for å kjøpe gode matvarer som de lagde på stedet. Haugerplantinga som vi sier, på andre siden av veien, har tidligere vært dyrka mark, men jordene her hørte vel til Sørbråten gård.

Jeg stopper på Sørbråtabrua og ser i elva etter fisk slik som før ... Men bare småørret piler forbi ... Oppover elva ser jeg beveren har felt mange lauvtrær og bygd sin hytte i elvekanten. Den karen enser ikke at skogen langs elva er vernet ... Tidligere var det åpne strandenger langs elva som ble slått til fôr.

Jeg går opp til Gata og setter meg på pynten ut mot elva. Her lå den lille plassen Gata før i tiden ... helt inntil hovedveien. Jeg minnes han Olaf i Gata satt på dørstokken og vinket til oss unga når vi syklet forbi. Stedet var opprinnelig en husmannsplass under gården Rauløkka på andre siden av veien. Gata ble revet i 1957, og annet kunne en vel ikke vente ... så nære veien som den lå. På andre siden av veien, syd for Sandermosveien, lå Rauløkksaga som kommunen brukte i perioden 1920 til 1960.

Jeg ser østover mot skogkanten. Der, på sydsiden av Sandermosveien, lå gården Rauløkka, nå er bare noen trær tilbake. Husene ble visst revet tidlig i dette århundret. Men gården Rauløkka hadde skog i Raudløkkollen, mellom Tømte og Øyungen. Her ble det utparsellert og bygd en del hytter, og Løvenskiold-Vækerø kjøpte skogen på 180 dekar. Her oppe i kollene ligger den tidligere hytta til Tiedemanns Tobaksfabrik ... Sellanrå ... som Friluftsklubben nå disponerer.

Jeg reiser meg og finner tilbake til veien, den fine sommerdagen går mot slutten, sola kaster sine kveldsstråler mot storskogen i nord ... og Skarselva døser i stille glans. Jeg går med rolige steg den siste delen av veien, jeg hører at jeg nærmer meg Susenbrua og kaster de siste blikk over jordene langs veien. Der ligger Vaggesteingårdene på rekke og rad. Før i tiden hendte det at du møtte han Gustav gående langs veien ..., men det er lenge siden nå ... Jeg minnes også familien Skutle som drev Nordre Vaggestein i mange år ... De fleste av de gamle er borte nå ... Jeg ser nedover jordet mot elva, trærne kaster sine skygger ... og jeg ser for mitt indre en gammel mann ... Det er Borgval Berntsberg jeg ser gjennom de siste solstråler. Han går der alene ..., bred og traust med en korg over sin arm ... og sår sitt korn i jorden ... Han kaster en neve hit ... og en neve dit ... Han var arbeidsom og glad i sin jord ... Snart står jeg på Susenbrua, ringen er sluttet og julidagen er omme ...


dot


 

 

Oversikt over arrangementer:

:
Maridalsspillet
Maridalsspillet 2007. Foto: Dag Ødegård
dot
E-post: maridalensvenner@mobilpost.no Maridalens Venner, Konvallveien 67, 2742 GRUA. Telefon 90 68 41 45
Ansvarlig redaktør: Tor Øystein Olsen. Støtt Maridalens Venners arbeid - kontonr. 0530 58 56349