Maridalens Venner - landskap i Maridalen
   
Hjem

   
Om Maridalens Venner

   
Bli medlem

   
Kulturlandskap
      
Kulturmark
      
Slåttemark
      
Artslister
      
Kart
      
Gårder
      
Kulturminner
      
Kulturhistorie
      
Naturgrunnlag
      
Forvaltningsplanen
      
Ferdselsveiplan
      
Stedsnavninnsamling
      
Rapporter

   
Kulturarrangementer

   
Maridalsspillet

   
Skjøtsel
      
Slåttemark
      
Beitemark
      
Kulturminner
      
Lærebøker

   
Vandringer

   
Kultur- og naturstier

   
Skar leir

   
Slåttemyra

   
Årbøker

   
Markaloven


   
Media

   
Ord og uttrykk

   
Lenker
Hjem > Jordbrukspolitikk >  Landbrukspolitisk sjakk-matt?
Klassekampen 14. januar 2012

Landbrukspolitisk sjakk-matt?

Av Svenn Arne Lie

Gjennom sine ti år som statsminister i Storbritannia på 1980-tallet gjorde Margaret Thatcher en imponerende jobb med å etablere antislagordet There Is No Alternative (tina) som læresetning for markedsfundamentalismen.

Det ble advart mot at politikken ville få store konsekvenser for inntekter og omfordeling av verdier, noe den også gjorde: De sosiale forskjellene i Storbritannia eksploderte under Thatcher.

Men toryene parkerte kritikerne ved å hevde at det ikke var noe alternativ.

I den norske landbrukspolitiske versjonen av doktrinen anerkjennes knapt feil ved politikken. Gjennom myten om landbrukspolitikken som en motstrømspolitikk, der alt handler om å motvirke trender politikken ikke rår over, har man sikret seg en utvei når jordbruket går i en annen retning enn de oppleste målene.

I denne versjonen av Thatchers læresetning nektes det riktignok ikke for at det finnes alternativ. Problemet er at alternativet er verre. Og derfor ikke et reelt alternativ.

Så hvilket alternativ er det dagens regime innrømmer eksistensen av? Det er høyre­sidens paroler om å barbere overføringene og overlate alt til markedet. Skal vi tro norsk landbrukspolitisk debatt, er dette det eneste alternativet. Forsøk på å reise andre alternativer, som bryter med dagens politikk på grunnleggende områder, kategoriseres som en indirekte støtte til høyresidens politikk.

Du er strengt tatt ikke nødt til å reise alternativer for å plasseres i rollen som nyttig idiot for høyresiden. Det holder å pirke ved vedtatte sannheter eller ved den økonomiske utviklingen i jordbruket. Nettopp jordbruksoppgjøret er et eksempel på hvordan dette arter seg.

Mens Norges Bondelag, etter noen timer bak lukkede dører våren 2011, bestemte seg for å akseptere avtalen med staten, på tross av utbredt misnøye fra egne medlemmer, valgte Norsk Bonde- og Småbrukarlag å bryte forhandlingene. Dette falt flere tungt for brystet. En av dem var Arbeiderpartiets stortingsrepresentant Steinar Gullvåg, som under Stortingets debatt om Jordbruksavtalen konkluderte med at: «Småbrukarlaget har etter min oppfatning satt seg i en ganske umulig situasjon uten innflytelse og påvirkningskraft.»

Gullvåg fortsatte med å slå fast at «i perioden 2006-2011 har bondens inntekt økt med hele 53,8 prosent – altså mer enn dobbelt så mye som andre grupper i samfunnet».

Representanten var trolig klar over at denne tallbruken er kontroversiell. Den baserer seg ikke på de faktiske arbeidsinntektene, men på statens beregninger av inntektsmuligheter fra jordbruksoppgjørene. Selv om de sier lite om de faktiske inntektene, kan nok tallene være effektive når regjeringens suksesshistorie skal skrives, og Småbrukarlagets svik skal beskrives.

«I samme periode har Småbrukarlaget nærmest gjort det til vane å forlate forhandlingsbordet lenge før et forhandlingsresultat ligger på bordet», sa Gullvåg. Og han fortsatte: «Det er naturligvis deres eget valg, uten at jeg helt vet om de skjønner at dette dermed bidrar til å bryte ned respekten både for dem selv og for jordbruksoppgjøret. Men samtidig går de ærend for Fremskrittspartiet og til dels også for Høyre, som vil hele oppgjøret til livs.»

Gullvågs uttalelser er ikke unike. Alt er riktignok ikke formet som direkte eller indirekte anklager om at kritikk av resultatet, eller i verste fall forhandlingsbrudd, spiller ballen i motpartens bein. Andre nøyer seg med å advare om at ytterligere kutt i overføringene, i regi av Fremskrittspartiet og Høyre, er eneste alternativ.

«Dere kan være misfornøyde og kreve mer penger, bare dere ikke glemmer forskjellen mellom Siv Jensen og Lars Peder Brekk, meg og Erna Solberg», slo statsminister Jens Stoltenberg fast overfor årsmøtet i Norges Bondelag i juni 2010.

Senterpartiets nestleder Trygve Slagsvold Vedum spilte på de samme strengene da han ble konfrontert med bondemisnøye over Senterpartiet etter jordbruksoppgjøret i 2011. Vedum slo fast overfor avisa Østlendingen at partiet «har god grunn til å stå oppreist». Hvorfor? Jo, fordi «alternativet hadde vært mye dårligere med en regjering utgått av Fremskrittspartiet og Høyre. Begge partiene ønsker kutt i støtten til landbruket i milliardklassen. Aller verst er Fremskrittspartiet.»

Sentrale stikkord er altså kutt i overføringene. I tråd med dette ba stortingsrepresentant Arne L. Haugen (Ap) etter jordbruksoppgjøret landbruks- og matminister Lars Peder Brekk (Sp) om en utregning av konsekvensene Høyre og Frps kutt i overføringene vil ha for landbruket. Det ble vist til at årets jordbruksavtale hadde oppnådd en økning på 1,42 milliarder kroner, og at Høyre ikke ville øke, men snarere kutte i overkant av to milliarder.

«For å få ein meir edrueleg debatt om jordbrukspolitikken, må talmaterialet fram», slo Haugen fast overfor Nationen.

Det er absolutt interessant med beregninger av konsekvenser av kutt i overføringene. Men landbrukspolitikken er altså ikke bare et spørsmål om nivået på overføringene.

Forsøk på å løfte debatten ut av dette sporet møtes tidvis med påstander om at det i realiteten bare finnes to alternativer: enten dagens politikk eller en raskere nedlegging i regi av høyresiden.

«Han har tenkt seg at regjeringsprosjektet skal øydeleggjast. Om han øydelegg det raudgrøne alternativet, øydelegg han den einaste regjeringa som tek vare på distriktet og bonden», slo Brekk fast overfor Nationen i juli 2011. Nei, han snakket ikke om Frps Torgeir Trældal. Han snakket om en av sine egne partifeller på Stortinget: Per Olaf Lundteigen.

Hvilken synd var det Lundteigen hadde begått? Jo, han hadde, i Nationen dagen før, hevdet at den landbrukspolitiske kursen i grove trekk er den samme med en Høyre-regjering som med dagens Ap-dominerte regjering. Den viktigste forskjellen var ifølge Lundteigen at nedleggingstakten vil øke med Høyre ved roret.

Dette fikk Brekk til å hevde at hans egen partifelle er «kunnskapslaus, illojal og lever i ei boble». Ministeren vedgår at det må arbeides for å bedre rammevilkårene for norske bønder, men mener at situasjonen for jordbruket ikke bedres «ved å gå laus på regjeringsprosjektet». «Lundteigen må snart sjå at hans politiske vener ikkje er i Høgre og Frp», sier Brekk.

Regjeringer felles ikke av åpen debatt. Snarere tvert om. Anklager om at kritikere av dagens politikk «øydelegg regjeringa», bidrar til å legge lokk på en nødvendig diskusjon om hva vi vil med norsk landbruk, hvordan vi ønsker at maten skal produseres, forholdene for matprodusentene og innholdet i landbruks­politikken.

Det vil utvilsomt få dramatiske konsekvenser om Høyre og Frp får kontrollen over landbrukspolitikken. Disse partienes politikk for kutt i overføringer og tollvern, koblet med en storstilt og rask liberalisering av politikken, vil bane vei for ytterligere industrialisering av matproduksjonen og fall i bøndenes inntekter.

Men er virkelig dette det eneste alternativet til dagens politikk? Selvsagt ikke.

SVs næringspolitiske talsmann Alf Holmelid slo i juli 2011 fast, overfor Nationen, at Høyre og Frp ikke har en landbrukspolitikk, bare en nedleggingspolitikk. Han har et godt poeng. Problemet er at norsk venstreside selv er nær blottet for helhetlige alternativer, og lett henfaller til debatter om størrelsen på overføringene. Slik ender man i praksis med å kritisere resultatene av en politikk man i stor grad bidrar til å opprettholde. Det er en oppskrift for å overlate politikken til byråkratiet.

Fremtiden for norsk matproduksjon kan altså ikke reduseres til et spørsmål om hvor mange milliarder som overføres fra staten til jordbruket. Det handler om flere ting. Til syvende og sist handler retningen for jordbruket om hvem som skal ha makten over matproduksjonen, hvilke strukturer det legges opp til og hvilke prinsipper produksjonen av mat skal styres etter.

Vi har ikke noe helhetlig alternativ til dagens landbrukspolitikk, det er heller ikke målet med denne boka. Poenget er ganske enkelt: Det trengs debatt om norsk jordbruk.

De siste tiårene har jordbruket vært gjennom store strukturelle endringer, men det har knapt vært diskutert i offentligheten, på tross av at disse endringene i stor grad har vært drevet fram politisk. Vi skal ikke gå gjennom alle disse endringene her og nå, men det er noen åpenbare områder ved politikken som bør diskuteres.

For det første: Hvilke ressurser bør produksjonen i de enkelte landene baseres på? Som vi har vist, legger europeiske land beslag på stadig større arealer i andre land for å kunne importere kraftfôrråvarer til en kjøttproduksjon på høygir. Denne politikken gjelder også Norge.

For det andre: Hvordan skal tollvernet brukes? Dette er et tilbakevendende tema i norsk landbruksdebatt. Likevel er det forsvinnende lite diskusjon om hvilken funksjon tollvernet skal ha.

For det tredje: Hvor skal bonden få inntektene fra? Over lang tid har prisen bøndene får betalt for det de faktisk produserer, falt, i takt med matindustriens krav om billige råvarer. Dette har gjort at bøndene har blitt stadig mer avhengige av overføringer fra staten og av å produsere høyere volum for å kompensere for prisfallet.

For det fjerde: Hvordan skal ressursene forvaltes? Historisk har kjernen i den langsiktige forvaltningen i Norge vært den selveiende bonden, som i tillegg til å forvalte egne ressurser har et uttalt samfunnsansvar for matproduksjonen. De siste ti årene har vært preget av grunnleggende endringer i tenkingen og organiseringen rundt forvaltningen av mat og ressurser. Dette har skjedd i stort omfang, uten at det har vært en offentlig politisk debatt om det.

For det femte: Hvordan skal forholdet være mellom store og små bruk?

For det sjette: Hvilke prinsipper skal styre distribusjonen og produksjonen av mat? De fire store dagligvarekjedene kontrollerer i dag 99 prosent av dagligvaremarkedet. Også i andre ledd av matkjeden er konsentrasjon av makt stor. Dette gir de store aktørene en enorm makt over hvilke varer som skal selges på det norske markedet.

De siste tiårene har produksjonen av mat i Norge og resten av verden gjennomgått enorme endringer. Det er på høy tid vi får en bred debatt om norsk matproduksjon. Landbruksmeldingen kunne ha vært en perfekt anledning for dette, fordi den legger linjene for politikken de neste ti årene. Det kunne derfor ha vært lagt til rette for en slik debatt fram mot framleggingen av meldingen.

Det skjedde ikke.

Da er det heller ikke til å undres over at interessen for fremtiden for norsk matproduksjon tilsynelatende er lav. Folk har kanskje ikke et konkret forhold til stortingsmeldinger. Men for vår del tror vi mangelen på debatt om hvordan maten vår produseres, verken skyldes de som produserer maten, eller vi som spiser den.


dot


dot
E-post: maridalensvenner@mobilpost.no Maridalens Venner, Konvallveien 67, 2742 GRUA. Telefon 90 68 41 45
Ansvarlig redaktør: Tor Øystein Olsen. Støtt Maridalens Venners arbeid - kontonr. 0530 58 56349