Maridalens Venner - landskap i Maridalen
   
Hjem

   
Om Maridalens Venner

   
Bli medlem

   
Kulturlandskap
      
Kulturmark
      
Slåttemark
      
Artslister
      
Kart
      
Gårder
      
Kulturminner
      
Kulturhistorie
         
Historier fra Maridalen
      
Naturgrunnlag
      
Forvaltningsplanen
      
Ferdselsveiplan
      
Stedsnavninnsamling
      
Rapporter

   
Kulturarrangementer

   
Maridalsspillet

   
Skjøtsel
      
Slåttemark
      
Beitemark
      
Kulturminner
      
Lærebøker

   
Vandringer

   
Kultur- og naturstier

   
Skar leir

   
Slåttemyra

   
Årbøker

   
Markaloven

   
Jordbrukspolitikk

   
Media

   
Ord og uttrykk

   
Lenker
Hjem > Kulturlandskap > Kulturhistorie > Markafolk >  Låkebergfolk
Fra årsskrift Maridalens Venner 2001: Maridalsfolk av Helge Haakenstad

Låkebergfolk

En maidag vandrer jeg veien oppover mot Låkeberget. Det er tidlig morgen og friskt i luften. Snart åpner dalen seg foran meg, og jeg forlater veien og går ned på åkerholmene som er så fint ryddet av Maridalens Venner. Jordene ligger der åpne og pløyde, og den rå lukten av jord og mold slår mot meg. Jordekantene og randsonene av lauvskog slynger seg nordover, og jeg ser at bjørkene er lysegrønne av farge. Maridalen er på sitt vakreste på denne tiden, når livet vender tilbake og på ny springer ut i blomst. Her ved Låkeberget er utsikten nordover så fin. Jeg ser jordene, vannet som blinker imot meg, og den grønne skogen som omkranser det hele og strekker seg oppover til kollene. Over det hele hører jeg måkenes skrik ... Jeg fylles av glede og takknemlighet for at jeg ennå en gang kan oppleve dette. Etter en stund går jeg tilbake, krysser veien og det lille jordet og setter meg på flabergene rett syd for Låkeberget. Alle hus og spor er borte nå, men en gang var det liv og røre her ved kaféen ... Tankene mine går noen måneder tilbake; jeg besøker Norsk Tregulvsenter på Økern, og rett overfor meg sitter en lys og blid dame i sin beste alder. Hun heter Karin Andersen og er oppvokst her på Låkeberget.

Hun begynner å fortelle: «Jeg bodde sammen med mine foreldre i annen etasje i den store kafébygningen, og opplevde ungdomstiden min i Maridalen. Far, som het Leif Andersen, arbeidet på Skjerven og Sander. Han var født på Rjukan, og han døde i 1974. Mor, Joran Andersen, kommer fra Sigdal, og hun lever ennå og er 81 år. Låkeberget Kafé ble drevet av Paul, Jossa og Ingeborg. De var fem søsken: Anne, Tilla, Ingeborg, Jossa og Paul, og jeg tror det var bare Anne som var gift. De holdt mye sammen. Paul, som mange husker, er død nå; han ble omkring 87 år gammel. Paul var søskenbarn til bestefar, Ingvald Andersen, som bodde i Sanderstua og arbeidet på Nydalens Compagni ... Slekten kom fra Hønefoten, ved skolen. Bestefar, Ingvald Andersen, skal ha risset inn initialene sine, I.A., på flaberget bak Låkeberget. Jeg var 14 år da vi sammen med Jossa og Paul kom til Låkeberget. Det var i 1955, og vi var der til foreldrene mine flyttet i 1969. I 1971 ble Låkeberget revet.»

Karin tar en telefon som ringer, men er snart tilbake. Hun forteller videre med ivrig stemme ... Det blinker i ringer på fingrene hennes ...

«Paul var en original. Han fikk ikke lov av søstrene sine å gifte seg, men jeg vet han hadde en datter, Lillian, som han hadde god kontakt med. Paul med nesa, eller Plomma, kalte vi ham, for han hadde stor, rød nese som vi trodde var slik fordi han drakk litt av og til ... Paul var baker og konditor og drev butikken sin i Brugata på Grønland. Låkeberget Kafé hadde ølrett, og Paul var glad i både øl og brennevin; han hadde en stor ølmage ... Paul kjørte rundt med brød og andre bakervarer i byen med en innelukket, stor vogn. Det hendte at folk fant ham sovende i vogna, oppå brødene ... Jeg tror Paul sluttet med bakeri før krigen. Paul hadde også en Buick personbil med klappseter, som hadde plass til 7–8 stykker. Paul tok det ikke så nøye, og det kunne vel hende at han tok seg en øl før han kjørte. Men Paul var stor og sterk. Når Bjølsengjengen bråket på kaféen, så hev han dem ut ... Paul var også redd for tyver, så han strødde maurkverk i huset ...

Paul hadde også griser og høns i uthuset, eller låvebygningen, som lå ved flaberget, 40–50 m bakenfor kaféen. Tidligere hadde de også kuer der. I min tid var det Sundby på Store Brennenga som drev jorda. Vi unga likte det ikke helt når Paul kom rett fra grisehuset og inn for å bake ...

Jeg kan også huske Gamlestua som lå i skogkanten litt syd for kaféen, 20–30 meter fra veien. Frk. Lund som arbeidet i byen, leide den av Paul. Gamlestua tror jeg sto til 1968, og tuftene kunne sees flere år etterpå. Gamlestua ble i sin tid satt opp av smeden Anders Jensen, og ennå bærer en del av innmarka på Store Brennenga navnet Smedløkka. Låkeberget Kafé ble bygd tidlig på 1880-tallet, men 1. etasje skal ha vært enda eldre. Det var bygd av tømmer. I 1. etasje var det to stuer, kjøkken og soverom, og folk ble servert her i 1. etasje. Utenfor var det en fin, innebygd glassveranda i to etasjer og en uteplass med fine bord og benker. Rett syd for huset var det en stor garasje. I stuene i 2. etasje, der hvor vi bodde, var det også fine møbler. På Låkeberget Kafé var det ofte mye folk. Folk som var på tur, slo seg ned der, kjøpte sine forfriskninger og bakervarer og betraktet den fine utsikten ... Ofte var det slik at alle kjente alle ...

Jeg husker godt den fine hagen på Låkeberget. Om våren var hagen dekket av de fineste blå blomster. Jeg hadde rom slik at jeg så nordover mot vannet, og på fine sommerdager kunne vi sitte ute på verandaen og nyte den fine utsikten. Langs veien var det store bjørketrær som bruste i vinden. I kjelleren i huset var det en stor, gammel bakerovn. Under krigen gjemte Paul sølvtøyet sitt der ...

Det hender jeg savner Maridalen. Det blir bare sterkere ettersom årene går ... Det var synd at Låkeberget kom ut av familiens eie. Jeg besøker Maridalen av og til. Det er godt å komme på gamle trakter.

Jeg gikk ikke på Maridalen skole, men tok bussen til byen hver dag. Olaf Pettersen, bror til Paul på Ullevålseter, var bussjåfør. Jeg husker også Kjellemann, Martinsen, Reen og Strengelsrud. Hvis jeg var sent ute, så stoppet de og ventet på meg. Andre ganger begynte jeg å gå veien bortover til Sælapinndumpa og Salmakerstua. Da stoppet de og tok meg opp langs veien. Fra Salmakerstua husker jeg Arnfinn og Odd; han vi kalte Kjallebas, og som ofte gikk der langs veien ...

Vi tok bussen til Skar og gikk på ski innover i Marka. Andre ganger syklet vi rundt både i Maridalen og Marka. På lørdagskvelden var vi på dans på Vellet. Da hadde vi det mye moro. Det kom ungdom også fra byen, og det ble slåsskamp av og til ... men jeg, jeg danset hele tiden ...

Det var uteliggere oppe i skogen som drakk rødsprit ... Paul var snill med dem. Han ga dem boller, og julaften fikk de ribbe ...

Det var hopprenn i Kollbakkene. Vi gikk og så på det av og til. Det var mange kjente som deltok.

Det var også aktivitet i AUF på den tiden. Tranmæl inviterte AUF til vårmøter på hytta ved Vaggestein. Jeg var der på flere møter.

Tilla, eller Emilie Mathilde som hun het, overtok Berg, det store, hvite huset ved veien, nord for kaféen. Det ble bygd i 1895. Dagens folk der er hennes etterkommere. Nordre Låkeberget var en gang husmannsplass under Skjerven. Der husker jeg at sydamene Astrid og Hjørdis bodde. Nordre Låkeberget er i dag i kommunalt eie. Plassen er bevaringsverdig og pent vedlikeholdt.

Jeg har, eller hadde, flere venner fra Maridalen på den tiden, bl.a. Tove Ruud, Gerd Enger, Torun og Sigrun Halvorsrud, Knut og Karen Finstad, og Egil og Arne Norstad.

I 1963 ble jeg gift med Erik Andersen som da bodde ved Stubberud, nær Brekke. Han har slekt fra Vestby i Maridalen. Bestemoren hans var Anna, datter av Johan og Hanna Vestby.»

«Ja,» sier jeg, «da er vel vi i slekt, for Hanna Vestby og min bestemor Dina var søstre.»

Store og Lille Brennenga og Strandholt ble kjøpt av Oslo kommune i 1896–97. Dette ble gjort for å hindre forurensning av Maridalsvannet. Strandholt, som lå nede ved vannet mellom de to gårdene, ble bygd av professor dr. jur. Fredrik Peter Brandt på 1800-tallet. Ved vannet var det også en steinbrygge og en trebru over til et hvitmalt badehus. Strandholt ble revet i 1960-årene, og området ble tilplantet med gran. Nå har "Skogetaten" fjernet denne granskogen, slik at de gamle tuftene med grusganger, dam og allé kommer bedre til syne. I 1890 besøkte keiser Wilhelm II gården Store Brennenga. Fra et tårn her så han ut over den fagre Maridalen. I dag er det en minnestein på det stedet keiseren var. På 1800-tallet ble det skilt ut en del gårder og husmannsplasser fra Brennenga. En salmaker fikk skjøte på Salmakerstua i 1838. Musestua var portnerbolig for Store Brennenga og lå ved nedkjørselen til gården. Ved nedkjørselen til Lille Brennenga lå Helgerud, eller Hærkerud. Denne stua ble bygd i 1866, og det fortelles at det en gang bodde en kar der som var så langhåret og uflidd at det gikk mark i kroppen hans. Vest for Salmakerstua lå plassen Skraperud. Ved nedkjørselen til Store Brennenga skal også Brendingseiet og Fyllingstua ha ligget.

Karin tar en telefon til. Hun snakker med livlig stemme, og det skinner i det lyse håret hennes ... På fingrene har hun de kraftige ringene ... Jeg tenker meg om og prøver å plassere henne ... Jeg var da på Vellet og danset, jeg også, i ungdommen ... Men jeg var flere år yngre, og årene er lange slik i ungdommen ... Men jeg minnes det var dans og moro på Vellet. Det var der vi prøvde våre første dansesteg, med armen omkring ei jente ... Karin blir opptatt med noe, og jeg tar henne i hånden og sier farvel.

Når jeg går, så tenker jeg på hva hun sa: «I Maridalen var det fint ... Der danset jeg hele tiden ...»


dot


dot
E-post: maridalensvenner@mobilpost.no Maridalens Venner, Konvallveien 67, 2742 GRUA. Telefon 90 68 41 45
Ansvarlig redaktør: Tor Øystein Olsen. Støtt Maridalens Venners arbeid - kontonr. 0530 58 56349