Maridalens Venner - landskap i Maridalen
   
Hjem

   
Om Maridalens Venner

   
Bli medlem

   
Kulturlandskap
      
Kulturmark
      
Slåttemark
      
Artslister
      
Kart
      
Gårder
         
Oversikt
      
Kulturhistorie
      
Naturgrunnlag
      
Forvaltningsplanen
      
Ferdselsveiplan
      
Stedsnavninnsamling
      
Rapporter

   
Kulturarrangementer

   
Maridalsspillet

   
Skjøtsel
      
Slåttemark
      
Beitemark
      
Kulturminner
      
Lærebøker

   
Vandringer

   
Kultur- og naturstier

   
Skar leir

   
Slåttemyra

   
Årbøker

   
Markaloven

   
Jordbrukspolitikk

   
Media

   
Ord og uttrykk

   
Lenker
Hjem > Kulturlandskap > Kulturminner >  Kulisser i et kulturlandskap

Kulisser i et kulturlandskap

Av Randi Oppedal, fra årsskrift Maridalens Venner 1993

St. Margaretha-kirken er trolig oppført rundt 1250, viet til den hellige Margaretha av Antiokia. Hun var en av fjorten nødhjelpere folk kunne vende seg til i trengselstider. Selv om martyren Margaretha nektet å inngå ekteskap, regnes hun som de gifte kvinners skytshelgen. Margaretha ga navn til både kirken, dalen og vannet nord for Kjelsås i Oslo.

Maridalen, også nevnt Martedal, er ett av flere kirkesogn i Aker. Hovedsognekirken er fortsatt i bruk; Gamle Aker kirke må ha blitt bygd en gang på 1100-tallet. I 1335 ble Maridalen med Margarethakirken lagt inn under Mariakirken i Oslo. Bare femten år senere lå gudshuset i dalen nærmest forlatt. Brorparten av sognebarna var borte.

I året 1400 finner vi det første kjente dokument der Margarethakirken er nevnt. Det er dens prestegård som omtales, og det er grunn til å tro at både kirkebygg og gård er i forfall. Biskop Eystein bygsler bort prestegården til Ogmund bonde på Grefsen og anviser hvordan han ønsker at gården skal bygges opp igjen.

Maridalen var folketom i århundrene etter, men det er sannsynlig at Margarethakirken likevel var i bruk. En kunne ikke bare la hellige hus stå.

Etter reformasjonen i 1536 ble bruken minimal. Den begrenset seg til tredjedag jul, påske og pinse. Siste gudstjeneste skal ha funnet sted tredje pinsedag 1643.

Siden tæret tiden på den ikke altfor solide steinbygningen. Margarethakirken ble gradvis ruin. Det knytter seg mange fantasifulle folkesagn til restene av kirkebygget. En av de mest troverdige forklaringene på det kraftige forfallet henger sammen med beretninger om lys og lynild. Sannsynligheten for at kirken ble rammet av et voldsomt lynnedslag er stor, men folkeminnet har vevd mange mytiske tråder inn i begrunnelsene for Margarethakirkens medtatte tilstand.

Det ble forøvrig tradisjon å tenne lys i ruinen for "at syge Mennesker eller Kreaturer derved blive helbredede".

Andre skal "hver Julenat" til langt inn på 1800-tallet ha ofret "brændende Kjærter i kirkeruinen i Maridal for farefri reise over de milevide skoge". Lysskikken ble siden holdt i hevd blant Maridøler og folket på Kirkeby gård opp gjennom vårt hundreår.

Nedre Kirkeby gård sto i en særstilling blant Maridalsgårdene. Ruinen av Margarethakirken lå nærmest i gårdstunet, og Kirkeby er trolig like gammel som kirken selv. I middelalderen var sannsynligvis dette prestegård i dalen, etter opplysningene i biskop Eysteins jordebok fra 1400 å dømme.

Under sitt nåværende navn finner vi gården første gang i en kirkegodsfortegnelse for Oslo i året 1547. Det kan sies mye om Kirkeby. Flere kilder gir inngående beskrivelser av gården. Driftige og matnyttige må de i allefall ha vært, gårdens beboere, ettersom de fant på å bygge potetkjeller over Margarethakirkens kor. Potene måtte imidlertid finne annet oppholdssted etter at kirkeruinen ble restaurert i 1930-åra.

En av årsakene til at vi har så god kjennskap til restene av steinkirken, er små og store kunstneres dragning til stedet. Rundt 1840 trekker kultureliten ut i naturen. Tiden står i nasjonalromantikkens tegn. Og stiene til Maridalen følges på leting etter spor fra fortiden.

Wergeland var her. Asbjørnsen skal ha vært her – uten Moe. Andre kom med skisseblokk for å forevige dalen, og især kirkeruinen. En slik fortidslevning er unektelig omspunnet av mystikk. Dermed hadde inspirasjonen de beste forutsetninger for å ta bolig i kunstnersjelene.

Den siste kjente tegning er fra 1823 og er gjort av professor Gregers Fougner Lundh. Senere fant en størrelse som J.C. Dahl veien til Maridalen. Han holdt hus på Kirkeby i tre dager i 1844 og laget flere akvareller av gård og ruin. Selv Edvard Munch kom til stedet i 1882 for å tegne. Det samme gjorde mange andre.

I ettertid er det mye å hente gjennom den kunstneriske aktiviteten i Maridalen. De ulike gjengivelsene av kirkeruinen viser forfallet gjennom forrige århundre. At kulturpersonligheter søkte dalen den gang er også viktig for maridølenes selvfølelse i våre dager.

Da Carl Fredrik Engelstad skrev sin middelaldertrilogi for oppføring i den gamle kirkeruinen, ga han også Maridalen en ny, viktig rolle som kulturformidler.


dot


 

 

Oversikt over arrangementer:

:
Maridalsspillet
Maridalsspillet 2007. Foto: Dag Ødegård
dot
E-post: maridalensvenner@mobilpost.no Maridalens Venner, Konvallveien 67, 2742 GRUA. Telefon 90 68 41 45
Ansvarlig redaktør: Tor Øystein Olsen. Støtt Maridalens Venners arbeid - kontonr. 0530 58 56349