Maridalens Venner - landskap i Maridalen
   
Hjem

   
Om Maridalens Venner

   
Bli medlem

   
Kulturlandskap
      
Kulturmark
      
Slåttemark
      
Artslister
      
Kart
      
Gårder
      
Kulturminner
         
Markafolk
         
Historier fra Maridalen
      
Naturgrunnlag
      
Forvaltningsplanen
      
Ferdselsveiplan
      
Stedsnavninnsamling
      
Rapporter

   
Kulturarrangementer

   
Maridalsspillet

   
Skjøtsel
      
Slåttemark
      
Beitemark
      
Kulturminner
      
Lærebøker

   
Vandringer

   
Kultur- og naturstier

   
Skar leir

   
Slåttemyra

   
Årbøker

   
Markaloven

   
Jordbrukspolitikk

   
Media

   
Ord og uttrykk

   
Lenker
Hjem > Kulturlandskap > Kulturhistorie >  Juger-Krestian og andre maridalsoriginaler

Juger-Krestian og andre maridalsoriginaler

Skildret av Olaf Gulbransson, fra årsskrift Maridalens Venner 1973.

Olaf Gulbransson er blitt kalt Norges største karikaturtegner, og det sikkert med rette. Men han tegnet ikke bare karikaturer, han var en meget allsidig tegner og en av de fineste kunstnere på sitt felt som Norge noensinne har fostret. Han ble født i Kristiania i 1873. Det sies at han bestandig tegnet helt siden han var fire år gammel. Tretten år gammel kom han inn på Kunst- og Håndverksskolen og han underholdt seg selv med tegninger til vittighetspressen fra han var seksten. I 1902 reiste han til München og ble medarbeider i det tyske vittighetsbladet «Simplicissimus». Han ble boende på sin herlige eiendom Schererhof høyt over Tegernsee i Ober-Bayern resten av sitt liv bortsett fra årene 1923–27 som han tilbragte i Oslo. Fra 1929 var han professor ved akademiet i München. Han døde i 1958. Til tross for alle årene i utlandet var Gulbransson mer norsk enn de fleste. Og han var en kunstner med et uslitelig humør. I sine festlige erindrings bøker «Det var engang» (1934) og «Und so weiter» (1954) har han tegnet og fortalt spredte episoder fra sitt liv med et lune som stadig kaller på smilet. Den beste kilde til kunnskap om ham er Dagny Bjørnson Gulbransons biografi fra 1969.

I sin barndom og ungdom var Gulbransson stadig på farten i Nordmarka og Maridalen. Han elsket disse traktene og menneskene som bodde der. I sin bok «Det var engang» (på tysk «Es var einmal», München 1952) har han skildret flere gamle maridøler. I anledning av at det i år er 100 år siden Olaf Gulbransson ble født, tillater vi oss i ærbødighet for en stor kunstner å gjengi noe av hans tekst og noen av hans tegninger fra Maridalen. Kanskje andre har mer å fortelle om disse maridølene.

BØRJER SANNERMOSAN
«Børjer Sannermosan var som ung mann en stor jeger. Også på sine gamle dager kunne han ikke la være å gå på jakt. Nå da han var 90 år hadde hans gamle munnladningsgevær fra 1780 ikke lenger noen hane. Det var heller ingen utsikt i resten av hans levetid til at geværet kunne få en ny hane. Børjer allierte seg imidlertid med sitt barnebarnsbarn, lille Guri. Hun gikk med på jakten med en hammer. Børjer heldte krutt på geværpannen og Guri slo med hammeren når Børjer hadde noe på kornet. Denne påsken spilte orrhanen ganske nær husene. Da snek Børjer og Guri med hammeren seg ut på den harde skaren i tykke ullsokker. Da han endelig hadde noe på kornet, sa han: «Så Guri – slå til – nå har jeg ham –», Bom!!! Og det gamle munnladningsgevær tømte seg med et kraftig smell rett foran dem i skaren. Da gikk de begge beroliget hjem.»

JUGER-KRESTIAN OG KJERSTINA
«Til høyre for skiløypa mot Øyungen lå en underlig hytte bortgjemt inne i skogen under et par gamle furutrær. Den var lappet sammen av planker og så ut som om plankene var blitt enige om å hjelpe hverandre slik at hytta ble stående. Plankene lente seg den ene utenpå den andre, som om det ikke var noen spiker der. Og på taket – eller der hvor taket ellers er – var det grastorv. En dør – uten håndtak – gikk tungt opp og falt så igjen som en felle. Så måtte man raskt smette gjennom to fillete lappetepper og man var inne.

Inne var det varmt selv i sterk kulde, for veggene var overdekket med gamle aviser, slik at den gisne ovnen lett holdt det varmt. Mot øst var det et lite vindu med et lite bord foran, og under det en kiste med alleslags husgeråd. I et hjørne et sovested, som så ut som det aldri var blitt redd opp.

Når jeg løp forbi på ski besøkte jeg alltid et gammelt landstrykerpar i denne hytta, Juger-Krestian og Kjerstina. De var begge over 70 år, og hadde slått seg sammen i denne hytta uten kirkelig vielse.

Kjerstina hadde før hun møtte sin Krestian levd et beveget liv: 11 barn utenfor ekteskap. I Norge får man bare lov til å ha tre barn utenfor ekteskap. For de andre må man sone. Og Kjerstina vandret på denne måten hvert år i tukthus. Ved det tiende barn tok fengselsdirektøren henne for seg og holdt en moralpreken for henne. Men da han var ferdig satte Kjerstina sin knyttneve under hans nese og sa: «De tvinger ikke min natur, De!»

Neste år plukket man henne opp der oppe i Maridalen. Da lå hun i snøfonnen langs veien og fikk sitt årlige barn. Det ble også hennes siste. For da giftet hun seg med Ola Narr, og fikk ingen barn mer. Da så Ola døde, flyttet hun inn til Juger-Krestian.

Jeg gikk forferdelig gjerne til dem, for Juger-Krestian var en storløgner. Hos ham lyttet og undret jeg meg bestandig.

Det eneste vanskelige ved disse besøkene var brennevin. Ikke før så Krestian meg i døren, så for han hals over hode ned i sin kiste hvor han hadde sin flaske. Når han først hadde fått flasken sin på bordet måtte vi drikke av den. En gang var jeg for sent ute med min egen flaske, og måtte drikke av Krestians. Det var fryktelig! Det var en blanding av nafta og sprit og all slags djevelskap. Jeg sørget deretter alltid for at jeg var først med min flaske.

Som vi satt der og drakk med hverandre satt Kjerstina på sin sovebenk og gynget vilt med bena: om vi ikke skulle gi henne noe også?

Men også dette paradiset ble oppdaget, av den nye presten nede i Maridalen. Han hadde funnet hytta og holdt en moralpreken for dem: De måtte gifte seg. Juger-Krestian hadde ikke noe videre greie på hvordan dette skulle gjøres. Men han hadde hørt at det skulle holdes en stor bondeauksjon nede i Maridalen. Han pyntet seg så fint han kunne, men han var liten, og jakka og buksa som han hadde tigget sammen gikk han nesten to ganger inn i. I auksjonslokalet, hvor bøndene satt høytidelig rundt på veggbenkene og ventet på at auksjonen skulle begynne, trådte plutselig Juger-Krestian inn. Han skrittet sakte gjennom stuen mot auksjonarius og spurte så alvorlig som sto han for alteret: – Hvordan var det – hadde han noe imot at han giftet seg på mandag med hu Kjerstina? De lo ham bare ut alle sammen! Han gikk skuffet hjem igjen og forsøkte aldri mer å tre inn i den hellige ektestand med Kjerstina.»

KRESTOFFER HERKERUD
«Et annet par var det virkelige ekteparet Krestoffer Herkerud. Herkerud'n var enda tyngre enn jorda, hadde nesten ikke ansikt for bare skjegg og hår. Munnen hans kunne ingen se. Han åt alltid brød og spekk direkte fra pannen. Når han så var mett, så man bare et mørkt fettkrater der munnen hans skulle være. Kniv og gaffel ble lett stukket inn i dette skjegget.

Hva han sa kom ganske dempet ut. Derfor var hans fortellinger så uhyggelige. Han kjente alle sagn og eventyr fra Nordmarka. Herkerud'n og Elias Fisker var kildene for den store norske eventyrdikteren Asbjørnsen.

Men Herkerud'n visste ingenting om de berømte, trykte eventyr.

Han måtte – underlig nok – dø på grunn av sin hårvekst. Han hadde nemlig ikke mye hår bare i ansiktet. Han hadde også hårvekst som en geit nedover ryggen, helt til enden. Men kjerringa hans var så snill. Hun vasket ham hver lørdag kveld med grønnsåpe. Deretter kjemmet hun ham nedover ryggen med en gammel messingkam. Det så ut som for mange tusen år siden når hun foran den åpne peisen kjemmet hårene hans nedover ryggen.

De to ble så gamle sammen. Men en gang døde hun og ingen vasket og kjemmet Herkerud'n lenger. Det tålte han ikke. Han ble syk. Det gikk mark i hårveksten, som hos dyr. Ingen hjalp ham og så måtte Herkerud'n dø».

Til våre lesere: Grunnmuren av Herkerud-stua finnes mellom nedkjørslene til Store og Lille Brennenga ved Salmakerstua. Men hvor bodde Juger-Krestian egentlig og hvem vet mer om ham?

 

Tillegg fra årsskrift Maridalens Venner 1977.

Jugakristian

Av Arne Jensen, Iverstua, fra årsskrift Maridalens Venner 1977.

Maridalen hadde også i sin tid en original. Han var så flink til fantasere og lyve at folk kalte han bare Jugakristian. Han hadde sitt tilhold oppe i åsen ved Nordre Skar. Vår verdensberømte tegner Olaf Gulbrandsen begynner sin omtale av Kristian slik:

– Til høyre fra flakene ved veien over Skarsåsen lå en underlig hytte under to gamle furuer inne i skogen. Den var reist sammen av staur og bord, lent på hverandre Det så ut som de var blitt enige om å holde sammen, for det var ikke en spiker i dem. Døren som var uten dørvrider gikk vanskelig opp og falt tungt igjen som en felle. Så måtte man bla seg igjennom et par gamle strisekker og så var man inne, – i følge Gulbrandsen.

Vi som guttunger, født omkring 1905–1910, opplevde jo Jugakristian. Vi syntes det var morsomt å erte ham, og da kom han etter oss med en svær ljå, og skulle slå bena av oss som han uttrykte det. Han kunne spille på alle strenger, morsk, sentimental, morsom og sist men ikke minst tragisk. Han hadde nok ønske om å gifte seg med Kjersti som bodde sammen med ham, men det ble aldri noe av, for som «Jugakristian» sa da han møtte opp på en auksjon i Maridalen for å snakke med lensmannen om ekteskapet sitt, at lensmannen ikke verdiget ham et svar. Kjersti fødte vennlig 13 lausunger, mens det lovlige antall skulle være tre, ifølge Guldbrandsen. Jeg husker godt at hun kom innom hjemme flere ganger i året, men med samme replikken:

«Det er jebussen min idag.» Og da hadde hun som regel et klæde med godsaker som hun hadde samlet inn til seg og Kristian. En av de løyerlige historier om Kristian er da Stabsfanjunker Hagen, som bodde på Nordre Skar, hadde vært på befaring i Skarsmarka sammen med eierne den tiden, Gilbo og Nordangen. Som skikk og bruk var stakk de innom Jugakristian for å ta en svartkopp. Mens de sitter der så spør Kristian: «Gilbo han kjenner jeg, men hvem er den andre karen?» Hagen, som også var litt av en skøyer, sier, at jo han heter Kristian, men han er så fæl til å lyve, at vi kaller ham «Jugakristian». Vår Kristian løfter koppen og utbryter: «Skål da bror». For Kristian var Skarsmarka og Øiungen det samme som Rondane var for Peer Gynt. Engang var han og pilket ved Øiungsdammen. Da gikk han igjennom isen, men sier han: «Jeg fant ikke igjen der jeg gikk igjennom isen, men jeg visste det var åpent vann i Liggerkalven, så jeg gikk dit. Men du verden så mye stor abbor jeg så.» Han ville gjerne omgi seg med spenning og mystikk, med seg selv i sentrum. Som da han var ved Øiungen og skulle bryte tyristubber. Han hadde lagt i flere dynamittgubber, som han uttrykte det, men hadde ikke mere fyrstikker for lunta slukna fort vekk. Etter at han hadde vært hos Kjersti etter fyrstikker, kommer han opp til Øiungen igjen. Da blir han helt fælen. Byfolka hadde tent stor varme og lagt på tyristubbene fulle med dynamitt. Jeg kommer færendes, som han selv uttrykte det, og fikk kastet stubbene utover, men du verden og det da smalt, sa Jugakristian. Historiene om Jugakristian og Kjersti er mangfoldige, og lever ennu som ordtak eller historie i Maridalen.


dot


 

 

Oversikt over arrangementer:

:
Maridalsspillet
Maridalsspillet 2007. Foto: Dag Ødegård
dot
E-post: maridalensvenner@mobilpost.no Maridalens Venner, Konvallveien 67, 2742 GRUA. Telefon 90 68 41 45
Ansvarlig redaktør: Tor Øystein Olsen. Støtt Maridalens Venners arbeid - kontonr. 0530 58 56349