Maridalens Venner - landskap i Maridalen
   
Hjem

   
Om Maridalens Venner

   
Bli medlem

   
Kulturlandskap
      
Kulturmark
      
Slåttemark
      
Artslister
      
Kart
      
Gårder
      
Kulturminner
      
Kulturhistorie
         
Historier fra Maridalen
      
Naturgrunnlag
      
Forvaltningsplanen
      
Ferdselsveiplan
      
Stedsnavninnsamling
      
Rapporter

   
Kulturarrangementer

   
Maridalsspillet

   
Skjøtsel
      
Slåttemark
      
Beitemark
      
Kulturminner
      
Lærebøker

   
Vandringer

   
Kultur- og naturstier

   
Skar leir

   
Slåttemyra

   
Årbøker

   
Markaloven

   
Jordbrukspolitikk

   
Media

   
Ord og uttrykk

   
Lenker
Hjem > Kulturlandskap > Kulturhistorie > Markafolk >  Josef på Nordbråten
Fra årsskrift Maridalens Venner 2001: Maridalsfolk av Helge Haakenstad

Josef på Nordbråten

En tidlig aprildag med lukt av vår i luften, kjører jeg gårdsveien oppover til Nordbråten for å besøke Josef Monsrud. Det har vært noen varme dager med sol, så veien er bar nå, men den råtne vårsnøen dekker ennå jordene og skogen innover ... Det er rart å vende tilbake til barndommens trakter. Fortiden blir så nær. Jeg ser markene der jeg lekte som barn og der vi hesjet høyet hver sommer. Jeg ser den grønne og trygge skogen som reiser seg foran meg, og veien som vi gikk så mange år, ligger der som før. Snart passerer jeg brua og hører Skarselva som bruser i vårkåte kast, og jeg kjenner luktene av skog, sevje og myr. Da vet jeg at jeg snart er framme ... Josef tar imot meg når jeg svinger inn på tunet. Han står i døra og støtter seg til en krykke. Han falt oppe i Øyungsveien i vinter og brakk ankelen, men han er på bedringens vei nå. Vi går inn og setter oss ved bordet på kjøkkenet. Rundt omkring meg ser jeg kjente minner fra et langt liv, og jeg husker med glede det gode og nære naboskapet vi hadde her på Nordbråten før i tiden. På den andre siden av tunet ser jeg mitt eget barndomshjem. Josef strekker litt på benet sitt og setter seg til rette ved det lille bordet.

Så begynner han å fortelle: «Jeg ble født 29. mai 1922 på Monsrud, øst for Harestuvannet. Monsrud ligger oppe i lia på 'Øståsen' (=Romeriksåsene), omlag 1 km fra bebyggelsen. Det var der jeg vokste opp. Far, Jørgen Monsrud, var oppvokst der, og han kjørte tømmer i skogen om vinteren og arbeidet på Harestusaga om sommeren. På gården hadde vi to hester, fem kuer, to griser og noen sauer. Far døde i 1979, 91 år gammel. Mor, Bertha Monsrud, var fra Stryken. Brødrene hennes, Thomas og Torstein, var gode syklister. Mor døde i 1981, 85 år gammel. Vi var sju barn som vokste opp på Monsrud: Åge, Rolf, Josef, Magda, Karl, Trond og Bjarne. Rolf og Karl fikk poliomyelitt i unge år. Det ble Bjarne som tok over Monsrud, men gården er nå solgt til Lunner Almenning. Jeg fikk bygd en hytte der oppe, som jeg reiser til rett som det er ...

700–800 meter lenger oppe i 'Øståsen' (=Romeriksåsene) ligger Rudsetra, som før var seter under Lunner-gården Rud. Det var mange flyslipp og annen aktivitet her under krigen, og Rudsetra er fredet nå og underlagt Hjemmefrontmuseet. Det er vidstrakte skoger her på 'Øståsen', som tilhører Lunner Almenning og som strekker seg over til Fearnley i Nannestad. Jeg har mange minner fra jakt- og fisketurer innover disse skogene. Vi fikk bra med fisk i Kroktjerna og Pipernvannene. Her i Harestulia var jeg også med på mye illegal virksomhet under krigen.»

Det blir en pause, og Josef finner fram en bunke med avisutklipp og flere bøker om krigsinnsatsen i Harestulia. Josef var 17 år da krigen kom hit til landet, og han ble snart med i motstandskampen mot tyskerne. Jeg vet at det er hendelser fra krigens dager som det er vanskelig for Josef å snakke om selv i dag ... Det er ennå for mye angst og smerte gjemt i forbindelse med dette ... Men i fred og ro har jeg lest det meste av det som er skrevet om Monsrudfamiliens innsats. Trygve Christensen skriver om dette i sin bok «Marka og Krigen», og krigsinnsatsen er også omtalt i «Årbok for Hadeland 1995». I begge disse bøkene står det at Harestulia trolig er det området i Nordmarka hvor det foregikk mest under krigen. I «Årbok for Hadeland 1995» står det følgende, som er en gjengivelse fra «Marka og Krigen»:

  • «Her kjempet norske styrker fra Stryken og nordover langs riksvei 4 en tapper kamp våren 1940.
  • Fra Rudsetra sendte Einar Hagness og hans hjelpere på radiostasjonen Beta. Beta er den radiostasjonen i Norge som hadde lengst levetid, fra 1942 og til krigens slutt.
  • Ved Paradiskollen og Vrangen mottok Beta-karene slipp.
  • Langpipern og Stormyra var droppeplass for Milorg 13 og oslogjengen, blant annet med et våpenslipp nyttårsaften 1944.
  • Gården Monsrud var en tid base for Secret Service-stasjonen Gullfax med telegrafisten Hjelm Waage Thurn-Basberg som operativ leder fra mai 1944 til krigens slutt.»

Familien Monsrud var innblandet i alle disse hendelsene, og gården var dekningssted for stor illegal virksomhet. Bertha og Jørgen Monsrud var avgjørende for at dette skulle lykkes. Jørgen Monsrud var motstandsmann med en samlende kraft, og han var aktiv under hele krigen.

Josef var med i Osvaldgruppa til Asbjørn Sunde. Flere av lederne i denne organisasjonen var kommunister. De besto av omlag 180 veltrente personer og gjennomførte rundt 100 aksjoner mot tyskerne her i landet i tiden 1941–44. Mange i Osvaldgruppa var soldater som hadde deltatt i den spanske borgerkrigen i 1936–39 mot fascismen. Osvaldgruppa var sammen med Kompani Linge den dominerende sabotasjeorganisasjonen her i landet under krigen. Osvaldgruppa sprengte blant annet stasjonsbygningen på Oslo Vest og Oslo Øst i 1942, som protest mot at Quisling ble innsatt som ministerpresident. I 1942 sprengte de det norske Statspolitiets hovedkvarter i Henrik Ibsens gate, og i 1943 ble arbeidskontoret i Pilestredet i Oslo sprengt som en protest mot tvangsutskrivingen av norsk arbeidskraft. Andre viktige sprengningsaksjoner ble gjennomført mot en fabrikk i Gøteborggata, Norma prosjektilfabrikk på Hasle og restaurant Löwenbräu. Etter aksjonen mot Statspolitiets hovedkvarter i 1942 skaffet Josef to av gruppas medlemmer dekning, blant annet på Rudsetra. For Petter Bruun og Finn Eriksen ble det utlovet en belønning på 100 000 kr, en sum tilsvarende minst to millioner i dag.

Det var en svært tøff opplevelse da Josef på senhøsten i 1942 ble arrestert i Hemsedal, etter at tyskerne hadde angrepet gruppas forlegning der. Josef var da vaktmann for kommunistlederen Peder Furubotn og hans folk. Flere av gruppas medlemmer ble da skutt av tyskerne. Josef var da 20 år og ble satt inn på Grini og Møllergata 19, hvor han ble utsatt for tyskernes torturmetoder. På fire måneder gikk han ned i vekt fra 72 til 47 kilo. Men Josef overlevde det hele og ble noe senere satt fri. Det tyske ekteparet Döbler, som hadde hytte vest for Harestuvannet og som kjente noe til Monsrudfamilien, hadde en finger med i dette ... Vi kan bare tenke oss hvilket nervepress og hvilke dramatiske og farlige situasjoner Josef var utsatt for under krigen. Han betalte en høy pris for dette, med vonde opplevelser og mareritt i mange år etterpå ... De var unge og de brant for en god sak, og for mange tunge bører ble lagt på deres skuldre. Josef fikk krigsinvalidepensjon i 1968.

Josef koker kaffe og setter på litt mat. Han strekker litt på benet sitt og fortsetter så å fortelle med rolig stemme: «Under krigen lå jeg en tid også i ei skarve hytte inne ved Løndalstjernet, vest for Fjellsjøen. Det var ei illegal kavlehytte, og vi hadde sender der en tid. Det var mange ganger et helvete. Løndalshytta lå slik til at vi ikke hadde fluktveier.

Etter krigen, i 1946, begynte jeg på skogskolen på Kongsberg. Vi var 31 elever og var det første kullet etter krigen. På Kongsberg gikk jeg sammen med Arne Smith-Jensen og Kjell Kvande. Etter at jeg hadde vært med i krigen i 3–4 år, var det tungt for meg å begynne å lese og studere. Tankene mine var mange ganger helt andre steder. Året etterpå tok jeg imidlertid handelsskolen, og i 1948 gikk jeg et år som hospitant på Norges landbrukshøgskole på Ås. Vi fulgte 2. klassen i skogbruk, men vi fikk ikke lov til å gå opp i skogbruksfagene. Bøhmer og Heiberg var av den gamle skolen og tillot ingen avvik fra reglene.

29. mai i 1947 ble jeg gift med Liv i Grua kirke. Det var på min 25-årsdag. Hun var datter av Edvard Eidet og Janna Valnum som var lærerinne på Harestua skole. Edvard var med i motstandskampen på Harestuskogen, og han ble senere ingeniør i Oslo veivesen. Liv hadde brudekjole som var sydd av fallskjermsilke. Den oppbevares nå på Hadeland Folkemuseum, som et minne fra den tid ... Vi var gift i 43 år, til 1990, da Liv døde.

Den første jobben jeg hadde som skogtekniker, var for Løvenskiold-Vækerø på Sandungen. Jeg begynte der ved årsskiftet 1946–47 som assistent for forstmester Reidar Obel. Jeg var der nesten i et år og bodde i Meidellhytta der ved veien. På den tiden var det Gustav og Mathilde Finstad som holdt til på Sandungen gård.

Noe av arbeidet mitt var å blinke der det skulle hogges, og legge ut og måle tømmeret. Det var mye å gjøre. Vi hadde også planteskole nede på jordet på Sandungen. Den gang lå det skogsfolk mange steder der inne. Det lå hoggere i Meidellhytta, i Gamlestua i Sandungskalven, og i hyttene på østsiden av Kalven og i brakka ved Katnosdammen. Løvenskiold-Vækerø lånte brakka av fløtningssjef Hoel.

Det var et stort distrikt forstmester Obel hadde den gang. Mot vest gikk det til Meidelltoppen der det grenset til Weidemanns område i Sørkedalen. På Hakloa holdt Gullberg-Hansen til. Han og Hilmar Lyse bestyrte skogområdene østover mot Mago og Stryken. På Hakadal Verk var Egil Collett Aabel skogbestyrer. Han bodde i huset ved dammen nord for Mølla. Carl Otto Løvenskiold var godseier på den tiden, og jeg husker han var en del på hytta si ...

I fritiden jakta jeg hare og fiska i Sandungen. Det hendte jeg fiska sammen med Emil Eriksen Verket. Han var en dyktig harvefisker. Under krigen var det mye ulovlig jakt inn på skogen. Det var nesten tomt for elg i Nordmarka. Alle de fastboende på plassene kunne også skyte en matelg. Det var vel ikke gitt tillatelse til dette, men ingen sa noe på det den gang. For å øke elgstammen igjen vet jeg Løvenskiold-Vækerø kjøpte elgkalv av Mathiesen på Eidsvoll og satte den ut i Nordmarka.

I 1949 averterte Oslo skogvesen etter skogfullmektig på Syverud. Det var Kjell Kvande som fikk denne jobben, men jeg ble så, 12. mai 1949, ansatt i den stillingen som Kjell Kvande hadde i Maridalen. Han var sønn av Jakob Kvande som den gang var skogfullmektig i Maridalen. Jeg begynte derfor som assistent for Jakob Kvande, og distriktet omfattet både Lillomarka, Grefsenkollen og Maridalen til Skjærsjøelva. Skogområdene vest for elva ble bestyrt av Erling Enkerud. På ettersommeren i 1949 flyttet vi til hytta Ramnagrø ved Sørbråten. Jorunn ble født i 1948, og tvillingene Liv-Johanne og Jan-Edvard ble født i 1952. Denne hytta sto opprinnelig oppe i kolla, men ble flyttet av skogsjef Fjellanger ned til Sørbråten. Den ble brukt som skogsjefhytte, og skogstyret hadde også møter der. Hytta, som var av tømmer, lå fint til i skogkanten, og vi stortrivdes på stedet. Det var ikke innlagt vann i hytta, og jeg husker vi hentet melk i spann på Sørbråten.

I 1954 kom vi hit til Nordbråten. Da var tvillingene to år. Gamlestua på Nordbråten ble revet, og det ble satt opp nytt hus til oss.

Skogvesenet hadde den gang kontor i 1. etasje i det store huset på Svendstua. Der holdt Jakob Kvande til med saksbehandling og liknende, og han satt ansikt til ansikt med skogsjef Arne Vaa ved det store skrivebordet i 1. etasje. De hadde ikke noe valg, det var bare ett stort skrivebord på kontoret. I tillegg var det en kontordame der og en regnskapsfører. På den tiden lå også saga Frognerseteren Bruk på Svendstua, og Hagen var bestyrer der. Jakob Kvande ble snart syk, og jeg tok så gradvis over arbeidet hans. Kvande fikk ikke bygge hus i Maridalen og flyttet så til Godlia. I 1948 begynte Arne Vaa som skogsjef i Oslo kommunes skoger.

Da jeg begynte i kommuneskogen, arbeidet 30 mann her i distriktet. Flere forpaktere kjørte tømmer med hest om vinteren, bl.a. Rolf Gundersen på Midtodden, Oskar Klever, Arne Fossum, Borgvald og Olaf Berntsberg og far din, Gudbrand Haakenstad. De fleste kjørte med en ekstra laushest. I Lauvlundhytta lå Indgjerd og Braathen og kjørte med hest. Hans Indgjerd lå der i flere år. Han leide hest av Bakke på Skjerven. På den tiden hadde vi tre hoggere pr. hestekjører, så det var stor aktivitet i skogen. I flere år blinket jeg hvert eneste tre som skulle hogges, og jeg merket også trærne med stempel i roten og i blinkemerket. Det var også jobben min å legge ut tømmerstokkene. En 10 halvmeter ble merket av med et hakk i stokken, og det ble satt to stempelmerker på toppen av sagstokken og ett stempel på slipstokken. Den gang var det lønn hver 14. dag, og arbeidsfolket fikk lønningsposen på lørdag. Når jeg besøkte kara, målte jeg samtidig hver eneste stokk som var hogd, med tanke på neste lønning. Nå er alt dette arbeidet mye lettere, hoggerne gjør det vanligvis selv. Hver mandag var det lønningsarbeider på kontoret, og de første årene måtte vi regne alt for hånd. Noe senere fikk vi en manuell regnemaskin, og denne lettet lønningsarbeidet vesentlig.»

Josef tar en pause, reiser seg og henter en gammel regnemaskin som står på skrivebordet. Jeg tar den i hånden og kjenner den igjen med én gang. Jeg brukte den selv flittig da jeg praktiserte i kommuneskogen og drev med lønningsarbeider. Den er kompakt og tung, og du måtte stille inn telleverket riktig og sveive rundt et bestemt antall ganger før fasiten ble vist deg. Det var Josef som veiledet meg den gang, og jeg satt på kontoret i uthuset her på Nordbråten.

Snart forteller Josef videre: «Da jeg kom hit til Maridalen i 1949, var det bare hogd ei flate her i kommuneskogen, og den lå i lisiden rett syd for Lauvlundhytta. I 1950-åra var det mye gammel granskog her, og vi begynte da å hogge og fornye denne skogen med flatehogst og planting. I den yngre skogen tynnet vi og hogg kubb og ved. Den gang var det god skole med flere og svake tynninger. I Fagervannslia har jeg vært med på to tynninger – nå er skogen der grov og hogstmoden.

I den første tiden hadde vi planteskole på Svendstua. Noen år kjøpte vi planter fra Sørlandet, men snart ble det bygd ut med flere planteskoler her på Østlandet.

Den gang var det vanlig å fordele driftene etter hvor folk bodde. Gangtillegget fra godkjent skogshusvær var 5–10 %, så det var viktig at arbeidsfolket hadde kort vei til teigen. Driftene den gang kunne være store. Vi drev lenge på hvert sted. Når vi startet opp, pleide karene å lage seg en hvileplass med bål og benker. Når de gikk for dagen, la de stokker på bålet. Og var de heldige, kunne de bare legge på nye stokker neste morra.

Skogskarene kom til teigen tidlig, og da var det vanlig at de tok seg en kaffekopp og litt mat før det lysnet ... Det var solide arbeidsfolk vi hadde. De gjorde det beste ut av alt. Vi kunne stole på dem, og de gikk ikke hjem for tidlig. Den gang var alle glade for å ha en jobb å gå til. Snart fikk arbeidsfolket lønn for bevegelige helligdager og lønn under sykdom. Dette var viktig for de ansattes trygghetsfølelse. Den gang hadde Skogvesenet bra med driftsmidler, og skogfullmektigene kunne fritt ta inn de arbeidsfolkene som trengtes. Noen karer kom helt fra Møre for å arbeide i kommuneskogen.

Jeg husker svansen ble avløst av motorsagene, og den første traktoren vi satte inn i skogen, var en Gråtass som Hans Indgjerd kjørte tømmer med oppe i Vaggesteinskollene. Den hadde halvbelter, men vi overvurderte nok dens muligheter når det var mye snø. Noe senere begynte John M. Jensen å kjøre hele tømmerlengder med en stammelunner. Sørensen fra Kjelsås og Vestby fra Maridalen hadde lastebiler for tømmertransport. De kjørte 4–5 m3 i lasset til Skjervensaga og fraktet også materialer til byen. Tømmerbilene måtte håndlesses de første årene. Ved Lauvlund var det ei lasterampe på pillarer der tømmeret kunne rulles inn på lasteplanet.

Utover på 60-tallet ble en del innmarksarealer i Maridalen tilplantet og en del hus og plasser revet av hensyn til byens drikkevann. Jeg gråter ikke over det som ble tilplantet den gang. Kuene ble borte i Maridalen, som vi vet, og en del mindre innmarksarealer ble for vanskelige å drive. Vi rettet oss etter et formannskapsvedtak den gang om tilplanting av disse arealene. Skogvesenet måtte også rive en del plasser fordi Vann- og avløpsverket ved Weidemann og Randem mente dette var nødvendig for å sikre drikkevannet. Turter, Haugen, Låkeberget, Hølet og Bødkerstua mfl., ble revet på denne tiden. Men det skulle vise seg at statsfysikus Fredrik Melbye var en både dyktig og handlekraftig mann i denne saken. Han fikk et mer nyansert syn på rivningsplanene for Maridalen, og takket være ham ble mye av bebyggelsen i dalen reddet.

Dere tynner mye i skogen nå, ser jeg, blant annet ved Sandermosveien. Da må dere sette igjen undervegetasjon og gode randsoner for dyrelivet. Ved Langhagan, syd for skolen, synes jeg det er blitt for åpent. Det mangler undervegetasjon og skjulmuligheter i bestandet. Derfor stopper ikke dyra der lenger. Men oppe i Skjennungsåsen har dere fått til et godt skogsmiljø ved å bruke plukk- og gruppehogster. Der er det nå blitt en flott utsikt også, ut over Skjærsjøen ...»

Før i tida holdt Eugen Johannesen til på Sakris. Han hadde visstnok slekt fra en av plassene ved Nordbråten. Han var ivrig AP-mann og var med i skogstyret i mange år. På Sakrisbråten fant han sitt lille paradis på jord, og der dyrket han poteter og gulrøtter. Hver helg om sommeren kom han kjørende i sin høgstilte Ford med stigtrinn, forbi Nordbråten. I Sakris fikk han hvile og fred, der hørte han Skarselva bruse rett forbi, og han kunne skue innover skogene mot kollene ...

«Han Eugen var glad i pipa si og en dram,» fortsetter Josef. «En gang ble han stoppet av politiet i sin Volvo PV 444 fordi han kjørte noe tvilsomt. De forsto at han hadde styrket seg på en dram og tok ham med til Møllergata 19. Eugen likte selvsagt ikke dette, og han ringte meg, slik at jeg kunne hente ham. Da vi kjørte oppover til Maridalen, uttalte han både bryskt og forurettet: «Disse unggutta i politiet skjønner ingenting. De kan takke meg for jobben de har fått ..., for jeg satt i ansettelsesrådet i politiet!»

Eugen brukte også snus. Når han kjørte bil, så spyttet han ut av vinduet. Svarte snusrenner på innersiden av bilen viste at han noen ganger glemte at vinduet var igjen ...»

Eugen hadde vel også en finger med da all bebyggelsen i Hølet ble revet. Sakrisbråten fikk leve, selv om både husene og utedassen der lå nærmere elva ...

På sine eldre dager stelte han sin syke kone på en beundringsverdig og oppofrende måte ...

«Han Hans Indgjerd var en solid og sterk arbeidskar,» fortsetter Josef. «Når hesten ikke kom fram oppe i kolla, så tok han tømmerstokkene på aksla og bar dem fram til veien ...

Jeg ble godt kjent med Arne Eikrem og Karl August Nerdrum i forbindelse med flyslipp under krigen inne på 'Øståsen' (=Romeriksåsene) ved Harestuvannet. Jeg var med da vi fikk flyslipp på Torern, nord for vannet Vrangen på Fearnleyskogen. I slippene fikk vi både håndvåpen, fiskegarn, mel, sukker og tobakk. Den ulykksalige dagen 18. mars 1945 i Hansakollen var ikke Eikrem og Nerdrum forsiktige nok. Krigen var jo snart slutt, vet du ... Jakob Kvande bodde den gang på Sørbråten og ble involvert i gruppas motstandsarbeid. Det var Skogvesenet som disponerte hytta ved Rundmyra, der karene holdt til. Kvande hjalp til blant annet med lading av batteriene til radiosenderne, men tyskerne hadde ingen mistanke til ham. Kvande fortalte meg at tyskerne kom til han og fortalte at de hadde skutt gutta oppe i kolla. Jeg var på Monsrud den gang, men Einar Hagness reiste innover til byen og oppdaget at tyskerne var i leiligheten til Nerdrum og Eikrem.»

Vi snakker noe videre om hendelsene under krigen, som skulle prege Josef så sterkt i mange år etterpå. Jeg vet han opplevde ting som brant seg fast i sinn og sjel og som merket ham for livet ... Det var hendelser som nå kan synes fjerne, men som vi ikke må glemme ...

«I 1968 ble jeg lagt inn på Vinderen, og jeg ble borte fra arbeidet i tre måneder,» fortsetter Josef. «Det var ettervirkningen fra krigens opplevelser som slo meg ut. I 1968 fikk jeg så 20 % krigsinvalidepensjon, og jeg husker skogsjef Vaa kom til meg på sykehuset og tilbød meg å bli viltkonsulent i Oslo kommunes skoger. Stillingen var ikke opprettet ennå, men Vaa sa at hvis jeg ville ha den jobben, så fikk jeg den ... Jeg vet også at Leo Eitinger hadde en finger med i dette.

Jeg har i mange år vært plaget av søvnløshet og mareritt. For to dager siden hadde jeg en marerittlignende drøm, der noen tyskere kom for å ta meg... Jeg rev i stykker nattøyet mitt den natten ...

Da jeg gikk av med pensjon i Oslo kommune i 1982, ble det ordnet slik at jeg fikk en større krigsinvalidepensjon.»

Josef reiser seg og finner fram diplom og andre bevis for sin innsats i hjemmestyrkene i 1941–45. Han viser meg flere bøker og en bunke med avisutklipp som forteller om den illegale virksomheten han var med i. Fra et av de første krigsårene ser jeg bilde av en ung og optimistisk kar i feltantrekk på motorsykkel. Jeg ser slippgjengen på vei innover skogen, arkivbildet fra den tunge tiden i fangenskap og bilder fra oppgjørets time da nazister på Harestua og Hadeland skulle tas hånd om. Jeg ser også det fine brudebildet av Liv og Josef, der Liv står i sin brudekjole av fallskjermsilke.

Omkring 1990 ble Monsrudfamilien hedret for sin krigsinnsats ved at et fjell i Antarktis fikk navnet Monsrudnabben. Dette var som et ledd i den suverenitetshevdelse som Utenriksdepartementet og Norsk Polarinstitutt gjorde over Dronning Maud Land i Antarktis. Et område der nede som kalles Heimefrontfjella, inneholder flere kjente navn fra motstandskampen her hjemme.

«Arne Kværner ble assisterende skogfullmektig hos meg i 1965. Da jeg ble viltkonsulent i 1968, tok han over i Maridalen,» fortsetter Josef. «Som viltkonsulent i Oslo kommunes skoger ble jeg også sekretær for viltnemnda og innlandsfiskenemnda, og det var mitt ansvar å komme med faglige forslag til fellingskvoter av elg, rådyr mv. Jeg begynte også med vilttellinger på snø, av elg og småvilt. Vi gikk et løypenett og telte og noterte alle spor av vilt. Det ble også lagt større vekt på å bevare viltets biotoper under skogskjøtselen og hogsten. Rovfuglreder, revehi, spillplasser for skogsfugl, trekkveier mv. ble tegnet inn på kart. Det ble også min jobb å lede jakta i kommuneskogen og avlive dyr som hadde forvillet seg nedover i trafikken.

Den første jakta vi utførte, var i Rausjøskogene i 1968. I 1970 ble det innført rettet avskyting. Det ble da bestemt at vi skulle skyte 30 % elgkalv. I 1970 tror jeg kvoten var på fire elger. Elgbestanden hadde holdt seg på et noenlunde konstant nivå lenge, selv om vi hadde drevet utstrakt flateskogbruk utover i 1960-årene. Da den rettede avskytingen ble bestemt, ble flere kuer spart, og elgbestanden gikk etter hvert rett i været. Kuene ble også eldre, og flere fødte tvillingkalver.

Rådyrbestanden har også bygd seg opp de senere årene. Grunnen til dette er nok de mildere og mer snøfattige vintre vi har hatt. I dag kontrollerer vi elg- og rådyrbestanden ved å skyte 40 dyr av hver bestand.

Jeg har også vært med på å sette ut bever og kanadagås i kommuneskogen. I 1975 ble det satt ut et beverpar i Børtervann og et par i Mosjøen i Rausjømarka. I Østmarka er det i dag en meget god og livskraftig beverstamme, og de senere år har beveren spredd seg til stadig nye områder av Oslomarka. Kanadagåsa har også formert seg sterkt, slik at den i dag må holdes nede ved avskyting og eggpunktering.»

Vi er inne på et fagområde som har interessert Josef i alle år. Jakt, fiske og friluftsliv har vært en viktig del av hans liv, og han snakker seg varm når han forteller om jakt- og fisketurer som han har opplevd.

«Jeg var fra et småbruk i Harestulia, vet du, der jakt, fiske og bærsanking var en del av vår hverdag,» fortsetter Josef. «Min første jakttur var i 1936 i Odals verks skoger. Da var jeg 14 år gammel. Siden den gang har jeg jakta hvert år, og jeg jakter ennå. Nå har jeg som mål å skyte elg for unghunden min her ute, som er ett år nå ... Men jeg må bli bra i benet mitt, som jeg brakk her i vinter. Jeg har tru på at det skal gå bra. Det er lenge til jakta, vet du ... Jeg har i alle år hatt et jaktområde på Løvenskiolds grunn inne ved Kalvsjøen, Gørja, Holmetjennet og Finntjern. Der har det vært bra med skogsfugl. Nå er jeg med i et jaktlag sammen med Ole Svendsen, bror Bjarne og sønnesønn Tom.

Jeg har bodd her så lenge i Maridalen nå, så jeg føler meg som en ekte Maridøl. På Monsrud i Harestulia har jeg likevel ei hytte som jeg kan bruke så mye jeg vil.»

Vår samtale nærmer seg slutten, og jeg drister meg til å spørre om han ikke har ei jakthistorie å fortelle ..., sånn oss imellom ... Han drar litt på det, men så begynner han: «Den største elgen jeg har skutt, falt ved skogsbilveien Sandermosveien, på Løvenskiold-Vækerøs grunn, mellom veien og jernbanelinja. Den veide i alt 347 kg. Bogen veide 40 kg og hvert lår 63 kg. Den hadde ikke så store horn for den var over sin beste alder. Det var første jaktdagen, og det var frøsi på om morran. Jeg gikk Sandermosveien sydover, og med ett la jeg merke til at en stor elg hadde krysset veien. Jeg slapp da hunden min, og den fikk los med én gang og jaget gjennom ungskog nedover lia. Ole, Bjarne og Jan Edvard var med meg. Flere ganger var jeg på 20 meters hold, men det var tett skog, så jeg kunne ikke skyte. Men så fikk jeg øye på elgen i en åpning, og jeg skaut på den. Den dro nedover lia en 200 meter, men så ble alt stille ... Jeg gikk etter. Det var kaldt med flere kuldegrader i lufta ... Da jeg hadde gått et stykke, så jeg med ett, fra kulehullet, en dampstråle som gikk rett opp i lufta, og der lå storelgen i lyngen ... Vi flådde elgen, og Bjarne og jeg tok hvert vårt lår og bar det opp til skogsbilveien Sandermosveien, øst for linna. Det er den største elgen jeg har skutt. Det største elghornet fra kommuneskogen henger på hovedkontoret til Skogvesenet. Den elgen ble skutt av Jørgen Andreassen i Liseterkollen.

Nå får jeg vel snart slutte å jakte elg, hvis det blir slik at jeg ikke lenger kan bæra elgbøra ...»

Jeg ser på ham med et smil idet jeg pakker sammen mine saker. Det er fortsatt humør, jaktlyst og liv i den karen. Én ting er sikkert, han Josef gir seg ikke med jakta før han må ...

  application/octet-streamBrennpunkt: Sabotører i mørke 23.03.2010
application/pdfÅrbok for Hadeland 1995. Monsrud.pdf
application/pdfMarka og krigen.pdf

dot


dot
E-post: maridalensvenner@mobilpost.no Maridalens Venner, Konvallveien 67, 2742 GRUA. Telefon 90 68 41 45
Ansvarlig redaktør: Tor Øystein Olsen. Støtt Maridalens Venners arbeid - kontonr. 0530 58 56349