Maridalens Venner - landskap i Maridalen
   
Hjem

   
Om Maridalens Venner

   
Bli medlem

   
Kulturlandskap
      
Kulturmark
      
Slåttemark
      
Artslister
      
Kart
      
Gårder
      
Kulturminner
      
Kulturhistorie
         
Markafolk
      
Naturgrunnlag
      
Forvaltningsplanen
      
Ferdselsveiplan
      
Stedsnavninnsamling
      
Rapporter

   
Kulturarrangementer

   
Maridalsspillet

   
Skjøtsel
      
Slåttemark
      
Beitemark
      
Kulturminner
      
Lærebøker

   
Vandringer

   
Kultur- og naturstier

   
Skar leir

   
Slåttemyra

   
Årbøker

   
Markaloven

   
Jordbrukspolitikk

   
Media

   
Ord og uttrykk

   
Lenker
Hjem > Kulturlandskap > Kulturhistorie > Historier fra Maridalen >  Jeg kjenner deg igjen fra femtilappen!
Et nattlig møte med eventyrsamleren Peter Christen Asbjørnsen

Jeg kjenner deg igjen fra femtilappen!

Av Dag Løkke, Tønsberg 2013

Det er natt i Tønsberg, og jeg har falt i søvn. Plutselig er jeg tilbake på gamle tomter og er på vei ned til Kafé Grei i kjelleretasjen i Skippergata 3. Det er lenge siden jeg har vært der nå, kanskje tjue år siden. Denne kafeen fantes også på 1800-tallet. Mye er selvsagt nytt, men ikke alt er forandret fra den gang. Kafeen er fortsatt i drift.

I kafeen ser jeg en mann som jeg mener å ha sett før. Han har fyldig hår og et skjegg som omkranser det runde ansiktet. Blikket er vennlig. Han er yngre enn jeg husker ham, og han sitter ved et vindusbord helt innerst i kroken.

Morn, er det ikke Asbjørnsen, da? Jeg kjenner deg igjen fra femtilappen!
Jo, mitt navn er Peter Christen Asbjørnsen. Men jeg forstår ikke hva du mener med den lappen. Mine klær er da ikke lappede!
Nei, jeg mente det ikke slik. Men det er du som er avbildet på femtikronerseddelen.

Dette blir en litt vanskelig start. Vi snakker tydeligvis forbi hverandre. For vi er på hans banehalvdel, og der finnes det ingen femtilapper. Der går det fortsatt i daler og skilling. Og Asbjørnsen betaler helt sikkert med klingende mynt hos Peter Svendsen Bekkevold i Skippergata.

Jeg venter på Henrik Wergeland. Han kommer snart innom for å legge årene inn i bakgården, sier Asbjørnsen. Så henter han hesten sin, og deretter skal vi gå sammen oppover mot Maridalen.
Oi, tenker jeg, da må dette være veldig lenge siden. Da må vi være helt på slutten av 1830-tallet. Jeg får benytte muligheten til en liten prat mens Asbjørnsen venter på sitt berømte reisefølge.

Jeg må vel forresten få lov til å gratulere med 200-årsdagen, sier jeg.
Ja takk, men ..., hvilket år har vi kommet til nå, da? spør han.
Da jeg svarer at vi nå befinner oss i 2013, så sier han at det var i fjor at han rundet det store tallet. (Det har jeg helt glemt.) Og at det er hans gode venn Jørgen Moe som er 200 år dette året. (Og det har de fleste andre glemt.)

Vi morer oss litt over denne glemsomheten hos ham og meg og alle, men så blir Asbjørnsen plutselig litt alvorlig. Og samtidig en smule oppstemt:
Det er fantastisk at jeg fortsatt blir husket, etter to hundre år! Og at jeg i tillegg er på pengeseddelen deres! Jeg trodde at han hadde rett, han som sa følgende: "Om hundred' Aar er alting glemt." – Men tenk, så huskes jeg etter dobbelt så lang tid!
Ja, det var vel Hamsun som sa det, sier jeg. (For Hamsun skrev faktisk det i 1904.)
Hamsun, hvem er det? Ham har jeg ikke hørt om, svarer eventyrdikteren. – Nei du, det var nok den danske dikteren Carl Søeborg som skrev det for noen år siden: "Om hundred' Aar er alting glemt!" – Men han fikk altså ikke rett i det. Jeg blir i alle fall husket.

Det er nok lurest av meg ikke å si noe mer om Hamsun, for nå skjønner jeg at han må ha fått ideen av den danske dikteren. Den luringen! De stjeler som ravner, disse dikterne. Men det er vel også litt av kunsten. Det er slik Asbjørnsen og Moe også arbeider, de går rundt og samler fortellinger og skriver dem ned. Nå er Asbjørnsen snart på vei oppover til Maridalen sammen med Wergeland.

– Men Jørgen Moe da, blir det noen feiring av hans 200 år? Jeg er interessert i å få høre litt om ham også før vårt møte må avbrytes. – Du skjønner, jeg har bodd på den samme prestegården som Moe bodde på mens han var sokneprest i Vestre Aker ...
Han oppfatter det med Jørgen Moe og lyser ekstra opp akkurat da. Men han overhører det med prestegården i Aker, og det er kanskje like greit siden vårt møte på kafeen finner sted mer enn 30 år før Moe kommer til prestegården. (Det er ikke så enkelt å holde rede på rekkefølgen når man drømmer.)

– Jørgen Moe er min aller beste venn. Vi møttes på Norderhov da vi begge skulle lese til artium. Det er vel en tolv–tretten år siden. Vi er blodsbrødre. Og eventyrvenner. Det er ikke så lenge før vi gir ut vår første samling av Norske Folkeeventyr nå, vi har allerede gjort avtale med forlegger Guldberg. Men Jørgen er jo teolog, og han avlegger snart sin embetseksamen. Så jeg håper inderlig at han venter litt med å bli prest. For vi har så mye å utrette sammen først.

Jeg står med femtilappen i hånda, den med bildet av Asbjørnsen på. Fordi det har vært så spennende og morsomt å møte eventyrforfatteren, bestemmer jeg meg for å betale for oss begge. Spørsmålet er bare om kroens innehaver, Peter Bekkevold, vil godta den pengeseddelen som han aldri før har sett. Det spørsmålet får jeg ikke noe svar på. For jeg våkner før Bekkevold kommer for å motta betalingen.


dot


 

 

Oversikt over arrangementer:

:
Maridalsspillet
Maridalsspillet 2007. Foto: Dag Ødegård
dot
E-post: maridalensvenner@mobilpost.no Maridalens Venner, Konvallveien 67, 2742 GRUA. Telefon 90 68 41 45
Ansvarlig redaktør: Tor Øystein Olsen. Støtt Maridalens Venners arbeid - kontonr. 0530 58 56349