Maridalens Venner - landskap i Maridalen
   
Hjem

   
Om Maridalens Venner

   
Bli medlem

   
Kulturlandskap
      
Kulturmark
      
Slåttemark
      
Artslister
      
Kart
      
Gårder
      
Kulturminner
         
Markafolk
         
Historier fra Maridalen
      
Naturgrunnlag
      
Forvaltningsplanen
      
Ferdselsveiplan
      
Stedsnavninnsamling
      
Rapporter

   
Kulturarrangementer

   
Maridalsspillet

   
Skjøtsel
      
Slåttemark
      
Beitemark
      
Kulturminner
      
Lærebøker

   
Vandringer

   
Kultur- og naturstier

   
Skar leir

   
Slåttemyra

   
Årbøker

   
Markaloven

   
Jordbrukspolitikk

   
Media

   
Ord og uttrykk

   
Lenker
Hjem > Kulturlandskap > Kulturhistorie >  Jakt og fiske
Fra "Kom til den fagre Maridal", 1972

Jakt og fiske

Av Ingvald Hindbjørgmo, fra "Kom til den fagre Maridal", 1972.

Vi vet at det har vært drevet gårdsbruk i Maridalen et par tusen år, men lenge før den tid må vi tro det var fastboende folk her. Denne dalen måtte være et ønskested å slå seg ned i for de første som kom hit. Her var sikkert fullt av matnyttig vilt i skogen, og fisken gikk tett i vatn og elver. Sa, det fantes til og med edlere «fisk». Vet du at det ble fisket perler i Akerselva på 1700-tallet? Men bli ikke hovmodig for det, for det skjedde også i Alna og Lysakerelva så sent som i 1724, men de beste perlene ble funnet i Ljanselva.

Også etter at jordbruk og skogbruk ble det viktigste næringsgrunnlaget, var jakt og fiske viktige attåtnæringer. Gårdeiere betalte avgift for rett til garnfiske i Maridalsvannet. I et forslag til skylddeling i Aker i 1865 var fisket i Maridalsvannet taksert til 55 spd. For mange plassmenn og andre var jakt og fiske så sent som i forrige århundre et livsvilkår. Alle disse matfiskerne og matjegerne levde og døde ubemerket. Jakt og fiske var hverdag for dem, som ikke vedkom andre. Det var ingen bragder som var verd å minnes. Vår viten rekker lite bakom den tid da Christiania-borgere oppdaget hvilke rekreasjonsmuligheter Maridalen og Nordmarka bød på, og hvilken overflod fiskere og jegere ble budt.

Under det første ordentlige storting i 1815 skriver president Christie i dagboka si 16. juli:

«Arbeidet faldt mig tungt i Dag, thi jeg var budet til Colletts pa UllevoldsSæteren for at fiske hele Dagen, men måtte sige nej.»

Christie var naturelsker og sammenlignet Akersnaturen med engelsk og skotsk natur. Han elsket å fiske ørret, f. eks. ved Maridalshammeren.

P.Chr. Asbjørnsen var lidenskapelig friluftsmann og fisker. I «Kvernsagn» lar han oss få et innblikk i fiskemulighetene ved Brekke:

«Halvt tankeløs fulgte mit øie fluene jeg hadde kastet ut, efter som de drev med strømmen. Se, der sprang en fisk, snøret for surrende av snelden, og da jeg holdt den fast, stod stangen bøiet som et tøndebaand, det måtte være en ørret på tre merker. Nu var det ikke tid til at falde i staver over granduft og gjøkegal, stangen var smekker og fisken spræk, og jeg hadde ingen haav, saa jeg maatte gi ut snøre og vinde ind igjen to tre ganger før den lot sig tvinge ind i en liten vik med strømmen. Der fik jeg den heldig i land, det var en vakker, rødflekket ørret, omtrent saa stor som jeg hadde tenkt.»

Akk ja – «det var da det og itte nå».

Asbjørnsen gjør oss også kjent med en av dalens fiskere: Elias fisker. Han bodde i Skjervenstua oppe på haugen på vestsida av veien tett nedenfor Hammeren. I gamle dager gikk forresten elva bak denne haugen gjennom Rangladalen – og ut i Maridalsvannet nærmere Skjerven. Den het heller ikke Skjærsjøelva, men Skjerva. Asbjørnsen har fisket opp gjennom Skjerva da han møter Elias ved Skysskafferodden i Bjørnsjøen, og Elias takserer fangsten hans til over halvannet pund. Det skulle bli om lag 30 kilo. Fisker på mindre enn to merker – et halvt kilo – synes de er lite tilfredsstillende. Dette til underretning for vår tids Nordmarksfiskere.

Elias fikk 8 pund ørret en gang inne ved Sandungsdammen, og ingen var mindre enn 3 merker.

Jeg vet ikke om det var lettere eller vanskeligere å komme inn i Nordmarka i den tid enn nå. Skikkelig kjørevei fantes ikke der i den tid, men så kunne de gå ned på Skysskafferodden ved Smalstrømmen og «rope båt», og så kom Bonnamannen og hentet, enten de skulle innover eller framover. Og når de kom inn til Haklovannet, gjorde de opp varme og la bar og mose på så det røk skikkelig. Hadde det skjedd nå, ville det straks ha blitt telefonert til skogbrannsjefen. Det som skjedde den gang, var at Birger Hakloa kom med båt, og kanskje fikk de ikke bare skyss, men melkeringe med rømme når de kom til Hakloa. Det var Nordmarksservice.

Nils Jørgen Gregersen var en velkjent jeger i Maridalen og Nordmarka. Han var offiser, en tid også veiinspektør i Sunnmøre og har etterlatt seg et verdig minne i veien opp fra Geiranger. Finere veibyggingskunst kunne du neppe se – før den ble ødelagt med brutale moderne midler. Praktisk talt uten sprengning lurte han seg opp den bratte lia, hvor han stundom måtte henge i sele under stikkingen. Han hadde terrengkjensle, tilegnet ved stadige turer i skog og fjell. Han vokste opp i Oslo og fulgte allerede som gutt faren på jaktturer. La oss høre om da han i tiårsalderen fikk være med faren og Kristen Steinhugger på en jakttur. Kristen skulle være god til å lokke fugl. Hunden hans, knøttlille Munter med propellhale, var naturligvis med.

De trasket oppover fra byen til Maridalen, forbi Hammeren til Kamphaug og mot Fagervann. Plutselig stanser Kristen og Munter ved ei gammel maurtue. «En, to, tre, fire, fem, seks – forsyne meg har det ikke vært syv,» sier Kristen. Han fant sju fjører – av sju fugler. «Hun har seks unger, tiurungen er stor, den er alt svart. Finn dem da, Munter.»
Det varer ikke lenge før Munter gjør – fugl er funnet. De nærmer seg «oppstøtet». Snart blir hunden grovere i målet. «Nå står den for gammelrøya,» sier Kristen, og de hører den: «å-å-å-å.»
Da smeller det fra Gregersen, og en ungtiur ramler ned fra ei gran. Han lader igjen, men det tar tid med krutthorn, haglpung, stry forladninger og knallhetter. Kristen kommanderer Munter til å passe matskreppa, og selv vil han gå en liten tur. Snart smeller det, og han kommer tilbake med ei ungrøy.

De unner seg mat, og så beordrer Kristen Gregersen opp i lia, mens han selv kryper inn under ei gran med lange, hengende greiner, og Nils Jørgen får lov til å sitte på andre siden av stammen, så skal han få høre Kristen lokke.
«Så begynte han å lokke med en dyp, litt hes plystrelyd, med vending to ganger i hver lyd, lyden tre ganger etter hverandre, derpå et litet opphold før de neste tre kom.»
Snart hører de: «å-å-å». Kristen lokker sterkere. Røya svarer også sterkere. Så hører de vingeslag, og så skudd fra Gregersen.
Et kvarter sitter de dørgende stille. Så begynner det å lokke ovenfor og nedenfor dem. Kristen svarer, og så kommer en tiur majestetisk spankulerende forbi dem. Den kom ikke stort lenger.
Seks storfugler ble det før de sluttet – og de hadde løst seks skudd.

Så godt gikk det ikke Sam, Georg og Marius da de var på spilljakt ved Gørjene. «Maisolen skinte da vi med skrepper på rygg og børse over skulderen dro oppover Maridalsveien. Idet vi nærmet oss en ensom stue, utbrøt Sam:
Mon Hammer-Lars skal til skogs i dag, da? Der står han i døren. Pass deg Sam, nå får du din bekomst.»
Lars var skytter og skogsmann, kjent over all mark, men våren i forveien hadde Sam skutt fra ham en tiur som de stilte etter fra hver sin kant oppe i Fiskelitelien. «God dag, Lars. Skal du prøve tiuren i natt?»
«Å nei, tre mann ute er fjerdemann inne.»
De går forbi Skar og videre inn til Damstokk, ved sørenden av Øyungen. Mens de kviler der, undres Georg om folket på Liggeren og Gåslungen har sans for den naturskjønnhet som omgir dem. Marius ser noe mer realistisk på det: «For dem er skogen levebrød, for oss er den opplivende atspredelse. De fløter det tømmeret de i den strenge vinter har slitt Frem, ned gjennom Myrtjernelven og har mangt et hardt basketak i den. Dette er deres forhold til elven. Oss bringer fosseduren og småskvulpet mange hilsener fra sitt opphav, Helgerens yndige bredder. Hos oss vekker elven bare fagre minner. Det er forskjellen.»
«Og allikevel er jeg ikke så sikker på om ikke leilendingen i Liggeren lever lykkeligere enn korngrossereren i Kristiania.»
Vi har kanskje noe å lære av slik filosofering.

Omsider kom de inn på Gørjaleiken, men stor fangst ble det ikke denne natta – bare 1 tiur, og Sam ble ordentlig lurt. Da han gikk en liten tur, hørte han en tiur spille ganske nær. Han begynner å stille, men etter hvert som han stiller, trekker rakkeren unna. Han synes nok denne tiuren har både en egen knepp og klunk, men alle spiller jo ikke helt likt. En stiv halvtime stiller han, og er da kommet fram til kanten av ei myr og står under ei gran. Plutselig smeller et skudd, og haglladningen braser inn i grana over hodet på han så kvistene fyker. I det samme hører han en gapskratt fra andre sida av myra. Kameratene aner at det var Hammer-Lars. Nå har han tatt hevn for den tiuren Sam snøt ham for i fjor.
Da de kommer til Tømte ut på morgenen, sitter Lars der på en krakk oppe i peisen og tørker beina.
«Nå da, Lars, det var jo du som ikke ville til skogs i går.»
«Nei, jeg gikk hjemmefra i grålysningen. Jeg tenker meg til Trehørningen bare snøkaven letter,» svarer Lars og er bare uskyldighet.

Nils Jørgen hadde også gått i god fiskerskole hos faren. De to tok ofte turer inn i marka. I 1851 var de inne i Grimsvann. Først fisket de i elva mellom Sandungen og Hakloa – korga full og ei hank. De saltet på fisken og gjemte den under ei gran med nedhengende greiner.
I Grimsvann fisket de også godt – fra flåte. Så kommer de tilbake til gjemmestedet og skal ta fisken – men takk skal du ha! Der var ingen fisk, bare ei sundrevet korg. Haklogeitene hadde vært der før dem og holdt fest på fisken. «Så likt mannfolk,» sa fru Gregersen da de fortalte det. «Sette salta fisk fra seg under ei gran når det er noe å henge på.»

En annen gang var Gregersen også med far sin og fisket i Katnoselva. Nils Jørgen var vel i tiårsalderen den gang. De stod ved noen busker. Da ser de ei bjørnehinne med unge komme ruslende.
«Stå still!» hvisker faren, og bjørnene rusler framom på andre siden av buskene. Da kan ikke Nils Jørgen dy seg – han stikker fiskestanga borti ragget på binna. Heldigvis ble den redd og sprang så det sprutet etter.
Nils Jørgen fikk skjenn til han stortutet. Han venter å få mer skjenn når han kommer hjem og mor hans får vite det, men hun sier lakonisk: «De er ikke mannvonde så nær byen og folk.»

Gamle Gregersen møtte forresten en bjørn på Haklomyra året før. Han hadde bare haglbørse og sendte haglladningen i bjørnen. Den tok til bens.

Det var en del bjørn i Nordmarka så sent som i 1870-åra, især ved Oppkuven og i ulendet mellom Fyllingen og Sandungen. Jens Olsen skjøt den siste. Han bodde først i Skjerpet i Nittedal, men de siste årene i Møllerstua. Han var en særdeles sikker skytter.
Jens Olsen var også dreven oterjeger og fikk nok mangen oter i Skjerva.

En annen storjeger og fangstmann var Hans Fredrikstad. Han hogg for Løvenskiold om sommeren, men drev jakt om vinteren, og han kjørte til byen med sekker med tiur.

Bernhard Herre var jevngammel med Asbjørnsen, men han døde dessverre allerede da han var 37 år etter et vådeskudd i Vaggestensåsen. Vi har Asbiørnsen og Welhaven å takke for at noe han hadde skrevet ble trykt i 1850 («En Jægers Erindringer»). Bernhard Herre var naturlyriker og har gitt oss en del stemningsfulle skildringer – vel noe dystre. Han har dramatisk skildret stormen i 1832:

«Den hele strækning ligner et oprørt og storknet Hav, som Stormen dog igjen kan bringe i Bevægelse, når den farer hen over Skovkronerne. Og hvor man ser hen og hvor man vandrer, ligger der ogsaa Mærker efter saadant Veir. Det var den 7de, 8de, og 9de Mai i Aaret 1832, da disse Aaser maatte undgjælde, fordi Skogen her stod høi, stolt og frodig. Aftenen før den 7de var Veiret klart, men den nordvestlige Himmel flammede som Ild og enkelte Suk lød mellem Granerne. Men alt som det led over Midnat, blev Himlen i Østen svovelgul, og det stønnede i Aaserne. Trærne neiede dypt, men rettede atter sine Kroner, det var dog kun et Øiebliks Hvile. Da foer Stormen mot Fjeldet så Granen sank, og nu var det ikke godt at være i Skoven. Siden frembød disse Marker et jammerfuldt Syn. Skoven var strøgen bort og Fjeldets Isser stode nøgne, thi Nordenvinden havde pidsket Mosen af og henveiret hvert et Straa, der hvor Granerne nylig havde hævet sig stolte og frodige, der laae de nu optaarnede paa hverandre med Baret nedhengende og under disse Ruiner brusede Bækkene frem for at finde nye Leier. Hele milelange Strækninger var et forvildet Chaos af omstyrtede Træer.»

Det er traktene nordover fra Maridalsvannet mot Liggeren og Tømte han har for seg under denne skildringen, men det så ikke likere ut lenger inne i marka, f. eks, mellom Fortjernsbråten og Hakloa:

«Over den Braateflek, hvor jeg sad, ludede den skovklædte Aas steil og vild med sine skjæggede Graner og høstpraglede Løvtræer, men Taagen hang over Aasens Skuldre, Skodden drev i Dalen om mellem Træernes toppe og hyllede dem ind snart i et luftigere Slør, snart i tunge, folderige Gevandter, og hindrede Blikket fra at trænge ud i dette uendelig triste Landskab. Her hørtes ingen Lyd uden Gjertrudsfuglenes og Fossenes. Her var intet Liv, ingen Klang intet Ekko fra Skoven og Fjeldet. Alt var så dødt, selv når jeg skreg til mine Hunde, kunde jeg høre hvor Jagtskriget naade kort og tomt ud i veiret, og naar den matte Lyd var gaaet over Læben, rugede atter Ensomhedens Gru over denne Plet.»

Stormen gav altså rik næring til Bernhard Herres lyriske tungsinn. I de samme trakter fant Asbjørnsen langt lysere stemninger:

«Jeg la veien op langs aassiden bort mot Kamphaug, og gik derfra ned til Bjørnsjøelven. Dypt nede blinket Skjæsjøen av og til frem mellem lysningene i skogen, fuglene sang av fuldt Bryst, og skogluften gjorde gangen let. Jeg hørte fossesusen langt borte, den kaldte og lokket paa mig, og snart efter var jeg nede ved oset. Elven er klar her, men gaar strid over kiselbunden. Fra Bjørnsjøen styrtet den sig gjennem en vild, fjerdinglang kløft ut i Skjærsjøen. Den koker og syder der nede, klemt mellem berg og ur, styrter sig utover styrtningene og hvirvles i veiret som røk. Hist og her staar dype, svarte, eftertænksomme kulper. Men det er ikke lang hvilen den under sig, det bærer snart utfor igjen, med drønn og brak.»

Bernhard Herre blir nærmest skuffet når han treffer folk i marka, fordi han blir mint om at han tross alt er nær byen. Asbjørnsen derimot stortrives ved å møte mennesker, mest når de er riktig originale. Bernhard Herre var jeger, og ingen elsker av fangstredskaper. Han var på tur innover fra Fortjernsbråten til Hakloa. Det var etter stormen i 1832, og han kom borti ordentlig ulende. Da søkte han opp en fuglesti og tok seg fram etter den, men der kommer han opp i en grådig masse redskaper:

«Eftersom jeg kom længer frem i Skovbredden blev det mig mere og mere paafaldende med hvilken djævelsk Kunstferdighed disse Stokke og snarer vare opreiste. Det er ingen Sjeldenhed hist og her at træffe paa enkelte Stokke raat opreiste og uden synderlig Indsigt i Fuglenes Levemaade og vaner og ikke desto mindre fange de Vildt. I disse fandtes der som sagt ikke en Fugl og dog vare de opstillede saaledes og i en saadan Mængde, at Fuglen umulig kunde undgaae dem. Ved nedfaldende Smaagrene, der for et uøvet øie syntes at ligge aldeles tilfældigt, ved opreiste Kvistgjerder gjennedes Fuglene til at følge Stierne og gaa lige i Stokkene, i Fordybningerne, Draagene og Trængene, hvor der ikke var Plads for Stokke, stode Snarer og ventede på Vildtet. Der var mig Ingen bekjendt i disse Egne, som besad en saadan Kundskab i Vildtfangeriet, som den, der havde vist sin Duelighed i Anordningen av disse Fangstredskaber. Vel kjendte jeg et Par slige Ræve, men de havde sine Huler flere Mile herfra.»

Senere får han vite at de tilhører Hjerpe-Hans fra Ringerike. Egentlig hette han Hans Kampen. Hvervingen kalte de ham også. Han gikk på frierføtter til ei jente i Hakloa, og så kombinerte han det med fangst. Dagen i forveien hadde han gått til byen med ei fuglebør så stor som et hestelass, fortalte en tømmerhogger, som gikk etter samme jenta.

Det var altså forklaringen på at redskapene nå var tomme. Helt tomme var de nå forresten ikke. Han hørte en stokk falle, og like etterpå fant han ei røy som hadde fått stokken over halsen – og var død. Det var altså et meget effektivt fangstredskap – på ingen måte noe torturredskap.

Det som er fortalt foran, går framover til omkring 1850. Så lenge hadde Maridalsvannet og elvene stort sett vært et matreservoar for dem som bodde her. Men omkring den tid begynte oppdaging av naturen. Osloborgerne var vel de første oppdagerne. Det ble for dem mote å dra ut på landet. Det begynte å danne seg utfartssteder i byens omegn, og Maridalen ble et yndet utfartssted. Det var Maridalsvannet som dro, og folk i dalen tok vel mot byfolka. På Brennenga tok de mot sommergjester og leide ut båter og prammer til turer på vannet. Vi kan ennå se rester av båtbrygge på Lille Brennenga. Det samme på Nes. Professor Fr. Brandt eide Strandholt og brukte det til sommersted helt til han døde i 1891.
Skovheim var Tschudis sommersted. Der var også en tid kafé med utleie av båter. Badehus var det forresten også der.

Arbeiderne på Brekke leide også ut båter – som biinntekt. Leien var i krone pr. døgn. Det var slett ingen lav leie – langt bortimot en daglønn. Det tyder på rift om båter.

Det måtte være bra tjukt av fisk i de tider. Der hvor skolen ble bygd i 1857, den som nå er styrerbolig, sto tidligere ei lita stue, som ble revet for å gi plass for skolen. Der bodde ei gammel kone, og om høsten fisket hun med garn nede på Haugermosmyra. Det ville nok ikke gi rare levemåten nå.

Men disse gylne tider forsvant. Christiania vokste, og folk trengte drikkevann. Der tørnet interessene sammen, men storbyen vant. Mot slutten av hundreåret begynte restriksjonene å tårne seg opp, og så ble det slutt med fisket i Maridalsvannet og nærmeste omegn. Ørretten vaker heller ikke lenger. Den har måttet vike for barskere fisk. I stille sommerkvelder etter solvarme dager kan du både høre og se gjedda velte seg i vasskorpa, men den har fred.


dot


 

 

Oversikt over arrangementer:

:
Maridalsspillet
Maridalsspillet 2007. Foto: Dag Ødegård
dot
E-post: maridalensvenner@mobilpost.no Maridalens Venner, Konvallveien 67, 2742 GRUA. Telefon 90 68 41 45
Ansvarlig redaktør: Tor Øystein Olsen. Støtt Maridalens Venners arbeid - kontonr. 0530 58 56349