maridalensvenner.no

Hjem > Jordbrukspolitikk >  Hva er problemet?
Klassekampen 14. februar 2015

Hva er problemet?

Av Svenn Arne Lie

Det er naturlig at politiske debatter begynner med løsningene. Selv om det er feil ende. Enhver kritikk eller påpekning av et problem blir straks avfeid med et motkrav om å komme med alternativer.

Vi vil ikke ha syting, svartmaling og problematisering – gi oss løsningen da, for pokker!

Mål er en ting. Virkemidler noe annet. Men sammenhengen mellom dem er ikke alltid like innlysende. Store deler av samfunnsdebatten foregår i et vakuum der de handlekraftige og pragmatiske politikere skal finne politiske løsninger, uten at problemer er beskrevet eller forstått. Løsning uten problem. Det er et problem.

Og det er risikabelt. Fordi disse politiske løsningene må selges inn til velgerne. Når velgerne ikke responderer slik politikerne hadde tenkt, er forklaringen den samme hver gang: Budskapet nådde ikke fram. Kommunikasjonsstrategien må endres, eller styrkes.

Hvis kommunesammenslåinger er virkemiddelet, hva er målet? Hva slags problem er det løsningen (færre og større kommuner) er løsning på? Løsningen på klimaproblemet var klimakvoter. Hvordan endte politikerne opp med en slik løsning på vår tids mest grunnleggende problem? Og hva med NAV-reform, samhandlingsreformen og helseforetaksloven? Hva slags problemer var dette egentlig løsninger på? Hva er sammenhengen mellom arbeidsmiljølov og adgangen til arbeidsmarkedet?

Her er kjernen: Måten problemene beskrives på, avgjør hvilke løsninger og alternativer som kan utmeisles. Derfor kan det være svært nyttig å bruke tid på å beskrive og forstå problemene. Særlig hvis de skal løses. Det er bare slik man får på plass en felles virkelighetsforståelse. Og derigjennom skaper grunnlaget løsningene.

Et eksempel: I jordbruket er manglende måloppfyllelse med jordbrukspolitikken forklart med at den norske landbruksmodellen er underfinansiert. Det er ingenting i veien med modellen eller politikken. Problemet er for lite penger. Løsninga er da mer penger. Problembeskrivelsen går sjelden mer i dybden enn som så. Mer penger, og problemet er løst. Debatten om norsk jordbruks framtid låses til en diskusjon om hvor mange milliarder som skal overføres. Innholdet i politikken er ikke på dagsorden.

Men ved nærmere ettersyn kan man oppdage følgende: Tilskuddene som gis til norske bønder, lave kraftfôrpriser og investeringsstøtte til å bygge storfjøs stimulerer bøndene til en volumproduksjon løsrevet fra arealressurser og driftsøkonomi. Produksjonskostnadene er nå om lag en milliard kroner høyere enn markedsinntektene. Tilskuddene utgjør mer enn 100 prosent av nettoarbeidsinntekt.

Kort fortalt: Stordrift og volumproduksjon på importert kraftfôr finansieres av tilskuddene. Av politikken. Av pengene. Det store problemet i norsk jordbruk er altså ikke først fremst for små overføringer, eller at overføringene ikke øker nok. Hovedproblemet er utforminga av overføringene, fordi de subsidierer en etter hvert svært kostbar produksjonsstruktur basert på økende mengder importert fôr – som det ikke finnes økonomisk grunnlag for å finansiere i næringa. Og som i neste omgang gjør at jordbruket ikke er i nærheten av å oppfylle de politiske målsettingene med matproduksjonen. Hva hjelper det å overføre mer penger hvis politikken ikke endres?

Når politikere lever av å selge løsninger, ikke av å forstå problemene, er risikoen åpenbar. Hvordan skal man få til de riktige løsningene hvis problemene ikke er beskrevet ei heller forstått?


dot