maridalensvenner.no

Hjem > Jordbrukspolitikk >  Jordbrukspolitiske realiteter
Klassekampen 2. mai 2014

Jordbrukspolitiske realiteter

Av Svenn Arne Lie

En god debatt om løsninger og alternativer i norsk jordbruk, forutsetter at sammenhenger og drivkrefter i jordbrukspolitikken forstås. Ikke tilsløres. Vi må vite hvor vi er og hvorfor vi er der, før vi sier noe om hva vi vil og hva vi skal gjøre.

Advarslene mot å gjøre endringer i jordbrukspolitikken er basert på ei forestilling om at gjeldende jordbrukspolitikk kan sikre sjølforsyning, bondeinntekter og «et landbruk med variert bruksstruktur over hele landet». Realitetene stemmer dårlig med denne forestillinga. Med dagens jordbrukspolitikk har vi endt opp med en rekordlav sjølforsyning på 35 prosent, kornarealet reduseres med 5000 fotballbaner hvert år, importen av kraftfôrråvarer er årlig på 900.000 tonn, gjennomsnittlig årsverksinntekt i jordbruket er 180.000 kroner, produksjonskostnadene er høyere enn markedsinntektene, bonden mottar mer i tilskudd enn han har i inntekt, og gjelda er mer enn seks ganger høyere enn sektorens arbeidsinntekter.

Hvis vi mener at det trengs endringer i jordbrukspolitikken slik at bruk av jord i Norge (norsk jordbruk) skal bli lønnsomt, da må vi forstå årsakene til at det blir ulønnsomt å bruke jord i Norge. Årsaken til at arealer i Norge går ut av produksjon er enkel: Det er ikke en lønnsom næringsvei å bruke jord i Norge. Produksjonen av både kjøtt og mjølk foregår i økende grad på tilskudd fra staten, og på stadig større innslag av importert kraftfôr.

Det har sine årsaker i jordbrukspolitikken:

1. Billig kraftfôr: Prisen på kraftfôr bestemmes i Jordbruksforhandlingene, med utgangspunkt i kornprisen. Kraftfôret er de siste årene blitt gjort så billig at det ikke lønner seg for bonden å bruke arbeidstid og arbeidskraft på egen gras- og fôrproduksjon. Bonden er næringsdrivende og skal gjøre det som er lønnsomt å gjøre. Billig kraftfôr reduserer verdien på de norske jordbruksarealene, og fører til økt import av kraftfôr, gjengroing av arealer i Norge og dårlig økonomi i kornproduksjonen. Matsikkerheten til Norge svekkes, sjølforsyninga stuper.

For å bøte på de synlige konsekvensene av at det er billigere å bruke arealer i utlandet, har man blant anna introdusert beitetilskudd. Dette er betaling til beitende dyr for å beite på arealer som med det billige kraftfôret er gjort ulønnsomme. Det er ingenting ved kravene fra bøndene i årets Jordbruksforhandlinger som endrer prisforholdet mellom kraftfôr og gras.

2. Investeringspolitikken:  Gjennom statlige støtteordninger i Innovasjon Norge brukes fellesskapets skattemidler til å bygge fjøs på norske gardsbruk som private banker ikke vil finansiere fordi det ikke er lønnsomt. Investeringstilskott og rentestøtte styrer og stimulerer til store utbygginger. Framfor vedlikehold og fornying av eksisterende driftskapital. Utbyggingstempoet driv fram et investeringsnivå og gjeldssummer som det ikke er forretningsmessig grunnlag for – verken på det enkelte gardsbruk eller i sektoren totalt sett. Gjennomsnittlig arbeidsinntekt per årsverk i jordbruket er i dag 180.000 kroner. På dette inntektsgrunnlaget finansieres fjøsbygg til flere millioner kroner. I kravet fra bondeorganisasjonene bes det om mer tilskudd og investeringsstøtte.

3. Forutsetningene i Jordbruksforhandlingene:  De bøndene som gjennom Jordbruksavtalene har vekst i inntekta si, er de bøndene som oppfyller forutsetningene som legges til grunn. En avgjørende forutsetning for inntektsvekst er redusert arbeidsinnsats og økt volum. Det betyr at de bøndene som produserer mer per arbeidstime, kan oppfylle forutsetningen og dermed potensielt øke inntekta. Og motsatt, de som ikke oppfyller forutsetninga øker ikke inntekta. Denne tilpassinga endrer produksjonsmåtene i norsk jordbruk. Årsverk og areal reduseres, kraftfôrforbruk og volum øker. Årets krav i Jordbruksforhandlingene om 35.000 kroner per årsverk, gjelder de bøndene som øker produksjonen og reduserer arbeidsforbruket ved at de bruker mer kraftfôr og investerer i storfjøs. De fleste andre bøndene vil ikke få realinntektsvekst.

Både bondelederne og politikerne opprettholder en forestilling om at jordbrukspolitikken hindrer de store gardsbrukene i å vokse, at politikken er «stordriftsfiendtlig» og motstrøms. Med dette bakteppet ender de fleste debatter med å foreslå endringer som skal gjøre det lettere å bli stor. At politikken faktisk har stimulert til denne utviklinga framstår som så usannsynlig at både Nils T. Bjørke (Bondelaget), Sylvi Listhaug (Frp), Marit Arnstad (Sp) og Knut Storberget (Ap) krever mer av den politikken som har blitt ført: Statlig subsidiering av stordrift, med det resultat at matproduksjonen løsrives ytterligere fra areal og driftsøkonomi.

I en situasjon der norsk jordbruk er i krise, der interessen for matproduksjon er stor, og der stadig flere ser at dagens jordbrukspolitikk ikke bidrar til å sikre de politiske målene med matproduksjonen, ligger alt til rette for at jordbruket etablerer breie allianser for en ny kurs for norsk matproduksjon. Første bud er at jordbrukets egne ledere slutter å kreve stø kurs.


dot