maridalensvenner.no

Hjem > Jordbrukspolitikk >  Feil medisin foreskrives landbruket
Agderposten 31. desember 2011

Feil medisin foreskrives landbruket

Av Svenn Arne Lie

Landbruksmeldinger handler ikke om bøndene. Det handler om alle oss andre, om hvordan vi skal produsere mat i Norge, om kontrollen med og fordelingen av verdiene i matproduksjonen. Stortingsmeldinger om landbrukspolitikk er heller ikke hverdagskost og til tross for at jordbruket er politisk styrt, regulert og kontrollert, er det ikke mange politikere som fatter nevneverdig interesse for virkeligheten i sektoren eller landbrukspolitikken. Nå har de muligheten.

Siden forrige melding (1999) har utviklingen i landbruket gått svært raskt. Antallet mjølkebruk er halvert. Mens matindustrien og en stadig mektigere og rikere dagligvarebransje sikres billige råvarer, blir det færre, større og mer sentraliserte gardsbruk og den norske bonden blir stadig mer avhengig av å produsere høyere volum på tilskudd, lave inntekter og importert kraftfôr. Med dagens landbrukspolitikk er det ikke lønnsomt å lage mat på det norske ressursgrunnlaget, mens de som selger maten er milliardærer.

Handlingsrommet i landbrukspolitikken er stort. I motsetning til naturens rammer, kan de fleste av samfunnets rammer endres. Vi kan føre en annen landbrukspolitikk, hvis vi ønsker andre resultater. Med den internasjonale krisesituasjonen, fokuset på matkvalitet, ernæring og helse og ikke minst de siste års pågående og opplysende debatt landbrukspolitikken, lå mye til rette for en nødvendig kursendring. Forventningene til landbruksmeldinga var høye. Ikke minst fordi det er første gang Senterpartiet har ansvaret for å skrive ei landbruksmelding. At partiet oppsto som et resultat av interessemotsetninger rundt landbrukspolitikken, der arealbruk og råvarepris var helt avgjørende moment, framstår nå som et paradoks. At sentrale skikkelser i partiet prøver å selge inn meldinga som en kursendring, gjør ikke situasjonen stort bedre. Det er uærlig. Sannheten er at den rødgrønne landbruksmeldinga ikke bare viderefører, men intensiverer, retningen på landbrukspolitikken som har blitt ført de siste 20 årene.

Råvareprisene skal holdes lave, lavere enn kostnadene ved å produsere dem. Produksjonen i Norge skal økes, men på dagens arealgrunnlag. Sagt med andre ord: Produksjonen skal økes med økt import av

kraftfôr, men siden beregninger av norsk sjølforsyningsgrad ikke inkluderer importert kraftfôr vil ingen legge merke til det. Ved hjelp av statlige investeringsordninger skal det legges til rette for investeringer i oppbyggingen av større bruk. Bøndene skal investere seg til lønnsomhet, de skal løpe enda fortere og bli enda mer avhengige av tilskudd, gjeld og lav inntekt. Gjengroing av arealene skal skjules med et eget beitepusse-tilskudd til bøndene, en betaling for å late som om vi bruker gras i Norge når vi egentlig bruker importert kraftfôr.

Medisinen som foreskrives er feil. Landbruksmyndighetene skal fortsette å basere forvaltningen av norsk matproduksjon på en snever produktivitetsforståelse, triksing med tall og ikke minst en overdreven sterk tro på stordriftsfordeler, der fortsatt produktivitetsvekst er trylleformelen. Med produktivitetsøkningen og inntektsfallet gjeldende landbrukspolitikk har ført til, må den norske bonden i årene framover doble sin produksjon hvert 11 år for å holde samme inntektsnivå i dag. Bondeorganisasjonene og politikere selger en feilaktig forestilling om at landbrukspolitikken er motstrøms. At strukturrasjonaliseringen og de uønska konsekvensene av denne, skjer på tross av, og ikke på grunn av, politikken. Uten gjeldende innretning på landbrukspolitikken, der lave råvare og kraftfôrpriser, lave bondeinntekter og statlige investeringer i driftsøkonomisk ulønnsomme produksjonsstrukturer utgjør grunnmuren, hadde det ikke vært mulig å gjennomføre nedbyggingen av norsk matproduksjon i det tempoet som det i dag foregår.

Maten er en grunnleggende del av livene våre. Hvordan maten produseres og hvem som produserer den er av stor interesse for oss som skal spise den. Utfordringene er mange, landbruksmeldinga foreskriver feil medisin. Norsk matproduksjon kan ikke baseres på en landbrukspolitikk som krever at norske bønder skal produsere råvarer til en pris som ikke dekker kostnadene og på at vi erstatter norsk gras med importert kraftfôr. Dette landbruket har i liten grad støtte i befolkningen. Like fullt, det er en politisk villet utvikling.


dot