maridalensvenner.no

Hjem > Slåttemyra >  Arter på Slåttemyra som viser gjengroing

Arter på Slåttemyra som viser gjengroing

Takrørdominans er et typisk gjengroingstrekk, men tette bestander vil muligens gå tilbake ved slått.

Utbredelse av takrør ble kartfestet i 1996. Men det ser ut som arten i de første årene etter rydding av kratt og trær, får en oppblomstring, den får flere fertile individer på nyrestaurerte områder, der den før var vanlig steril. Det samme fenomenet synes også å gjelde for strandrør. Dette kan skyldes en form for ryddegjødslingseffekt; tilgangen på næringsstoffer, lys, varme og fuktighet øker.

På de før åpne partiene med takrørdominans, ser det ut som om arten går tilbake etter slått. Dette blir forsøkt dokumentert gjennom tellinger og høydemålinger, innenfor fastrutene anlagt i 2000.

Gjenvoksningen med trær og busker er viktig på Slåttemyra, spesielt gjelder dette gjengroing med gran og bjørk. Dette er mest utbredt i kantene og ellers på de tørreste delene av myra. Spesielt gjelder dette i sør. Utretting av Slåttemyrbekken en gang mellom 1938 og 1955 (jf flybildedrøfting) har senket grunnvannet og tørket ut myra nær bekken. Grøfter etter hjulspor langs myra i sør har og hatt uttørkende virkning. Ifølge etnolog Hans Nordby kom disse hjulsporene i slutten av 1960-åra, og Nordby har også registrert effekten. I snøsmeltingen om våren fosset vannet i disse grøftene, og gjengroingen har vært tydelig hele tida etterpå.

Ellers må nevnes de store forekomstene av liljekonvall i myrkanten (og langt ut på myrflata) i sør. Her står den sammen med myrflangre og flere marihandarter. Hjertegras, som liljekonvall, regnes som en fastmarksart, som i Norge vanligvis ikke finnes på myr. Forekomstene på Slåttemyra henger nok sammen med at grunnvannet ligger lavt og at myra er baserik (ekstremrik vegetasjon) der disse artene forekommer.

  application/octet-streamArter som viser gjengroing
application/octet-streamVegetasjonen på Slåttemyra

dot