Maridalens Venner - landskap i Maridalen
   
Hjem

   
Om Maridalens Venner

   
Bli medlem

   
Kulturlandskap
      
Kulturmark
      
Slåttemark
      
Artslister
      
Kart
      
Gårder
      
Kulturminner
      
Kulturhistorie
      
Naturgrunnlag
      
Forvaltningsplanen
      
Ferdselsveiplan
      
Stedsnavninnsamling
      
Rapporter

   
Kulturarrangementer

   
Maridalsspillet

   
Skjøtsel
      
Slåttemark
      
Beitemark
      
Kulturminner
      
Lærebøker

   
Vandringer

   
Kultur- og naturstier

   
Skar leir

   
Slåttemyra

   
Årbøker

   
Markaloven

   
Jordbrukspolitikk

   
Media

   
Ord og uttrykk

   
Lenker
Hjem > Kulturlandskap > Gårder > Oversikt >  Øvre Vaggestein gård

Øvre Vaggestein gård

Kilde: Jahn Børe Jahnsen, fra "Kom til den fagre Maridal", 1972.

Øvre Vaggestein
Øvre Vaggestein Tegning: Tom Stensaker

Alle gårder og plasser på østsiden av Skarselva har utgått fra samme gård, nemlig Vaggestein. Vi kan derfor med god grunn kalle dette strøket for Vaggestein-grenda. Da Vaggestein var samlet og hadde sin største utbredelse fulgte eiendomsgrensen Skarselva fra Dausjøen til Øyungen, over vannet til Liggeren, opp gjennom dalen til Tømte, over åsen til Damputtene bak Mellomkollen, langs Kvernbekken ned til Movatn og langs Movannsbekken tilbake til Dausjøen. Det var en svær eiendom.

Den første gård med navn Vaggestein må være meget gammel. Gårdsnavnet regnes til de såkalte naturnavn, som er den eldste navnegruppen vi har. I gammelnorsk tid het gården formodentlig «Vaggaðasteinr», og navnet må skrive seg fra at det en gang lå en såkalt «rokkestein» på gården, kanskje en istidsblokk som man kunne bevege på en bestemt måte. Denne steinen ble visstnok sprengt i begynnelsen av 1900-tallet. Vaggestein ble i likhet med de øvrige gårder her nord i Maridalen lagt øde av Svartedauen i 1350. Men den nevnes i skriftlige kilder allerede i middelalderen. Biskop Eysteins Jordebok i år 1400 forteller at Domkapitlet i Oslo eide 3 hæfsldesbol i Vaggestein og i Pøsorud. Denne plassen Pøsorud må etter navnet å dømme ha vært ryddet en gang mellom 1050 og 1350. Den nevnes altså i 1400 som ødegård og senere hører vi aldri noe mer om den. Vi må tro at den ikke er tatt opp igjen etter Svartedauen. Ingen navn i nærheten kan gi oss noen antydning om hvor Pøsorud egentlig lå, derfor er Pøsorud ved Vaggestein på mange måter et mysterium. Vaggestein nevnes igjen i slutten av 1400-årene. Da eide visstnok Sebastiansalteret hele gården.

I 1617 fortelles det at gården er kannikegods. Fra 1640-årene sies det at gården tilhører Christiania prestebol. Det er ikke nevnt noen plasser under Vaggestein i matrikkelen i 1723. I lensmann Knophs husmannsregister i 1771 er det derimot nevnt tre plasser: Nordre Braaten, Søndre Braaten og Stoer Engen. Alle tre eksisterer fremdeles i dag, under navnene Nordbråten, Sørbråten og Enga. Leilendingen på Vaggestein fikk i 1785 belønning fra Det Akershusiske Patriotiske Selskab for å ha ryddet 30 mål åker og gravet noen hundre alen grøfter.

I 1820 skriver Jens Kraft om Vaggestein: «Vaggesteen, en Gaard beliggende øverst i Maridalen, at skyld 8½ Lpd. Tunge, som er beneficeret Stiftsprovsten i Christiania, og bruges af to Leilændinger. Gaarden har taalelig god Jord, og har forhen havt betydelig Skov, der nu meest er udhuggen.»

Her får vi både greie på hvem som «eier» gården og dessuten den første antydning om dens deling. Bare få år senere, i 1825, kommer Vaggestein i privat eie. Øvre Vaggestein selges til Christopher Christopherssøn og den andre halvpart, Nedre Vaggestein, til Ole Bottolfssøn.

Øvre Vaggestein, det gamle hovedbølet, hadde etter 1822 ni eiere frem til 1908, da Oslo kommune kjøpte gården. Senere har den vært drevet med forpaktere.

Flere av bygningene her må være svært gamle, men nøyaktig alder er vanskelig å fastslå. Den søndre del av hovedbygningen var opprinnelig kvadratisk, delt i fire rom med synlige takbjelker. Bygningen er påbygget mot nord og på nordgavlen sitter det igjen et meget kraftig tømmermannspanel. I dette tilbygget fantes et bryggerhus med en stor bakerovn.

Gårdens merkeligste hus er imidlertid stabburet, som er bygget over en potetkjeller. Stabburet har panelt svalgang på gavlen, men dette panelet må være av yngre dato. Stabburdøren er kraftig og har bevart store, prektige låsbeslag. Uten tvil er dette stabburet meget gammelt. Den gamle låven ble revet omkring 1920, og det er en ny låve her i dag.

Tillegg av Helge Haakenstad, fra årsskrift Maridalens Venner 2008.

Gården Øvre Vaggestein på østsiden av elva, er en gammel gård som tidligere hadde stor jordvei og mye skog. Navnet kommer av "en svær Sten, der er kommen til at ligge saaledes at den med ringe Anstrengelse kan bringes i vuggende Bevægelse i en enkelt Retning".

Gården ble i løpet av middelalderen kirkegods, og i år 1500 var det Sebastianalteret under Halvardkirken som eide gården. Alteret ble opprettet i 1348 i et forsøk på å skåne byen for pesten. I 1778 ble gården delt i Øvre og Nedre Vaggestein. I 1825 kjøpte daværende brukere, Christopher Christophersen og Ole Bottolfsen, hver sin del, og de solgte ut Nordbråten, Sørbråten og Rødløkken og også plassene Tømte og Brenna med tilhørende skog.

Kristiania kommune kjøpte Øvre Vaggestein i 1908, og siden har gården vært drevet av forpaktere. Den første var Olaf Næss fra Nes gård, og senere hans svigersønn Borgvald Berntsberg. Senere driver var Anders Skutle, og i dag forpaktes gården av Ingvar Hestdalen. Flere av bygningene på gården må være svært gamle; dette gjelder både hovedbygningen og stabburet. Den gamle låven ble revet i 1920, og det er ny låve der i dag.

I skogkanten nordøst for Øvre Vaggestein, ligger Martinhytta i Kroken (Tranmæl-hytta). Hytta ble av Arbeiderpartiet, LO og Arbeiderbladet gitt som 70-årsgave til Martin Tranmæl i 1949. Hytta ble ferdig i 1952. Tranmæl ville ikke eie hytta sjøl, og en stiftelse overtok den, men Tranmæl fikk etter eget ønske bruksrett så lenge han levde. I dag er det Oslo Arbeiderparti som eier hytta, og fra 1998 har Maridalens Venner vært leietaker.

- - - - - - - - - - - - - - -

Da Vaggestensnissen møtte Skarsnissen

Av Tore Furuberg, fra årsskrift Maridalens Venner 1985

Dette er en fortelling basert på notater som Olaug Vaggesten (1919–1973) etterlot seg, og som hun hadde hørt av sin mor Karen Vaggesten. Men opprinnelig kommer de fra hennes oldemor Berthe Gullbrandsen (ca. 1800–1880) som bodde på Stubberud gård. Bjørn Berntsen, som var Olaug Vaggestens senere ektemann, har gitt meg lov til å gjøre om notatene til en fortelling.

----

I gamle dager var det slik at det bodde små fjøsnisser på gårdene i Maridalen. Det er mulig at det finnes noen her enda, for grøten som blir satt ut på låven julekvelden, blir i alle fall borte.

På gården Nedre Vaggesten bodde det en slik fjøsnisse. Han bodde på låven og han passet på dyrene i stallen og i fjøset. Det sies til og med at han kunne snakke med alle dyrene på gården. Han var som regel snill og rolig. Men han kunne bli temmelig sint også, især når han traff på fjøsnissen fra Skar. Av en eller annen grunn tålte de ikke å se hverandre. Ja, det hendte til og med at de begynte å slåss. Det kunne gå temmelig hardt for seg.

Men Vaggestensnissen kunne være litt av en spilloppmaker også. Det fikk gamle mor Vaggesten erfare en dag da hun skulle på låven for å hente høy til dyrene. Da satt plutselig nissen foran henne med en fiolinbue som han dro att og fram over buksebeinet mens han sang så det ljomet.

Fjøsnissen var glad i alle dyrene på gården. Spesielt var han glad i hesten. En vinter hadde den galoppert med husfar på ryggen fra Stubberud, hvor den hadde vært i arbeid hele dagen, over isen på Maridalsvannet og hjem til Vaggesten. På Maridalsvannet hadde det kommet tre ulver som hadde tatt opp jakten på dem, men den spreke hesten greide den oppgaven også. Da den kom hjem, fikk den en fortjent ekstra godbit.

Gåsa på gården var en ordentlig kranglefant. Den hadde en dam på siden av fjøset som den likte å plaske i. Mens den drev og plasket i dammen likte den å erte hanen. Hanen kunne ikke få tak i gåsa for den kunne ikke svømme noe særlig.

En gang hadde nissen stått og kikket på hanen da den skulle gjøre gåsa et pek. Hanen kom trippende forsiktig bortover mot gåsedammen der gåsa lå helt rolig, akkurat som om den sov. Hanen bøyde seg litt utover mot gåsa. Den hadde nok tenkt å nappe en fjær fra den. Men i det samme skvatt gåsa til så hanen falt i vannet. Gåsa ble redd og hogg til hanen i hodet med nebbet sitt. Hanen, stakkar, ble liggende med hodet under vann. Nissen ville hjelpe hanen, men akkurat da skulle geitebukken og sauebukken måle krefter, og det skulle de gjøre rett foran han. Da geitebukken hadde fått presset sauebukken opp på tobein, tok han og stanget sauebukken i magen så han brekte høyt og ble liggende helt stille.

Huttetu, så kranglete alle var i dag, tenkte nissen som greide å løpe fram til dammen der hanen lå med hodet under vannet. Men han kom for sent. Hanen hadde dessverre druknet.

Fjøsnissen ble så sint over det som gåsa hadde gjort at han jagde gåsa bortover stien, mot bjørneleet og inn i skogen.

Bjørneleet hadde fått navnet sitt etter bjørnen som en gang i tiden hadde stått der i skogbrynet og sett ned mot gården før den hadde ruslet inn i skogen og bortover mot moltemyrene.

Nissen var ikke bare snill i mot dyrene, han ville så gjerne hjelpe bonden sjøl på en eller annen måte også, og det fikk en tragisk slutt.

En senhøstes kveld hadde nissen stått og fundert på om han ikke skulle hjelpe bonden med litt ved. Nå når vinteren nærmet seg, ville nok han og gamlemor bli glad for det. Han tenkte at på Skar hadde de mye ved. Ja, det måtte de jo ha, så mye skog som de hadde. Vaggesten hadde mest åker og eng, så der var det mest høy.

Som tenkt, så gjort. Fjøsnissen ruslet av sted sydover, langs med åkeren og ned til elva. Der gikk han over kloppa og videre bortover stien. Han fortet seg gjennom skogen, over jordet og opp til vedskjulet på Skar gård. Der løftet han av hempa, før han smatt inn. Han var forsiktig så ikke bonden og fjøsnissen der skulle oppdage ham. Da skulle det nok bli bråk. Han buntet fort sammen en bør som han slengte på ryggen. Så småløp han av gårde igjen.

Da han kom ut av skogen og ned til kloppa, bråstoppet han. For der, rett foran ham, sto Skarsnissen med en stor bør med høy på ryggen. Den hadde han vært på Vaggesten og tatt. De ble så sinte på hverandre at de kastet veden og høyet og tok til å slåss. Det gikk så hardt for seg at plankene i kloppa løsnet, og med nissene oppå forsvant de nedover elva mot Dausjøen. Og siden den gang har ingen sett noe mer til dem. Både høyet og veden på begge gårdene har fått være i fred.


dot


 

 

Oversikt over arrangementer:

:
Maridalsspillet
Maridalsspillet 2007. Foto: Dag Ødegård
dot
E-post: maridalensvenner@mobilpost.no Maridalens Venner, Konvallveien 67, 2742 GRUA. Telefon 90 68 41 45
Ansvarlig redaktør: Tor Øystein Olsen. Støtt Maridalens Venners arbeid - kontonr. 0530 58 56349