Maridalens Venner - landskap i Maridalen
   
Hjem

   
Om Maridalens Venner

   
Bli medlem

   
Kulturlandskap
      
Kulturmark
      
Slåttemark
      
Artslister
      
Kart
      
Gårder
      
Kulturminner
      
Kulturhistorie
      
Naturgrunnlag
      
Forvaltningsplanen
      
Ferdselsveiplan
      
Stedsnavninnsamling
      
Rapporter

   
Kulturarrangementer

   
Maridalsspillet

   
Skjøtsel
      
Slåttemark
      
Beitemark
      
Kulturminner
      
Lærebøker

      
Dikt

   
Kultur- og naturstier

   
Skar leir

   
Slåttemyra

   
Årbøker

   
Markaloven

   
Jordbrukspolitikk

   
Media

   
Ord og uttrykk

   
Lenker
Hjem > Vandringer >  I Nordmarken
Fra "En jegers erindringer" av Bernhard Herre, 1849

I Nordmarken

Det var en tidlig morgenstund i midten av oktober. Jeg satt alene med min bøsse, omgitt av Nordmarkens mørkladne åser. Mine hunder hadde jeg hverken hørt eller sett siden jeg slapp dem, jeg var ubeskjeftiget og følte trykket av den tunge døsige luft. Over skogen ruget tåken, og et fint gjennemtrengende støvregn la sin matte emalje over trær og blader. Gjertrudsfuglen banket på de tørre grener og skrek efter mere væte; fossen bruste dødt og matt i sitt innelukke, og pustet fra dens fall formådde neppe av og til for et øyeblikk å løfte det tunge tåkedekke opp til de nærmeste grantopper. Den høye ås, der strekker seg fra Forkjernbråten nord over forbi innsjøen Helgern opp mot Hakkloen, var i sin oktoberdrakt og under den gikk elven mellem løvtrær, der stille drysset sine gule og rødlige blader ut over dens strømmer.

Over den bråteflekk, hvor jeg satt, lutet den skogkledte ås steil og vill med sine skjeggede graner og høstspraglede løvtrær; men tåken hang over åsens skuldre; skodden drev i dalen om mellem trærnes topper og hyllet dem inn i snart et luftigere slør, snart i tunge, folderike gevanter, og hindret blikket fra å trenge ut i dette uendelig triste landskap. Her hørtes ingen lyd uten Gjertrudsfuglens og fossens. Her var intet liv, ingen klang, intet ekko fra skogen og fjellet. Alt var så dødt; selv når jeg skrek til mine hunder, kunne jeg høre, hvor jaktskriket nådde kort og tomt ut i været, og når den matte lyd var gått over leben, ruger atter ensomhetens gru over denne plett.

Herfra til Forkjernbråten kunne der vel neppe være halvannen fjerding vei og til Hakkloen en halv mil. Helgern måtte strekke seg sydlig opp mot denne bråte og bak åsen i nordlig retning lå Hakklovannet; men med bestemthet å beregne, hvor man stod og gikk, var en umulighet i dette vær, hvor man ikke engang kunne skimte de store vann førenn man var like ved deres bredder. Det var ingen hygge å sitte på denne plett, uten å høre et glam av hundene, og disse omstreifere fløy gjerne en fjerding ut, når de ikke fikk fot i nærheten.

Betraktning eller likegyldighet hadde lagt meg hånden under kinnet, da jeg ikke langt fra meg hørte en sten glide ned i elven. Gjennem tåken skimtet jeg to barn, der kom langs elven på den motsatte side. Det var en gutt på ti, tolv år og en pike, der så ut til å være et par år yngre. Gutten hadde ikke annet på enn skjorte og et par pjaltede bukser, der nådde ham litt nedenfor knærne. Jentens drakt var ikke rikere, da den ikke bestod i annet enn en kortermet strieserk og et stumpet skjørt. Begge var de barfotet. Drengen hadde en neverskrukke og piken en bærkurv i hånden, og det var klart at de søkte efter et sted, hvor de kunne komme over elven.

«Pass deg nu Lars, hvordan du går til,» sa jentungen til gutten da han sprang ut på en sten, der ombrustes av elven.
«Jeg lyt nok bære deg på ryggen min, Åse. Du er vel ikke god for å gå over selv!» sa han, idet han gikk inn igjen, satte seg på huk og tok Åse, som holdt neverskrukken og kurven foran ham, på ryggen, og bar henne på denne måten over elven, der nesten gikk drengen til skrevet. De kom opp imot meg, men gutten stanset først nogen skritt fra elven og avrev en del bjørnemose, som han la i sin skreppe. Piken ranglet litt omkring og lette vel efter tyttebær, men her fant hun ingen. Først da de hadde nærmet seg til meg på ti skritt fikk de øye på meg, stanset og stirret, som sådanne barn bestandig gjør, halvt forundret halvt forskrekket, tause og alvorlige på meg.

God dag! sa jeg. Dere har vel hjemme i Forkjernbråten?
Nei, svarte gutten, efter en liten stunds betenkning.
Kanskje dere er fra Hakkloen?
Nei, svarte han langtrukket.
Hva heter plassen du er fra da?
Je veit inte.
Hva heter din far?
Han far er dau.
Enn din mor?
Hun mor bor på den andre siden av åsen.
Det må være slemt å finne veien over åsen i slikt vær, som i dag?
Jaha.
Har du hørt eller sett et par bikkjer da du gikk herover?
Nei, svarte gutten, og begynte å rusle avsted, da samtalen formodentlig kjedet ham. Åse, der uten tvil var hans søster, fulgte ham nordover bråten og snart kunne jeg gjennem det grå, fuktige tåkeslør, der nu hang ned, selv over de nærmeste trær og stubber og opprevne, i været strittende røtter, hverken se gutten eller jentungen, hvis far var «dau» og som ikke visste hva plassen het, hvor deres mor bodde.

Men det led allerede ut på eftermiddagen, jeg måtte opp over åsen for å søke efter mine hunder. Skjønt jeg kjente denne mark og visste at man sjelden treffer en sti, når unntages de veier, som fører mellem og til plassene, fulgte jeg dog elven et stykke for om mulig å treffe en fuglesti, der kunne lette meg gangen over den uveisomme ås, men forgjeves. Elven opptok den mørke skygge av fjellet; oretrærne hang med deres gule, våte løv over dens bredder. Hist og her lå en enkelt halvråtten kavle slengt ut over bredden, mens elven strømmet om de store stener, der var kastet omkring i dens løp, og man måtte springe fra den ene til den annen av disse for å komme over eller forbi de ofte fremspringende fjellsider, der i min nærhet trådte sammen og begynte å bli så bratte, som om berget ville lukke seg over mitt hode. Jeg besluttet derfor å gjøre ende på denne uvisshet og stikke like opp over åsen, der truende og vilt hevet seg over meg med sine steile styrtninger, sine masser av vindfall, mektige, knekkede og fortørrede stammer og opprevne røtter, hvis blotte grener bredte seg ut som hodene av et knippe sammenviklede kjempeslanger. Gangen var tung og møysom i dette villniss, men jeg hadde altfor ofte vandret i denne mark til ikke å kjenne denne møye, der ventet meg. Da jeg hadde vunnet et stykke opp, var det som om tåken hevet seg litt; det fine støvregn tiltok og falt sterkere; men når jeg så oppad, kunne jeg verken se høyden eller toppen av åsen. Derimot åpnet der seg en smule utsikt til det lavere skoglandskap på den annen side av elven.

Den ås, jeg arbeidet meg oppover, kalles Falkenberget, og trakten heromkring er en av de villeste i Nordmarken: kjempestore stener ligger overalt henkastet på åsens skråninger eller sammenhopet i urer; dype revner skiller klippene ad, styrtende precipicer kaster seg like ned til elven. Overalt, hvor den finner rotfeste, hever granen seg med en sjelden kraft og høyde på åsens sider, men dens krone er strøket vekk, og her ligger ennu uhyre masser av halvforråtnede vindfall efter den bekjente maistorm, der i 1832 gikk herjende gjennem skogene her kun enkelte mektige furuer hever seg på sine steder som jetter fra en henfaren tid mellem de sunkne graner og strekker sine knudrede grener ut over den øde hei. Alt som jeg brøt meg vei gjennem denne likesom forvitrede egn, tiltok regnet, og væten sildret overalt ned over den bratte fjellside; men det var som om skodden gikk foran meg; den kolde vind, der støtvis fór sukkende mellem granene, hadde den allerede i sin makt og førte den mere og mere tilværs. Da jeg kom opp på åsen hang kun den vandige mørkegrå himmel over det ubeskrivelig melankolske landskap. – Her hadde man en vid men trykkende utsikt. Forkjernbråten var jeg nærmere, enn jeg hadde trodd, og denne romantisk beliggende plass lå som en grønn og vennlig oase i de mørke skogers ørken, der overalt møtte øyet. En sortladen fordypning betegner elveløpet, der hist og her fra sine fosser kaster støvskyer opp mellem granene. Til venstre i øst ligger Helgerns mørke flate; der lyder en brusen opp fra dette vann som et dempet sukk fra egnens tungsindige alfer. Over de fjernere åser henger regnet sitt våte teppe. Intet vekslende lys bringer nyanse inn i dette landskap. De eneste gjenstander, som øyet hviler ved og som bringer avveksling inn i denne triste ensformighet, der vidt og bredt utfolder seg, når man på en regnfull oktoberdag fra et høyt stade ser ut over skogstrøket, er Forkjernbråten med dens grønne voll og lille innsjø og dernest Helgerns grankransede dype speil. Men i forgrunnen oppe på høyden er avvekslingene såmeget rikere: terrengets sønderrevne beskaffenhet, med dets kaos av stenblokker og vindfall, hvor regnbekkene skummer ut fra fløyelsskinnende mosepartier mellem saftiggrønne smågraner, der skyter opp under de gamle av stormen omstyrtede stammer og røtter, kunne forsyne et halvt snes landskapsmalere med de rikeste forgrunnsstudier. Men de folk, som ferdes her, er kun fiskere, jegere og tømmerhuggere; dog kommer fiskeren sjelden over disse høyder, og tømmerhuggeren har ikke synderlig å gjøre her; for stormen er kommet ham i forkjøpet. For meg var også gangen forgjeves: her var ingen hunder å se eller høre, og vidtom rørte seg ikke et livstegn. Jeg lokket og skrek meg nesten hes; men hundene måtte ikke kunne høre min lokning. Et skudd ville gjøre godt; men ladningen, der hadde ligget i løpet siden jeg gikk ut fra Forkjernbråten om morgenen var våt, og først efter at jeg hadde flådd et par knallhetter av, rullet skuddet matt ned over de skogrike lier under åsen: røken drev tungt og langsomt hen over skogen, mens jeg forgjeves anstrengt lyttet efter et glam. Når jeg en enkelt gang trodde å høre ljomet (ekkoet) av hundene, overbevistes jeg snart om, at det kun var fossens matte brusen i det fjerne, der skuffet meg. På denne åpne hei, hvor der ikke var noget le, var det ikke å tenke på å lade geværet igjen, jeg måtte lengere ned i liene på den side av åsen, der vender mot Hakkloen; de tette grener dannet her et tak mot regnet. Men det var ytterst ubehagelig å gå i den våte mose. Rørlyngen, enerbuskene og ryttebærlyngen slo hvert øyeblikk fuktig og koldt over benene. Ved å følge de fuglestier, der fantes litt lengere ned i denne helling, unngikk jeg tildels disse ubehageligheter, men fraoven styrtet regnet tungt og tett, og når jeg blott kom nær en gren, drysset vannet isnende og gjennemtrengende ned. Dertil hindredes og besværliggjordes gangen ved alskens fremståenheter, fordypninger, stener og de evindelige vindfall. – Før hadde der neppe vært en stokk å se, nu var der oppreist fuglestokker overalt i drogene, stiene og trangene; der var ikke en fugl å se i dem, men det var ikke nogen usannsynlig formodning, at en stokk kunne ha knekket nakken på en av mine hunder. Eftersom jeg kom lengere frem i skogbredden ble det mer og mer påfallende, med hvilken djevelsk kunstferdighet disse stokker og snarer var oppreist. Det er ingen sjeldenhet, hist og her å treffe på enkelte stokker rått oppreist og uten synderlig innsikt i fuglenes levemåte og vaner og ikke desto mindre fanger de vilt. I disse fantes der som sagt ikke en fugl og dog var de oppstilt således og i en sådan mengde, at fuglen umulig kunne unngå dem. Ved nedfelte smågrener, der for et uøvet øye syntes å ligge aldeles tilfeldig, ved oppreiste kvistgjerder gjennedes fuglene til å følge stiene og gå like i stokkene; i fordypningene, drogene og trangene, hvor det ikke var plass for stokker, stod snarer og ventet viltet. Det var meg ingen bekjent i disse egne, som besatt en sådan kunnskap i viltfangeriet, som den, der hadde vist sin duelighet i anordningen av disse fangeredskaper. Vel kjente jeg et par slike rever, men de hadde sine huler flere mil herfra.

Jeg kom nettopp til et sted, som en alminnelig viltfanger rimeligvis hadde forbigått, men som nu var benyttet med megen kyndighet. Der var nedimot foten av åsen, som på dette sted gikk bratt og skogkledt opp, en liten mørk og dyp dal; en vei, der rimeligvis gikk ned til Hakklovannet, var en smule bredere enn de korte og avbrutte fuglestier, der hist og her fantes inne i tettskogen. Et par sådanne neppe kjennelige fuglestier støtte til den bredere vei, men straks foran lå et mektig vindfall med sine knudrede sammenvoksne røtter slengt ut over veien. Å kunne benytte og stenge disse tre stier på en gang var en overordentlig fordel. Men vindfallet ville nøde fuglene til å ta til vingene, og en enkelt stokk foran det ville være til liten nytte. Stokken sto allikevel straks foran; til høyre mot åsen var der nedfelt en gran, såat gangen på den kant var hindret; til venstre var der under vindfallet en tre, fire små åpninger, som syntes ganske tilfeldige og fremkomne uten svik; men i hver av disse åpninger var anbragt en snare, så at fuglene, der såre nødig bruker vingene på denne årstid, nødvendigvis ville foretrekke å gå gjennem dem og – fanges.

Det kan være tilgivelig om en jeger blir utålmodig, når han i råvær skal gå den halve dag omkring i et villsomt og tungt terreng, uten hverken å høre eller se sine hunder, uten å fornemme annen lyd enn regnets fall og det monotone fossesus. Hans stemning mottar sin skygning av den mørke natur, og den stumme tungsindighet, der hviler over det arme landskap, trykker selv et freidig sinn.

Jeg var ingenlunde vel tilmote, da jeg gjennembløt til skinnet, slentret fremover og hadde kun lite håp om å finne «Feiom» og «Klinge». Jeg fulgte stien, uten å forstyrre eller ødelegge stokkene og snarene. Men under denne vandring hørte jeg tydelig en stokks fall og vingeslag av fugl. I samme øyeblikk suste en ungtiur imot meg og slo seg inn i en av de nærmeste grantopper. Å felle den var kun et simpelt skudd, og fuglen lå flaksende på bakken, men fjernt og lenge kunne jeg høre knallets ekko rulle hen mellem åsene. Lengere hen i stien lå en røy med halsen under stokken og de gult og brunt spraglede vinger utspredte til sidene. Den var ennu ganske varm, men uten livstegn da jeg løftet stokken av den og la den ovenpå, forat den, der så godt forstod denne ødeleggende kunst, kunne erfare, at han denne gang kunne vært skilt ved sitt bytte.

Lengere fremme antok landskapet en annen karakter ved åsens steilere styrtninger, som en regnbekk styrtet ut over, og dennes brusen var den eneste lyd, der nådde øret. Under styrtningen utbredte seg en større flate, full av småbusker og rognetrær, der hang fulle av sine røde fruktklaser. Det forekom meg som om jeg her hørte en av mine hunder, men da jeg kom nærmere merket jeg, det var øksehugg. Jeg gikk efter lyden og kom atter inn mellem høye, ranke graner. Her stod en tømmerhugger; hans øks falt skarpt og hvinende i granleggen, og det klang i veden for hvert hugg. Det var en sterk, bredskuldret kar i sine beste år. Ovenpå en islandsk ulltrøye bar han en grå rundtrøye, der engang hadde vært kjole, men som var blitt avskåret efter taskelommene. Et par korte benklær, der slubret ham om leggene, var så stoppet og så besatt med forskjellige lapper, at det opprinnelige stoff vanskelig kunne bestemmes. Han hadde store beksømsko på sine ellers nakne føtter og bar på hodet en gammel forklemt og avslitt hatt, som han lettet litt på, da jeg nærmet meg. Hans ansikt bar tydelige merker av strengt og hårdt arbeide under åpen himmel, håret hang ham ned i pannen og bidrog til å utheve det ved uværet og arbeidet fremkomne uttrykk av slapphet, der rimeligvis ikke var eiendommelig for ham, når han var uthvilt. Da jeg hadde gjengjeldt hans hilsen, sa han, idet han spyttet i neven og fortsatte sitt arbeide:
«Det er ondt vær å jakte i idag.»
«Det er ikke verre å jakte i enn å hugge i,» svarte jeg. «Men hva mener du, om vi tok oss en dram i slikt vær,» tilføyet jeg for å innlede en passiar med ham.
«De skulle ikke gi bort brennevinet Deres,» sa han, idet han rettet seg fra sitt arbeide, løftet hatten og strøk seg med baken av hånden over den våte panne; «De kunne ha det nødig selv i dag.»
«Jeg skal også ta meg en; jeg tenker, vi kunne ha den nødig begge. Men si meg,» spurte jeg, idet jeg rakte ham jaktflasken, «hvem eier alle de stokker og snarer, som nu står her?»
«Ja, De må nok undres på det,» svarte han, da han hadde tatt en dyktig slurk av flasken, «han er nok ikke stort kjent her over marken, men ellers er det denne Hjerpe-Hans, som har satt opp all denne djevelskapen og alle disse greiene bort over all marken. Der skal ikke bli megen fugl tilovers for Trehørningskarene nu skal jeg tro.»
«Hjerpe-Hans? Ham har jeg aldri hørt tale om før. Bor han her i Nordmarken?»
«Nei gu, han er da fra Ringerike; men ellers kaller de ham også for Hvervingen og Hans Kampen; han har mange navn den karen; men hit kommer han kveldtrett og går herfra morgentung.»

«Hva mener du med det?» spurte jeg, idet jeg forundret meg over, at Hans Kampen, som jeg kjente meget nøye, og som nettopp var en av dem, der var allerverst til å ødelegge viltet med stokker og snarer, – gikk fra Krokskogen og hit for å fange fugl.

«Hva jeg mener? Jeg mener han går og frir her, vet jeg. Han går brave folk i veien både på den ene og den annen måte, han. Fuglen tar han bort, så der mest ikke er en fjær å se i skogen og han gjør megen annen ugreie også.»

Under den siste replikk hadde tømmerhuggeren satt seg på en nedfelt gran. Det var lett å forstå at den meg velbekjente Hans gikk ham i veien i kjærlighetsanliggender.

«Alle fugler har han dog ikke tatt ennu, her ser du en, jeg skjøt straks her henne,» sa jeg idet jeg tok tiuren ut av min taske, «og nu nettopp gikk der en røy i en av hans stokker nesten på samme sted. – Men hvem er det Hans Kampen går på frieri til?»
«Å det er til en jente, som heter Mari. Store rikdommer skal der nok ikke bli å få for ham, om han får jenten. Selv må hun tjene, og mor hennes eier ikke strået hverken til seg selv eller til de andre ungene. Men med forlov, hvor akter den karen seg hen til natten?»
«Det er ikke godt å svare på,» sa jeg, «jeg har mistet begge mine hunder, og jeg må se om jeg kan treffe dem igjen. Du skulle vel ikke ha hørt eller sett dem idag?»
«Sett dem har jeg ikke, men straks idag morges hørte jeg en grov og en fin hund jage langt nord på her. Jeg hørte det skjøt også, og så ble det stilt,» svarte tømmerhuggeren.
«Det er vel Hans Kampen, som er ute igjen da?» sa jeg.
«Nei gu er han ikke nu allikevel. Han gikk til byen igår med en bør av fugler så svær som et hestelass, og han pleier gjerne bli borte en to tre jevndøgn,» svarte han.

Jeg utspurte ham nøyere om mine hunder, men han kunne ikke gi annen underretning, hvorpå jeg sa ham, at jeg ville gå nordover og huse meg i Hakkloen.
«Å ja,» sa han, «det er nok godt å få tak over hodet i slikt vær, men ellers er det så fullt i Hakkloen av tømmerhuggere og pargas, at de ligger på hinannen.»
«Hvor huser du deg henne? spurte jeg.
«Jeg finner vel en krok etsteds jeg også. Ja Gud bevares, det er nok ikke rare taket, men det er alltid litt likere enn å ligge ute, og bedre enn å være i Hakkloen,» svarte tømmerhuggeren.
«Kanskje du også kunne skaffe meg hus der?» spurte jeg.
«Det kommer seg an på om De kan hæle (holde ut) der; ellers kan De nok få være der. Så kan De få se henne, som Hans går til nu, for ved Mikkelsmesse tok hun fra kondisjonen og flyttet til mor sin for å hjelpe henne med de andre småungene.»

Dette tilbud mottok jeg, men da det ennu var tidlig på eftermiddagen ville jeg, skjønt med ringe håp, gå litt omkring for om mulig å treffe mine hunder. Jeg sa tillike til tømmerhuggeren, at jeg ville gå tilbake for å hente den røy, som Hans hadde fått i stokken, og at han kunne si ham, hvem der hadde tatt den, for at han kunne komme inn og få den betalt neste gang han kom til byen.

«Huff,» sa tømmerhuggeren, da jeg reiste meg for å gå; «det er blitt koldt, mens vi har sitter her; det er ikke vær til å sluntre i nu. Hun øser bra ned.»
«Jeg mener det er best, du får litt å varme deg ved,» sa jeg, og rakte ham min flaske. Da han hadde drukket en slurk, tok han sin øks, gikk mot været og begynte å kviste granene, der med sine prektige grener lå henslengt på den fløyelsbløte mose.

Jeg gikk ned i dalen langs med elven. Tømmerhuggerens økseslag tapte seg snart ved elvesuset. En ensomhet, som om ingen åndet her, som om alt var skjult og hemmelig, var atter lagt over den ville skogegn. Her kunne man fristes til å glemme, at man et øyeblikk før hadde talt med et levende vesen. Her strakte oretrærne sine siste løvgrener ut i elven, og et enkelt gulnet aspetre så sin falmede prakt i det mørke vell. En mosebegrodd kjempesten lå i strømmen; rundt omkring den skummet elven hvit, men antok snart den mørkegrønne farve, der litt lengere ned ble så mørkladen som en natt. Denne regnfulle dag begynte allerede å skumre. Da jeg kom opp til Hans Kampens stokker og hadde lagt røyen i min jakttaske var det vel ennu lyst, men åsene og granskogen så mørkere og skumlere ut enn for en time siden, og jeg gikk like tilbake til tømmerhuggeren, som atter var i ferd med å felle en gran av mere enn alminnelig høyde. På den ene side var skuren allerede ferdig, og der manglet ikke mange hugg på den annen side førenn dette ranke tre ville styrte. Når øksen bet i granleggen, skalv treet og det begynte så smått å svaie med sin krone.

«De får ikke stå på den siden,» sa tømmerhuggeren, idet han så opp efter granen, «for jeg har lagt henne dit.»

Han gjorde ennu et par hugg, og treet beveget seg et par sekunder, som om dets fall ennu var ubestemt. Et øyeblikk var det som om det ved sin egen tyngde balanserte på stubben, men ganske sakte bøyet det seg forover mot den side, hvor jeg hadde stått. Da balansen var tapt, styrtet det ned med brak; små graner, der stod foran det knekkedes, og granens øverste grener splintredes i fallet.

«Det bli'er en med tolv tommers topp,» sa tømmerhuggeren, og satte sin øks fast i stubben. «Men nu får vi rusle på oss, skal vi komme frem i lyse.»

Under endel grankvister fremtok han to andre økser, en neverskrukke og en treflaske.
«Jeg skulle ha litt mat, før vi gikk i veien,» sa han; «men kanskje De heller vil stryke straks, De?»
«Spis du,» svarte jeg, «så skal jeg også ta meg et stykke, og så kan du smake på min niste med det samme.»

Da vi hadde endt vårt måltid, stakk tømmerhuggeren neverskrukken og treflasken på økseskaftene, som han la over skulderen og gikk nordover.
«Det er ikke rar vei her,» sa tømmerhuggeren, idet han gikk foran og bøyet tilside grenene, der rystet sitt overflødige vann ned over oss; «vi får holde oss efter leden (leia).»

«Det varer ikke lenge,» sa jeg, «før vi ikke kan kjenne åsene. Dersom det er langt å gå, kommer mørket på oss.»
«Det kan så være det,» svarte tømmerhuggeren; «men jeg har gått denne veien så mange ganger, at jeg mest kjenner granen, når jeg tar på den.»
«Jeg synes det blir mer og mer ulendt, jo lenger vi går,» sa jeg, idet jeg var på veien til å snuble over noen trerøtter.
«Nei da,» svarte tømmerhuggeren, «men det er så artig i skumringen; en ser ikke riktig, hvorledes en setter benene. Men se Dem for i bekken; De får trå midt på stenene, for de er slibrige nu, og det er brådypt nede ved dem.»

«Hva er dette for en bekk?» spurte jeg, da vi vel var kommet over det skummende og brusende vannløp.
«Å, de kaller den Aurkjernsbekken,» svarte tømmerhuggeren. «Det er ikke store bekken om sommeren, skal jeg tro; da kan en gjerne gå den tørrskodd, men i slikt vær som i dag, kan det hende, den bruker seg; nu kunne den gjerne drive både kvernbruk og saug.»

Eftersom vi fortsatte vår gang falt mørket mere og mere på og regnet styrtet ned i strømmer. I hver fordypning og huling var der dammer og vannansamlinger, som vi hvert øyeblikk plasket ut i; ti selv de nærmeste gjenstander kunne vi nu ikke skjelne, kun når vi så mot himlen, merket vi en lysning mellem granene. Omennskjønt tømmerhuggeren gikk like foran, så jeg ham dog ikke anderledes, enn som en bevegelig sort skygge, og selv for ham var gangen nu møysommelig. Jeg måtte nesten fristes til å tro hans ord, at han kjente granen, når han tok på den; ti hvert øyeblikk kunne jeg skimte hans arm, der famlet efter trærne; om det var for å støtte sin gang, eller om han virkelig hadde merker på dem, skal jeg la uavgjort. Måskje hadde han før vært ute i lignende vær, og derfor hugget seg tegn i trærne.

«Hun er stygg i kveld,» sa han.
«Ja du har rett i det,» svarte jeg; «jeg angrer nesten, at jeg ikke fulgte veien til Hakkloen.»
«Vi har ikke langt igjen nu,» sa han.
«Men det må dog være et stykke; vi et ennu ikke kommet til Lykkegjordet.»
«Lykkegjordet skal ikke hefte oss,» sa han, idet han stanset.

Her fornam jeg lukten av frisk røk, hvilket jeg gjorde tømmerhuggeren oppmerksom på.
«Ja, jeg kjenner den nok,» svarte han; «men jeg så, om jeg ikke skulle kunne se varme, for her skulle det være.»
«Her,» spurte jeg forundret, og så meg rundt omkring, men jeg fornam ikke annet enn nattens og skogens mørke.
«Ja gu skulle det være her, og her er det også, der kan De se, at det lysner nede under Dem.»

Jeg så, at der nede under meg trengte en lysstråle ut i den sorte natt. Det var ikke lengere borte, enn at man kunne se lysningen trenge ut mellem to bakhun, der ikke sluttet godt sammen.

For å komme ned til denne for meg selsomme bolig, måtte vi gjøre en liten omvei på 50 skritt. Omennskjønt natten lå så sort og mørk over hele egnen, forekom det meg dog som om den ved mine føtter var tykkere og tettere enn like ut for meg. Jeg sa til tømmerhuggeren, at åsen her visst gikk like ned.
«Ja, hold Dem bare vel inn til venstre,» sa han; «det er ikke så fælende dypt som det ser ut til nu; men, Gud bevares, det var ingen hygge å falle ned her.»

Da vi var kommet et stykke frem jevnet terrenget seg noget, vi gjorde en vending litt nedover, og kom inn i et trang dalføre eller «drog», som bøndene kaller slike trange smådaler, der på begge sider innsluttes av steile vegger. Her var det så mørkt, at vi ikke kunne se en alen foran oss, men vi kunne heller ikke gå oss bort. Lysglimtet, som jeg for kort siden hadde sett, da vi var over dalen, kunne jeg nu ikke merke; men et øyeblikk efter trengte en fem seks glimt imot oss, og her lå den elendigste menneskebolig, jeg har sett. En del bakhun og korte tømmerstokker var på skrå stilt mot den bratte fjellvegg. De var bedekket med mose, never og granbar, for, såvidt mulig, å hindre regnets inntrengen. Øverst oppe mot fjellveggen var i det ene hjørne et hull, hvorigjennem røken trengte ut tillikemed en lyssøyle, der utbredte et sterkt skinn over de nærmeste gjenstander. Ved begge ender var en tverrstokk, hvorimot der også var oppreist bakhun og tømmer, som var belagt med granbar.

Da tømmerhuggeren stanset ved den nærmeste ende og var iferd med å ta et par bakhun tilside, spurte jeg ham, om der bodde folk her.
«Å ja,» sa han, «vi har hjulpet kjerringen å sette opp dette skuret, for en barhytte var for liten for henne måtro.»

Da han hadde uttalt, var han også ferdig med å få åpningen ryddig, og en lysmasse fra et flammende bål blendet oss, der kom fra det tette mørke. Damp, røk og os av våte klær, der hang om ilden, bidrog også sitt til å hindre meg å skjelne de forskjellige gjenstander og personer, der fantes herinne. Det første jeg imidlertid fikk øye på var Hans Kampens høye, jernhårde skikkelse, der satt med ryggen vendt mot inngangen. Han var i skjorteermer og satt med nakne ben, som han varmet ved ilden.

«Jeg kunne mest tro, det var deg, som var ute i dette vakre været, da jeg hørte Feiom og Klinge jage ved Hakklodammen i dag,» sa han, idet han reiste seg og rakte meg hånden.

Om det innvendige av dennes usle hytte kan man neppe gjøre seg nogen forestilling. Der var et skur i form av en efter diagonalplanet gjennemskåret terning. En fjeIIhelle dannet for en stor del gulvet, og i den ene ende av dette var arnestedet avdelt ved nogen større og mindre kampestener. Omtrent to alen opp fra ilden gikk der en tverrbjelke, som med sin ene ende lå fast i en fordypning i den ene loddrette vegg, som fantes, nemlig den av sot og væte glinsende fjellside, den annen ende av stokken gikk ut gjennem taket eller skråveggen, hva man nu vil kalle den; ti efter hva overfor er anført, bestod dette rum kun av taket, en vegg og et gulv. På denne stokk var alskens klær, der frembragte den dampende og osende atmosfære, hengt. I hjørnet ikke langt fra ilden, var der oppstablet en stor bunke med tørret mose og granbar, som mot væte beskyttedes ved store neverflater.

To, halvannen alen lange krakker, et par kubber, samt nogen trekjørler, neverskrukker og øser, der var stablet sammen, utgjorde det hele husgeråd. Under dette tak var nu samlet i det hele 7 mennesker. Foruten oss var det nemlig «kjerringen,» som tømmerhuggeren kalte henne, den omtalte Mari, samt Lars og Åse, som jeg før hadde talt med ved elven.

«Gud bedre oss, hvordan skal vi huse dere i natt,» sa konen til meg, da jeg hadde satt bøssen og jakttasken fra meg og var i ferd med å skille meg ved nogen av mine våte klær.
«Å, den karen er vant ved å lide ondt,» svarte Hans Kampen for meg; «han har nok vært ute for slikt før. Men,» vedble han, «du har nok flere kjenninger her, jeg får vel få frem bikkjene til deg.» Enhver, der har vært i lignende tilfelle, vil kunne sette seg inn i den glede, der overkom meg, da Hans bak den store mosebunke trakk mine hunder frem, som gapte og strakte seg, og logret med halen, da de fikk meg å se. Hans Kampen var en gammel venn og bekjent av Feiom og Klinge, og da han om morgenen var kommet fra byen, hadde han hørt dem jage; han hadde skutt hare for dem, og siden hadde hundene slått følge med ham.

«Du kunne dog ha prøvet å treffe meg igjen, min kjære Hans,» sa jeg en smule ergerlig; «du visste at ingen annen hadde mine hunder.»
«Hva sier du, kar?» utbrøt han med den varme, som overkom ham, da han følte at han fikk en ufortjent bebreidelse. «Har ikke jeg søkt nok over åser og marker; jeg gikk like tilbake til Gåslungen og frem igjen rundt Helgern; jeg har skreket meg hes og skutt bort alt mitt krutt, men fanden ta den, der hørte eller så noget til deg!»
«Ja, la det være godt, Hans, jeg tror deg nok. Jeg får vel også betale deg for din umake,» sa jeg, idet jeg gikk hen til min jakttaske og trakk røyen frem. «Er du fornøyet med den,» vedblev jeg og kastet fuglen hen til ham. Han betraktet den kun et øyeblikk, men da han ikke så skudd på den, smilte han og sa:
«Å ja, jeg skjønner nok dette, men jeg får vel gjøre bytte med Dem.» Han fremtok derpå av en gammel lærransel, som også lå bak mosebunken, to skinnende hvite harer. «Den ene skjøt jeg idag morges,» sa han; «den annen tok jeg i berg her i nærheten. Jeg slapp å skyte den, for jeg eide ikke kruttkornet igjen.»

Her kan kan du laste ned "En Jægers Erindringer af Bernhard Herre. Christiania. 1864." som pdf-fil fra Nasjonalbiblioteket sine nettsider:

  application/octet-streamPdf-fil fra 1864 fra nb.no. NB! 17 MB!

dot


 

 

Oversikt over arrangementer:

:
Maridalsspillet
Maridalsspillet 2007. Foto: Dag Ødegård
dot
E-post: maridalensvenner@mobilpost.no Maridalens Venner, Konvallveien 67, 2742 GRUA. Telefon 90 68 41 45
Ansvarlig redaktør: Tor Øystein Olsen. Støtt Maridalens Venners arbeid - kontonr. 0530 58 56349