Maridalens Venner - landskap i Maridalen
   
Hjem

   
Om Maridalens Venner

   
Bli medlem

   
Kulturlandskap
      
Kulturmark
      
Slåttemark
      
Artslister
      
Kart
      
Gårder
      
Kulturminner
      
Kulturhistorie
      
Naturgrunnlag
      
Forvaltningsplanen
      
Ferdselsveiplan
      
Stedsnavninnsamling
      
Rapporter

   
Kulturarrangementer

   
Maridalsspillet

   
Skjøtsel
      
Slåttemark
      
Beitemark
      
Kulturminner
      
Lærebøker

   
Vandringer

   
Kultur- og naturstier

   
Skar leir

   
Slåttemyra

   
Årbøker

   
Markaloven


   
Media

   
Ord og uttrykk

   
Lenker
Hjem > Jordbrukspolitikk >  Hvem har makta i jordbruket?
Nationen 18. mai 2011

Hvem har makta i jordbruket?

Av Svenn Arne Lie, Nationen 18. mai 2011

Jordbruksavtalen mellom bøndenes faglag og staten viser hva som skjer når svake aktører må spille etter motpartens regler. Utad sloss bondeorganisasjonene for en endring av landbrukspolitikken, men denne langsiktige strategien legges til side når den gjelder som mest: Jordbruksoppgjøret. Prioriteringen av kortsiktig skademinimering er ikke bare forskjellig fra, men i direkte motsetning til, en langsiktig strategi om å endre utviklingen. Bøndenes viktigste rolle i jordbruksavtalen blir derfor å akseptere og legitimere en landbrukspolitikk som fører til nedlagte gardsbruk, gjengroing, sentralisert matproduksjon, økt import og sterkt fallende inntekter. Dette er fullt ut forståelig: Bøndenes organisasjoner må slåss for sine medlemmer, og det er nødvendig å øke inntektene. Problemet er at den kortsiktige taktikken om å sikre nødvendig inntekt til bøndene innenfor dagens avtalesystem og maktforhold, spenner bein under en langsiktig strategi for å endre landbrukspolitikken.

Makt er sentralt for oppfatninger om hva som er handlingsrommet. I årets forhandlinger har bøndene akseptert en forestilling om at det realistiske er å kreve 10 øre økning per liter mjølk til bonden, på tross av at denne økningen er lavere enn forventa prisstigning. Bøndene krever altså realprisnedgang på sine produkter, basert på en forestilling om at de ikke kan få mer av inntektene sine fra prisen på produktene de lager. Det er altså ikke prisen på mjølk, kjøtt, korn, grønnsaker og andre produkter norske bønder lager som skal utgjøre inntektsgrunnlaget deres, men tilskuddene fra staten. Realprisene i jordbruket har falt opp mot 50 prosent siden 1980-tallet. Dette handler ikke om realisme, men om politikk og interesser. I 1975 mottok bonden ca. halvparten av inntekta si fra prisene på produktene og halvparten i form av tilskudd fra staten. I dag mottar bonden i snitt mer i tilskudd enn han har i arbeidsinntekt. Hvem taper og hvem tjener på denne «realismen»?

Leif Forsell er statens forhandlingsleder. Han påstår i media at bøndene har hatt 54 prosent inntektsvekst med den rødgrønne regjeringa. Dette er feil og mange er klar over det. Tallgrunnlaget baserer seg på en sammensausing av arbeidsinntekter, egenkapitalkostnader og skattefradrag i jordbruket, som kort fortalt er både inntekter, utgifter og skattetekniske ordninger. Fakta er at arbeidsinntekta per årsverk i jordbruket, altså inntektsgrunnlaget, er ca. 140.000 kr, og at den har ikke økt siden 1978. Statens forhandlingsleder kan imidlertid være trygg på ikke å bli avslørt i media av landbrukets organisasjoner. Forsell vet at bøndenes egne faglag er så fanga av systemet at de ikke bare aksepterer, men til og med bruker, statens tall om inntektsnivået i jordbruket som bevis når de skal vise til forhandlingsgevinst ovenfor egne medlemmer. Inntektsveksten er bare på papiret, men det duger for bondelederne og statens tallbruk får være i fred.

Under den rødgrønne regjeringa har faktisk ikke jordbrukets organisasjoner evnet å oppnå noe som helst i forhandlingene med staten, summen er null. Forhandlingsgevinsten, altså avstanden mellom statens krav og inngått avtale, og som faglagene skryter av å ha oppnådd på vegne av sine medlemmer, har på forhånd vært avgjort i regjeringens underutvalg. Forhandlingene har i realitetene vært et spill.

Når bøndene aksepterer maktforholdene, med motpartens tall og forestillinger om hva som er realistiske krav, er landbruket i realiteten tvunget til å slåss for inntektene på motpartens premisser. Med gjeldende maktforhold og avtalesystem blir nedlegging av gardsbruk måten å gjøre dette på, for å dele de fallende inntektene på færre. Spørsmålet er ikke hvordan verdiene i sektoren skal skapes og fordeles mellom de ulike interessene i matkjeden, men hvilke bønder som skal ut. Derfor krever bøndenes egne faglag ved årets jordbruksoppgjør at 1700 årsverk skal ut av næringa for å sikre inntektsgrunnlaget. Bøndene blir i dette forhandlingssystemet pådriver for nedlegging av norske gardsbruk. Når SSB på nyåret legger fram tall som vil vise at ca. 1000 gardsbruk har blitt lagt ned dette året, kommer bondelederne til å si i media at nedgangen er bekymringsfull og at politikerne må ta situasjonen i landbruket på alvor. At bøndene sjøl har krevd nedlegging av gardsbruk som inntektsstrategi, blir trolig ikke nevnt.

Makt er ikke noe man har, men noe man får. Spørsmålet er alltid hvor langt man skal gå i å akseptere motpartens premisser for å oppnå egne mål og interesser. For landbrukets del vil avtaleinngåelse med staten alltid innebære at resultatet blir bedre enn statens opprinnelige krav, men prisen som landbrukets egne faglag samtidig betaler er at de stiller seg bak en landbrukspolitikk som svekker mulighetene for framtidig kursendring. Dette er en løpende vurdering bøndenes egne faglag må ta. Kostnadene ved brudd med systemet på kort sikt, kan oppveies av gevinstene med å etablere en ny maktbalanse på lengre sikt.


dot


dot
E-post: maridalensvenner@mobilpost.no Maridalens Venner, Konvallveien 67, 2742 GRUA. Telefon 90 68 41 45
Ansvarlig redaktør: Tor Øystein Olsen. Støtt Maridalens Venners arbeid - kontonr. 0530 58 56349