Maridalens Venner - landskap i Maridalen
   
Hjem

   
Om Maridalens Venner

   
Bli medlem

   
Kulturlandskap
      
Kulturmark
      
Slåttemark
      
Artslister
      
Kart
      
Gårder
      
Kulturminner
      
Kulturhistorie
      
Naturgrunnlag
      
Forvaltningsplanen
      
Ferdselsveiplan
      
Stedsnavninnsamling
      
Rapporter

   
Kulturarrangementer

   
Maridalsspillet

   
Skjøtsel
      
Slåttemark
      
Beitemark
      
Kulturminner
      
Lærebøker

   
Vandringer

   
Kultur- og naturstier

   
Skar leir

   
Slåttemyra

   
Årbøker

   
Markaloven


   
Media

   
Ord og uttrykk

   
Lenker
Hjem > Jordbrukspolitikk >  Hva skal bonden leve av?
Klassekampen 28. september 2012

Hva skal bonden leve av?

Av Svenn Arne Lie, Klassekampen 28. september 2012

De folkene som nå lager ramaskrik over at tollvernet øker slik at markedsinntektene i jordbruket kan øke, er de samme som vil kutte i statens overføringer til jordbruket. Dette er paradoksalt, for hvis det både skal kuttes i råvarepris og i tilskudd – hvor skal bøndene få sine inntekter fra da?

Landbruksdebatten i Norge bygger på myter, misforståelser og feilaktig informasjon. Debatten om tollvernet er et område som nå vekker enorme reaksjoner, uten at det ligger særlig mye fakta i bunn om hva som er tollvernets funksjon.

Vinklingen er forutsigbar: Forbrukerne betaler prisen og maten blir enda dyrere. I debatten framstilles det som at Stortinget skal ta penger fra skattebetalerne og gi til jordbruket gjennom å «øke tollvernet». Det lages også forestillinger om at tollvernet er en ekstraavgift påført oss forbrukere for maten vi kjøper i Norge, slik blant annet direktør i Norsk institutt for landbruksforskning (Nilf) Ivar Pettersen hevder i Aftenposten (21. september). Fakta er at staten får økte inntekter ved at tollinntektene økes, og at tollvernet er like lite en ekstraavgift på norsk mat som norske lønninger er en ekstra­avgift på norske arbeidsgivere.

Det er også et faktum at nordmenn aldri før har brukt en mindre andel av sin inntekt på mat, om lag elleve prosent, og det har vært en sterk vekst i disponibel realinntektsvekst de siste femten årene. Inntektene øker men matprisene faller, og bøndene får stadig dårligere betalt for det de produserer. Bonden fikk om lag dobbelt så mye per liter mjølk for 30 år siden som han/hun får i dag. Det samme gjelder kilopriser for de fleste kjøttslag, grønnsaker, frukt og korn. Bøndene ender opp med å selge råvarene til en pris som er lavere enn produksjonskostnadene. Samtidig klages det over ulønnsomme bønder og at de er parasitter med sugerør ned i statskassa.

Matproduksjon er ikke dugnad eller hobby – det er nærings­virksomhet. Spørsmålet om tollvernets rolle og funksjon handler grunnleggende sett om vi skal ha matproduksjon i Norge. Hvis vi ønsker at de norske arealene skal brukes til matproduksjon, må vi erkjenne at dette ikke kan eller bør skje hvis det ikke er mulig å hente en økonomisk gevinst for dette arbeidet. Om dette lønner seg, og hvordan det gjøres lønnsomt, avhenger av hvilke politiske virkemidler som brukes for å oppnå samfunnspolitiske målsettinger. Akkurat som alle andre land kan produsere mat billigere enn Norge, har de også tilgang på billigere leger, Nilf-direktører, økonomer, journalister og Trygve Hegnarer.

Norske lønnsarbeidere har nasjonale lønns- og tariffavtaler som regulerer arbeids og lønnsvilkår i Norge. Dette er et resultat av aktive politiske avveininger forankret i interessemotsetninger og makt. Dette er avtaler som journalister, rørleggere, lærere, økonomiprofessorer, kioskmedarbeidere, rådgivere, leger, sykepleiere og mekanikere og mange andre nyter godt av når deres lønn skal utbetales fra arbeidsgiver. De skal ikke sammenlignes med lønn for samme arbeid i Litauen, men med det nasjonale kostnads­nivået i Norge. Dette er krevende og det er et svært sterkt press mot det norske lønnsnivået når lønnsnivået i omkringliggende land er lavere.

Det ville ikke vært særlig populært å sette lønna til økonomi­professorene på Blindern ut fra det som er den internasjonale markedsprisen på økonomi­professorer, for så i neste omgang si at de har godt av litt konkurranse og omstilling. Men når denne debatten kommer til jordbruket er det av en eller annen merkelig grunn annerledes. Norske matvarer og bondeinntekter sammenlignes med matpriser og bondeinntekter i land med helt andre kostnads- og lønnsforhold.

Skytset rettes mot tollvernet, som framstilles som en særnorsk ordning for å beskytte velfødde bønder. Dette er tull. I jordbruket har tollvernet samme funksjon som nasjonale lønns- og tariffavtaler har for lønnsfastsettelsen i arbeidslivet. Det skal sikre produktpriser (nivå og utvikling) i tråd med det nasjonale kostnadsnivået, ikke med internasjonale priser. Fordi: Mjølk koster ikke mindre i Litauen fordi norske bønder er ineffektive, men fordi kostnadsnivået i Norge er høyere.

Da er vi framme ved det interessante: Hva skal være jordbrukets inntektsgrunnlag? Norske bønder har to inntekts­kilder: Markedsinntekter fra salg av produktene sine og overføringer fra staten. Markedsinntektene er om lag 26 milliarder kroner årlig. Tross inflasjon og volumøkning, men på grunn av et sterkt råvareprisfall, har ikke markedsinntektene økt siden 1990.

Kostnadene i sektoren er 25 milliarder kroner, altså om lag like høye som produksjons­inntektene. Årlige overføringer fra staten er på 13 milliarder kroner. Hver bonde mottar i snitt mer i overføringer fra staten enn han/hun tar ut i inntekt. Arbeidsinntekt per årsverk er om lag 150 000 kroner. Trenger virkelig det norske jordbruket mindre inntekter fra markedet og å bli mer avhengige av å få sine inntekter i form av overføringer fra staten?

Denne landbrukspolitikken har løsrevet pris og produksjon fra markedet, og har gjort bøndene avhengige av tilskudd, og samtidig fattige, fordi de selger råvarene sine til en pris som er lavere enn produksjonskostnad. Og hvem er det som egentlig nyter godt av denne politikken? Tilgang på kunstig lave råvarepriser har sikret milliardprofitter i matindustrien og dagligvare­kjedene. En enorm maktkonsentrasjon har gitt en sterk pris­konkurranse om standardiserte industriprodukter i matindustrien og dagligvareleddet - dette er hovedgrunnen til dårlig kvalitet og utvalg i butikkene. Ikke tollvernet.

Tollvernet er verktøy for å oppnå markedsinntekter i jordbruket, slik at bøndene får mer av sin inntekt i form av salg av det de produserer og mindre i form av tilskudd. Hvis de rødgrønne er så redd for forbrukernes reaksjoner på økte matpriser, kan de ekstrainntektene staten tar inn i form av økt toll for eksempel brukes til å senke matmomsen.


dot


dot
E-post: maridalensvenner@mobilpost.no Maridalens Venner, Konvallveien 67, 2742 GRUA. Telefon 90 68 41 45
Ansvarlig redaktør: Tor Øystein Olsen. Støtt Maridalens Venners arbeid - kontonr. 0530 58 56349