Maridalens Venner - landskap i Maridalen
   
Hjem

   
Om Maridalens Venner

   
Bli medlem

   
Kulturlandskap
      
Kulturmark
      
Slåttemark
      
Artslister
      
Kart
      
Gårder
      
Kulturminner
      
Kulturhistorie
      
Naturgrunnlag
      
Forvaltningsplanen
      
Ferdselsveiplan
      
Stedsnavninnsamling
      
Rapporter

   
Kulturarrangementer

   
Maridalsspillet

   
Skjøtsel
      
Slåttemark
      
Beitemark
      
Kulturminner
      
Lærebøker

   
Vandringer

   
Kultur- og naturstier


   
Slåttemyra

   
Årbøker

   
Markaloven

   
Jordbrukspolitikk

   
Media

   
Ord og uttrykk

   
Lenker
Hjem > Skar leir >  Historien om Skar kruttverk

Historien om Skar kruttverk

Av Rolf Rasch-Engh, fra "Kom til den fagre Maridal", 1972

Forsvaret har et etablissement langt oppe i Maridalen, nord for gården Skar. Ved hovedporten like utenfor vakten finnes et stort orienteringsskilt som forteller om den militære virksomhet som foregår på leirområdet. Her kan vi lese «Den våpentekniske bataljon» og «Forsvarets fellessamband». Men stedets historie i forsvarets tjeneste begynner lenge før disse to avdelinger begynte å sette sitt preg på området. Vi må gå helt tilbake til 1861 da et privat kruttverk ved Skar med omliggende terreng ble forpaktet av landmilitæretaten. Innkjøpt ble det i 1863 og deretter bygget om til militært bruk. Det er historien og miljøet til dette Skars Kruttverk eller Statens Kruttverk som det senere skulle hete, vi i det følgende skal konsentrere oss om.

Den type av krutt som Skar for det meste kom til å produsere er den som vi idag vil kalle for sortkrutt. Kruttet her besto av salpeter, svovel og kull. Blandingen kunne bestå av 75 deler salpeter, 12,5 deler svovel og 12,5 deler kull. Typen av kruttet kalles også salpeter-krutt, og var til omtrent 1880–90 faktisk den eneste kruttsorten. Den ble da avløst av såkalt røksvakt krutt, men sortkruttet blir enda i våre dager fremstilt til bruk i eldre jaktgeværer (hagler), salutt- og hvalkanoner. Ved militærteknikkens utvikling i 2. halvdel av 1800-årene, ble det stilt større og større krav til kruttet. Taktisk sett var det uheldig med all røken fra sortkruttet – for omkring 50 % av kruttvekten er faste stoffer, røk og slam. Derfor måtte sprengladningen i prosektilene, bli avløst av moderne, eksplosive sprengstoffer. I sortkruttet var det nødvendig med en blanding av et oksygenrikt stoff (salpeter) og en eller flere brennbare stoffer og kull. Det røksvake kruttet derimot er en kjemisk forbindelse mellom salpetersyre og et organisk stoff. Felles for alle kruttsortene er at de må inneholde nok oksygen til forbrenningen som vil foregå i et lukket rom uten lufttilgang – i våpenets laderom. Det ble også til at kruttet fikk forskjellig sammnensetning og dimensjonering etter den våpentype det skulle anvendes i, jo større våpen, dess større kruttkorn. Årsaken til dette er at forbrenningshastigheten stiger med overflaten av kruttkornene. I en kanon ville da det finkornete kruttet eksplodere eller forbrenne alt for hurtig.

Fabrikasjonen av krutt foregikk i «kruttmøller». På grunn av mølledriftens store utbredelse på 1700-tallet, fikk møllebenevnelsen en utvidet betydning som alminnelig betegnelse for virksomheter med maskinell innretning særlig for knusing, maling, hamring og pressing. Derfor er det at de gamle stedene hvor det ble fabrikert krutt ble kalt for kruttmøller. Jeg vil i denne oppsatsen bruke betegnelsen kruttverk om Skar.

Etter at bestanddelene som skulle bli krutt var renset og avveiet, ble de blandet og pulverisert i en rulletønne. Massen ble så tilsatt litt vann og presset eller valset til en hard «kake», som så ble slått i stykker til korn. Kornene ble derpå sortert gjennom sikter som var plassert under hverandre og hadde huller av bestemte størrelser for minekrutt, kanonkrutt, geværkrutt (muskett), riflekrutt og melkrutt. Så ble kruttet polert i rulletønner og derpå tørket. Etter tørkingen fulgte avstøving av kruttet. Til slutt ble det pakket i eketønner som rommet 100 pund, det vil si ca. 50kg.

Fremstillingen av krutt er en gammel virksomhet i Norge. I omegnen av Christiania har den blitt drevet – om enn med avbrytelser – i flere hundre år. Christian II har hatt kruttverk i Norge, trolig her på østlandsområdet. Den 27. juli 1589 fikk lensherren på Akershus, Axel Gyldenstjerne, befaling til å anta kruttmakeren Paul Baumgarten som den gang var i Oslo, til «bøsse-skytter», hvis han viser seg å være dyktig i sitt håndverk. (note1) Foruten å ha oppsyn med slottets kruttbeholdning skulle han «for Betaling syde Salpeter og gjøre Krud, Riget til bedste, saa meget han meest afstedkomme kan». I 1593 blir han artillerimester på Akershus, han får da tilsynet med festning og våpen, så Baumgarten må uten tvil ha vist seg å være dyktig i arbeidet. Det vi legger merke til er at fremstillingen av krutt har nærmest blitt drevet som et håndverk. Det var da heller ikke mye utstyr man hadde til rådighet. En inventarfortegnelse fra 1601 forteller om en stor kjele til å rense salpeteret, 3 andre kjeler til kruttarbeidet, 3 koppermortere med 8 stempler, 2 spånsold og 2 hårsikter. (note 2)

Salpetertilvirkningen kom først i gang i Akershus len, senere også i andre deler av landet. I 1626 får 3 menn fra Bergen bevilling til å opprette en kruttmølle på Alvøen, som med dette blir et av de eldste eksisterende industrianlegg i Norge, om enn produksjonen i dag er en annen – nemlig papir. (note 3)

Valg av sted for kruttverket på Skar, skyldes ønsket om å nyttiggjøre seg elvevannet som drivkraft. Men alt i 1630–31 blir det for statens regning bygget salpeterhus og kruttmølle med «al dets Tilbehøring udi Akers Ælf». Vannet må ha vært drivkratten for kruttmøllen. Fra elva bygget man renner for vannet til salpeterhuset og det ble også anskaffet mortere, kjeler, kar, stamper o.l. Det hele med oppføring av de to hus skal ha kostet 144 riksdaler.

I 1664 fikk en zahlkommissær Fredrik Brämer monopol i Norge på å fremstille det kruttet som militæretaten trengte. Det som for oss i dag er artig i dette privilegiebrevet, er den underlige måten salpeteret ble skaffet til veie på. Salpeteret ble fremstilt ved en gjæringsprosess av en kompostblanding av jord og gjødsel. Brämer fikk derfor rett til å fjerne fjøs og stall hos bøndene fordi jorda under disse husene egnet seg til salpeterfremstillingen. Men utgravingen måtte skje til en tid som var beleilig for bøndene og at gjenfyllingen ble bekostet av «salpeterjegerne» slik at ingen skade ble unødvendig påført brukerne.

Admiralitetsråd Gerhard Treschow, han som bygger og bor i den staslige Fred. Olsens gt. 2, driver omkring 1700 kruttmølle på sin gård Bjølsen. I 1749 søker en justisråd Poul Lachmann Vogt om å få lov til å opprette et kruttverk på sin eiendom Hvitebjørn (Ljan). I sin ansøkning bemerker Vogt at det den gang bare fins to kruttverk i Norge – på Kongsberg og ved Bergen. Disse to kunne da heller ikke dekke landets behov. Vogt får tillatelse til verket 8. desember 1749. Meningen var at produksjonen skulle være 2500 centner (1 centner = 42,5 kg) krutt om året. Kruttverket ble også drevet med overskudd som svarte seg økonomisk. Produksjonen ble aldri det som var påtenkt. To ganger sprang også verket i lufta, og begge ganger omkom arbeidere. I 1817 oppgis produksjonen å være 300 centner årlig med 4 arbeidere. Ti år senere heter det at driften de siste år har ligget nede på grunn av dårlig avsetning. Etter Vogt ble Peder Holter eier, (Stubljan), fra 1799 generalveimester Lars Ingier, og fra 1828 Marius- og Helle Ingier. Kruttverket ble enda i 1830-årene drevet enkelte ganger, men produksjonen må ha vært meget liten. (note 4)

Under foreningstiden med Danmark fikk hæren krutt fra Frederiksverk på Sjælland, fra Kongsberg sølvverks kruttmølle og ca. 300 centner fra det nevnte kruttverket Hvitebjørn ved Ljan, – men dette kruttet måtte først sendes til Frederiksverk og så tilbake til Norge! Etter 1814 ble kruttet dels levert fra Kongsberg og dels fra private kruttverk. Alvøens kruttverk var leverandør av krutt til Vestlandet og Trøndelag. (note 5)

Kruttet så vel fra Kongsberg som fra private kruttverk var av høyst varierende kvalitet. Dette kunne føre til ulykker med tragisk utgang som da en kanon sprang ombord på korvetten Nornen i 1856. Det ble fra de militære sjefer stadig klaget over at kruttet (ammunisjonen) var «slet, gammel, uens, taalte ikke Opbevaring». (note 6)

I 1846 ble det utferdiget en instruks som skulle følges ved fabrikasjon av krutt for «landmilitæretaten», etter at en lektor Thaulow hadde analysert kruttet fra Kongsberg og funnet at blandingsforholdet ikke alltid var det samme, at bestanddelene ikke var tilstrekkelig renset og kullpartiklene ikke tilstrekkelig brent. (note 7)

Det forskriftsmessige blandingsforhold var – 75 deler salpeter, 12 deler svovel og 13 deler kull. Salpeteret skulle være renset og fritt for kjøkkensalt, svovelet renset (stangsvovel, ikke svovelblomme). Kull skulle lages av 1–2 tommer tykke hasselgrener av 2 år gammel hugst. Grenene skulle brennes i jernsylinder, men ikke mer om gangen enn at det kunne brukes opp innen 24 timer. Pulverisering og blanding foregikk i store rulletønner med metallkuler. Kaker av 9 mm tykkelse skulle sammenpresses til kaker av 2 mm tykkelse. De lufttørkete kakene skulle så brytes til korn og sorteres i sikter med huller av følgende diametre: For det groveste kanonkrutt, sikter i pergament 2,5 mm, i metall 2,1 mm. For det fineste kanonkrutt var siktene henholdsvis 1,4 min og 1,2 mm. Samme siktestørrelser ble også brukt for det groveste muskettkrutt. For det fineste muskettkrutt ble det benyttet sikter med 0,6 mm og 0,5 mm huller. Poleringen av kruttet som skulle gjøres etterpå, sier instruksen at den ikke måtte foretas i blytekte tønner. (note 8)

Når kruttet var ferdig tilvirket, skulle styrken av militæretatens krutt prøves. Langt tilbake brukte man den såkalte stangprøve eller «dupprøve». (note 9) Det vil si at man ladet en uthulet lang stang med en bestemt mengde krutt. Oppå ble satt en bestemt dupp av ek. Duppen skulle så kastes i været, 25–31 m, som kunne leses av på en stang. Senere kom i bruk prøvemortere. Og av disse finnes bevart på Hærmuseet, Akershus, to typer – en 60 punds morter modell 1766 (note 10) og en 10 punds modell 1820. (note 11) I slutten av 1820-årene ble det foretatt sammenlignende prøver mellom disse prøvemortere med flere sorter krutt. Prøvene ga forskjellige resultater, og man kom derfor fortsatt mange ganger til å benytte «dupprøven». I slutten av 1850-årene kom en kommisjon som vi kjenner under navn av «Kruttkommisjonen» i virksomhet. (note 12) Den skulle gjennomgå og klassifisere kruttbeholdningene. Til hjelp for å finne styrken av kruttet hadde kommisjonen en ny fransk prøvemorter, og for å måle utgangshastigheten en «ballistisk geværpendel» fra Lüttich. (note 13) Kruttkommisjonens resultater viser at morteren som kruttprøver alene ikke kunne gi noe fullgodt svar. En kruttsort kunne vise seg bra i morteren, men kunne vise seg mindre heldig i håndskytevåpen og skyts med lengre løp enn en morter. Det er kruttets langsommere – eller hurtigere forbrenning i de forskjellige typer skytevåpen som spiller inn. Man konkluderte med at nytt krutt minst burde få en kastevidde på 220 m av prøvemorteren. (note 11)

Kommisjonen kom tilslutt med forslag om klassifikasjon og fremtidig benyttelse av kruttbeholdningene, om fordringer som burde stilles til nytt krutt, forslag til bestemmelser om mottaking og prøve av krutt, om laboratorieprøver (kornenes vekt, hårdhetsprøve, kubisk vekst), om bruken av prøvemorter og ballistisk pendel og om mottagelse av krutt-tønner. – Kommisjonen sa også at på grunn av den usikkerhet og tilfeldighet som rådde ved kruttfabrikasjon, var det ansett nødvendig at militæretaten fikk sitt eget kruttverk under kontroll av egne offiserer.

Jeg har nevnt sprengningsulykken ombord på korvetten Nornen ved Horten i 1856 da en 30 punds kanon sprang, men dette var ikke den eneste. I 1859 sprang en 12 punds kulekanon under en brigadesamling ved Øren utenfor Fredrikstad og året etter, i 1860, sprang en kanon på Akershus. Tidligere, i 1833, hadde en 18 punds kanon blitt sprengt under en oppvisning hvor kronprins Osear var til stede, og i 1843 sprang en kanon av samme størrelse enda en gang. Da det ble undersøkt hva som kunne ha vært årsaken til disse kanonsprengninger, viste det seg at det utelukkende skyldes kruttets skiftende kvalitet.

Et privat kruttverk ved Skar i Maridalen med omliggende terreng ble så forpaktet av de militære i 1861. Ønsket om å få krutt som militæretaten kunne stole på i en hver situasjon og at landet kunne stå på egne ben, nærmest ble selvforsynt med hensyn til kruttfabrikasjon, førte til at Skar Kruttverk kom på statens hender. (note 15) Ved utgangen av 1860 hadde Norge fra 1856 og i en 5 års periode innført 40 333 pund krutt, dette var en økning på nesten 100 % fra perioden 1851–1855. Riktignok hadde Norge utført 7 364 pund krutt i 1859 og 7 330 pund i 1860, men denne utførselen gikk til Sverige, så landets økonomiske tilstand ble neppe vesentlig bedret. Landets væpnete styrker var derfor avhengig av import fra utlandet, med de ulemper fremmed ammunisjon ville skape i norsk skyts. Ser vi så på tallene for inn- og utførsel av krutt i 1860-årene, så innførte Norge i 1863 13 985 pund krutt og patroner mens utførselen var 36 405 pund. Året etter i 1864 ser det ut som Norge har magasinert ammunisjon, uten tvil er årsaken Den dansk-tyske krig, importen var 39 127 pund mens eksporten er kommet ned i 5 455 pund. (note 16)

Skar Kruttverk var da militæretaten overtok som forpakter, ikke noe gammelt kruttverk. Det omtales først i Amtmennenes 5-årsberetninger (perioden 1856–1860) i 1860. Det mangler da også oppgave over produksjon og antall ansatte i amtmannens beretninger. Men i militære arkiver finner vi at de militære har fulgt nøye med i de private kruttverks produksjon. De sier at i prøvedriften i slutten av 1850-årene produserte Skar gjennomsnittlig 120 til 130 centner krutt i måneden. Den militære virksomhet ved Skar begynner 28. august 1861, men første levering av krutt finner sted den 24. mai 1862. I årene 1862 til 1865 er 1 bestyrer og 14 arbeidere knyttet til verket og produksjonen er 3 137 centner (156 850 kg) krutt. Fabrikken har siden starten hatt en regelmessig årlig driftstid fra 7–8 måneder. (note 17)

Det kruttverk staten forpaktet fra 1861, var opprinnelig et interessentskap startet i 1854. Det bestod da av oberstløytnant Ingwald M. Smith, kasserer Jørgen Henrik Gjerdrum, kjøpmann O. Sølvfest Gjerdrum og gårdbruker Henrik Pay. Disse skulle da også selge hele fabrikken etter at staten hadde sittet to år som forpakter den 31. juli 1863 for 8000 spd. Med i kjøpet fulgte bygninger, 20 mål grunn og vannfall. Senere ble Skars areal hele 217 mål, fordelt på 89 mål innmark og 128 mål utmark ved kjøp av deler av gårdene Skar og Holset i 1874. (note 17)

Når en skal skrive om Skar Kruttverk og sitter med pakker av brev og verkets kopibøker, slår det en at ut fra disse «tørre kilder» som i dag er tilgjengelig i Riksarkivet, møter vi livets gang på Skar. – Det er regnskap som skal godkjennes, det er penger som skal anvises. Det er råvarer som skal kjøres fram til verket, det er leveringer av ferdig produksjon til forskjellige militære avdelinger og marinen. Vi møter problemene med forsendelsen av kruttet – ansvaret for mennesker og omgivelser. Det er laboratorieprøver og prøvesprengning av kruttet – reglement og instruks skal følges. Andre militære gjøremål kommer også inn i bildet, produksjon av utstyr for artilleriet og andre avdelinger. Det er militære beordringer for kruttverkets offiserer. Gjennom ordrer og befalinger møter vi også artilleriets høyeste sjefer. Det er også alle dem som gjennom tidene har hatt sitt daglige arbeide på Skar – i kruttmølle, i stampe eller i verksted. Andre igjen arbeider bare i kortere tid for å tjene sikkert noen hardt trengte skillinger.

Skars Kruttverks første bestyrer var artillerikaptein Christian Krebs Frølich. Han får fast ansettelse ved kongelig resolusjon av 19. desember 1863, men er alt fra den 20. august 1861 beordret som sjef for Kruttverket. Hans årlige lønn var fra samme tid 800 spd. Foruten bestyreren var det i de første driftsår en arbeidsformann og 11 arbeidere knyttet til verket. Fra 1864 har en fyrverker og delvis også en assistent for bestyreren vært fast ved anlegget. Note 18) Antallet av arbeidere har vekslet noe, fra 10 i 1862 til 15 i 1880 og tilbake til 11 i 1885, så økning til 24 i 1890, men i 1895 er antallet 20 i 1898 (siste driftsåret) 11. (note 19a)

Arbeidslønningene – avrundet – utgjorde 9.600.- kr. i 1885, 10.000.- kr. i 1889, 12.800.- kr, i 1890 og 14.800.- kr. i 1895. (note 19b)

Sersjant H. Nielsen ble ansatt som fyrverker fra 29. januar 1864. I april 1866 får kaptein Frølich ordre om tjeneste ved 1. artilleri bataljons ekserserskole som forstander. Premierløytnant Gløersen som året før hadde blitt Frølichs assistent, blir fungerende bestyrer under Frølichs fravær. Løytnant Gløersen kommer igjen til Skar i 1869 som midlertidig bestyrer mens kaptein Frølich har permisjon. Fra januar 1871 blir Gløersen fast assistent på Skar Kruttverk og fra 16/4 1872 blir premierløytnant Hans August Gløersen utnevnt til Skars nye sjef. (note 20)

Kaptein Christian Samuel Krebs Frølich, som kom til å stå for utbyggingen av Skar Kruttverk til militært formål, var født i 1826. Han blir offiser i 1848 og får kapteins ansiennitet tidlig i 1861. Etter han forlater Skar i 1872 blir han sjef for 6. batteri. I 1879 blir han utnevnt til oberstløytnant og sjef for 5. bataljon. Egentlig skulle bopelen nå være Kristiansand, men fra 1883 blir han fungerende kommandant på Oscarsborg. Til oberst blir han utnevnt i 1889, samtidig som han blir virkelig kommandant på Oscarsborg. (note 21) Frølich døde i 1895. Hans August Gløersen som etterfulgte Frølich som sjef på Skar var født i 1837, offiser fra 1859. Kaptein blir han i 1876. Avlønning for Gløersen var 3200 kr. årlig, hvis bestyreren var kaptein, 2600 kr. hvis han var løytnant. Gløersen får også et personlig tillegg på 640 kr. som fra 1887 blir høynet til 800 kr. (note 22) Det er i Gløersens tid at nye måter i fabrikasjon av krutt kommer i bruk og at virksomheten på Skar utvides til også andre militære gjøremål.

Den 1/1 1889 blir Skars siste direktør utnevnt. Det er artillerikaptein Wilhelm H. Færden som var født i 1852. Han ble offiser i 1872 og studerte realfag ved Universitetet fra 1880—83. I Færdens tid var Kruttverkets produksjon på det høyeste, men Færden fikk også ordre om å innstille virksomheten. Han fratrer som direktør for Skar Kruttverk i 1897. Følger vi hans senere karriere blir Færden både oberstløytnant og oberst for feltartilleriregiment nr. 1 (1911–1917). I årene 1897–1901 er Færden også ordfører i Aker. Som direktør var gasjen 4000 kr., mens Færdens assistent, kaptein Anders Gulbrandsen Lunder, hadde 3200 kr. årlig. (note 22)

Kaptein G. A. Lunder som blir assistent fra samme tid som Færden, var født i 1857 og offiser fra 1879. Han blir i 1897 utnevnt til direktør for daværende Rødfoss patronfabrikk, senere Raufoss ammunisjonsfabrikk, og kom til å bygge ut denne til Oplands største industribedrift. I en kort tid under kaptein Gløersen hadde løytnant Otto Linthoe virket som assistent på Skar. Han blir senere (1897) oberstløytnant og direktør for Artilleriets hovedverksteder og laboratorier på Akershus.

Etter at kaptein Færden avgikk, hadde kaptein Eistein Gabriel Wang sitt virke på Skar. Under hans ledelse blir de siste kvanta med krutt produsert, anlegget deretter nedlagt og maskiner og utstyr overført til Raufoss.

Når det gjelder fyrverkere og arbeidsformenn er det skifte i stillingene oftere. Noen er på Skar for kortere tid, mens andre har sitt virke her gjennom en årrekke. Felles for alle er at de er underbefal avgitt fra artilleribrigaden. Vi kan nevne noen av dem som hadde sitt virke lenge på Skar – sersjant H. Nielsen (1862–1873), stukkjunker S. Horn, sersjant Per Kristiansen (1873–1892) og stukkjunker Hundere.

Driften av Statens Kruttverk lå under Generalfelttøymesteren som i denne tiden også var sjefen for artilleriet. Som daglig leder med ansvaret for driften ved Kruttfabrikken var først en bestyrer. Han skulle sørge for bygninger, at beholdningene var tilstede og i orden og han skulle til en hver tid avlegge bestemte regnskaper. Graden var kaptein eller løytnant i artilleribrigaden. Senere ble tittelen direktør, og han fikk en assistent, kaptein eller løytnant i artilleribrigaden, som skulle være direktøren behjelpelig med hensyn til bestyrelsen. Under disse kom en formann, underoffiser i artilleribrigaden som skulle være behjelpelig både med driften av kruttfabrikasjonen og kontorforretningene. (note 23)

Første levering av krutt fra Skar Kruttverk fant som nevnt sted 24. mai 1862. Leveringen gikk i sin helhet til marinen. Marinen kom i stor grad til å benytte seg av Skar Kruttverks produksjon. Skikken var den gang at Marinen fra Carl Johans Vern, sendte sine egne råmaterialer til Artilleriets hovedarsenal, for å få produsert nødvendig krutt. For eks, får Skar 1. mai 1866 melding fra Hovedarsenalet om at det har mottatt fra Carl Johans Vern 275 centner salpeter og 25 centner svovel. Kruttverket får så ordre om å hente råmaterialet ved Arsenalet. (note 24)

Det hørte med til bestyrerens plikter å sette opp budsjett for kommende arbeidsår. Her måtte det tas med hva som skulle kjøpes inn av råmaterialer og så regne ut hvor store kvanta krutt Verket så seg i stand å produsere. Prisen på råmaterialene holdt seg noenlunde konstant. I 1886 kostet svovel kr. 11,73 pr. 100 kg, og salpeteret kr. 34,45 pr. 100 kg.

I 1866 ble Skar ombygget og nytt utstyr innkjøpt for 4800 spd. Åtte år senere, i 1874 blir det bevilget 2500 spd. til å lage en skytebane ved Skar Kruttverk. Det vil si at Skar selv kunne prøve krutt-typen i Hærens 8,4 cm feltkanoner og Marinens 12 cm bakladekanon. Ellers skjedde alle skyte- og sprengningsforsøk med grovere skyts og krutt-typer fra Oscarsborg festning. Her hadde også Skar Kruttverk sine egne bygninger.

Et kart fra 1876 viser Skar Kruttverks utnyttelse av arealet. Her finner vi skytebanen fra 1874, forskjellige typer av skur, sats- og siktehus, polerhus, valsehus, pulveriseringshus, presselokale, veiebod, svovelhus, badehus for svovel, lokaler for turbiner, en på 25 bk, to på 5 hk, og en 18 bk, (noen av de første i landet), arbeiderbolig, kontor- og laboratoriebygning, kjøkken, forskjellige magasiner og verksteder, underoffisersbolig, assistentbolig og bestyrerbolig. – Kruttverket hadde alt i 1875 fått en slik posisjon innen militæretaten at fra det året ble det en årviss foreteelse at artilleriets underoffisersskole besøkte Skar. (note 24)

Skar Kruttverk kom ikke som navnet skulle tyde på bare til å produsere krutt. Flere andre viktige militære aktiviteter ble lagt til Skar. I inventarfortegnelsene finner vi komplett utstyr for messing- og kobberhylseproduksjon til patroner. Ladeapparater for alle typer av patroner i bruk i forsvaret, fra den minste revolverammunisjon til de største kardusene. Men artig er det å se at det fantes et børsemakerverksted på Skar Kruttverk som kunne lage alle hærens håndvåpen. Et sadelmakerverksted ble også innrettet. Her bestod produksjonen for det meste av balger og sadelovertrekk. Sabelbajonettbalgene for Remingtongeværene ble laget ved hjelp av blokker. Prisen for sabelbajonettbalg var kr. 2,50. Revolverfuturaler ble også laget på Skar. Hærens modell for menige kostet 2 kr., mens Postvesenets kr. 9,50, for offiserenes og underoffiserenes revolverfuturaler var prisen henholdsvis 5 kr. og 4 kr. I 1893 ble også en del Krags kavalerisabler av modell 1888 skjeftet på Skar Kruttverk. Ellers kan det nevnes at kavaleriets geheng ble laget her. (note 24)

Fra 1. januar 1898 bestemte Staten at kruttverket på Skar skulle innstille kruttproduksjonen. Beveggrunnen for Staten til å avvikle en lønnsom virksomhet var innføringen av en ny krutt-type og strategiske forholdsregler. Krutt-typen var det røksvake kruttet. Basis for alle røksvake krutt er en eller annen form av nitrert cellulose.

Det tok lang tid å komme fram til det røksvake kruttet. De første forsøk begynner i Nancy i Frankrike i 1833 og slutter kan en si i 1886 da en professor Vieille lyktes med å fremstille røksvakt krutt av nitrocellulose. To år senere får Alfred Nobel patent på sitt krutt «ballistitt», en blanding av nitroglyserin og nitrocellulose. Vi skal ikke komme inn på hvordan det røksvake kruttet blir fremstillet. Men vi må nevne at over hele verden begynte nå en heftig diskusjon om hvilken krutt-type var den beste – nitroglyserin- eller nitrocellulosekrutt. I Norge var militæretaten i 1889 blitt interessert i røksvakt krutt. En kommisjon behandlet da spørsmålet om kaliber for håndvåpen, og gjorde forsøk med en 7,5 mm Nagant revolver. I revolveren ble forsøkt sortkrutt fra Skar og et belgisk krutt, trolig nitrocellulose. (note 25) Kommisjonen sier i sin rapport at det nye kruttet hadde gitt lovende resultater. I 1890 blir det gjort forsøk i 8 mm og 11,15 mm geværer med Skars sortkrutt og «Nobels ballistitt» fra Engene. I Norge hadde fabrikken på Engene produksjonsretten til Alfred Nobels patenter. (note 26) For å få avgjort spørsmålet om beste krutt-type oppnevnte Generalfelttøymesteren i 1892 en kruttkommisjon hvor blant annet direktøren for Skar Kruttverk var medlem. I 1893 utarbeidet kaptein Færden et forslag om ombygging av Skar til produksjon av nitrocellulosekrutt. Overslaget lød på 90.000 kr. Råvarene måtte kjøpes i Troisdorf til en pris av kr. 4,50 pr. kg. Produksjon ble satt til ca. 200 kg pr. dag. Skulle Skar bygges om til en fabrikk som kunne produsere nitroglyserinkrutt, måtte fabrikasjonen legges på et annet sted enn Skar! Oslo kommune hadde protestert mot fabrikasjon av nitroglyserinkrutt på Skar på grunn av forurensning av Mandalsvannet! Forslaget ble henlagt på grunn av at det var under overveielse å nedlegge Skar og flytte kruttverket lenger inn i landet. (note 27)

I 1894 kjøpte Staten Rødfoss fyrstikkfabrikk på Vestre Toten. Tanken var at militæretatens hovedbeholdninger, de viktigste verksteder og fabrikker skulle komme til et sikrere sted enn Kristiania i tilfelle krig. Grunnen til at Raufoss ble utpekt som det mest passende sted, var den gunstige strategiske beliggenheten, godt dekket mot overrumpling utenfra, sentral beliggenhet i landet og med gunstige distribusjonsmuligheter når den bevilgete Nordbanen med forlengelse Gjøvik-Lillehammer ble bygget. På Raufoss ble det nå etablert en virksomhet som skulle omfatte all tilvirkning av ammunisjon i Norge. (note 28)

Men ikke alle var like begeistret for at Skar Kruttverk skulle innstille produksjonen fra 1. januar 1898. Generalfelttøymesteren, oberst Ole Herman Krag (en av konstruktørene til Krag-Jørgensens 6,5 mm gevær) sier at det er utilrådelig å stanse driften da ingen reservebeholdning fantes av sprengladningskrutt. Til 28 cm festningskanoner manglet det også 10 000 kg brunkrutt. Til å rette denne alvorlige mangelen ber Krag om at det etter 1. januar 1898 blir bevilget midler til denne nødvendige produksjonen. For å produsere det nødvendige kvanta med krutt trenger man 70 arbeidsdager eller 3 mnd. Bevilgningen blir gitt og kruttet fabrikert under oppsyn av artillerikaptein Wang. Det viste seg at det var billigere for militæretaten å produsere dette kruttet på Skar enn om det priavte kruttverk, Nitedal, hadde gjort det. Skars pris var 5 kr. pr. kg, mens Nitedal måtte ha hatt 7,50 kr. pr. kg. Fra den 15. januar 1898 blir det også levert til Oscarsborg befestning, 15 tonn krutt. (note 29)

Hva klarte så Skar Kruttverk å produsere av krutt i løpet av et år? Vi kan se på siste driftsåret, 1897.

  1. Geværkrutt for 10,15 mm geværer 15 950 kg.
  2. Kanonkrutt for 28 cm haubits 5 762 kg.
  3. Krutt for løse karduser 69 400 kg.
  4. Krutt for løse geværpatroner 6 500 kg.
  5. Kanonkrutt for 30 cm 8 950 kg.

Av a, b, c, stanset produksjonen sensommers, mens av d, e fortsatte produksjonen nesten ut året til 7. desember. I alle fall det som ble produsert var betydelige kvanta. (note 30)

Fra 1896 finnes det en interessant oppgave utarbeidet av Artilleriets hovedarsenal og Marinens tøymester i samarbeid over beholdninger og behov for krutt i 10 år fremover. Jeg tar den med for den illustrerer sammen med produksjonen i driftsåret 1897 Skars betydelige andel av kruttfabrikasjonen innen militæretaten i mer enn 30 år.

  Beholdning kg Behov, arme kg Behov.
marine kg
Sum kg Bør produ-
seres kg
Skars geværkrutt, løse patroner 14 000 24 000 - 24 000 10 000
Skars geværkrutt for 10,15 mm 15 000 22 000 30 000 52 000 37 000
Kubisk felt og posisjonskrutt 45 000 30 000 30 000 60 000 15 000
Krutt, festningsskyts 52 000 12 000 70 000 82 000 30 000
Feltskyts, Skar 75 000 160 000 120 000 280 000 205 000
Kystskyts 12 500 ? - - ?
Tysk krutt 2 300 - - - -
Skars prismatisk krutt 93 000 ? - - ?
Prismatisk brunkrutt          
Type PBK/5 26 300 ? - - ?
Type PBK/3 23 400 15 000 30 000 45 000 20 000
Type PRK/1 30 600 3 000 - - -

Utarbeidet oppgave 1896 om beholdninger og behov for krutt.

Da produksjonen opphørte etter at det siste krutt var laget i 1898 under ledelse av artillerikaptein Wang, skulle alt som fantes på Skar Kruttverk telles opp. (note 31) Opptellingen viser flere interessante ting. Blant maskiner og apparater som ble brukt i kruttproduksjonen finner vi flagg til krutt-transportvognene, maskiner til fremstilling avammunisjon (patronladere) og som jeg før har nevnt – et helt børsemakerverksted, matriser og tolker for prøvemodeller, modellkammer av håndvåpen og samtlige vogntyper og lavetter som da var i bruk i forsvaret, skyteskiver, maling og bronsering til kanoner, kanoner og mortere, beleiringseffekter for kanoner, skansetøy, seletøy osv. Vi kan fortsette – listen viser oss i allefall at Skar for militæretaten var både kruttverk og også noe mer. – De som tellet opp Skars beholdninger og effekter var tre underoffiserer, sersjant Næss (ble alt i 1898 forvalter på Kongsberg våpenfabrikk), stykkjunkerne Tveten og Hundere. De to siste blir også bevilget honorar for vel utført arbeide når opptellingen var avsluttet. (note 32)

Overføringen av brukbart materiell kommer alt i gang i 2. halvdel av 1898. Skars Kruttverks arkiv blir eks. sendt til Raufoss for ammunisjonsfabrikkens benyttelse. De fleste kruttproduserende maskiner blir sendt til Raufoss, mens andre effekter blir avlevert til Hovedarsenalet. Siste avlevering hit skjer så sent som den 8. januar 1909, kanskje kan vi si at da først opphører Skar Kruttverk? Den som i denne tiden førte tilsynet med Skar leir og var ansvarlig for regnskap og all ekspedisjon, var stykkjunker Hundere. – Siste levering av våpen og ammunisjon skjer i 1908 da bl. a. 650 kg krutt for løse karduser, 5359,5 kg kanonkrutt, 119 kubisk kanonkrutt og 100 kg melkrutt blir avsendt fra Skar. (note 33)

Allerede i 1898 da Kruttverkets drift ble innstilt, var spørsmålet hva Skar skulle brukes til? Det var tale om å legge en tvangsskole for Kristiania her, men det kunne ikke komme på tale på grunn av bygningene. Året etter var det snakk om at hele etablissementet skulle overgå til straffeanstalt. Men Justisdepartementet har vanskelig for å bestemme seg og kommer snart med et nytt forslag. I 1900 var ønsket om Skar til landsfengsel. Militæretaten svarer positivt, men saken blir liggende og i 1906 fremmes enda et nytt forslag, nå skulle området bli tvangsarbeidshus. Igjen svarer militæret positivt, – Skar var Statens eiendom og følgelig var det intet til hinder for at forslaget fra Departementet kunne bli en realitet. Men her ender også planen om fengsel eller tvangsarbeidshus i Maridalen.

Da Skar Kruttverk opphørte, ble bygninger og område administrasjonsmessig overført fra artilleriet ved Generalfelttøymesteren til Akershus Kommandantskap. Vedlikeholdet skulle utføres av Ingeniørvåpenet.

En viss usikkerhet er også til stede når de militære behandler Skars områders fremtidige anvendelse og bruk. Kristiania kommune er interessert i å kjøpe hele anlegget, slik at de på en måte selv kan regulere forurensningen av Skarselva og Maridalsvannet. Som nevnt hadde Kommunen før protestert mot anlegg av nitroglyserinfabrikk for røksvakt krutt. Kommunen forhører seg også om militæretatens planer med tanke om kjøp. Generalfelttøymesteren, oberst Max Lund, svarer at Skar Kruttverk ikke skulle sløyfes, selv om driften var nedlagt. Artilleristyrelsen fant det betenkelig at Kruttverket ble sløyfet, sålenge man ikke helt var kommet bort fra anvendelsen av den krutttypen Skar i sin tid produserte. Obersten sier videre i sitt svar at ingen land i Europa hadde våget å nedlegge helt gamle kruttverk. Militæretaten kunne få bruk for eiendommen på annen måte. Til slutt i svaret heter det at generalfelttøymesteren ikke kan anbefale at Skar Kruttverk blir helt sløyfet. (note 33)

Da Kristiania kommune ved overingeniøren i vann- og kloakkvesenet i 1902 var inne på tanken om å kjøpe Skar p.g.a. Maridalsvannets forurensning, sa Kommunen til slutt i brevet til Forsvarsdepartementet: « det er av den aller største betydning for Kommunen at bevare dette vand fra enhver Forurensning, og man har derfor i denne hensigt allerede indkjøpt flere Eiendomme langs Vandets sydlige bredder».

Forsvarsministeren oberst Georg Stang, svarer til Kristiania kommune i 1903 at det er ingen ting i veien for et eventuelt salg av Skar til Kommunen. De fremtidige forhandlinger skulle da skje ved generalfelttøymesteren. På hans initiativ blir det så holdt takst over Skar. Verditaksten skulle lyde på 154.350,- kroner, branntaksten var 81.440,- kroner. Ved salg skulle taksten bli 66.000,- kroner. Kommunen fikk da det endelige tilbud på Skar i 1906 for 70.000,- kroner, noe militæretaten mente var rimelig. Kommunen behøvde heller ikke å betale i rede penger, for militæret var det nok at kommunen for kjøpesummen førte opp nye barakker på Gardermoen for Kristiania korps (bataljon) da det ikke var barakker her for Kristianiaguttene når de ekserserte. Overslaget på 70.000,- kroner var utarbeidet av 3 skjønnsmenn som militæretaten hadde oppnevnt – godseier Iver Bredo Olsen, murmester H. Christiansen og direktør F. Hiorth. Som militærekspert og kjentmann fungerte hovedarsenalforvalter Wiig. Kristiania kommunes skjønnsmenn – kommuneadvokat F. A. Krog, ingeniør E. Soot og gårdbruker Wilhelm Holtsmark kommer til en annen verdi, nemlig 40.000,- kroner. Følgelig ønskes det da avslag på kjøpesummen. Militæretaten ved oberstløytnant Bull, svarer tidlig i 1907 at noe ytterligere avslag kan ikke komme på tale, tilbudet til kommunen er satt for lavt, og dermed forspiller kommunen sin sjanse til å kjøpe Skar, leiretablissementet forble på forsvarets hender og er det enda. (note 34)

I forbindelse med salget av Skar kom det fram en del heftelser og servitutter som hvilte på leiren. En overenskomst fra 1852 forteller om veivedlikehold og praktisert plikt til å holde en bro vedlike ved plassen Stensbråten. I en kontrakt fra 1874 mellom baron Harald Wedel Jarlsberg og felttøymesteren oberstløytnant Stephen Mejdell, hadde Skar rett til å regulere vannstanden i Øyungen. Gikk Skar over til andre eiere enn Staten, bortfalt retten. Jaktretten var også tilstått Skar.

Litt opp fra Skar, i den skogvokste åsen som sør går over i Turtermarka, ble det i 1876 reist et stort kruttmagasin. Dette magasinet har en servitutt som hindret all bebyggelse innenfor en radius av 567 m fra magasinet. Da Kruttverket ble nedlagt og etter at mesteparten av ammunisjonen i magasinet var kjørt bort, kom det stadig søknader om dispensasjon fra bestemmelsen om byggeforbudet. For noen ble det avslag, mens andre ble gitt tillatelse til å føre opp hus innenfor den oppgitte avstand, med den påtegning at husene måtte fjernes innen ett år hvis de militære forlangte det. Så sent som i 1919 ble servitutten omtalt som «utvilsomt en tilliggende herlighet for militæretatens eiendom av stor økonomisk verdi». (note 34)

Skar var i 1905 fremdeles på hærens hender selv om kruttproduksjonen hadde opphørt for flere år siden. Ønsket var om stedet kunne gi forsvaret noen inntekter. Høvelige leieboere ble utsett, og i 1905 flytter Lindern pleiehjem for epileptiske inn i en del av bygningene. Årlig husleie skulle være 900 kroner pr. år, og oppsigelsesfristen 6 mnd. Men forsvaret får etter noen år behov for å bruke Skars område selv og leieforholdet opphører. (note 34) Til 1940 blir så Skar brukt som skiutfluktsted for samtlige skoleavdelinger og garnisonerende enheter i Oslo. Krigsskolen, posisjonsartilleriet, 1. og 2. hjulrytterkompani, 1. divisjons underoffisersskole og 2. div. troppsjefskurser skulle senere også benytte området hele året, ikke bare som et overnattingssted i vinterhalvåret. Når Skoleeskadronen oppholdt seg på Skar om vinteren, var det her en 64 elever og 9 befal med omtrent 70 hester.

De avdelinger som skulle sette størst preg på leiren i mellomkrigsårene, var hjulrytterkompaniene som henla alle sine skyteøvelser her sommerstid og automobilkorpset. De siste får hele det gamle Skar Kruttverk stilt til rådighet for sine øvelser. Avdelingens bilverksted kommer hit og det blir også bygd garasje. – Fra den nedlagte Starum ekserserplass blir det overført ganske meget utstyr. I 1934 flytter en del av Automobilkorpset til Sanitetets øvelsesplass på Syd-Gardermoen, mens 1. og 2. Automobilkompani beholdt sine mobiliseringsbeholdninger på Skar. Automobilkorpset fikk bevilgning til innkjøp av øvelsesvogner og blant de første typene var en Berliot personbil, en De Dion Buton-lastebil, to Overland-personbiler og en Buick, en Hupmobil og en Harley Davidson motorsykkel.

Ved krigsutbruddet i Norge 9. april 1940, var det forberedt oppsatt 8 bilkompanier med bl. a. 4 på Østlandet. På grunn av det overraskende tyske overfallet og den sene mobiliseringen måtte transporttjenesten mange steder improviseres av det fremmøtte befal. Vinteren 1940 hadde en del mannskaper av Kavaleriets skoleeskadron og 2. bilkompani benyttet Skar. I alle fall kom en del av magasinene fra Skar til å bli nyttet av norske avdelinger i aprildagene 1940 i kampen mot den tyske overfallsmakt.

Når Maridølene skulle tjenestegjøre i militæret kom de ikke til avtjene sin militærtjeneste på Skar. De militære byrdene skulle begynne lenge før Skar var aktuelt som militæretablissement. – I 1646 spør oberst Georg Reichwein om bøndene i Aker herred som hittil har vært fri for eksersis fremdeles skal slippe, men får til svar: «Kan for exercite ey forskaanes». Da legdshæren ble opprettet i 1628, ble bøndene fra Aker herred ikke utskrevet. Først i 1647 kommer resolusjonen som fører til at bøndene må stille mannskap til legdshæren. Av Akershusiske regiments 6. kompani stilte bøndene i Aker 51 mann i 1650. Ved Akershusiske regiment var Aker-bøndene i det Akerske kompani til 1718. Da gikk de over til Vestre Akershusiske reg. Fra 1789 tilhører kompaniet Østre Akershusiske reg. I 1810 finner en ny hærordning sted, slik at det Akerske kompani blir lagt til den nasjonale bataljonen av det Nordenfjellske gevorbne infanteri reg. Fra 1. januar 1818 blir hæren på ny omorganisert. Nå blir bøndene fra Maridalen dels skrevet ut til det Akershusiske kompani av 2. Artilleri korps, dels til Askers kompani av Akershusiske nasj. musketer korps. 1834–1866 er en ny periode i hærens historie – nå er 1. batteri av 1. artilleribataljon og Askers kompani utskrivningsenhetene. I årene 1867–1888 tilhører de dels artilleriet som før, dels Hallingdals bataljon av 1. kompanis 4. krets – Asker, Bærum, V. Aker. Fra 1889–1910 er det Kristiania korps 4. kp. som består av folk fra østre- og Vestre Aker. Fram til 1934 finner vi så maridølene i det Østre Akershusiske infanterireg. 2. bataljon. Fra 1934 til 30/9 1940 er utskrivningsavdelingen Akershus infanterireg. nr. 4, 2. feltbataljon. Her utgjorde maridølene sammen med mannskaper fra Ullern, Bærum, Asker og Nittedal et stabskompani. (note 35) Ekserserplassene var fra først av forskjellige løkker og åpne plasser rundt Kristiania, som Grønlandsleret, Akersbakken, Bergsløkka, Gjetemyren, Etterstad, Storo og utenfor Akers kirke (nå Gamle Aker). Et reskript fra 1666 hadde påbudt at: «Exerceer-Pladserne for de udskrevne Soldater skulle være hos Kirkerne, og skal de exerceeres naar Prædiken er til Ende og Gudstienesten er forrettet». (note 36) Senere ekserserte Akerske kompani (fra 1780) på Store Valle i Lier, fra 1785 på Lysaker og fra 1801–1817 på Lahaugmoen i Skedsmo. Artilleriet ekserserte på Etterstad, sammen med byens garnison og dels også krigsskolens kadetter. Fra 1867 ble ekserserplassene Gardermoen, Trandum og Aur benyttet. – Men det må ha blitt skutt ganske kraftig i Maridalen også i en tid. De to hjulrytterkompaniene hadde som regel all sin skarpskyting over Dausjøen.

Rolf Rasch-Engh


NOTER OG HENVISNINGER

Artikkelen bygger først og fremst på forskjellige avleveringer fra Forsvarsdepartementet om Skar i Riksarkivet. – Det er kopibøker, både fra Skar og Generalfelttøymesteren, inventarbøker og brevpakker. Det såkalte Lindøysund magasin i R.A. Pakkesakene oppbevares på Hovedøya.

For offiserenes personalia har jeg benyttet Statskalendre og Militærkalendre – likeledes i R.A.

Med hensyn til kruttverkenes økonomiske sider er det benyttet Amtmennenes 5 års beretninger for kongeriket Norge. Disse som er trykte er benyttet Norsk Folkemuseums serie. Kalles i den senere listen for Amt. 5 år beret.

De øvrige kilder vil jeg vise til i følgende liste:

Driftstid Arb. dager Produksjon
centner
Kanon
centner
Gevær
centner
Daglig
prod.
Pris pr.
centner
1862 24/4–3/12 167 680 663 17 4.07 16 spd.
94 s.
1863 5/5–11/12 188 703 619 84 3.72 13 spd.
87 s.
1864 7/5–2/11 130 730 556 174 4.74 14 spd.
119 s.
  1. Norske Riks Registranter - bind 3. Christiania 1865.
  2. NR bind 5. Christiania 1874.
  3. Norske Kongebrev. Utg. av Norsk lokalhistoriske institutt, hefte 2. 1663–64. 22/4-1664.
  4. Aker 1837–1937. Kommunens styre og forvaltning gjennom hundre år. Utg. av Aker kommune. 1947.
  5. Hærmuseets årbok 1960.
  6. H. Grüner (oberst). Den kongelige norske artilleri- og konstruktionskommissions arbeider i aarene 1814 til 1858. Christiania 1901. (forkortes Grüner).
  7. Riksarkivet. (seddelkataloger).
  8. Grüner
  9. Grüner
  10. Hærmuseet Akershus. HAO 14219. Morteren veier 135, blokken 1130 kg. Alt av metall.
    Inskripsjon «Michael Carl Troschel. Hat mich in Copenhagen. Gegossen. Anno 1766.
  11. HAO 5983. Metallmorter på treblokk, kruttkammer forminsket fra 128 cm3 til 42 cm3.
  12. Grüner
  13. Denne morteren ødelagt av tyskerne under krigen 1940–45.
  14. Grüner
  15. R.A. Skar Kruttverk.
  16. Amtmannens 5 års beretning
  17. R.A. Skar
  18. Statskalender og Militærkalender.
  19. a. De første arbeiderne var Georg Haraldsen, Syver Olsen, Sander Næss, Sven Olsen, Peter Larsen, Johannes Larsen, Torger Jonsen, Morten Johansen, Hans Hammer, Ole Olsen Bødker.
    b. Daglønn var vanlig 54 skilling. For mer farefullt arbeide 66 skilling.
  20. R.A. Skar
  21. Militærkalender
  22. Militærkalender
  23. Instrux for bestyrelsen af de norske Landarsenaler, Vaabenfabrikken og Krudtfabrikken. Kristiania 1878
  24. R.A. Skar
  25. I 1895 kjøpes det fra Troisdorf i Tyskland 7500 kg røksvakt krutt (patroner) for det nye Krag-Jørgensen geværet. Forhandlet ved Færden.
  26. Norsk Artilleri tidsskrift 1947. «Røksvakt krutt i Norge».
  27. Kruttkommisjonen. (R.A.).
  28. Raufoss ammunisjonsfabrikker gjennom 50 år, 1896–1946. Oslo 1946.
  29. R.A. Skar.
  30. En treårs beretning avgitt 9/3 1865 om driften ved Skar viser:
    Merknad.
    I 1862. Rep. uøvde folk. Eksplosjon, tap 510 spd.
    I 1863. Ubet. rep. jevnt arbeidsår.
    I 1864 Mange forandringer med maskindeler. Statens første arbeidsår.
  31. Driften stanset 30/4-1898. Følgende fikk full pensjon: Torger Johansen, Gulbrand Johansen, Olav Kristiansens kone, Kristine Kristiansen.
  32. Skar. R.A.
  33. Generalfelttøymesterens ekspedisjon. R.A.
  34. Skar. R.A.
  35. Oversiktsplan Den norske hærs organisasjon 1628–1940 utarbeidet av arkivar/major Lars Kiærland. R.A.
  36. Johan Christian Hedegaard: Reskripter etc. for Kongerikets krigsmakt. Kbh. 1805.
  text/htmlKom til den fagre Maridal
text/htmlHalvorsrud
text/htmlBødkerstua
text/htmlØyungsdammen (Øyungsdemningen)
text/htmlSkar leir

dot


 

 

Oversikt over arrangementer:

:
Maridalsspillet
Maridalsspillet 2007. Foto: Dag Ødegård
dot
E-post: maridalensvenner@mobilpost.no Maridalens Venner, Konvallveien 67, 2742 GRUA. Telefon 90 68 41 45
Ansvarlig redaktør: Tor Øystein Olsen. Støtt Maridalens Venners arbeid - kontonr. 0530 58 56349