Maridalens Venner - landskap i Maridalen
   
Hjem

   
Om Maridalens Venner

   
Bli medlem

   
Kulturlandskap
      
Kulturmark
      
Slåttemark
      
Artslister
      
Kart
      
Gårder
      
Kulturminner
      
Kulturhistorie
         
Markafolk
      
Naturgrunnlag
      
Forvaltningsplanen
      
Ferdselsveiplan
      
Stedsnavninnsamling
      
Rapporter

   
Kulturarrangementer

   
Maridalsspillet

   
Skjøtsel
      
Slåttemark
      
Beitemark
      
Kulturminner
      
Lærebøker

   
Vandringer

   
Kultur- og naturstier

   
Skar leir

   
Slåttemyra

   
Årbøker

   
Markaloven

   
Jordbrukspolitikk

   
Media

   
Ord og uttrykk

   
Lenker
Hjem > Kulturlandskap > Kulturhistorie > Historier fra Maridalen >  Heia Aker!
Registrering av folk og biler før og nå

Heia Aker!

Av Dag Løkke, Tønsberg 2012

Gamle maridøler kan sikkert huske da det var C-biler i Maridalen. Det var riktignok ikke så mange som hadde biler den gang, men noen fantes det i Maridalen også for nærmere 70 år siden. Og alle biler som hørte hjemme i Aker (og Akershus) hadde C-skilter. Etter kommunesammenslåingen i 1948 måtte disse bilene omregistreres til A, slik det var i Oslo, og det kjentes sikkert rart plutselig å få "byregistrerte" biler langt oppe i Maridalen – langt ute på landet!

Jeg vokste opp i Nittedal, og der hadde vi C-biler helt til 1971, da de nåværende skiltene kom. I Maridalen var det først C-biler, deretter A, og så det sekssifrede nummeret uten bokstav, som Oslo hadde på 1960-tallet (eksempelvis 12-34-56), før det nye systemet kom, som vi har nå.

To minner dukker opp hos meg fra barndommen når det gjelder bokstaven C på bilene. Det første er fra Arendal sommeren 1959. Mor, far og fire unger (jeg var 12 år gammel og eldst av barna) var på campingtur på Sørlandet. Den gangen hadde Vestfold Z, Telemark H, Aust-Agder I og Vest-Agder K på bilene. Rundt torget i Arendal var det derfor mest I-biler, og noen færre med bokstaven K. Det var bare én bil som hadde bokstaven C. Da kommer en mann mot oss. Han smiler og vinker og roper: "Heia Aker!"

Det andre minnet er fra Valdres. Også dét en ferietur på 1950-tallet. Der var det stort sett E på alle bilene. Og noen med F fra Buskerud eller D fra Hedmark, biler som hadde ærend over fylkesgrensa. En og annen Oslo-familie var også på ferietur med A-bilen sin. Så kommer det en C-bil mot oss. Farten var ikke så stor på noen av bilene. Høyeste tillatte hastighet var bare 70 km/t den gang. Og veienes beskaffenhet innbød til enda lavere hastighet. Det ble tid nok til å lese skiltene på møtende biler og fortsatt tid til å reagere før bilene hadde passert hverandre. Den møtende bilen blinket med lysene fordi vi også hadde C-skilt på bilen. "Det der var presten vår", sa far. Presten kjente ikke oss. Men far kjente igjen presten hjemmefra, som også var på biltur med familien sin. Ca 40 år senere ble jeg kjent med presten Andreas Stub Guthe. Da var han blitt pensjonist og bosatt på Nøtterøy, og vi hadde moro av denne historien. Han lever ikke lenger nå.

"Folkeregisteret" var forresten hos prestene i gamle dager. Slik var det helt fram til for omtrent hundre år siden. Kommunene overtok dette gradvis i løpet av første halvdel av 1900-tallet, og først etter andre verdenskrig hadde alle kommuner i landet et lovfestet folkeregister.

Da min tippoldefar, Erik Olsen Nøkleby (f. 1800), dro fra Hakadal 16. juni 1847 med kone og seks barn i alderen to til atten år (pluss ett som kona hadde i magen) og bosatte seg på husmannsplassen Berntsberg i Maridalen, "glemte" han å melde flytting. Kanskje visste han ikke at det var nødvendig heller, for han hadde bodd i sin barndoms bygd fra han var født og bare flyttet innenfor bygdas grenser.

Det nye barnet ble født bare tre dager etter at de kom til Berntsberg. Hun fikk navnet Borgine og ble hjemmedøpt av jordmora rett etter fødselen. Først sommeren etter ble hun framstilt i Aker kirke for stadfesting av dåpen. Det skjedde 18. juni 1848. Ved den anledning har presten sikkert spurt Erik om hvor lenge de hadde bodd i Maridalen, og så ble flyttingen innført i kirkeboka – ett år for sent. Veien fra Maridalen, ikke minst fra plassene nord for Maridalsvannet, og til kirken, var lang å gå den gang. For Vestre Aker kirke var ikke bygget ennå (det var langt nok dit også), og Maridalens soknekirke var Aker kirke (den nåværende Gamle Aker kirke) som ligger nedenfor St. Hanshaugen og rett øst for Bislett (eller "Bisaalit", som de sa på 1800-tallet og tidligere).

Den eldste sønnen til Erik Olsen, min oldefar, Olaus Eriksen (f. 1829), somlet enda mer med "flyttemeldingen". For ham tok det hele fire år! Han var 18 da han flyttet med foreldrene fra Hakadal til Maridalen. Og da han var 35, giftet han seg med Kristiane Marie Olsdatter fra Sydbråten (nå Sørbråten) og bosatte seg med henne på Hagastuen, som var en plass under Sydbråten. Da trengtes det ingen "flyttemelding" til presten, for dette var innenfor prestegjeldet.

Våren 1868 flyttet imidlertid Olaus til husmannsplassen Laskerud med kone og ett barn (Emmart Olaussen). Dette var på sett og vis i "nabolaget", bare rett over grensen til Nittedal. Det var da det glapp.

Jeg tror ikke at Olaus tenkte så mye over at Laskerud lå i nabokommunen. Han orienterte seg fortsatt mot Maridalen. Det var her han hørte hjemme. Jeg tror ikke at han ble nittedøl i sitt hjerte selv om han levde på Laskerud helt til sin død i 1912.

Året etter flyttingen til Laskerud fikk de en datter (1869), og året deretter igjen fikk de en hushjelp, Gudbjørg Hansdatter fra Lunner på Hadeland. Alt så ut til å være i de beste hender og i den skjønneste orden. Kona til Olaus, Kristiane, var frisk og rask, og de ville, som de fleste, ha flere barn.

Men så skjer det tragiske at Kristiane dør, bare 34 år gammel, tidlig i januar 1871. Hun er to måneder på vei i et svangerskap, og det må ha skjedd noe i den forbindelse. Hele storfamilien, både på hennes og hans side, bor i Maridalen, og soknepresten i Nittedal gir derfor Olaus tillatelse til å begrave Kristiane i Vestre Aker.

Året etter oppsøker Olaus på ny presten i Nittedal, for nå vil han gifte seg med Gudbjørg. Da er han nødt til å benytte Nittedal kirke og presten der, og vielsen finner sted 2. april 1872. Det er antakelig først nå at presten spør Olaus om hvor han egentlig bor. Og så blir flyttingen fra Sørbråten til Laskerud våren 1868 innført i kirkeboka, fire år for sent.

Og de som blir ført inn i boka med tilbakevirkende kraft ved den anledning, er selvsagt faren Olaus og sønnen Emmart, men også en død hustru og en datter som ennå ikke var født – samt en hushjelp som nå skal bli hans nye kone, og som skal komme til å være det i de neste 40 år.

Registrering av både mennesker og biler er enklere i dag. Bilene beholder samme nummerplate hele sin levetid, og vi mennesker kan flytte så mye vi vil og bare sende melding etterpå med noen enkle tastetrykk. Om vi da ikke tar en telefon.


dot


 

 

Oversikt over arrangementer:

:
Maridalsspillet
Maridalsspillet 2007. Foto: Dag Ødegård
dot
E-post: maridalensvenner@mobilpost.no Maridalens Venner, Konvallveien 67, 2742 GRUA. Telefon 90 68 41 45
Ansvarlig redaktør: Tor Øystein Olsen. Støtt Maridalens Venners arbeid - kontonr. 0530 58 56349