Maridalens Venner - landskap i Maridalen
   
Hjem

   
Om Maridalens Venner

   
Bli medlem

   
Kulturlandskap
      
Kulturmark
      
Slåttemark
      
Artslister
      
Kart
      
Gårder
      
Kulturminner
      
Kulturhistorie
      
Naturgrunnlag
      
Forvaltningsplanen
      
Ferdselsveiplan
      
Stedsnavninnsamling
      
Rapporter

   
Kulturarrangementer

   
Maridalsspillet

   
Skjøtsel
      
Slåttemark
      
Beitemark
      
Kulturminner
      
Lærebøker

   
Vandringer

   
Kultur- og naturstier

   
Skar leir

   
Slåttemyra

   
Årbøker

   
Markaloven


   
Media

   
Ord og uttrykk

   
Lenker
Hjem > Jordbrukspolitikk >  Forties fakta?
Agderposten 26. mai 2011

Forties fakta?

Av Svenn Arne Lie, Agderposten 26. mai 2011

Jordbruksavtalen mellom bøndenes faglag og staten viser hva som skjer når svake aktører må spille etter motpartens regler. Utad sloss bondeorganisasjonene for en endring av landbrukspolitikken, men denne langsiktige strategien legges til side når den gjelder som mest: Jordbruksoppgjøret. Prioriteringen av kortsiktig skademinimering er ikke bare forskjellig fra, men i direkte motsetning til, en langsiktig strategi om å endre utviklingen.

Bøndenes viktigste rolle i jordbruksavtalen blir derfor å akseptere og legitimere en landbrukspolitikk som fører til nedlagte gårdsbruk, gjengroing, sentralisert matproduksjon, økt import og sterkt fallende inntekter. Problemet er at den kortsiktige taktikken om å sikre nødvendig inntekt til bøndene innenfor dagens avtalesystem og maktforhold, spenner bein under en langsiktig strategi for å endre landbrukspolitikken.

Makt er sentralt for oppfatninger om hva som er handlingsrommet. I årets forhandlinger har bøndene akseptert en forestilling om at det realistiske er å kreve realprisnedgang på sine produkter, basert på en forestilling om at de ikke kan få mer av inntektene sine fra prisen på produktene de lager.

Det er altså ikke prisen på melk, kjøtt, korn, grønnsaker og andre produkter norske bønder lager som skal utgjøre inntektsgrunnlaget deres, men tilskuddene fra staten. Realprisene i jordbruket har falt opp mot 50 prosent siden 1980-tallet. Dette handler ikke om realisme, men om politikk og interesser.

I 1975 mottok bonden ca halvparten av inntekten sin fra prisene på produktene og halvparten i form av tilskudd fra staten. I dag mottar bonden i snitt mer i tilskudd enn han har i arbeidsinntekt. Hvem taper og hvem tjener på denne «realismen»?

Leif Forsell er statens forhandlingsleder. Han påstår i media at bøndene har hatt 54 prosent inntektsvekst med den rødgrønne regjeringen. Dette er feil. Tallgrunnlaget baserer seg på en sammensausing av kostnadskompensasjon, arbeidsinntekter, egenkapitalkostnader og skattefradrag i jordbruket.

Fakta er at arbeidsinntekten per årsverk i jordbruket er ca 140 000 kroner (totalkalkylen), og at den har ikke økt siden 1978. Statens forhandlingsleder kan imidlertid være trygg i møte med bondelederne, han vet at bøndenes egne faglag er så fanget av systemet at de ikke bare aksepterer, men til og med bruker statens tall om inntektsnivået i jordbruket.

Det er altså ikke riktig, slik som lederen i Agderposten skriver 24.05, at bøndene i årets forhandlinger fikk 25 000 kroner eller 10 prosent, i inntektsvekst. Problemet er at bøndenes underdanighet ender opp i en fortielse av realitetene i jordbruket.

Når bøndene aksepterer maktforholdene, med motpartens tall og forestillinger om hva som er realistiske krav, er landbruket i realiteten tvunget til å slåss for inntektene på motpartens premisser. Med gjeldende maktforhold og avtalesystem blir nedlegging av gårdsbruk måten å gjøre dette på.

Spørsmålet er ikke hvordan verdiene i sektoren skal skapes og fordeles mellom de ulike interessene i matkjeden, men

hvilke bønder som skal ut. Derfor krever bøndenes egne faglag ved årets jordbruksoppgjør at 1 700 årsverk skal ut av næringen for å sikre inntektsgrunnlaget. Bøndene blir i dette forhandlingssystemet pådriver for nedlegging av norske gårdsbruk.

Makt er ikke noe man har, men noe man får. Spørsmålet er alltid hvor langt man skal gå i å akseptere motpartens premisser for å oppnå egne mål og interesser. For landbrukets del vil avtaleinngåelse med staten alltid innebære at resultatet blir bedre enn statens opprinnelige krav, men prisen som landbrukets egne faglag samtidig betaler, er at de stiller seg bak en landbrukspolitikk som svekker mulighetene for fremtidig kursendring.

Dette er en løpende vurdering bøndenes egne faglag må ta. Kostnadene ved brudd med systemet på kort sikt, kan oppveies av gevinstene med å etablere en ny maktbalanse på lengre sikt.


dot


dot
E-post: maridalensvenner@mobilpost.no Maridalens Venner, Konvallveien 67, 2742 GRUA. Telefon 90 68 41 45
Ansvarlig redaktør: Tor Øystein Olsen. Støtt Maridalens Venners arbeid - kontonr. 0530 58 56349