Maridalens Venner - landskap i Maridalen
   
Hjem

   
Om Maridalens Venner

   
Bli medlem

   
Kulturlandskap
      
Kulturmark
      
Slåttemark
      
Artslister
      
Kart
      
Gårder
      
Kulturminner
         
Markafolk
         
Historier fra Maridalen
      
Naturgrunnlag
      
Forvaltningsplanen
      
Ferdselsveiplan
      
Stedsnavninnsamling
      
Rapporter

   
Kulturarrangementer

   
Maridalsspillet

   
Skjøtsel
      
Slåttemark
      
Beitemark
      
Kulturminner
      
Lærebøker

   
Vandringer

   
Kultur- og naturstier

   
Skar leir

   
Slåttemyra

   
Årbøker

   
Markaloven

   
Jordbrukspolitikk

   
Media

   
Ord og uttrykk

   
Lenker
Hjem > Kulturlandskap > Kulturhistorie >  Flyulykken i Hansakollen

Flyulykken i Hansakollen

Av Sheldon Reinholdt, fra årsskrift Maridalens venner 1986.

Under siste verdenskrig forulykket et tysk fly nord i Maridalen. Mandag 24. mars 1986 besøkte vi Olaf Lørenskogen på gården hans ved Movatn i Nordmarka. Olaf Lørenskogen er født høsten 1912 og var altså 30 år da ulykken hendte. Han var den første som kom til stedet og forteller dette:

"Ja, det var torsdag 2. juli 1942. Det var en regnfull sommerdag med veldig tåke. Det var ikke 100 meter sikt en gang. Jeg holdt på å tynne turnips nede på åkeren her. Plutselig fikk jeg høre fryktelig flydur over meg, og så smalt det noen sekunder etterpå i kollen. Da skjønte jeg at flyet hadde kjørt rett i Vaggesteinkollen.

Vanligvis var ruten til de tyske flyene litt lenger SØ for oss, for der er det laveste punktet over Movatn og flyleden som flyene brukte mellom Gardermoen og Fornebu.

Og da jeg skjønte at flyet hadde butte, gikk jeg inn og sa det til kona. Vi fant da ut at vi skulle gå opp og se hvordan det var. Det var kona mi Ruth og onkelen min som ble med opp.

Vi var de første som kom der, og det var under 1 time etter at flyet hadde kræsja. Det hadde vært brann rundt der flyet hadde gått inn rett over toppen av en bratt fjellvegg. Det hadde feid med seg alt som hette grantrær rundt, og deler av flyet lå spredt utover et stort område som var svidd. Men heldigvis var det så rått og vått i skauen at skaubrannen hadde slokka av seg sjøl uten noen annen hjelp. Men det brant jo litt da vi kom dit.

Vi så det lå tre mann spredt bortover i skauen der mellom flydelene. De var intakte slik de lå der. Vi var ikke stad og så på dem for det var stor varmeutstråling derfra.

Det var et to-motors fly, og motorene hadde fortsatt oppover den bratte lia og lå øverst.

Da vi hadde sett på dette og sett at det ikke var liv i noen, tenkte vi at det var best å gå ned og ringe til Nydalens politikammer. Jeg måtte sykle til Sandermosen for der var nærmeste telefon.

Og da kom tyskera i løpet av ettermiddagen. Det var midt på dagen dette hendte. Og så måtte jeg være med tyskera opp og vise hvor det var hen, for det var fortsatt tåke og umulig å se stedet herifra. Når det er klart, kan vi se punktet hvor flyet gikk inn i åslia.

En måtte helt opp for å se stedet.

Da vi kom oppover første gangen, like etter at flyet hadde kræsja, var det flere sånne sterke eksplosjoner, men siden var det bare noe sånt småtteri da vi kom opp.

Jeg gikk etter retningen der jeg hørte smellet kom ifra. Da vi kom oppover hørte vi at det knitra. Vi måtte helt oppå, for vi så det ikke når vi sto under fjellet heller.

Etter at jeg hadde vist stedet til tyskera, hadde jeg ikke noe mere med det å gjøre. Hvorfor jeg ringte var i tilfelle noen skulle sett oss oppover der, og da kunne vi fått ubehageligheter."

"Det er noen som påstår, Lørenskogen, at det blant annet skulle vært funnet våpen som supplerte hjemmestyrkene i distriktet. Er det noe sant i dette?"

Lørenskogen ler godt. "Nei, da tror jeg hjemmestyrkene hadde bedre våpen enn de kunne funnet der. De var vel bevæpnet flyverne, men at noe var brukbart etterpå kan jeg aldri tenke meg. For i den varmeutviklingen som var der, måtte ammunisjonen ha eksplodert. Det var stadig småeksplosjoner. Det småputra, og det var antageligvis fra småammunisjon til håndvåpen."

 

Et par år etter ulykken fant en kamerat og jeg fram til ulykkesstedet etter opplysninger fra vår klassekamerat Egil Kvande, som bodde på Sørbråten. (E. Kvande er nå styremedlem Maridalens Venner.) Vi kunne da se hvordan flyet hadde kuttet grantoppene fra NØ. Nærmere ulykkesstedet var grantoppene mindre kuttet enn lenger borte. Det viste at flygeren hadde fått bakkekontakt og klart å få flyet til å stige. Men det var for sent. Åsen steg for bratt.

Under dette første besøket lå det fortsatt mange flydeler ovenfor stupet, selv om det meste lå nedenfor. Det lå en motor hvert sted. Under fjellveggen lå så store deler av flykroppen at en kunne gå/krype inn. På en av delene fant jeg et lite skilt som jeg tok vare på.

Etter hvert ble alle de store delene borte, og i dag ligger det bare en samling mindre nedenfor stupet. Det er tyngre motordeler, rørkonstruksjoner til landingshjulene og bakre deler med høyde- og sideror. Ovenfor stupet har skogen grodd til.

Dagen etter vårt intervju med O. Lørenskogen skrev vi til Dornier-Werke for om mulig å få noen opplysninger om flyet. 24/4 ankom en konvolutt med et interiørfoto av flynesen og fire eksteriørfotos, samt adskillig informasjon om flytypen.


dot


 

 

Oversikt over arrangementer:

:
Maridalsspillet
Maridalsspillet 2007. Foto: Dag Ødegård
dot
E-post: maridalensvenner@mobilpost.no Maridalens Venner, Konvallveien 67, 2742 GRUA. Telefon 90 68 41 45
Ansvarlig redaktør: Tor Øystein Olsen. Støtt Maridalens Venners arbeid - kontonr. 0530 58 56349