Maridalens Venner - landskap i Maridalen
   
Hjem

   
Om Maridalens Venner

   
Bli medlem

   
Kulturlandskap
      
Kulturmark
      
Slåttemark
      
Artslister
      
Kart
      
Gårder
      
Kulturminner
      
Kulturhistorie
         
Markafolk
      
Naturgrunnlag
      
Forvaltningsplanen
      
Ferdselsveiplan
      
Stedsnavninnsamling
      
Rapporter

   
Kulturarrangementer

   
Maridalsspillet

   
Skjøtsel
      
Slåttemark
      
Beitemark
      
Kulturminner
      
Lærebøker

   
Vandringer

   
Kultur- og naturstier

   
Skar leir

   
Slåttemyra

   
Årbøker

   
Markaloven

   
Jordbrukspolitikk

   
Media

   
Ord og uttrykk

   
Lenker
Hjem > Kulturlandskap > Kulturhistorie > Historier fra Maridalen >  Flukten fra Hakadal
Om Erik Olsen Nøkleby, som kom til Maridalen sommeren 1847

Flukten fra Hakadal

Av Dag Løkke, Tønsberg 2013

Kongeboligen, som i mer enn tjue år hadde vært under bygging vest for byen, var nesten ferdig nå. Der skulle den svenske kong Oscar – som også var Norges konge – bo neste gang han kom på besøk fra Stockholm. Veien mellom kongeboligen og byen var de siste årene blitt bebygd langs hele den ene siden. Men på den andre siden hadde det ikke kommet noen hus. Det var fordi huseierne på solsiden hadde gått sammen om å kjøpe opp hele den andre siden, slik at ingen nye hus skulle komme og ta fra dem utsikten mot sjøen.

Erik Olsen fra Nøkleby skulle gjerne ha vært rik nok til å kunne bo i Christiania.

Han visste ikke hvor mange ganger han hadde rastet på Sander gård. Det gjorde han hver gang han var i hovedstaden, både på innoverturen og på veien hjem igjen. Som regel var han på det årlige markedet i februar. Enkelte år ble det også en bytur i løpet av sommeren.

Nå kunne Erik skrive februar 1847. Han var like gammel som det hundreåret de befant seg i, men fortsatt kjente han at han hadde krefter til noe nytt. Og med det tenkte han ikke på hva han kunne komme til å oppleve under det store markedet, men på hva han kunne tenke seg å gjøre de årene han hadde igjen å leve.

Erik hadde behov for forandring.

Godt og vel midt i livet var han fortsatt bare en "gårdsgutt" med kone og seks unger. De ventet den sjuende. Og så hadde de mistet en. Det var mange munner å mette mens han gikk der og trellet for andre.

Som ung hadde han arbeidet for faren på gården Nøkleby til han var nesten tredve. Men da familiegården ble delt mellom hans to eldste brødre, og faren senere døde, fikk Erik seg arbeid på en annen av gårdene oppe i Hakadal, på Haug. Der ble de to eldste sønnene født, Olaus og Kristian. Nå var de nesten atten og seksten år gamle.

Etter noen få år på Haug hadde Erik blitt gårdsgutt på nabogården Mork, og der var han fortsatt. Fem unger hadde kommet til verden der, og en av dem lå gravlagt i hjembygda. Den lille gutten ble bare to og et halvt år gammel.

Det var tungt å være gårdsgutt og bare gå og slite under andre. Bedre var det ikke at hans eldre brødre var selveiende bønder. Han skjønte at folk snakket om det. Og så hadde han gått av sted og fått barn, og senere giftet seg, med hu Kirstine, som hadde vært lausunge hele livet. Det ble det også folkesnakk av.

Foreldrene til Kirstine hadde aldri blitt gift. Faren hennes hadde rett og slett bare forlatt dem og gått tilbake over skauen til Nannestad, til bygda som han kom fra.

Kirstine og Erik holdt imidlertid sammen, men de hadde det ikke så lett der oppe i hjembygda. Men nå var mora til Kirstine død for noen år siden, så de sto friere til å tenke helt nytt.

– Det er ledig på Berntsberg!

Han så ikke hvem som sa det, men det må ha vært en av husmennene under Sander. Gården hadde sju husmannsplasser, og nå var altså Berntsberg ledig. Det hendte at husmennene rundt omkring stakk innom rasteplassen på Sander som snarest for å høre nytt fra hovedstaden av dem som kom derfra.

Han forsto raskt at det var Ole Sørensen på Sydbråten som hadde nevnt den ledige husmannsplassen. Erik gikk bort til ham for å høre mer.

– Hva sier du, er det en ledig plass under Sander?

– Ja, det er ledig etter han Arne Pedersen på Berntsberg! Den plassen må du søke på!

Og det var nettopp det han gjorde. Noen skriftlig søknad var det ikke snakk om. Men det ble senere skrevet en kontrakt etter at avtalen var i boks. Og så var det å skynde seg hjem til Mork i Hakadal for å fortelle kona og ungene hva han hadde gjort.

Ingen ble forundret over at de to eldste sønnene, Olaus og Kristian, var i fyr og flamme. For dette hadde de drømt om lenge. Tenk å få bo i Maridalen av alle ting! Så nær den store og spennende byen! Hvis ikke faren hadde gjort dette valget, så hadde de sikkert gjort det selv etter hvert.

Anne Marie på snart tretten syntes også dette hørtes spennende ut, men hun var likevel litt mer skeptisk enn brødrene. Edvard på seks, Karl på fire og Antonette, som bare var to år, forsto nok ikke så mye av det hele.

– Hva er byen for noe, mor?

De voksne fikk nok bruke litt tid på å forklare dem hva dette innebar. Men det kunne ikke bli tale om flytting før til sommeren. Og de skulle heller ikke bo i byen, bare litt nærmere enn det de gjorde nå.

Mor Kirstine hadde blandede følelser med tanke på det å skulle flytte så langt. Det verste var å dra fra den lille gutten som var gravlagt i hjembygda. De kunne jo ikke ta med seg ham. Samtidig skulle det bli godt å komme til et nytt miljø med nye mennesker. Bort fra folkesnakket. Hun hadde hørt at i Maridalen var alle like. I alle fall nesten.

Men hun var på god vei med nummer åtte nå, og da regnet hun med den lille som døde mer enn ti år tidligere og som hun aldri kunne glemme.

Nedkomsten kunne faktisk komme midt oppi flyttingen, i alle fall hvis de skulle reise i juni. Og det var nettopp det de gjorde. Onsdag 16. juni flyttet de fra Mork i Hakadal til Berntsberg i Maridalen.

Bare tre dager etter flyttingen nedkom den 41 år gamle Kirstine med datteren Borgine, som de valgte å kalle henne. Jordmora døpte henne hjemme, og et helt år senere ble hun framstilt i Aker kirke.

Resten av historien er det flere med røtter i Maridalen som kjenner:
Erik Olsen og Ole Sørensen (han som tipset Erik om Berntsberg) skulle nesten tjue år senere få felles barnebarn, for Erik og Kirstines eldste sønn, Olaus, giftet seg med Oles datter, Kristiane Marie.

Den neste sønnen, Kristian, giftet seg med Elisabeth fra Græssestuen, og datteren Anne Marie giftet seg med Johan på Brænders. Sønnen Edvard emigrerte i 1869 til Amerika, og sønnen Karl frøs i hjel på isen på Maridalsvannet den forferdelig kalde vinteren 1871. Den samme våren døde datteren Antonette av tæring.

Borgine, som ble født rett etter flyttingen fra Hakadal, var den som etter hvert overtok på Berntsberg. To år etter henne igjen ble den yngste datteren, Karoline, født, og hun ble i 1872 sagmesterfrue på Brekke etter sin avdøde søster Antonette.

Erik Olsen var min tippoldefar, som levde fra 1800 til 1883. Han fikk 36 år på Berntsberg. Min tippoldemor, Kirstine, fikk elleve år mindre enn Erik og fem år mindre på plassen. Hun levde fra 1806 til 1878. Olaus Eriksen (1829–1912) var min oldefar.


dot


dot
E-post: maridalensvenner@mobilpost.no Maridalens Venner, Konvallveien 67, 2742 GRUA. Telefon 90 68 41 45
Ansvarlig redaktør: Tor Øystein Olsen. Støtt Maridalens Venners arbeid - kontonr. 0530 58 56349