Maridalens Venner - landskap i Maridalen
   
Hjem

   
Om Maridalens Venner

   
Bli medlem

   
Kulturlandskap
      
Kulturmark
      
Slåttemark
      
Artslister
      
Kart
      
Gårder
      
Kulturminner
      
Kulturhistorie
      
Naturgrunnlag
      
Forvaltningsplanen
      
Ferdselsveiplan
      
Stedsnavninnsamling
      
Rapporter

   
Kulturarrangementer

   
Maridalsspillet

   
Skjøtsel
      
Slåttemark
      
Beitemark
      
Kulturminner
      
Lærebøker

   
Vandringer

   
Kultur- og naturstier

   
Skar leir

   
Slåttemyra

   
Årbøker

   
Markaloven


   
Media

   
Ord og uttrykk

   
Lenker
Hjem > Jordbrukspolitikk >  Er norsk jordbruk annerledes?
Premiss nr 1 2015

Er norsk jordbruk annerledes?

En del av kritikken og bekymringene rundt TTIP og andre handelsavtaler handler om muligheten til å bevare det norske jordbruket og norsk mat. Men hva slags jordbruk er det vi skal forsvare?

Av Svenn Arne Lie

Et anna ord for handelshindringer, er politikk. Konsesjon på vannkraftverk, tariffavtaler, veitrafikkloven, regulering av boligarealer og forbud mot DDT er handelshindringer. Matproduksjon omfattes av en lang rekke politiske formål som ikke nødvendigvis kan oppnås uten politikk. Jordbruket er raskt i konflikt med abstrakte frihandelsteorier og ideen om en verden uten «handelshindringer». Norsk jordbruk spiller derfor en sentral rolle i debatten om frihandel. Men hva slags norsk jordbruk er det vi skal forsvare mot frihandelsavtaler og utenlandske storkonsern som driver industrilandbruk?

Norsk landbruk er annerledes. Og vi må ta vare på det. Det er i alle fall det vi blir fortalt. Argumentasjonen bygger på mantraet om at «all norsk mat er norsk. All norsk mat er bra». Og motsatt: «all utenlandsk mat er fra utlandet. Og dårlig». De som er for norsk matproduksjon tvinges ned i ei grøft der de skal hegne om «den norske landbruksmodellen», om landbrukspolitikken, om jordbruksforhandlingene, Nyt Norge og glade kyr på beite. I tillegg pakkes diskusjonen om norsk jordbruk inn i en språkdrakt av fraser og gode intensjoner: «Landbruk over hele landet», «bærekraftig bruk av nasjonale ressurser», «opprettholde selvforsyningsgraden», «matsikkerhet». Det ene partiet etter det andre snakker varmt om hvor viktig jordbruket er. Politikerne snakker med med fyndord som rettferdighet, ressursgrunnlag, kvalitet, mangfold og solidaritet, og det skapes inntrykk av at det er vilje til å styrke bondens situasjon og øke matproduksjonen på norske arealressurser. Men hva skjer så med jordbruket i Norge? Og er det på grunn av, eller på tross av, den politikken som føres?

Hva skjer med jordbruket?

La oss først se på noen sentrale utviklingstrekk i norsk jordbruk:

1) Reduksjon av kornarealet. Fra 1990 og fram til i dag er det norske kornarealet redusert med over 800 000 dekar. Det er 5000 fotballbaner hvert eneste år i denne perioden. Mer enn 20 prosent av det totale kornarealet er tatt ut av produksjon. I 2013 importerte vi for første gang mer kraftfôr fra utlandet enn vi produserte selv. Nedgangen i det norske kornarealet har aldri vært sterkere enn under de siste åtte årene med landbruksministeren fra Senterpartiet.

2) Kraftfôr i stedet for beite. Importen av kraftfôrråvarer til husdyrproduksjonen er i dag over 1 million tonn årlig, mer enn ei dobling de siste ti åra. I intensiv oppfôring av storfe blir det brukt om lag 4,5 kilo kraftfôr per kilo kjøtt. Samtidig blir det norske grasarealet på inn- og utmark redusert i stadig større omfang. Behovet for stor mjølkemengde per ku gjør at kraftfôrandelen i fôret i løpet av 2000-talet har økt fra 35 prosent til nesten 45 prosent. En stor del av kraftfôret til kua er i tillegg soyaimport. Beiteandelen er i samme periode redusert fra 18 prosent til under 10 prosent.

3) Sentralisering. En større del av produksjonen blir sentralisert til få, store bruk med stort volum på Jæren, rundt Oslofjorden og Trondhjemsfjorden. Over 60 prosent av kjøttet fra svin, fjørfe, storfe og sau blir produsert i disse tre regionene. Det er flere mjølkekyr i Hå kommune på Jæren enn det er i Finnmark og Troms til sammen.

4) Svekket sjølforsyningsgrad. Fall i produksjon på egne areal og økt kraftfôrimport svekker norsk matvaresikkerhet. I 2012 var sjølforsyningsgraden knappe 35 prosent. Befolkningsvekst har gitt økt forbruksvekst på de aller fleste jordbruksproduktene gjennom 2000-talet. I samme tidsrom har volumet av norsk produksjon blitt redusert for de fleste jordbruksprodukt. Importvolumet av jordbruksprodukt er i løpet av 2000-tallet nesten dobla til 4,5 millioner tonn årlig.

5) Økt produktivitet, lav lønn. Det er i dag om lag 43 000 årsverk i norsk jordbruk. Hvert av disse årsverkene produserer et volum som er dobbelt så mye verdt som i 1990. Men tross sterk produktivitetsvekst er gjennomsnittlig nettoårsverksinntekta i jordbruket på 180 000 kroner, en sum som har stått stille siden slutten på 1970-tallet. Gjennomsnittslønna i Norge i 2015 var om lag 500 000 kroner.

6) Markedspris lavere enn kostnadene. Produksjonskostnadene i norsk jordbruk er årlig om lag en milliard kroner høyere enn markedsinntektene. Gjennomsnittsbonden mottar mer i tilskudd fra staten enn han har i total nettoinntekt fra markedet. Gjelda i sektoren er mer enn 55 milliarder kroner, ei dobling i løpet av 2000-talet. Produktpriser på det bonden lager (per kilo og liter korn, kjøtt, mjølk og grønsaker) er halverte de siste 25 åra.

For å oppsummere: Norske mjølkekyr får i snitt mer importert kraftfôr enn beite på norsk gras. Vi importerer mer kraftfôr enn vi produserer sjøl. Sjølforsyningsgraden er 35 prosent. 5000 fotballbaner med korn forsvinner årlig. Bøndene blir færre, men produserer stadig mer mens tilskuddsavhengigheten og inntektsavstanden til andre grupper øker. Kort fortalt: Matproduksjonen løsrives fra areal og fra driftsøkonomien. Sektoren utvikler seg i motsatt retning av de politiske målene med matproduksjonen. Hvorfor skjer dette?

Hvilke politiske virkemidler har vi?

Tre avgjørende politiske virkemidler styrer utviklinga i norsk jordbruk:

1) Lav rente og statstilskudd til å bygge store fjøs.

Gjennom omfattende statlige støtteordninger, blant anna Innovasjon Norge, finansieres bygging av storfjøs i jordbruket som private banker ikke kan eller vil finansiere. Investeringstilskudd og rentestøtte stimulerer til store utbygginger – istedenfor vedlikehold og fornying av eksisterende driftskapital. Utbyggingstempoet driver fram et investeringsnivå og gjeldssummer som det ikke er forretningsmessig grunnlag for – hverken på det enkelte gardsbruk eller i sektoren totalt sett. Ofte brukes disse offentlige midlene til å bygge store fjøs som det ikke er arealgrunnlag til.

Dette endrer produksjonsmåter i sektoren. Istedenfor å bruke offentlige midler til nydyrking, grøfting, gjerding, kalking eller andre tiltak for å øke arealmengda og fruktbarheta i den jorda vi har, brukes de store pengesummene på etablering og utbygging av bruksstrukturer og produksjonsmåter som i stor grad baserer seg på importert kraftfôr. Vi bygger altså fjøs til dyr vi ikke har fôr til.

2) Billig importert kraftfôr.

Prisen på kraftfôr bestemmes i jordbruksforhandlingene, med utgangspunkt i kornprisen. Kraftfôrprisen er helt avgjørende for bøndene fordi kraftfôr er en forutsetning for høy produktivitet. Fokuset på volum forutsetter billig kraftfôr, slik at det lønner seg å produsere mye på få enheter. I praksis betyr det så billig kraftfôr at det lønner seg å ikke bruke arbeidstid og arbeidskraft på egen gras- og fôrproduksjon. Både bondelederne og byråkratene er enige om å holde kraftfôrprisen lav. Og de siste årene: lavere enn graskostnad.

Dette har store konsekvenser for arealbruken i Norge: Bonden gjør det som er lønnsomt å gjøre. I tillegg til at kornproduksjonen reduseres fordi lønnsomheten synker når kraftfôret er billig, er det driftsøkonomisk idioti for bonden å bruke arbeidstimer på produksjon av gras så lenge kraftfôret er billigere. Resultatet er at korn- og grasarealer i Norge reduseres mens produksjonen av kjøtt øker på importert kraftfôr.

3) Stadig mer tilskudd til de som driver stort.

Statlige investeringer til større bruk og økt volum, skulle gi økt lønnsomhet i sektoren. Denne politikken har resultert i det motsatte. Tilskuddsavhengigheiten har økt. Produksjonskostnadene er i dag større enn markedsinntektene. Arbeidsinntektene blir stadig dårligere, og nå utelukkende et resultat av tilskudd. De store gardsbrukene må ha stadig mer tilskudd for å finansiere drifta si.

I sum gjør dette at politikken stimulerer til volum. Mengde. Politikken gjør at det produseres mer kilo og liter enn det ressursgrunnlaget på gardsbruket tilsier, og mer enn det som er lønnsomt. Markedsinntektene er lavere enn produksjonskostnadene Det stimuleres til økt volum på importert kraftfôr og tilskudd. Dette er produksjonsaktivisme i sin reneste form: Volumfokus uten ressursgrunnlag, løsrevet fra økonomi og i strid med politiske mål.

Feil medisin

Virkemidlene som styrer utviklingen i jordbruket stimulerer altså til noe helt anna enn det som er det uttalte formålet med matproduksjonen. I tillegg så gjøres debatten om norsk jordbruk svært vanskelig av at tilstanden i jordbruket, og virkemidlene i jordbrukspolitikken, tilsløres.

De færreste av Stortingets representanter evner, eller enda verre, ønsker å forstå sammenhengen mellom målene og de politiske virkemidlene i jordbrukspolitikken. Det svikter på helt elementære områder. Når kraftfôret gjøres billigere enn gras kan ikke den norske sjølforsyningsgraden øke. Når kostnadsveksten er større enn inntektsvekst, tettes ikke inntektsgapet mellom jordbruket og andre grupper. Når mjølkemengde per ku skal økes, så synker ikke kraftfôrimporten. Når markedsinntektene er lavere enn produksjonskostnadene, blir ikke sektoren mindre avhengig av tilskudd.

Så tilbake til jordbruket og debatten om frihandel. Jordbrukspolitikken har på sentrale områder, og over lang tid, stimulert til volum og lave priser. Argumentet har vært at dette er en klok strategi for å styrke vår konkurransekraft ovenfor jordbruket i utlandet. Vi skal konkurrere på volum. På veien har de politiske målene med matproduksjonen blitt utfordret, og kvalitetene ved den norske matproduksjonen redusert. Volumjaget har blitt finansiert av utenlandske arealer og tilskudd til stordrift. Hvilke naturgitte forutsetninger eller konkurransemessige fortrinn har Norge til å tilpasse mjølkeproduksjonen en internasjonal konkurranse om mjølkeytelse per ku? Svaret er ingen, men politikken prøver desperat å tilpasse norsk matproduksjon til denne konkurransen. Det er i dette perspektivet at tanken om frihandel med mat må ses.

Realitetene er dramatiske: Norsk matproduksjon utvikles i samme retning som det jordbruket vi svartmaler i diskusjoner om handelsavtaler og frihandel med mat. Slikt sett undergraver de jordbrukspolitiske virkemidlene legitimiteten til tollvernet og oppslutningen om politiske reguleringer som lett defineres som handelshindringer.  

Frihandel favoriserer stordrift

Norge må, som alle andre land, forholde seg til global handel og global konkurranse. Også når det gjelder mat. Men hva er det vi skal konkurrere med utlandet om i matproduksjonen? En ansvarlig, økonomisk, økologisk og sosialt bærekraftig jordbrukspolitikk må bryte med den rådende stordriftsideologien. Ikke blindt fortsette å produsere mengder med mat på tilskudd og økende mengder importert kraftfôr, mens egne arealer reduseres. Dette krever at vi tydeliggjør det politiske formålet med jordbruk, slik at politikken/handelshindringene brukes til å nå politiske formål. Jordbruk er bruk av jord, så enkelt og så vanskelig.

Politikken må i mye større grad beskytte og stimulere anvendelse av egne ressurser gjennom en modernisering av det norske småskalajordbruket. Hensynet til økonomi, matkultur og folkehelse innebærer at vi må legge om produksjonsmåtene. Tollvernet må blant anna brukes mer aktivt for å utvikle en innenlandskonkurranse basert på kvalitet der diversifisering av produktspekteret er sentralt. Vi må kort fortalt beskytte og dyrke våre konkurransefordeler. Ikke etterligne andre lands volumfokus. Det er en konkurranse vi er dømt til å tape. Videre, så svekkes legitimiteten til «handelshindringene» når vi bruker politikken til å stimulere til volumproduksjon løsrevet fra arealgrunnlag, driftsøkonomi og de politiske målene med matproduksjonen.

Frihandel med mat er en del av dette problemet, fordi det favoriserer en type stordrift som utkonkurrerer lokalbasert matproduksjon og bryter opp lokale sosiale strukturer. Dette gjør at det politiske formålet med jordbruk, bruk av jord, blir stadig vanskeligere å nå. Norsk jordbruk blir ikke mer robust ved å tilpasses denne konkurransen. Derfor holder det ikke å diskutere forsvaret av norsk jordbruk på autopilot. Kampen mot udemokratiske frihandelsavtaler, er også en kamp om å endre det norske jordbruket og jordbrukspolitikken som føres. Her. Det er å styrke konkurransekraften vår.


dot


 

 

Oversikt over arrangementer:

:
Maridalsspillet
Maridalsspillet 2007. Foto: Dag Ødegård
dot
E-post: maridalensvenner@mobilpost.no Maridalens Venner, Konvallveien 67, 2742 GRUA. Telefon 90 68 41 45
Ansvarlig redaktør: Tor Øystein Olsen. Støtt Maridalens Venners arbeid - kontonr. 0530 58 56349