Maridalens Venner - landskap i Maridalen
   
Hjem

   
Om Maridalens Venner

   
Bli medlem

   
Kulturlandskap
      
Kulturmark
      
Slåttemark
      
Artslister
      
Kart
      
Gårder
      
Kulturminner
      
Kulturhistorie
      
Naturgrunnlag
      
Forvaltningsplanen
      
Ferdselsveiplan
      
Stedsnavninnsamling
      
Rapporter

   
Kulturarrangementer

   
Maridalsspillet

   
Skjøtsel
      
Slåttemark
      
Beitemark
      
Kulturminner
      
Lærebøker

      
Dikt

   
Kultur- og naturstier

   
Skar leir

   
Slåttemyra

   
Årbøker

   
Markaloven

   
Jordbrukspolitikk

   
Media

   
Ord og uttrykk

   
Lenker
Hjem > Vandringer >  En vandring til Neskroken fra kapellet
Les Sheldon Reinholdt sin tur fra årsskrift 1986

En vandring til Neskroken fra kapellet

Av Sheldon Reinholdt, Maridalens Venners årsskrift 1986

Jeg fikk denne gang lyst til å ta leseren med på en vandring til Neskroken, som er det området i Maridalen hvor det har skjedd minst forandringer i dette århundret. Turen nå foretas til fots og bør gjennomføres en godværsdag i sommerhalvåret. Og vi vil trenge så lang tid at både niste og drikke må tas med i sekken.

Utgangspunktet for turen er Maridalen kapell, hvor bussen har holdeplass eller en kan plassere bilen på den lille parkeringsplassen nedenfor kapellet. Man kan selvsagt også bruke sykkel, men den må en sette fra seg i skogkanten når vi skal forlate hovedveien et stykke lenger øst. For å lette orienteringen gjengis på neste side et utsnitt av Norges geografiske oppmålings kartblad VI over Oslo omland, utgitt i 1940 og delvis à jour i 1961, målestokk 1:25000. Grunnen til valget av dette kartet er at det inneholder flere navn og historiske detaljer som blant annet er aktuelle i forbindelse med den turen vi skal foreta. Noen få tilføyelser er gjort for å gjøre kartet fullstendig til vårt bruk.

Ja, så starter vi da, i veikrysset vest for kapellet. Vi har vel kommet nyveien fra Hammeren, en vei som ble bygd først i dette århundre. Fra vest kommer den gamle bygdeveien fra Hønefoten, smal og lite kjørbar over kirkebakken. Enda smalere og dårligere var den i tidligere tider, også østover der vi skal vandre, men nå er den blitt en godt brukbar bilvei for den som ikke har for dårlig tid – og det skal man ikke ha i Maridalen. I sin tid var dette også en del av Greveveien mellom Bogstad–Sognsvann–Hammeren–Sandermosen–Movatn–Ørfiske–Hakadal.

På høyden i sørøst ser vi Øgården, som på kart både fra 1769, 1887 og begynnelsen av 1900-tallet heter Ødegaarden. I riktig gammel tid kaltes den Tømte. Gården er med i Carl Fredrik Engelstads Maridalsspill "Svartedauen". Det kan for øvrig være en del å fortelle om denne gården, men det er ikke emnet denne gang.

På nordsiden av veien er ungskogen nettopp tynnet. Nesten oppe på toppen av bakken er det litt mer åpent i skogen, med noen steinblokker i veikanten for å hindre innkjøring og parkering. Inntil 1960-årene lå det en ganske liten hytte med uthus/skjul på dette stedet. Taksteinene var røde og grønne, og rundt på den velklipte vollen sto gamle gran- og bjerketrær. Storgranene hadde greiner helt ned til bakken, og enkelte syrinbusker og blomsterbed gled harmonisk inn i helheten. Rundt eiendommen på ca. 1 mål sto en landsens skigard. For en idyll! Maristua kaltes stedet som eides av Anders Jensen, som visstnok var i slekt med de kjente familiene Jensen som drev kolonial- og kjøttforretninger i Torggaten. Da han døde omkring 1960, ble Maristua snart etter overtatt av Oslo kommune, som fjernet bebyggelsen og siden har hogd de store trærne.

Rett øst for denne hytta sto også huset Solbakken. Den siste som bodde der, var Trygve Lilloe, bror til Einar som drev Ødegården inntil 1954, da nåværende bruker, Tore Brodin, overtok. Solbakken ble revet før Maristua.

Helt på høyden, men på sydsiden av veien, lå et par små bygninger. Stedet het Sommerro og har muligens helt fra begynnelsen vært et sommersted. I alle fall ble det i mange år brukt til fritidsformål etter at kommunen overtok stedet i begynnelsen av dette århundre. Stedet ble da gjerne kalt Vasshytta (forkortelse av Vannverkshytta), og en daværende vannverkssjef disponerte stedet. I 1950-årene bodde en William Hagen der hele året. Han var lastebilsjåfør og flyttet til Kjelsås en kortere tid før stedet ble revet.

Så går veien i sving ned en kort bakke og over en bekk som kommer nordfra og renner sydover og ut i Maridalsvannet. I alle fall det siste året har det stått en kommunal arbeidsbrakke på sydsiden av veien. Den blir forhåpentlig snart borte igjen.

Bortenfor brakka går det en gammel gårdsvei, som er avmerket som sti på vårt kart, ned mot Nestangen. Omtrent l50 m nedover og mellom gårdsveien og bekken vi nettopp har passert, lå det tidligere to små hus med ca. 50 m mellomrom. De var bygd en gang i forrige århundre av murstein og tilhørte Nes gård, siden grensen mellom gårdene fulgte bekken. Her bodde tjenestefolk tilhørende Nes. Planløsningen var den vanlige tredelte med stue, kjøkken og kammers. På Norges geografiske oppmålings kart fra 1887 er bebyggelsen her markert med et kvadrat og navnet Nes, slik som for det nåværende Nes gårdstun.

Allerede i 1920-årene var i alle fall det ene huset fraflyttet og ble i noen år benyttet av en del ungdommer i Maridalen til klubb- og hyggesamvær.

Så vidt vites ble bygningene revet allerede før 1940. På grunn av byggematerialene ble de kalt Murstuene. Og steinen var kommet fra Nes teglverk. (Se mer om dette lenger ut.)

NES GÅRD

Og så ser vi østover til Nes gård med noen store og vakre løvtrær rundt nærmeste hovedbygning. "NES" står det med hvite, malte bokstaver på granittsteinen der veien inn på tunet går av fra bygdeveien. Inntil omkring 1970 gikk bygdeveien over tunet, men på grunn av trafikkøkningen og fordi det var trangt mellom de to hvite hovedbygningene, ble veien lagt tvers over den sydligste del av hagen, foran hovedhuset. Det hvite stakittgjerdet mot syd er ikke blitt satt opp igjen, og det hvite, spesielle lysthuset, som en gang var badehus nede ved vannet, er borte.

Nes er en av de største, vakreste og samtidig eldste gårdene i Maridalen. Gårdsnavnet er et naturnavn etter neset sydover ut i Maridalsvannet, og naturnavn er den eldste gruppen stedsnavn vi har. Når vi på henholdsvis øst- og vestsiden av vannet har storgårdene Skjerven og Sander, som hører til gruppen vin-navn, og vi vet at vingårdene er fra før 800 e.Kr., må Nes være en svært gammel gård.

Gården nevnes allerede i biskop Eysteins jordebok fra år 1400. Domkapitlet i Oslo (Sikelands præbende) eide da to hæsældesbol i Nes. Gården ble lagt øde under svartedauden og synes på 1400-tallet å ha ligget under gården Sandaker og ha tilhørt Erkebiskopen i Oslo.

I det tidsrom vi har skriftlige kilder fra, synes Nes stort sett å ha vært drevet som to bruk. I jordeboken over geistlig gods i 1574 er Akers prestbol oppført som eier av en liten del av Nes. I 1617 benevnes denne som "Nes Ødegaard". Dette må ha vært en vesentlig del, siden Ødegaard er knyttet til navnet. Den største og østlige delen av Nes har trolig vært i privat eie helt fra Middelalderen.

Den første navngitte private eier er Amund Sinsen som i 1615 eier 15 lpd. malt = odelsgods. Lpd. er en forkortelse for lispund = 7 kg. Dette er igjen en måleenhet for skyld = skatt på gården. Skatten ble antagelig betalt i smør.

Amund Sinsen hadde fire sønner som delte hans part av Nes etter ham. De har tydeligvis ikke vært noen småkarer. I alle fall har fire gode gårder i Akerbygda vært knyttet til deres navn; Oluf Østre Grefsen, Jon Sinsen, Christopher Aasen og Anders Lindern. Det var i 1624 de overtok gården.

Vi vet videre nokså nøyaktig hvem som har eid de forskjellige deler i Nes, men det ville ta mye plass og er vel også av mindre interesse. Men vi finner flere menn knyttet til kjente gårdsnavn i Aker-bygda, f.eks. Anders Diesen, Halvor Grefsen, Lauritz Stubberud, Even O mfl.

Det er ikke bare i våre dager at folk er lite glad i skatter. I et klageskrift som i 1651 ble innsendt til "De kongelige kommissærer" over skatter og tyngsler som var pålagt bøndene i Aker, finner vi daværende bruker på Nes, Rasmus Søfrensen.

Den kjente byskriver og trelastmagnat Mogens Lauritzøn eide også en del av Nes en kort stund. Denne storkaren eide en mengde jord og skog over store deler av Østlandet på slutten av 1600-tallet. Midtpunktet for hans "imperium" var Linderud hovedgård i Østre Aker som ble begynnelsen til det nåværende trelast- og jordbruksgods Mathiesen-Eidsvol Værk. M. Lauritzøn kjøpte 6 lpd i Nes i 1692 og ytterligere 3 lpd i 1693. Da gårdens samlede skyld var på 15 lpd., kan det se ut som om han tenkte på å bli eier av hele Nes. Men allerede i 1694, og med bare én dags mellomrom, selger han først de 6 lpd. og deretter makeskifter han de 3 lpd. mot tilsvarende i Hauger gård i Nittedal. Vi vet ikke om han tjente noe på disse transaksjonene, men hans mål kan ha vært å, ved hjelp av Nes, å erverve så meget som mulig av Hauger, som på grunn av sin størrelse og mer sentrale beliggenhet var mer interessant for en trelastmagnat.

Den delen som hadde tilhørt Akers prestebol, ble overtatt av kronen ved reformasjonen. I 1723 kjøpte fire bønder i Aker, Johannes Skøien, Sven Holmen, Sven Sogn og Jon Blindern, Akers kirke (Gamle Aker) med tilhørende gods av kronen. Nes hørte med til disse eiendommene, og denne tidligere geistlige delen var på 8 lpd. I 1728 solgte de denne delen til Torsten Andersson. Bare tre dager tidligere hadde han overtatt 7 lpd. etter sin far. Torsten Andersson er den første navngitte på mange hundre år som eier gården i sin helhet.

Men det varer ikke så lenge. I 1768 overtar den kjente Halvor Blindern først en tredjedel, og bare seks år senere nok en tredjedel. Torstein Hauger overtar den siste tredjedelen i 1779. Hvordan gårdens arealer har vært delt mellom to brukere, har jeg ikke funnet opplysninger om, men i et skjøte fra 1816 oppgis "skogstykket Trehørningen" å tilhøre de to tredjedelene. Og enda senere er et areal Nesskogen, g.nr.69, b.nr.5, registrert, men ikke omtalt. Nes har for øvrig vært så omkranset av andre gårder at det ikke har vært noe naturlig, tilstøtende skogområde av betydning som har tilhørt gården.

I 1839 selger eieren av to tredjedeler, kaptein Busch, hoveddelen av Nes med tilhørende teglverk (se lenger ned) til grev J.C. Wedel Jarlsberg for 4500 spesidaler. En spesifikasjon over eiendommen i 1869 gir flere interessante opplysninger. Dyrket areal oppgis å være 200 mål leirmuld på leirgrund, verdsatt til 15 spesidaler pr. mål. Ytterligere 47 mål leirmuld gis en verdi på 12 spesidaler pr. mål. Havnehagen oppgis å være på 295 mål, inngjerdet, og verdt 3 spesidaler pr. mål. Besetningen på gården oppgis til 4 hester, 14 storfe og 8 sauer. Årlig ble det sådd 1 td. hvete, 5 td. bygg, 15 td. havre og 20 td. poteter. Høyavlingen var årlig ca. 210 spesidaler.

Som en del av Nordmarksgodset ble Nes utpekt til bosted for bestyreren av skogene og eiendommene i Maridalen og Hakadal. Administrasjonen var så sentralisert her at post til Hakadal og steder innover i Nordmarka ble samlet på Nes for leilighetsvis å bli videresendt nordover. På Nes ble også lønninger utbetalt. Senere ble administrasjonen delt med et sentrum på Brekke ved sørvestenden av Maridalsvannet og et annet sentrum i Hakadal.

I 1923 kjøpte Oslo (Kristiania) kommune hele gården på grunn av drikkevannet, og siden har forpaktere drevet gården. Den mest kjente er Kåre Telle, f. 1903 og d. 1986. Etter jordbruksutdannelse kom han fra Drøbak til Nes i 1934 og drev gården fram til 1985. Etter hvert deltok sønnen Eirik Telle stadig mer i driften og har nå overtatt forpaktningen.

Kåre Telle var en kjent skikkelse også i villastrøkene syd for Maridalen, der han leverte husdyrgjødsel til hagene. På det meste hadde han opptil 40 kyr og flere hester og leverte i sin tid ca. 400 liter melk daglig til forbrukere i byen.

Da husdyrhold ble forbudt i 1950–60-årene, var han, som mange andre, mektig irritert. Da vi snakket om dette en gang, syntes jeg hans motargumenter virker svært riktige. Hvis det nemlig var slik at husdyrhold var så farlig for folkehelsen, var det underlig at dette ikke for lengst var konstatert på landsbygden. Men siden har utviklingen ført til at det ikke lønner seg å holde kuer på Østlandet.

Ovenfor har vi nevnt at Nes gård gjennom tidene stort sett har vært drevet som to bruk, men antagelig med felles tun. På Brauns kart fra 1769 er Nes, som de fleste gårdene, markert med tre kvadrater på ett tun, hvilket tyder på felles tun.

Av de to hvite hovedbygninger på Nes er den østligste temmelig sikkert den eldste og dateres til slutten av 1700-tallet. Den største, som markerer seg som den viktigste, dateres av Arno Berg til ca. 1850. Den ble sannsynligvis bygd av eieren Christen Olsson, som overtok gården etter sin far i 1835. Arno Berg hevder videre at bygningen var den mest interessante i sveitserstil i Aker inntil den ble ribbet for en del av sitt fasadeutstyr i 1950-årene, som f.eks. vindusomramninger. Men som vanlig har man vel ment at det var for kostbart å lage nye utskårne materialer når gamle detaljrike deler gikk i oppløsning, herjet av tidens tann. Men noe er heldigvis bevart: Den åpne, elegante sval utenfor hovedinngangen og de kraftige bukkene under de utskytende tak på gavlene. Bygningen har morsomt utstyrte frontespiser (gavlliknende ornament som skyter fram over taklisten midt på en bygning) både mot tunet og hagen. Det er liggende panel på forvandring og stående i gavlene. Det er svært synd at det gamle utstyr og det enkupete tegltak ikke er beholdt.

Stabburet på Nes er gammelt, men låven med fjøs og stall er forholdsvis nytt.

Mange mener at det var her på Nes Henrik Wergeland hentet inspirasjon eller helt eller delvis skrev Dalevise:

"Det er min sjæl en frydfuld trang
at gjeste Norges dale.
Den gamle fjeldkoll elsker sang,
de glade hjerters tale.
Kom til den fagre Maridal!
Til Kleivens svimlende portal!
Kom hvorsomhelst, og Norge skal
dig i sin favn husvale."

Visstnok skal han ha sittet i kvistværelset i 2. etasje, ut mot Maridalsvannet. Hvis dette er riktig, må bygningen være eldre enn tidligere antatt, siden Wergeland levde mellom 1808 og 1845 og Dalevise ble skrevet i 1841.

På Nes har det fra langt tilbake i tiden og helt opp til våre dager foregått underlige ting. Folk og fe har vært som forgjort til sine tider, og folk i bygda mener at det spøker på Nes. Det mest alminnelige har vært banking i veggene nattetider, men det har også vært tasling og tusling i trapper og tomme rom – helst i mørke høstnetter.

Det fortelles at en forlengst hensoven bruker – la oss kalle ham "Hansen" – var en gnier, kranglefant og jentefut. Han gikk igjen og viste seg da helst for jentene eller kona på gården når de var alene på kjøkkenet eller i uthusene.

En gang nær vår tid bodde en familie fra byen på Nes en sommer og utover høsten. En kveld mannen og kona ikke var kommet tilbake ennå, etter et bybesøk, var ei jente alene i huset og passet familiens to barn. Hun satt på kjøkkenet, og ungene lekte på gulvet. Det var senhøstes og varme på grua. Plutselig går stuedøra opp, og inn på kjøkkenet kommer "Hansen", litt puslete og skjeggete, og setter seg inntil varmen. Jenta blir stiv av skrekk og setter i et skrik. Det samme gjør ungene. Hun griper tak i dem og løper over veien til nabofamilien, hvor de blir til folket hennes kommer hjem fra byen senere på kvelden. Da jenta fortalte historien om "Hansen", mente de det var noe tull og tøys og syntes jenta hadde tapt vettet ved å skremme ungene på det viset.

Kona tok ungene med seg og gikk inn hovedinngangen for å legge dem ovenpå. Da hun var kommet halvveis opp trappa, kjente hun at noe nappet henne i kjolen. Hun gikk fortere et par trinn, men det holdt igjen og fortsatte å nappe. Mørkt var det i gangen, og med historien om "Hansen" friskt i minne, ble hun så livende redd at hun av sine lungers fulle kraft ropte: "Slipp meg da, 'Hansen'!". Mannen hørte ropet og kom løpende, men der var ingen å se. Men nede i gangen sto en fiskestang i halvspenn med snøret og fiskekroken hektet fast i kjolen til kjerringa.

NES-SETRA

Det er knapt opplysninger om at gårdene i Maridalen har hatt setre, bortsett fra kontorsjef Kvandes antagelser om setring ved Øyungens utløp, og mine om at det kan ha vært seter på Tømte nordøst for Øyungen før det ble plass der. (Se artikkelen "På oppdagerferd til Tømte" i årsskrift 83/84.) At den østre delen av Raudløkkollen heter Seterkollen, kan være en indikasjon på seterdrift i nærheten.

Men på Situations Cart over Herr Justits Raad Christian Acher og Sr Jens Hiortes Skove NORDMARKEN, forfattet i juli 1760 av Deres Kongelige Maijts Lieutenant af Artilleriet, Morten Krogh, finner vi en seter tilhørende Nes. Med tre små kvadrater er den markert like betydningsfull som Lørenskogen og Liggern, mens bebyggelse på Gåslungen er markert med to kvadrater og bygninger i nordenden av Gørja og ved Trehørningen bare har fått ett kvadrat.

Og stedet for Næsseter er på nordsiden og like vest for den bekken som kommer vestfra og renner ut i Fløyta nord for Langdalsvann og syd for Store Svarttjern. På en del kart er denne bekkedalen betegnet som Nesseterdalen, men på kartet fra 1760 kalles den Tyvdahl. Skogsbilveien går nå tvers gjennom den lille morenen hvor seterhusene har ligget. Jeg husker at i slutten av 1940-årene var granene ekstra lubne på denne vollen som nå er borte. En 2-3 meter høy løsmasseskråning på nordsiden av veien viser at det her var lett å ta ut masse for veien. I 1985 trålet jeg omgivelsene i håp om å finne steinsetting som kunne vært fundament for hus, men forgjeves. Med denne historien slutter vi vårt besøk på Nes og vandrer utfor bakken østover. Og blikket og oppmerksomheten fanges av ...

KONGE-EIKENE PÅ NES

De virker ikke så veldig store der de står tett inntil veien på sydsiden og halvveis nede i bakken, men når vi kommer innpå og bruker målebåndet, blir det andre dimensjoner over de fire store trærne som står i en tett klynge og nærmest ser ut som ett tre på avstand. Omkretsen på de enkelte trær er 260 cm, 220 cm, 190 cm og 190 cm. Alle trærne står innenfor en sirkel med nokså lik avstand og samlet omkrets på ca. 820 cm. De danner en felles krone med diameter på ca. 20 m. Med andre ord rekker grenene ut til grensene for en villatomt på ca. 314 m2 hvis klyngen sto midt på tomten. I våre dager ville vi vel være vel fornøyd med en tomt av denne størrelsen.

Eik er et sjeldent tre i Maridalen, og denne klyngen på fire i denne bakken virker svært tilfeldig. Hadde det enda vært på en slette eller høyde, slik at en kunne forbundet plasseringen med en grav eller et kultsted eller tingsted.

Likevel sier sagnet at en konge skal være begravet under dem. Dagbladet av 28.04.1956 har til og med fått det til å bli fire konger. Og den kjente H.O. Christophersen sier i en artikkel i Verdens Gang 25.04.1953: "[...] Tett ved veien, i bakken opp mot Nes står en klynge av fire, praktfulle, sammenvokste eiketrær. På avstand ser de ut som ett tre, så harmonisk avstemt er de. Vi pleier å kalle dem 'De fire brødre'. De tar seg ypperlig ut mot en solfallshimmel med drivende skyer. Da blir de et bilde på evigheten i tiden. [...]" Hvor han har fått "De fire brødre" fra, er ikke godt å vite. Konge-eikene er navnet!

Men alderen? Eik vokser langsomt, og jeg har ikke hatt kontakt med ekspertise. Men hvis vi ser på det største av trærne, med en diameter på ca. 80 cm og radius på ca. 40 cm og så antar at eik har årringer på ca. 1 mm, kommer vi til en mulig alder på 400 år. Men hvilken konge skulle være gravlagt der på den tid? Det holder ikke! Vi er dessuten omkring 1500-tallet med svært liten bosetning i dalen etter svartedauden. Jeg har vært inne på tanken om at de fire trærne er et tilfeldig antall rotskudd rundt stammen av et enda eldre eiketre som møtte sin skjebne for disse hundreårene siden. For meg virker det lite trolig at akkurat disse fire er plantet. Men tregruppen er flott, vakker og gammel, og med konge-stempelet på seg opplever vi dem med respekt. De er også et bumerke for dalen.

Vi rusler ned resten av bakken og er nesten på nivå med Maridalsvannet. En liten bekk kommer nordfra gjennom løvskogen og finner vei mellom mange røtter ut i vannet. Rett etter bekken, i veidelet hvor det er postkasser som viser at går en opp bakken til venstre, kommer en til folk, går en ubetydelig sti mellom større graner ut mot vannet. Den stien følger vi, og etter bare ca. 20 m ligger en haug som er ca. 1½ m høy og noen meter i diameter der foran oss. Og så er det altså ingen gravhaug, som vi kanskje hadde likt å treffe på etter å ha studert Konge-eikene like ved, men noe så prosaisk som ...

NES TEGLVERK,

men likevel med historiens sus over seg.

I boken "Teglindustriens historie" av Hans Zakariassen, utgitt av Dreyer 1980, står det på s. 125:

"[...] Et av de første stedene i Oslo og omegn hvor det ble laget teglstein, var sannsynligvis Maridalen. Tegl- og kalkovnene der er nevnt i brev fra 1335. [...]". Brevet det refereres til, er et dokument i kong Magnus Erikssons navn, hvor han stadfester de gaver hans morfar, Kong Håkon Magnusson, hadde gitt til sitt kapell Mariakirken i Oslo. Særskilt nevnes syslene i Maridalen, Vestre Bærum og Lommedalen. Maridalen sies å omfatte hele allmenningen mellom Grefsenmarka og Sognsmarka, mot nord til Sandungsvannene "og vannene med", mot sør til Dynjande, som sannsynligvis er fossen ved Brekke eller en av de andre øverste fossene i Akerselva, "og alle de andre vann som ligger i førnevnte allmenning og der er både kalkovner og teglovner". Men kunne det være mulig at det her nord for Maridalsvannet var behov for et teglverk på den tid? Tegl var jo et ganske nytt materiale her nord og ble vel bare benyttet til bygninger av offentlig karakter på mer sentrale og bymessige steder. Selv om det var i alt 13 gårder i Maridalen før svartedauden i 1349–50, og dermed en bosetning på ca. 200 mennesker, var dette en jordbruksbygd. Eksport til sentrale deler av Oslo kunne ikke være aktuelt. Det var for langt og tungvint. Det var nok leire nede i Oslo-dalen. Behovet for et teglverk i Maridalen lå i dalens nye kirke som ble oppført muligens omkring 1250. Den vitenskapelige forskning har klart påvist et det har vært brukt en del tegl i bygningen, og på samme vis som det har vært lite fornuft i å frakte tegl fra Maridalen til byen på den tid, var det enda mer tungvint å frakte tegl opp fra byen og til byggingen av kirken. Derfor har en brukt bygdas egen leire og laget teglsteinene på et passende sted. Hvor var så det passende stedet? Det er ikke godt å si, men her ved vannet og bekken kunne det ha vært et passende sted. Leiren fantes oppover langs bekken på nordsiden av veien. Her var stor nok slette til å sette opp bygninger. Leiren skulle eltes med vann, formes og tørkes før brenning. Transport bort til kirken kunne lett skje på flåte. Det var passe grunt både for opplasting på flåten og lett å laste av og bære den korte bakken til kirken.

I alle fall er haugen her på sletta restene av den siste brennovnen for teglstein og takstein. Går vi ut til vannkanten ser vi at strandbunnen består av røde teglbiter. Det gjør vel også mye av sletta ved stranden som nå er dekket av vegetasjon.

Hvor gammelt teglverket på dette stedet er, vet vi altså ikke, men det har hittil ikke kommet fram opplysninger om teglverk andre steder i dalen. Litt vet vi likevel om dette Nes teglverk. På Brauns kart fra september og oktober 1769, kalt Continuations Carte over Frue Justitz Raadinee Anchers og Sr Jens Hiortes eiendomme, finner vi to små kvadrater på dette sted på kartet og med teksten Verket. Bortsett fra noen sagbruk er det ikke avmerket noe som kunne være andre teglverk i dalen. Også på Norges geografiske oppmålings kartblad VI fra 1887 står teglverket avmerket.

Da Busch, som tidligere nevnt, solgte Nes gård i 1839, står det nevnt at teglverket, g. nr. 70, bnr. 6, fulgte med i handelen. Ellers oppgir Kvande at to mann arbeidet der sommeren 1879, og at det ble nedlagt i 1880. En annen kilde oppgir nedleggelsen til 1873.

Men sporene er ellers mange etter produksjonen. Flere fjøs i Neskroken og det på Sanderberget er bygd av murstein, ganske sikkert fra Nes. Og verkets firmamerke, en N, finnes på det meste av gammel takstein i bygda. Det sies også at mursteinen i de store hovedbygningen på Brekke gård ble bygd av murstein herfra. Steinen ble fraktet over Maridalsvannet. Restene av en solid brygge finner vi som granittsteiner som en forlengelse ut fra en fjellodde et par hundre meter lenger sørvest. Tore Brodin på Ødegården og andre kan fortelle at i forrige århundre gikk to båter i livlig trafikk mellom her og Brekkestranda. "MARI I" og "MARI II" het båtene.

Vi rusler tilbake til bilveien og opp Verkensbakken til venstre i veidelet. Både det navnet og en havnehage like ved som heter Verkenshagen, er navn fra teglverkets tid. Vi er fortsatt på Greveveien.

Idet vi kommer ut av skogen ligger plassen ...

BRENNERS

til venstre for veien, med et par gamle frukttrær og bærbusker som minner om en liten hage. Huset fikk nytt tak sommeren 1985 og virker, som alle de seks plassene i Neskroken, ganske velstelt. Brenners het opprinnelig Teglbrennerstua. Her bodde han som hadde ansvaret for brenningen av produktene på teglverket. Den siste teglbrenneren var bestefaren til han som var oppsitter på Brenners i 1970-årene og som ble omkring 90 år.

Fem av plassene i Neskroken har samme grunnplan i hovedbygningen; stue i den ene enden og kjøkken og kammers i den andre, og så felles pipe for ovnene i midten. Men Sittpå har rommene etter hverandre med kjøkkenet i nord. Hele Neskroken hørte til Nes, men i forrige århundre, da både Nes og Sander hørte til Nordmarksgodset, fikk Brenners, etter nedleggelsen av teglverket, slåtteplikt på Sander.

BAKKEN

heter plassen lengst syd på bakkekanten, ut mot vannet. Tidligere ble den også kalt Nesbakken og ble antagelig bygd midt på 1800-tallet. Tømmeret i veggene er håndteljet og spikrene er håndsmidd. Paneling fikk stua først i 1919, og peisen på kjøkkenet ble revet ut så sent som i 1950. Kristian Magnus Bakken, f. 19.03.1900 er 3. generasjon som bor på stedet. Han er født i Bergensgt. 7 på Bjølsen, med etternavnet Martinsen. Men i 1906 flyttet han sammen med foreldrene og to brødre til Bakken for å overta stedet etter bestefaren som var blitt syk. Og bestefaren hadde bodd der siden 1874.

Familien overtok snart stedsnavnet Bakken fordi skolen brukte dette navnet på guttene da de begynte på Maridalen skole.

Plassen disponerte ca. 30 mål jord, men det ga ikke levebrød for en familie, selv om de levde svært enkelt. Det gikk mye i poteter, havrevelling og melk. Og moren sydde klærne. Mens H. Løvenskiold eide stedet, hadde man både jakt- og fiskerett, men siden det ikke var dyr å jakte på, ble det bare fisking. Det var mye åbor rett ute i elveosen, så det var lett å skaffe fisk. Litt gjedde ble det også, men aldri ørret, selv om det fantes litt i Dausjøelva. Jo, en gang fanget han i sin ungdom en på ca. 2,5 kg som hadde gått seg fast ved bredden litt oppe i elva.

På plassen hadde de som regel to hester, fem kuer, to kalver, gris og høns. Eggene ble brukt som byttemiddel for andre varer. Og på jordene dyrket man høy, opptil 10 tonn pr. år, og korn (havre, bygg og hvete).

I hele sommerhalvåret gikk krøtterne fra hele Neskroken på beite i skogen øst for Dausjøelva. Det faste overgangsstedet var Sagstubrua.

Siden plassen ikke ga helt levebrød, arbeidet karene med tømmerhogst og kjøring av tømmer i vinterhalvåret. Utenom onnene var det tømmerfløting på elver og vann. På Maridalsvannet kunne de være opptil fem i båten som kunne ha primitive seil. Som regel kunne ingen svømme, men det gikk likevel helst godt.

I den tiden Nes og Sander tilhørte Nordmarksgodset, hadde oppsitterne på Bakken, Brenners og Vestby plikt til å være med i slåtten på Sander, så man var sannelig ikke arbeidsledig.

Likevel synes Bakken det ble dårligere og vanskeligere tider da kommunen overtok eiendommene her langs vannet omkring 1922. Han ville heller fortsatt vært under Løvenskiold.

I tiden fram til omkring 1950 måtte man selv bekoste omtrent alt vedlikehold av bygningene. Men da utførte kommunen en solid oppussing.

Forrige året ble det gravd ned to store plasttanker ute i terrenget for å få vannet fra utslagsvasken inn på lukket system. Men gammeldass er det fortsatt i fjøset. "Jeg holder meg til det gamle. Det er det beste," sier Bakken.

Forresten har dyrelivet etter hvert tatt seg opp. Før i tiden var det ikke en elg å se, men etter krigen har det blitt mye elg. Han har sett flokker på opptil tolv dyr ute på isen, og for ikke lenge siden sto en flokk på ni stykker like oppe på bakken ovenfor husene. Rev og rådyr er det også mye av, og haren har han like innpå døra.

Men fuglelivet er det blitt stadig dårligere med, særlig småfugl. I stedet opptrer canadagjess og ender i økende antall. En tid var det også en god del fasan, men den er blitt helt borte igjen.

I gammel tid var det ulv i Maridalen, som ellers i landet. Omkring første verdenskrig var det tre store ulvegraver i en trekant et stykke syd for Sandermosen stasjon på østsiden av jernbanelinjen. Nå mener Bakken de er helt borte på grunn av tælehiv. Hadde han visst det skulle blitt så stor interesse for dem, skulle han sannelig merket dem.

Mens gårdsveien nå kommer bratt opp fra bilveien ved vannkanten, kom den tidligere nokså flatt inn fra Verkensbakken i nordvest.

Bakken har ingen tro på at plassen hans vil komme i drift med dyr igjen. Slik er fremtiden mørk. "Den er fordømt." Han er nok den siste av familien. Omkring 1970 var det meningen å rive fem av de seks plassene i Neskroken, blant annet Bakken. Men etter at det ble stoppet i siste liten, mener Bakken at selv om husene er de som ligger nærmest vannet av all bebyggelse rundt sjøen, så vil ikke Riksantikvaren tillate riving.

Og ute i den lille hagen på sydsiden får vi håpe, tro og om nødvendig kjempe for at frukt, bær, grønnsaker og blomster fortsatt får gro, og at interesserte kanskje vil fortsette med summende bier i kuber, slik en av sønnene til gamle Bakken har som hobby i dag.

VESTBY

ligger nordvest for Brenners, og vi ser denne plassen straks vi har gått tilbake og forbi husene på Brenners. Det går en egen stikkvei dit bort. Selv om de fire sydligste plassene i Neskroken er omtrent like store, ser denne på avstand litt mer beskjeden ut. Men kommer du nærmere eller ser den fra vest, er den like stor og trivelig innbydende som de andre. Mens teglverket ble drevet, var en av pliktene til oppsitteren her å kjøre leire til verket. Ifølge Bakken ble det gravd ut leire flere steder i området, hull som siden er fylt igjen. Vestby har også et gammelt stabbur som gir tunet karakter og miljø.

GREVEVEIEN = BYGDEVEIEN

Men før vi tar veien rett nordover fra Brenners, lar vi blikket gli over jordene mot øst hvor vi ser en mindre bygning i skogkanten. Det er sommerfjøset til Brenners. Rett over jordet og forbi sydsiden av sommerfjøset gikk Greveveien. Vi kan ennå følge den gamle veien fra sommerfjøset ned gjennom skogen til Dausjøelva eller Sagstuelva, som den kalles av bygdefolk, i en idyllisk bro over og opp forbi Berntsberg eller Sagstua til Sanderberget.

I l960-årene ble veistykket over jordet til sommerfjøset pløyd opp både fordi det knapt var i bruk lenger og fordi det lettet driften av jordene som nå ikke lenger drives av den enkelte plass, men drives som større enheter under Nes. På kartet står veien inntegnet.

Og så rusler vi rett nordover til plassen ...

SITTPÅ

I husmannsregisteret fra 1771 kalles den "Sitpaa" under Nes. Oppmerksomheten tiltrekkes av et stort og vakkert lønnetre med svært jevn og rund krone. Det er tuntreet til Sittpå, selv om det står utenfor tunet.

Hele fem bygninger står her langs veien og er dermed det største tunet i Neskroken. Etter beliggenheten skulle en tro at dette også er det eldste tunet. Svært gammelt er i alle fall tømmeret i stuebygningen. Her finner vi også det andre stabburet, hvor møneretningen går på tvers av det vanlige.

Det originale navnet på plassen mener man bestemt kommer fra at en gammel vintervei mellom Christiania og Hadeland gikk forbi her. Enten karene med lass kom opp bakken fra Dausjøen på vei til byen eller opp bakken sydfra på vei fra byen, kunne de her sette seg på lasset igjen.

Lengst nord på tunet ligger trykkvannsreservoaret for Neskroken. Før man gikk over til grunnvannsboring og egen pumpe for hver enkelt plass, var det en dieselpumpe ved sydenden av Dausjøen, mellom Vårnhus og Nordby, som pumpet vannet opp til bassenget ved Sittpå. Derfra gikk ledninger til hver av plassene.

Like nedenfor Sittpå og på vestsiden av veien sto et eget brygger- og bakstehus for den lille grenda. Men for en del år siden ble dets funksjoner overflødig, og i stedet for riving ble det gjenstand for en brannslukningsøvelse. Oscar Krogh, som forpakter Sittpå, ville gjerne ha materialene til ved. Men den gang ei!

Krogh er i dag den nest eldste i Neskroken, er født 22.12.1903 og dermed 3½ år yngre enn Kristian Bakken. Krogh er født i Høland av gårdbrukerslekt, men familien flyttet til Oslo da han var liten og bodde i Ratkes gt. 5. Faren drev som snekker, men lengtet ut av byen. I 1913 flyttet de til Snippen, deretter til Bergerud nordvest for Vaggestein og så til Sørbråten i 1925, hvor faren overtok gårdsdriften. Siden den flotte hovedbygningen var opptatt av familien Kvande, fikk familien Krogh bryggerhuset eller drengestua hvor det til å begynne med bare var to rom. Siden ble det påbygg. I 1936 flyttet man videre til Sittpå hvor Oscar Krogh overtok driften, mens faren igjen satset mer på snekkeryrket.

Krogh er fortsatt sprek for alderen, med godt humør – som Bakken. Krogh hadde litt større jordvei til disposisjon, i alt 44 mål, men en del av jorda var grunn – det var kort til fjell – og derfor hadde han ikke flere dyr enn på Bakken. De dyrket omtrent det samme, alle oppsitterne og dyra gikk på beite i Løvenskiold-skogen øst for elva.

Siden gårdsdriften ikke strakk til, ble det også for ham skogsarbeid, særlig i vinterhalvåret.

Krogh var en av de første som sluttet med kuer, på frivillig basis, men tror ikke at dyreholdet kan ha vært noen forurensningsfare for drikkevannet.

Det vakre lønnetreet var han ikke alltid like begeistret for. Det tok så mye kraft fra hagen på sydsiden av huset. Men det nyttet ikke å tenke på å hogge det. Det var elsket av alle i Neskroken, og hadde han tatt treet, kunne han like godt ha reist. "Lønnetreet er liksom fredet," sier Krogh. "Ja, så fint er det i fasongen, at mange tror vi har drevet og klipt det."

Vi rusler videre nordover, ut av tunet, hvor veien forsvinner inn i skog. Før vi også lar oss oppsluke på vår nysgjerrige vandring, snur vi oss og skuer sydover. For et vakkert syn! Hele landskapet er i fred og harmoni med seg selv og gir også oss den samme følelse.

Selv om det på kartet fra 1887 er avmerket vei, var det knapt en kjerrevei. Vårt kart fra dette århundre viser bare en sti, og det stemmer bedre med eldre folks beretning.

Etter få hundre meter i slyng gjennom skogen, åpner det seg foran oss, og der ligger noen åpne grønne sletter nokså likelig fordelt på hver sin side av veien. Vi har kommet til veis ende, til ...

VÅRNHUS OG NORDBY

Vårnhus ligger øst for veien (til høyre) og både stue og uthusbygning bærer preg av nylig å være godt vedlikeholdt. Å komme hit er som å komme til en annen verden. Vakkert og avsondret på alle måter. Her bor yngre mennesker som også med pietet har fått modernisert og møblert inne.

Et fjøs i tegl forteller at leverandøren ikke lå langt vekk.

Hva kommer navnet Vårnhus av? En populær forklaring er at våren kommer så tidlig her oppe. Neppe riktig, men en blir i alle fall varm om hjertet av skjønnheten – hele året. Har det noen virkning?

Både Vårnhus og Nordby, som ligger bare ca. 50 m mot vest, hadde mindre jordvei enn de fire plassene vi har besøkt før på turen, og det medførte at det bare ble fôr til to kyr.

Levemåten ble ellers som på de andre plassene. Man arbeidet i skogen.

Nordby har nok navnet sitt fordi den ligger lengst nord. Men fordi den ligger lavere i terrenget og har mindre takhøyde, virker den litt ”nedtrykt” i forhold til Vårnhus. Her er mer av gammel hage, og bygningene er ikke så nylig reparert; særlig uthuset trenger en skikkelig restaurering.

Stua har samme planløsning som de fleste andre småhus på den tiden; pipe i midten, med en vegg på tvers av huset. I den ene enden stue og den andre enden delt i kammers og kjøkken. Det er som vanlig også synlige takbjelker i rommene, men takhøyden er ekstra lav. Oppsitteren fortalte i begynnelsen av 1970-årene at da stua ble oppført som den siste i Neskroken, slapp man muligens opp for tømmer.

På den tid sto det også en utstoppet hønsehauk på buffeen i stua. Da den var på visitt i hønsehuset, klarte oppsitteren å slå den i hjel med et kosteskaft. En haleløs rev var også et trekk i naturbildet en sommer.

For folk på disse to plassene var det oftest slik før at skulle en til byen, var det greiest å gå ca. ¾ km over skogen vestover til bussholdeplassen ved Vellet. Vinterstid kunne det være litt kronglete blant annet på grunn av terrenget. Man tråkket en sti med truger eller ski, og så kunne en gå til fots når tråkket ble fast nok.

Som lovet har jeg tatt leseren med på en liten rusletur i et unikt kulturlandskap, og vi har altså kommet til veis ende. Jeg vet ikke hvor man har spist nistepakken, kanskje var det i skogkanten nord for Sittpå?

Nå har vi to muligheter for hjemturen. Den ene er å gå samme vei tilbake og oppleve alt fra motsatt kant, eller gå over skogen vestover, som folk altså gjorde før i tiden.

Da går det en sti ned over bekken og myrdraget rett vest for Nordby og opp åsen i vest. Litt i nordlig retning er det noen åpnere steder i skogen hvor det er utsikt over Dausjøen og muligheter for en fin rast. Følg så sti vestover til bilveien ved Vellet. Se kartet! Takk for følget!

-------

Kilder: "Kom til den fagre Maridal". Maridalens Venners bok fra 1972.
Kontorsjef Jacob Kvandes etterlatte papirer.
Intervjuer med Kristian Magnus Bakken, Tore Brodin og Oscar Krogh i februar 1986 + Ivar Bakke (Skjerven).
Diverse gamle kart samt Oslo Bymuseum.
"Kjelsås". Kjelsås Vels 75-års jubileumsbok fra 1985.


dot


 

 

Oversikt over arrangementer:

:
Maridalsspillet
Maridalsspillet 2007. Foto: Dag Ødegård
dot
E-post: maridalensvenner@mobilpost.no Maridalens Venner, Konvallveien 67, 2742 GRUA. Telefon 90 68 41 45
Ansvarlig redaktør: Tor Øystein Olsen. Støtt Maridalens Venners arbeid - kontonr. 0530 58 56349