Maridalens Venner - landskap i Maridalen
   
Hjem

   
Om Maridalens Venner

   
Bli medlem

   
Kulturlandskap
      
Kulturmark
      
Slåttemark
      
Artslister
      
Kart
      
Gårder
      
Kulturminner
         
Markafolk
         
Historier fra Maridalen
      
Naturgrunnlag
      
Forvaltningsplanen
      
Ferdselsveiplan
      
Stedsnavninnsamling
      
Rapporter

   
Kulturarrangementer

   
Maridalsspillet

   
Skjøtsel
      
Slåttemark
      
Beitemark
      
Kulturminner
      
Lærebøker

   
Vandringer

   
Kultur- og naturstier

   
Skar leir

   
Slåttemyra

   
Årbøker

   
Markaloven

   
Jordbrukspolitikk

   
Media

   
Ord og uttrykk

   
Lenker
Hjem > Kulturlandskap > Kulturhistorie >  En tysk-jødisk flyktningefamilie i dekning i Maridalen under krigen
Artikkel av Tomas Øvergaard, 2014

En tysk-jødisk flyktningefamilie i dekning i Maridalen under krigen

Det framgår av elevprotokollen for Maridalen skole at skolen under krigsårene 1940–45 hadde en elev med det for norske forhold noe uvanlige, tyskklingende navn Ilse Vogel. Ifølge protokollen ble Ilse skrevet inn som elev ved skolen i høsten 1940 og var elev her fram til skoleåret 1944/45. Protokollen inneholder også opplysninger om foresatte og bosted. I protokollen for skoleåret 1940/41 er eiendommen Åsheia oppgitt som bosted, mens rubrikken for foreldre/foresatte, overraskende nok, ikke er utfylt. I elevprotokollen for neste skoleår finner vi imidlertid navnet Erich Vogel i rubrikken for foreldre/foresatte. Hvem var denne jenta, og hvordan hadde det seg at hun med familien sin havnet i Maridalen? Og hvorfor oppgir protokollen ikke navnet på Ilses foreldre/foresatte? Hadde de noen grunn til å skjule sin identitet?

For å finne mer ut av dette er det naturlig å spørre Ilse selv, og datteren Gillda. Ilse bor i dag på Romsås sykehjem. Jeg møter henne og datteren på sykehjemmet våren 2014 og merker meg at det på døren til rommet hennes foruten navnet står at hun er født i Tyskland og at hun "liker å gå på ski".

På spørsmål om Ilses forhold til ski og skigåing svarer hun at det var noe hun lærte seg under årene i Maridalen, og som hun har hatt glede av gjennom langt liv, helt inn i alderdommen. Men nå er helsa skrantende og hukommelsen dårlig. I samtaler med datteren Gillda, noen eldre maridøler som kjente Ilse fra skoletiden, samt venner av Ilses familie under og etter krigen, har det likevel vært mulig å rekonstruere Ilses historie.


Jeg sitter en kveld i mai 2014 i stua til noen av disse vennene, i huset til Erling og Mette Rimehaug på Korsvoll, ved innfallsporten til Maridalen, sammen med Gillda Ileby, Ilses datter. Gillda, som bor i Tromsø, er på besøk i Oslo for å hilse på moren og rydde opp i leiligheten som familien nå flytter ut av for godt. Fra leiligheten har hun fått med seg noen bøker og familiebilder. Historien Gillda forteller om moren Ilse og hennes nærmeste familie, moren Johanna og stefaren Sally Strauss, er så utrolig at den fortjener å bli fortalt videre. Den handler om noe så unikt som at en tysk jøde sammen med sine nærmeste klarte å holde seg skjult i en hytte i Maridalen gjennom krigsårene, uten å bli fanget opp av nazistene. Det vil si: Ilses mor ble i krigens første år rammet av kreft, og døde i hytta der de bodde i 1943. Fra morens død og fram til slutten av krigen bodde Ilse i hytta sammen med sin stefar, Sally Strauss. Familien kom til Norge i 1938 som tysk-jødiske flyktninger, på flukt fra et hjemland der jøder allerede gjennom flere år var blitt utsatt for økende diskriminering og forfølgelse, etter hvert med fare for deportasjon og likvidering. Historien blir ikke mindre utrolig når man tenker på at den tyske okkupasjonsmakten gjennom hele krigen var tallrikt til stede i Skar leir innerst i Maridalen, og trafikkerte veien til og fra Skar. For å gjøre situasjonen enda verre, annekterte Gestapo/SS i deler av krigen postfunksjonærenes feriehjem, Dusgård, ca. 1 km fra hytta der familien bodde. Dusgård lå, inntil huset ble revet omkring 1970, ved oppkjørselen til Hauger gård. At den tysk-jødiske familien ikke ble sporet opp av norske nazister / tyskerne i løpet av krigen, må derfor regnes som et mirakel. Det nærmest vrimlet med tyskere langs veiene i Maridalen. Hytta familien bodde i, lå imidlertid godt tilbaketrukket og skjult et par hundre meter oppe i skogen vest for Gamle Maridalsvei ved Skar gård.

Til Norge kom den lille familien etter først å ha flyktet fra hjembyen Nürnberg i 1934 til Praha, og derfra videre via Polen og Sverige til Norge i 1938.

Litt om Ilses familiebakgrunn og oppvekst i Tyskland

Ilse ble født i Nürnberg i 1929. Moren, Johanna Katarina Betz (pikenavn), var født 1899, også hun i Nürnberg. Faren het Georg Vogel, født ca. 1900. Johannas foreldre mislikte at datteren, etter deres oppfatning, giftet seg "under sin stand" med Georg som var mekaniker og hadde et bilverksted. Johanna utdannet seg, i likhet med sin mor, som buntmaker.

Kort tid etter Ilses fødsel ble foreldrene skilt. Ilse var født med rødt hår, og fordi ingen andre i familien var rødhåret, ble Johanna utsatt for beskyldninger om utropskap. Etter skilsmissen beholdt faren Georg Ilses storesøster, Helga Helene (1 ½ år eldre enn Ilse), og giftet seg senere på nytt.

Johanna etablerte etter skilsmissen et forhold til Sally Strauss, opprinnelig en venn av eksmannen Georg. Sally var tysk jøde. Tyskland, og ikke minst Nürnberg, var på denne tiden sterkt preget av nazismens framvekst og økende antisemittisme. Allerede i 1993 var faresignalene svært tydelige: 1. april 1933 ble det igangsatt en nasjonalistisk boikott av alle jødiske forretninger over hele Tyskland, og 10. mai ble bøker av jødiske forfattere brent. Jødiske leger ble fratatt sykehuspraksis, embetsmenn avsatt, pensjoner nektet, kunstnere forbudt å opptre, kvoteordning innført ved universiteter og skoler, pressen og forlagene "renset".

Familien flykter til Tsjekkoslovakia

I 1934 må Sally og Johanna, med datteren Ilse, ha følt at det begynte å brenne under føttene deres. De valgte å flykte til Praha, der de ble boende i 4–5 år. Byen hadde en stor tyskspråklig befolkning, særlig jødisk. Mesteparten av byens 50 000 jøder døde under holocaust under andre verdenskrig. Gjennom Sallys jødiske nettverk, fikk Johanna mulighet til å utøve sitt yrke som buntmaker, og ifølge datteren Ilse hadde hun mange kunder blant byens bankierer og andre velstående innbyggere.

Også i Praha pustet nazismens frammarsj den lille familien i nakken. Johanna og Ilse fikk selvsagt høre om de rasistiske Nürnberglovene, vedtatt av den nasjonalsosialistiske partidagen i 1935, som bl.a. forbød alle ekteskapelige og ikke-ekteskapelige forbindelser mellom jøder og "ariere". I oktober 1938 ble de sudettyske områdene av Tsjekkoslovakia innlemmet i det stortyske riket som ledd i Münchenavtalen. Natten mellom 9. og 10. november 1938, senere kjent som Krystallnatten, raserte de tyske nazistene en lang rekke jødiske butikker og synagoger i Tyskland.

Nyheten om dette nådde også Praha. Mange av Sally og Johannas jødiske venner valgte i denne situasjon å komme seg vekk. Mange reiste via Polen til Sverige, og derfra videre til Norge og England. Men Johanna nølte med å dra. Hun ønsket å få med seg Ilses storesøster, Helga Helena, og reiste derfor ens ærend tilbake til Nürnberg for om mulig å bli gjenforent med datteren, og få henne med seg videre. Turen til Nürnberg var likevel forgjeves. Eksmannen ville ikke gi fra seg foreldreretten til datteren.

For Sally og Johanna ble det mer og mer klart: Vi må komme oss av gårde!

Flukten til Norge

Johanna, med datteren Ilse, reiste først til Gdynia i Polen og derfra med båt til Stockholm og tog til Oslo. Ilse forteller at hun var 9 år da hun kom til Oslo, altså i 1938. Sally kom til Norge noe senere enn Johanna og Ilse.

Familien hadde etter ankomsten til Oslo et par relativt gode og fredelige år: Ilses mor fikk seg jobb som buntmaker i firmaet Hans Holms Pels, og Sally etablerte seg som skredder. Ilse selv ble tatt opp som elev først ved Smestad, senere ved Uranienborg skole, like ved leiligheten familien etter hvert fikk leie i Gyldenløves gate 18. Med krigsutbruddet 9. april 1940 endret situasjonen seg. Ilses foreldre valgte å bryte opp nok en gang, og fryktet ut fra erfaringene fra Nürnberg og Praha å bli innhentet av nazistene. De fant seg et skjulested i en hytte i Maridalen.

Sally og Johanna hadde gjennom sitt arbeid som henholdsvis skredder og buntmarker, opparbeidet seg et nettverk av norske kunder og kontakter, noe som skulle vise seg å bli helt avgjørende for familiens skjebne etter krigsutbruddet i 1940 og i årene som fulgte. Blant disse kontakter hørte ekteparene og Else og Kaare Monn, bosatt på Korsvoll, og Johanne (Elses søster) og Olav Brennhovd. I dag er det Johanne og Olav Brennhovds datter og svigersønn, Mette og Erling Rimehaug, som bor i huset på Korsvoll. Mettes far, Olav Brennhovd, var prest og han ble etter krigsutbruddet i 1940 involvert i motstandsbevegelsen. I 1942/43 deltok han i en operasjon, kjent under navnet Carl Fredriksens transport, som reddet omkring 500 jøder over til Sverige. På grunn av sin deltakelse i denne operasjonen ble han i februar 1943 arrestert av tyskerne og dømt til 8 års tukthus. Samfunnsredaktør Erling Rimehaug i avisen Vårt Land, har i sin bok Jeg kan ikke hate, Luther forlag 2013, gjort nærmere rede for sin svigerfars virksomhet under og etter krigen.

Familien går i dekning i Maridalen

I samtalene med Ilse og datteren Gillda har jeg tidligere fått høre at hytta familien fikk leie i Maridalen het Åsheia, og at denne trolig lå et sted oppe i skogen vest for Skar gård. Jeg tar kontakt med Ivar Brodin på Skar gård som bekrefter at, jo, han husker godt familien. Det var hans foreldre som leide ut hytta. Den lå godt skjermet oppe i skogen vest for Gamle Maridalsvei ved tettstedet Rugda, men ble revet for noen år siden samtidig med at hans nevø, Nils Jørgen Brodin, bygde seg en enebolig på den samme tomta. Målt etter dagens standard bød nok hytta på enkle forhold, uisolert og uten innlagt vann, men den skulle gi dem den beskyttelsen de trengte under krigsårene, og spesielt etter deportasjonen av de norske jødene i november 1942.

Jeg lurer på hvordan leieforholdet kom i stand, men det er det rimeligvis ikke så lett å få svar på i dag. Derimot gir samtalen med Mette og Erling en pekepinn på hvordan det kan ha skjedd. Mette forteller at en søster av bestemoren hennes var gift med Carl Sundby, som i mange år forpaktet gården Store Brennenga i Maridalen, etterfulgt av sin sønn Jørgen Sundby, for øvrig en av drivkreftene da Maridalens Venner ble stiftet i 1970. Kanskje var det derfor slik at Mettes familie, gjennom slektningene sine på Store Brennenga, fikk kontakt med en annen av gårdbrukerne i dalen, Ivar Brodin på Skar gård? Og Mette forteller at "moster" Else gjennom hele krigen gikk i fast rute til og fra hytta ved Rugda med mat i ryggsekken, trolig bl.a. gårdsprodukter som melk, egg og poteter fra Store Brennenga. Onkelen Kaare var relativt velstående og bidro sannsynligvis også med penger. 

Familien Vogel/Strauss hadde, muligens allerede fra før krigen, også nær kontakt med landhandleren på Rugda i Maridalen, Oskar Johansen og hans familie. Mange av de jødiske flyktningene som kom til Norge fra Tsjekkoslovakia mot slutten av 1930-tallet, var kommunister, og hadde deltatt aktivt i motstandsarbeid mot nazismen før de flyktet. Muligens gjaldt dette også Sally, uten at vi kan vite det for sikkert. Om så er tilfellet, hadde den jødiske flyktningen og landhandleren i Maridalen et felles engasjement.

Landhandleren på tettstedet Rugda i Maridalen

Jeg sitter en dag i juni 2014 i stua til Grete Tunsjø, én av Ilses klassevenninner på Maridalen skole, og datter av Oskar Johansen, landhandleren på Rugda. Grete forteller at faren var medlem av Norges kommunistiske parti, og at han under krigsårene deltok aktivt i illegalt arbeid tilknyttet den såkalte Osvaldgruppen, med landhandleriet på Rugda som et viktig knutepunkt og samlingssted. Ifølge Grete, var det faren Oskar som "skaffa Sally hytta, passa på ham og fora dem med mat". Takket være gode hjelpere i og utenfor dalen fant den tysk-jødiske familien seg derfor et tilfluktsted i Maridalen der de klarte å holde seg skjult gjennom krigsårene.

Tilgang til mat hadde Oskar Johansen via landhandleriet, men spesielt mot slutten av krigen ble tilgangen på mat knapp for folk flest, og regulert ved rasjoneringskort. Det var i den forbindelse Osvaldgruppa i april 1944 stjal et stort antall rasjoneringskort fra Aker forsyningsnemnd og 600 kilo tobakk fra Langaards tobakksfabrikk. Tobakk var en etterspurt vare blant "gutta på skauen", og noe av tyvegodset og rasjoneringskortene havnet hos Johansen på Rugda, og ble fordelt videre derfra til motstandsfolk. Grete forteller at hun som tenåring ble satt til å gjennomgå og systematisere rasjoneringskortene Osvaldgruppa hadde stjålet.

Grete har også mye annet å fortelle om det illegale motstandsarbeidet faren var involvert i. Familien Johansens hus på Rugda rommet i tillegg til landhandleriet også en kafé. Kaféen var samlingssted for bygdas egne folk, men også for tyske soldater. Det ble ikke akkurat så greit for vertskapet på kafeen å takle alle de episodene som oppstod der. Grete forteller også, ganske oppsiktsvekkende, at det blant de østerrikske soldatene i Skar leir var en hemmelig kommunistisk gruppe på 4–5 personer, ledet av østerrikeren Joseph Kraval. "De tilhørte samme gruppa som pappa", forteller Grete. Jeg får også høre at familien Johansen i mange år etter krigen pleiet vennskap og kontakt med Joseph og at de besøkte hverandre i henholdsvis Maridalen og Wien så sent som på 1960-tallet. Grete forteller videre at denne hemmelige kommunistiske gruppen i militærforlegningen på Skar bl.a. sørget for å kartlegge hele leiren med tanke på eventuelle sabotasjeaksjoner, og at de iblant møttes hjemme hos dem, i familien Johansens kafé på Rugda. Etter en litt "fuktig" kveld på kaféen var stemningen så høy at de østerrikske soldatene marsjerte av sted nordover langs Gamle Maridalsvei mens de sang Internasjonalen! Men de roet seg nok ned da nærmet seg leiren. Ved ett tilfelle gjennomførte SS en omfattende kontroll av veiene i Maridalen. Grete forteller at hun på dette tidspunkt var på besøk hjemme hos venninnen Ilse på hytta Åsheia. "Men da fikk far tak i Joseph, lederen av den østerrikske gruppa," forteller Grete, "og fikk ham til å følge meg hjem forbi alle disse SS-soldatene. Det glemmer jeg aldri. Men jeg var så trygg når Joseph henta meg."

Familien Johansen hadde også en egen hytte på eiendommen der de innlosjerte folk som hadde behov for å gå i dekning, både nordmenn og jøder, før de fikk hjelp til å flykte til Sverige. Umiddelbart før arrestasjonen av de norske jødene i november 1942, ble mange av de jødiske familiene varslet om at det måtte komme seg vekk. Grete husker at én av disse familiene, mor, far og to barn, ble midlertidig innlosjert på grafiske arbeideres feriehjem, Gutenberg, på Rugda. Men etter noen få dager orket ikke faren å bli boende der lenger, han mente at familien trygt kunne reise tilbake til leiligheten i Oslo. "Jeg husker det så godt," sier Grete, "det var to skjønne barn." Men de ble selvfølgelig tatt og endte sine dager i en tysk konsentrasjonsleir.

Ilse som barn og tenåring i Maridalen

Ilse forteller at hun begynte som elev på Maridalen skole som 10-åring. Maridøler som gikk på skolen sammen med Ilse, forteller at de husker henne godt, men de visste neppe at stefaren Sally var jøde. Det er likevel grunn til å tro at ekteparet Brodin som de leide hytta av, trolig også skolestyreren på Maridalen skole, Kristian Halsnes, må ha visst det. At ekteparet Johansen som drev landhandleren på Rugda, visste det, er helt åpenbart. Men de var "gode nordmenn" og kloke nok til ikke å snakke om det overfor barna sine og elevene på skolen. Ilse selv lærte seg, som barn flest, raskt sitt nye språk og fant seg godt til rette på skolen og blant barna i dalen på fritiden. Fotografier som er bevart fra tiden i Maridalen, viser Ilse iført badedrakt ved en badekulp i Skarselva og på ski sammen med moren foran hytta. Gillda forteller at moren var "vill og vågal", hun hoppet om kapp med gutta i skolebakken, og ergret seg over at hun, fordi hun var jente, ikke fikk lov til å stille til start i skoleskirennet. For i mer uoffisielle konkurranser gikk hun fra gutta på ski. På spørsmål om hun husker noen av bestevenninnene sine fra tiden i Maridalen, nevner hun Grete, Ellen og Ingrid.

Men i leken og samværet med de andre barna, snek seg det noen ganger inn en truende tone. Som når én av venninnene av en eller annen grunn var blitt fornærmet på Ilse, sa: "Jeg vet nok hvem dere er, og jeg skal fortelle de andre om dere!" Venninnen hadde vært med Ilse hjem, og merket seg at foreldrene snakket litt rart, og så spiste de så rar mat! Men heldigvis ble "tuppen og lillemor" gode venner igjen.

Grete Tunsjø forteller at hun sammen med Ilse og en annen venninne en gang gikk "på slang" hos en av naboene på Rugda. De fikk ikke med seg noe annet enn en bunt med rabarbra, men uheldigvis hadde det samtidig vært innbrudd både i landhandleriet og i huset der jentene hadde vært "på slang". Resultatet var at Grete ble forhørt av politiet om sitt besøk på den andre eiendommen. "Men jeg sørget for ikke å fortelle politiet at Ilse hadde vært med," forteller Grete, "for å unngå at de tok seg en tur opp til Åsheia."

Til tross for frykten for å bli avslørt hadde familien til å begynne med noen gode dager. Sally og Johanna fikk om sommeren besøk av venner fra tiden i Gyldenløvesgate før krigen, og de knyttet også kontakt og vennskap med naboer i dalen. Det massive tyske nærværet i Maridalen under krigen representerte likevel en alltid tilstedeværende trussel. Ilse forteller at tyske soldater om sommeren i fritiden ofte gikk på tur i skogen rundt hytta for å plukke sopp og bær. Det må ha vært en traumatisk opplevelse for familien som oppholdt seg inne i hytta. Ilses datter Gillda forteller også at familien en periode hadde mange kaniner. Av skinnet sydde Johanna moffer som hun solgte, og kjøttet kom nok godt med som mat. En gang våknet familien opp om natten av lyden av noen (eller noe) som tuslet rundt hytta. De fryktet at det kunne være tyske soldater. Stor var lettelsen da de oppdaget at det bare var en av kaninene som tidligere hadde rømt, og som nå hadde funnet veien tilbake til dem. De trodde egentlig at den var tatt av reven.

På bussen til og fra byen var det ofte kontroller, og Sally fryktet alltid for at hans virkelige identitet skulle bli oppdaget. Men for å skjule sin jødiske identitet hadde gode venner i motstandsmiljøet sørget for å skaffe ham et nytt pass med navnet Erich Vogel. Grete Tunsjø forteller for øvrig at Sally ofte satt på med faren til og fra byen. Men innimellom tok han bussen hjem. Hva han foretok seg i byen, vet hun ikke, "men han drev nok med noe, og var nesten ikke hjemme". Oskar Johansen hadde som landhandler kjøretillatelse og en månedelig rasjon på 15 liter bensin for å hente varer i byen. Og i tillegg var det "gode nordmenn" blant politibetjentene på politistasjonen i Nydalen, med tilgang til informasjon om når det var planlagt kontroller. De sørget for å varsle Johansen pr. telefon om forestående kontroller.

På toppen av all frykt og usikkerhet ble Ilses mor tidlig under krigen rammet av en uhelbredelig kreftsykdom. Maridølenes og nordmarkingenes "engel" gjennom mange år, legen Sigrid Huseby Brodin, som var gift med Ivar Brodin på Skar gård, påtok seg og familien en stor risiko ved å pleie henne i denne tiden. Men livet stod ikke til å redde og Ilse forteller at moren Johanna døde i hytta i 4. mars 1942, da hun selv var 12 år. "Det var den kaldeste vinteren jeg noen gang har opplevd", forteller Ilse i dag.

Så kom problemet med å få begravet moren. Her spilte på nytt presten Olav Brennhovd på Korsvoll en rolle. Han sørget for at det ble ordnet med en illegal begravelse fra Vestre Aker kirke. Olav Brennhovds far, Ola Brennhovd, var lærer på Tåsen skole og klokker i Vestre Aker kirke, og han kan derved ha vært den som har ordnet med begravelsen via uoffisielle kanaler. Ifølge memoarene til Grete Tunsjøs mor, Karen Helene Johansen, forrettet pastor Skallerud. Det dreier seg her etter alt å dømme om den frikirkelige pastoren Erling Skallerud. Skallerud hadde sin bakgrunn i menigheten Betlehem i Møllergaten 26. Én av de nærmeste naboene til familien Vogel i Maridalen, Rachel Johnsen, tilhørte også denne menigheten. Det sies at hun var "veldig religiøs". Ilse skal ha søkt trøst hos henne når hun ble mobbet, og sikkert også etter morens begravelse.

Etter morens død bodde Ilse videre sammen med sin stefar, Sally, i den lille hytta i Maridalen til freden i 1945. Og det er ikke vanskelig å tenke seg at livet må ha vært tøft og traumatisk for ungjenta Ilse som ved morens død fortsatt bare var 14 år gammel. Hun var mye overlatt til seg selv, stefaren Sally kunne ofte være borte flere dager i strekk, og Ilse må ha fryktet for at han kanskje kunne bli tatt. Og som "kvinne" var det hun som fikk jobben som husholderske, hun hentet vann i bekken, sørget for klesvask og matlaging, slaktet kaniner til mat og av moren hadde hun lært seg å sy trøyer av kaninskinn som de hadde under klærne for å holde på varmen.  For hytta var trekkfull og ovnen var dårlig. Men også her kom gode venner dem til hjelp. En av naboene, Stenberg, kjørte en del varer for tyskerne. Så en dag var han av sted på et ærend til et tysk lager. "Jeg skal hente en ovn til kapteinen”, sa han. Han hadde på forhånd allerede sett seg ut en ovn, og dro "med honnør" av gårde med den, ifølge memoarene til Karen Helene Johansen. Så var det å skaffe brensel. Ved var det jo nok av i skogen, men det holdt ikke i lengre tid. Og nu trådte de to østerrikerne Joseph og Karl i Skar leir støttende til med en god gjerning. I nattens mulm og mørke bar de sekker med kull fra Skar militærforlegning over skogen til hytta der Vogel bodde! Her har man med andre ord å gjøre med en norsk "jøssing" som stjal en ovn fra et tysk lager + soldater i nazi-Tysklands tjeneste som skaffet brensel til en tysk jøde som lå i dekning. At dette gikk bra, er jo ikke så lite av et mirakel!

Illegalt arbeid

Også Sallys helse skal ha blitt sterkt redusert under krigen, og han skal også senere ha vært meget syk, inntil han døde i 14.03.1960. Noen av hans venner fikk i den forbindelse trykket noen minneord om ham i Aftenposten 19.03.1960. Nekrologen bekrefter den framstilling av Sallys liv som Ilse med datteren Gillda har fortalt, men legger også til ett nytt aspekt. Ifølge nekrologen skal Sally under krigsårene ha deltatt aktivt i illegalt arbeid. Det heter her: "I 1940, da tyskerne overfalt vårt land, var det å bryte opp nok en gang. Strauss levde i dekning i omegnen av Oslo under hele krigen, og tok aktivt del i illegalt arbeid." Hvem vennene som fikk trykket minneordene om Sally i Aftenposten var, og hva denne illegale virksomheten gikk ut på, vet vi ikke, bortsett fra at han hadde jevnlig kontakt med landhandleren Oskar Johansen, og gjennom ham etter alt å dømme møtte både norske motstandsfolk tilknyttet Osvaldgruppa og deltakerne i den kommunistiske gruppen i Skar leir. På baksiden av et bilde fra hytta i Maridalen har Sally selv skrevet: "Partisan unter dem Kriege fünf Jahren in dieser Hütte im Norwegischen Wald." Fra hytta hadde Sally i alle fall et godt utgangspunkt for å følge med på og rapportere om tyskernes bevegelser i området.

Historien om MILORG’s radiostasjon, med kodeordet CORONA, som våren 1945 sendte meldinger til London fra terrenget rundt Movann, nord for Maridalen, er vel kjent. Det var her i Hansekollen at de ansvarlige for stasjonen, Arne Eikrem og Karl August Nedrum, sammen med Arnes forlovede, Agnes Larsen, ble sporet opp av en tysk patrulje så sent som 18. mars 1945. Eikrem og Nedrum ble skutt på stedet under fluktforsøk, mens Agnes ble pågrepet og ført, først til tyskernes militærleir på Skar, og deretter til Victoria Terrasse der hun ble utsatt for brutale forhør og tortur. I verket Norsk krigsleksikon 1940–45 er Agnes Larsen omtalt som den eneste kvinne som ble regnet som SIS-agent (Secret Intelligence Service), og i samme artikkel er radiostasjonen i Hansekollen omtalt med kodenavnet CORONA/JOHANNA. Kan det tenkes at noen i denne motstandsgruppa kan ha hatt kontakt med Sally og Johanna på hytta i Maridalen, og at tilføyelsen Johanna er gjort for å hedre minnet til Johanna Vogel som døde i hytta tre år tidligere?

Under en opprydding i Ilses leilighet våren 2014 tok datteren Gillda vare på et fåtalls bilder og i alt 4 bøker etter Sally. Interessant nok var 2 av disse bøkene relatert til krigen, begge utgitt i 1947: Asbjørn Sundes Menn i mørket, en memoarbok om den kommunistiske sabotasjeorganisasjonen Sunde ledet under krigen, i ettertid kjent som Osvaldgruppen, og Sigurd Hoels Møte ved milepelen, en roman som bl.a. drøfter hvorfor noen nordmenn ble landssvikere under krigen.

Ilse og Sallys liv etter krigen

Etter krigen flyttet Ilse sammen med Sally til Helgesensgate 76. Etter hvert flyttet også Solveig inn som Sallys nye kone. Ilse forteller at Solveig var "slem og trollete" mot henne. Sally gjenopptok sin forretningsvirksomhet som skredder i Pilestredet, visstnok ved inngangen til City-passasjen, en virksomhet han etter hvert utviklet til en liten konfeksjonsfabrikk under navnet Grændsens handelskompani. Ilse begynte i lære som kjole- og draktsyerske hos Molstad, og avla også svenneprøven der. Senere giftet Ilse seg og fikk 4 barn, datteren Gillda og sønnene Tor Ivar, Vidar og Arnljot.

Ilse og datteren Gillda kan fortelle at Sallys kone skal ha mislikt mannens ønske om å feire jødiske høytider, og at han av samme grunn heller ikke hadde noe særlig kontakt med det jødiske miljø i Oslo. I Gravferdsetatens oversikt over avdøde og disses gravsted i Oslo framgår det imidlertid at han er gravlagt på Det mosaiske trossamfunn gravlund på Helsfyr. En sommerdag 2014 avlegger jeg et besøk på gravlunden og finner ganske raskt gravsteinen med Sallys navn, og inskripsjonen "I kjærlig erindring", etterfulgt av en tekst på hebraisk. Via Sidsel Levin, lederen for Det jødiske museum i Oslo, får jeg hjelp til å tyde denne teksten: "En fullstendig og ærlig og Gudfryktig mann, hans gjerninger var gode og helstøpte, han utførte rettferd og barmhjertighet i/for sitt folk ... Måtte hans sjel bli inkludert blant de levende."

I dag er det ingen nålevende jøder som minnes Sally. Det har heller ikke vist seg mulig å finne noe konkret dokumentasjon om Sallys liv etter krigen utenom forretningsdriften, bortsett fra et referat fra et møte i Studentvenstrelaget 1. februar 1955. Tema for møtet var landssvikoppgjøret, og spørsmålet om hvordan man skulle forholde seg til tidligere landssvikdømte. Blant de mange som tok ordet under diskusjonen, finner vi Sallys navn, og hans hilsen til noen av de tilstedeværende tidligere landssvikdømte: "Sally Strauss fortalte at han bare var en liten jøde fra Tyskland, og kunne fortelle, men ville ikke, om mange redsler. Det må ikke være hat og hevn. Man må vise forståelse. Alle må gå inn i sitt lønnkammer, og der ikke resignere, – men glemme. Taleren tilbød seg å fortelle hva jødene har gjennomgått – og sluttet: Det finnes mange unnskyldende momenter, men meget forferdelig er foregått. Allikevel hater jeg ikke. Dere har sonet. Vær ikke misfornøyde. Gjør som jeg: Klag ikke, hat ikke, men glem."

Men historien om Ilse og familien hennes fra tiden i Maridalen, og om hvordan hun med moren og sin jødiske stefar klarte å holde seg skjult gjennom krigen, fortjener avgjort å bli husket!

  text/htmlLes også Aftenposten fra 24. oktober 2014: Jødiske Sally skjulte seg ved nazileir i fem år

dot


 

 

Oversikt over arrangementer:

:
Maridalsspillet
Maridalsspillet 2007. Foto: Dag Ødegård
dot
E-post: maridalensvenner@mobilpost.no Maridalens Venner, Konvallveien 67, 2742 GRUA. Telefon 90 68 41 45
Ansvarlig redaktør: Tor Øystein Olsen. Støtt Maridalens Venners arbeid - kontonr. 0530 58 56349