Maridalens Venner - landskap i Maridalen
   
Hjem

   
Om Maridalens Venner

   
Bli medlem

   
Kulturlandskap
      
Kulturmark
      
Slåttemark
      
Artslister
      
Kart
      
Gårder
      
Kulturminner
      
Kulturhistorie
      
Naturgrunnlag
      
Forvaltningsplanen
      
Ferdselsveiplan
      
Stedsnavninnsamling
      
Rapporter

   
Kulturarrangementer

   
Maridalsspillet

   
Skjøtsel
      
Slåttemark
      
Beitemark
      
Kulturminner
      
Lærebøker

      
Dikt

   
Kultur- og naturstier

   
Skar leir

   
Slåttemyra

   
Årbøker

   
Markaloven

   
Jordbrukspolitikk

   
Media

   
Ord og uttrykk

   
Lenker
Hjem > Vandringer >  En reise i Maridalen
Utdrag fra Lise Øklands hovedoppgave ved NLH 1987

En reise i Maridalen

(Fra årsskrift Maridalens Venner 1993)

Reisen starter ved Akerselva på Kjelsås, ikke langt fra utløpet av Maridalsvannet. Her begynner Akerselva sin ferd mot storbyen og havet. En gang het elva "Frysja", et ord som på gammelnorsk sto for fossende, sprutende, skummende vann. Mellom Maridalsvannet og utløpsoset i Bjørvika har elva 20 fossefall, med stort og smått.

Peter Christen Asbjørnsen skildrer en tur langs elvebredden i sitt "Kvernsagn" fra 1845:

"Når verden går meg i mot, og det lar den sjelden være når den har noen leilighet, har jeg alltid funnet mig vel ved å ta en friluftsvandring som demper for min smule bekymring og uro. Hvad det var som hadde vært i veien denne gangen, husker jeg nu ikke mere; men det som står klart for min erindring, er at jeg en sommereftermiddag for noen år siden vandret oppover engene på østsiden av Akerselven med fiskestangen i hånden, forbi Torshaug og Sandaker gjennom Lillohagen til oset ved Maridalsvannet.

Den klare luft, høilukten, gangen, fuglekvitteret og det friske drag ved elven, virket oplivende på mitt sinn. Da jeg kom over broen ved oset, helte solen mot åsranden; snart tendte den aftenskyene i brand, så de et øieblikk speilte sig i den blanke elv; snart brøt den gjennom skydekket og sendte ut en lysstrime, som dannet gylne stier i de mørke barskoger bak vannet. Efter heten om dagen førte aftenvinden med sig en forfriskende duft fra granene; og de hendøende toner av gjøkens aftensang stemte sinnet til vemod."

I Asbjørnsens fotspor følges elvebredden oppover mot oset. Nesten 150 år har gått siden han vandret her med sin fiskestang, og landskapets karakter har endret seg siden dengang. Kverna som han skrev om, er borte, og bebyggelsen har spredt seg stadig nærmere oset. Området er blitt et typisk utbyggingsområde – det har mistet sin landlige, åpne karakter og fått et urbant preg.

Men til tross for forandringene kan elva fremdeles by på fine opplevelser. Det første stykket fra Maridalsvannet flyter den rolig i slake svinger mellom moreneryggene, og kan den dag i dag virke beroligende på stressete byfolk. Optimistene kan rusle rundt med fiskestang, men fisket er ikke som i gamle dager. Gamle bygninger og rester etter kraftanlegg og sagbruk setter elvas funksjon i et historisk perspektiv. Senje (1977) slår fast at en tur langs Akerselva i dag først og fremst betyr en tur gjennom industrihistorien.

En varm sommerdag ligger flere rolige kulper med byens reneste badevann og innbyr til en dukkert. Om vinteren kan disse by på helt andre kvaliteter, med rim og frostrøyk.

Gangveien langs Akerselva går i bro over Brekkefallet. Her stuper fossen rett ned over damkanten. Vannmassene huldrer og spruter, og det er et flott og forfriskende syn, både sommer og vinter.

Ved utløpet av Maridalsvannet følges en gangvei vestover til Maridalsveien. På 1940–50-tallet ble de åpne jordene nord for Brekke gård tilplantet med gran, og skogen har vokst seg høy og tett siden den gang. Selv om disse plantefeltene har lukket igjen landskapet og stedvis hindrer utsikt, kan det allikevel være positivt å ha en skjerm, en slags buffersone og avgrensning mot byen i syd.

Videre nordover langs Maridalsveien er også landskapet lukket. Granskogen står tett på begge sider av veien og gir et ensartet preg. Ved Engelsrud åpner imidlertid landskapet seg. Den lille plassen ligger som et positivt kontrasterende element i landskapsbildet. De små, rødmalte husene skiller seg klart fra omgivelsene og gir et helt annet inntrykk enn industri- og boligbebyggelsen ved Brekke. På begge sider av veien ligger jorder avgrenset av skogkanter med et stort innslag av løvtrær. Landskapet er variert og innbydende. Den reisende har fått sin første smakebit på kvalitetene i Maridalen.

Maridalens beliggenhet tett inntil Norges største befolkningskonsentrasjon er i seg selv med på å styrke landskapsopplevelsen. De fleste som kommer til dalen, har først reist gjennom deler av Oslo. Etter å ha passert noen skogstrekninger, åpner landskapet seg gradvis for til slutt å ligge foran den reisende som en egen verden – åpen og vennlig.

Kontrasten til storbyen er stor. Landskapet er med ett blitt "landlig". Nettopp denne enorme kontrasten mellom byens trafikk, mas og støy og Maridalens rolige og vennlige landskap og opprinnelige preg, gjør opplevelsen av dalen ekstra sterk. Flere steder aner man byen i syd, – bebyggelsen tegnes av mot Grefsenåsen og horisonten. Dette lille gløttet mot byen er på mange måter med på å forsterke opplevelsen av Maridalen som en kontrast til storbyen.

Forfatteren Hans Henrik Schreiber Schulze har i sine "Utvalgte skrifter" lagt en av sine historier til Maridalen. Allerede den gang var opplevelsen ekstra stor for de som kom fra byen.

"I søndags var det en stor udflugt til Maridalsvannet, hvori en del badegjæster toge del [...]. Maridalen har du vel selv seet, eller hørt beskrive, så jeg behøver kun at sige dig, at der er en liten indsjø, en halv mil lang, med venlige omgivelser af dyrkede marker nede ved bredderne, hvorfra de mørke, skogklædte aaser hæve sig op. Landskapet ligner hundrede slige heroppe i Glommedalen, kun at visse partier hos os i regelen er større og videre. Men for byfolk, og for folk der vestfra, hvor naaleskogene ikke ere saa almindelige, er utsigten henrivende, og stemningen i vort selskab var derfor ypperlig."

På et jorde forbi Engelsrud står en gammel allé av bjørk og ask. Trærne er i dårlig stand, men trerekkene skiller seg markert ut fra jordene omkring. Opprinnelig førte denne alléen ned til Stubberud gård som ble revet i 1975 på grunn av drikkevannsrestriksjonene. Nå står alléen der og forteller et lite stykke av dalens historie samtidig som den gir landskapet dybde og variasjon.

På disse jordene er det ikke uvanlig å se elg. Nettopp dette området er et yndet tilholdssted for elgen, særlig om vinteren, og løvtrærne bærer tydelig preg av vinterbeiting.

Flere steder på veien passeres markerte knauser med store furuer. Etter at husdyrholdet nå er opphørt, gror imidlertid knausene igjen med kratt. Vekslingen mellom gran, furu, løvtrær og åpne jorder byr hele veien på varierte synsinntrykk og opplevelser. Knausene understreker denne mosaikkstrukturen i landskapet.

Denne vekslingen mellom åpent og lukket landskap er typisk for Maridalen. En ferd langs veiene i dalen vil generelt by på varierte synsinntrykk og opplevelser på grunn av den stadige vekslingen mellom åpne rom med dyrket mark og vid utsikt – og trange passasjer med tett skog på begge sider.

I svingen ved Berg står rester av en gammel allé på venstre side av veien. Her er det naturlig å stoppe opp. Østover åpner landskapet seg ned mot Maridalsvannet for første gang. På en klar sommerdag lyser det blått mellom hvite bjørkestammer. Bjørkestammene i forgrunnen står i kontrast til de mørke granene som rammer inn utsikten. På den andre siden av vannet skimtes kapellet som et landemerke. Sikten over selve vannet er imidlertid stedvis begrenset av tett løvtrevegetasjon i randsonen.

Om våren danner hvitveis et teppe mellom bjerkeleggene. Rundt St. Hans er hvitveisteppet avløst av en fargerik blomstereng, med mye storkenebb. Denne engen danner en fin forgrunn til utsikten over dalen. For opplevelsesverdien er slike rester av gammel slåtteeng av stor betydning. I Maridalen finnes de bare på noen få steder. Artsrikdommen er stor, og engene byr på utallige variasjoner i fargeprakt.

Neste stopp er i bakken før Skjerven gård, hvor dalen for første gang åpner seg ordentlig foran den reisende. Her er en storslagen panoramautsikt med fri sikt over jordbrukslandskapet med kirkeruinen og innsjøen. De skogkledte åsryggene danner en fin bakgrunn i landskapsrommet. I pent vær ligger den sydvendte dalen badet i sol. Utsikten er harmonisk, med jevne, store linjer og en fin balanse mellom de ulike vegetasjonstypene.

Midtpunktet i landskapet er Maridalsvannet. Vannet er beskrevet som "smykket i den fagre Maridal", og det med rette. Vannflaten utgjør 3/4 av gulvet i det sentrale landskapsrommet. Denne spesielle situasjonen med vannet som midtpunkt i et vel avgrenset landskapsrom, er en av de viktigste faktorene som landskapsmessig plasserer Maridalen i en særstilling.

Det er nærliggende å reflektere litt omkring vannets sentrale rolle i landskapsbildet. Det kan virke som om vann har en egen evne til å oppfylle noen av menneskenes viktigste behov for estetisk opplevelse. Maridalsvannet gjør landskapet komplett. De jevne strandlinjene med randsoner avgrenser vannet fra resten av dalbunnen. Med sin flytende natur danner vannflaten en kontrast til det faste landarealet, slik at den oppfattes som en sammenhengende enhet. Denne enheten danner midtpunktet i landskapet og tiltrekker seg oppmerksomheten.

Vannet gir også variasjon, dybde og perspektiv i landskapet. Dets reaksjon på vær og vind, lys og skygge, gjør det til et levende innslag. Variasjonene avhenger ikke bare av vannet i seg selv. Landskapselementene omkring, deres komposisjon og speiling under bestemte værforhold, virker sammen med vannet til et komplett landskapsbilde. Fuglelivet som knytter seg til vannet og strandflaten, gir også økt variasjon og opplevelsesrikdom.

De besøkende som kommer til Maridalen, møtes med et skilt hvor det står "Velkommen til byens drikkevann". Dette at vannet er drikkevannskilde for Oslo, gjør at det forbindes med noe av høy kvalitet – noe rent, klart og friskt. Dette aspektet er på sin måte med på å høyne opplevelsesverdien.

Om vinteren gir vannet et helt annet inntrykk. Den levende, glitrende vannflaten er omgjort til en hvit flate som ikke skiller seg særlig ut fra de slake jordene omkring. Fra å være et variert landskap om sommeren, blir vinterlandskapet fattigere på variasjon. Likevel byr den store, hvite vannflaten på opplevelser. På ettervinteren gir de hvite flatene rene påskestemningen når dalen ligger badet i sol, og skispor krysser både jorder og vann. Sett mot de skogkledte åsene danner vannet og jordene en klar kontrast. Randsoner langs vannkanten og langs bekkedrag krysser den hvite flaten og deler den opp.

"Den lengste hagen i Norge" har Skaarer (1986) kalt veikantene. Sommerstid er veikantene i Maridalen gode eksempler på dette. Maridalsveien ved Skjerven er et av områdene der veikanten virkelig minner om en hage. Veikantene bør imidlertid nytes ved lav hastighet. Sykler eller går man langs veien, er mulighetene for nærkontakt med plantelivet best. Veikantene er ofte mer blomsterrike enn områdene rundt. Dette er typisk særlig for et jord- og skogbrukslandskap som det er i Maridalen.

Reisen fortsetter forbi Skjerven gård. Landskapet er åpent på begge sider av veien og med relativt få randsoner. De store jordene kan gi et visst inntrykk av stordrift – i alle fall sammenliknet med de fleste andre steder i dalen. Om sommeren virker allikevel landskapet variert, noe som i stor grad skyldes fargevariasjonen. Gule og grønne jorder, blått vann, grønne løvtrær, mørke åser og rødlilla geitrams langs veien gir til sammen et fargerikt inntrykk.

Veien går så i bro over Skjærsjøelva: Broen ble bygd i 1880-årene og er et kunststykke i seg selv. Utvidelsen av veien har imidlertid gitt den et ganske ordinært preg sett fra veibanen.

Etter å ha passert broen, tas en avstikker opp langs Skjærsjøelva. Elvebruset høres tydelig fra de mange små strykene. Rennende vann er et sterkt innslag i landskapsbildet – et positivt kontrasterende element som har stor opplevelsesverdi. Opplevelsen av elva forsterkes av bruset og klukkingen. Rennende vann er et levende innslag i landskapet, som byr på stor variasjon. Variasjonen uttrykkes gjennom bevegelse, lyd og endringer i elveleiets form.

Til tross for variasjonene representerer elva en gjennomgående og sammenbindende enhet i landskapet. Skjærsjøelva knytter Maridalen til vannene innover i Nordmarka. Gregersen (1948) opplevde det også slik engang tidlig i dette århundre:

"Ved firetiden nådde vi broen nedenfor Maridalshammeren. Elven var stor etter regn og tøvær. Fossen ved Hammeren sendte under full musikk ned mot Maridalen vannmassene fra Skjærsjøen, Bjørnsjøen, Fyllingen, Hakloa, Sandungen, Katnosa og alle de mindre, vidunderlig deilige, skogskranste innsjøene [...]"

Videre oppover langs elva finnes flere rester etter gammel virksomhet. Ved Møllestuen ligger ruinene etter jernverket fra 1700-tallet, Stangjernshammeren. Her gikk Ankerveien i bro over elva. Denne broen var et yndet motiv for ulike billedkunstnere, men i dag finnes det ingen rester etter den.

Langs den vestlige bredden vokser en edelløvskog av typen gråor-heggeskog. Denne lokaliteten er spesielt godt utviklet og med urskogspreg. Bestanden er blant de fineste utformingene av denne vegetasjonstypen i Oslo og har regional verneverdi. Om våren, når heggen blomstrer, er det en fin duft langs elvebredden.

De gamle plassene Steinsrud og Nordseter ligger som små dyrkete øyer i skoglandskapet på vestsiden av elva. På Steinsrud finnes en slåtteeng med tradisjonell plassering, omgitt av et steingjerde. Et slikt innslag høyner landskapskvaliteten og opplevelsesverdien fordi det tilfører kulturlandskapet et preg av opprinnelighet.

Grusveien følges så tilbake nedover til Maridalsveien, og ferden går videre mot Kirkeby og Margarethakirkens ruiner.

Helt siden omkring år 1250 har den gamle kirkeruinen ligget som et landemerke, mens bosetting og sosiale strukturer har vært under stadig forandring. I dag står bare deler av de grove steinmurene igjen som et malerisk innslag i landskapet. Maridalsvannet ligger blinkende nedenfor ruinen, og de skogkledte åsene danner en fin ramme omkring.

Ruinen vitner fremdeles om at den har spilt en sentral rolle i Maridalens liv som dens åndelige midtpunkt. Fantasien begynner umiddelbart å danne seg bilder av kirken og menneskene den gangen den var i fullt bruk. Murene danner et landemerke med stor identitet og styrke. Ruinen påvirker, tross sin beskjedne utforming, hele det omkringliggende området ved å gi det et historisk perspektiv – landskapet får stor historisk dybde.

Et artsrikt tørrengsamfunn omgir kirkeruinen. Dette vegetasjonsbildet danner en historisk forsvarlig ramme rundt ruinen, fordi det sannsynligvis ikke er så svært forskjellig fra det vegetasjonssamfunnet som preget kirkebakken i gamle dager.

En faktor som imidlertid reduserer kvaliteten noe i dette særegne landskapsbildet, er en tett vegg av plantet gran langs vannkanten nedenfor kirkeruinen. På avstand ser det ut som om granplantefeltet "pakker inn" ruinen og stenger den inne. Grantrærne danner med sin tyngde og mørke farge et negativt kontrasterende element som dominerer området og konkurrerer med kirkeruinen.

Fra kirkeruinen hindrer grantrærne utsyn over vannet. Trærne skjermer også utsikten til ruinen fra andre deler av dalen. I stedet for det tette granholtet burde det vært en lys, åpen randsone av løvtrær som gled naturlig inn i jordbrukslandskapet og åpnet det mot vannet.

Maridalsveien følges så forbi det velutviklete våtmarksområdet ved Lautabekkens utløp. Dette er et omfattende våtmarksområde som har stor betydning for dyrelivet.

Ved kapellet følges Greveveien østover. I veikanten ved Nes gård står de fire kongeeikene som et visuelt landemerke og som symboler på kontinuitet bakover i tiden. Christophersen (1957) bruker eikene som et landemerke når han kommer over Maridalsvannet på ski:

"Jeg tar peiling på den praktfulle eikeklynge i bakken under Nes gård. Grenene tegner seg nakne og sterke mot nordhimmelen."

Den samme Christophersen skriver i en artikkel i Verdens Gang 25. april 1953:

"Tett ved veien i bakken opp mot Nes står en klynge av fire, praktfulle, sammenvokste eiketrær. På avstand ser de ut som ett tre, så harmonisk avstemt er de [...] De tar seg ypperlig ut mot en solfallshimmel med drivende skyer. Da blir de et bilde på evigheten i tiden [...]"

Etter at kongeeikene er passert, tar det snart av en smal grusvei nordover mot Dausjøen. Denne fører til noen av Maridalens fineste områder. Først passeres en storvokst, vakker bjørkehage som vokser på begge sider av veien. Bjørkehagene er typiske eksempler på gammel kulturmark, og de er attraktive elementer i landskapet.

Ved enden av bjørkehagen åpner landskapet seg til et middels stort landskapsrom avgrenset av myke skogkanter med stort løvtreinnslag. I øst danner bergveggen langs Skarselva en markert kant. Om denne skriver Christophersen (1957):

"På østsiden av Skarselva hever bergveggen seg steilt opp, det villeste parti i all Maridalens ynde. Den korte elvestubben mellom Dausjøen og Maridalsvannet er både romantisk og omskiftelig. Først er elveløpet trangt og vilt, som en typisk fløtningselv langt inne i Nordmarka. Men lenger nede renner den vesle elven stilt som en dansk å."

Syd i landskapsrommet er det en åpning der Maridalsvannet kan skimtes. Horisontlinjene er slake og jevne, men brytes i syd av NIVA-bygget som opptrer som et kontrasterende element og et landemerke i stor skala, som folk kan orientere seg etter. Det er langt borte og har dermed liten styrke.

Neskroken er fellesnavnet på hele dette området mellom Nes og Dausjøen. Her ligger det i dag seks småbruk som alle har vært husmannsplasser under Nes gård. Området skiller seg klart ut som et eget distrikt. Det som særpreger dette landskapsrommet, er husmannsplassene. Her ligger fire plasser, Bakken, Brenners, Vestby og Sittpå, spredt i landskapet. Hver plass består av tre til fem små, rødmalte hus. Gjentakelsen av disse små, ensartete husgrupper gir landskapsbildet en balansert og harmonisk oppbygging.

Plassen Sittpå, med sitt store fine tuntre, utgjør midtpunktet i landskapsrommet. Veien går gjennom tunet og deler plassen i to. I gamle dager gikk en vintervei mellom Kristiania og Hadeland forbi Sittpå. Plassen har fått navnet sitt fordi der kunne kjørekaren sette seg på lasset igjen enten han hadde kommet oppover bakken fra Dausjøen eller opp bakken fra Maridalsvannet (Christophersen 1957).

Kulturlandskapet i landskapsrommet er i mindre skala enn rundt Maridalsvannet. I kanten av jordene finnes gammel kulturmark med rester av slåtteenger og hager, og landskapet virker typisk for tidligere tiders jordbruk. Husmannsplassenes opprinnelige preg og tradisjonelle plassering på relativt marginal mark forteller om den gamle sosiale og økonomiske strukturen. Plassene hørte under Nes gård som selv ligger med store jorder utover noen av de fineste leirslettene mot Maridalsvannet.

Det småskalapregete jordbrukslandskapet, sammen med husmannsplassenes opprinnelige preg og plassering, gir området en meget stor historisk dybde.

Veien videre nordover mot Dausjøen går først et par hundre meter gjennom tett skog, noe som får den reisende til å føle seg langt utenfor allfarvei. Helt inn mot Dausjøen ligger så de to små husmannsplassene Vårnhus og Nordby i et lite landskapsrom som med rette kan kalles "Maridalens perle". De små, røde husene ligger omgitt av små åkerlapper, oppstikkende bergknauser med beitepreg, og rester av slåtteenger. Landskapet er rolig og harmonisk, men likevel variert på grunn av småskalapreget. På et slikt sted føles storbyen milevis unna.

Nord for Vårnhus og Nordby ligger Dausjøen. Denne innsjøen har en helt annen karakter enn Maridalsvannet. Landskapsformene langs vannkantene er mer dramatiske med til dels bratte flåg og fjellsider. Barskogen står tett langs bredden og lukker igjen landskapsrommet.

Dausjøen er en vakker innsjø, men den virker ikke så innbydende som Maridalsvannet. De delvis bratte terrengformene og de tette, mørke granveggene langs øst- og vestsiden gir landskapet et preg av spenning og kontrast mer enn harmoni og ro. Christophersen (1957) beskriver Dausjøen som "Maridalens skjulte hjerte som pumper Nordmarkas livgivende vann ned i Maridalsvannet."

Etter å ha hilst på dette "skjulte hjertet" i Maridalen går ferden tilbake til Greveveien, som følges videre mot Sander. Dette området byr på store kvaliteter, først og fremst på grunn av det store innslaget av edle løvtrær, særlig ask. Langs flere bekkedrag krysser vegetasjonsbelter jordene. Disse deler opp landskapet og gir det spenning og variasjon. Det store innslaget av løvtrær gir et meget frodig preg av stor estetisk verdi.

Tunet på Sander ligger dominerende i landskapet, med god utsikt over Maridalsvannet. Sander er en av de første gårdene som ble ryddet i Maridalen. Drengestua er gårdens eldste bygning. Denne har en gårdsklokke på gavlen, som gir den et karakteristisk preg.

Her på Sander finnes det også mindre områder med gammel kulturmark. Det store innslaget av ask i en beitehage gir denne en sjelden utforming. På gården holdes det flere hester som utgjør et attraktivt innslag i landskapet, samtidig som de er med på å holde noe av beitepreget ved like. Dette er medvirkende til å sette området rundt Sander i en særstilling.

I begynnelsen av 1800-tallet hadde gården hele syv husmannsplasser og var en av de største gårdene i Maridalen (Jahnsen). Det var nok ikke tilfeldig at Maridalsvannet tidligere ble kalt Sander Søe. Den gamle sosiale strukturen setter fremdeles sitt preg på landskapet. Husmannsplasser og rester etter slike plasser ligger i utkantene av jordene og setter området i et sosialhistorisk perspektiv.

Fra Sander går veien videre nordover langs Greveveien gjennom en tett, mørk granskog som ikke byr på så store opplevelsesmuligheter sett fra veibanen. I knutepunktet ved Movannsbekken følges så Sandermosveien vestover forbi Enga og ned til Maridalsveien.

Langs Maridalsveien går ferden mot Skar gjennom et vekslende, halvåpent jord- og skogbrukslandskap, ikke så ulikt landskapet lenger syd i dalen. Likevel har dalføret endret karakter, og omgivelsene her i nord gir et helt annet inntrykk på den reisende. Landskapsrommet er betydelig smalere sammenliknet med det åpne, vennlige landskapsrommet i syd. Horisontlinjene ligger nærmere hverandre, og landskapet virker mer lukket.

Landskapsopplevelsen er mindre intens og variasjonsrik fordi innslaget av vann mangler. Skarselva renner riktignok i dalbunnen vest for veien, men den er omgitt av tett, frodig løvskog og krattvegetasjon.

I nord danner "Skarsalpene" fondveggen i Maridalens dalføre. De høye, bratte kollene danner en markert avslutning på landskapsrommet. Mellomkollen som er høyest, når hele 546 m over havet. Det er nok dette området som på 1800-tallet gjorde et sterkt inntrykk på Herre (1947):

"Når man lar seg sette over vannet fra Brekke i Maridalen, er man snart inne i de villeste fjelltrakter som finnes rundt Christiania i en avstand av seks, åtte mil."

I øst reiser Vaggesteinskollen seg mot himmelen. Gregersen (1948) vandret samme veien tidlig i dette århundre:

"Vi gikk hurtig videre henimot Skar. Vaggestenskollens bratte skrenter tindret i det klare sollyset."

På Vaggesteinskollen har skogvesenet lagt ut et skogreservat. Dersom man har mot til å forsere de bratte bakkene, vil dette området by på sterke inntrykk og stemninger. Størrelsen på reservatet er bare 720 mål. Men likevel er det en opplevelse å vandre i denne skogen. Ryvarden (1985) forteller om reservatets særegenhet:

"Det er noen få merker etter tidligere hogst, men ellers er skogen overlatt til seg selv og naturens egne krefter. Storstammet og mørk granskog veksler med flåg og lysåpne partier på sørsiden med en praktfull utsikt over den fagre Maridal. Først når de gamle kjempene faller, enten ved vind eller soppangrep, faller det lys ned på skogbunnen og unge krefter kan slippe til. Stammene ligger på kryss og tvers og danner et eldorado for dyr som liker å holde seg litt i det skjulte. De mange døde trærne er også livsnødvendige steder for hullrugere som hakkespetter, meiser og svarthvit fluesnapper for å nevne noen. Inne i granskogen er bunnfloraen nokså enstonig med blåbær og mose. Det svake lyset som faller inn mellom det tette baret er så dårlig at det knapt er andre som kan makte å leve her i dette skyggelandet. Langs myr og sig blir det imidlertid rikere, og spesielt på vestsiden av skogreservatet er det en fin flora med en del varmekjære urter som klorer seg fast sammen med ask, lønn og alm."

Ryvarden forteller videre om det rike dyrelivet her i skogreservatet. Naturskogen gir rom for stor variasjonsrikdom og mange økologiske nisjer. Helt spesielt for området er noen svært sjeldne sopper som bare etablerer seg på riktig gamle trær.

Den sterke opplevelsen av uberørthet står sentralt ved en vandring på Vaggesteinskollen. Skogområdet er et typisk eksempel på den landskapstypen som er skildret i gamle eventyr, sagn og skildringer. Johannes Dahl skriver i sin bok "Nordmarka" (1942) om den spesielle følelsen det er å komme til en slik skog som oppfylte alle hans forventninger:

"Jeg fikk straks en følelse av å være hjemme, for alt var slik jeg hadde drømt. Det var liksom jeg kjente alt sammen før [...] En følte seg nærmere gamle tider med eventyr og sagn om underlige hendelser i skogen."

Ferden sydover fra Skar følger Gamle Maridalsvei. Veien er enkelte steder flankert av gamle trerekker og steingjerder og har i stor grad preg av en gammel bygdevei. Steingjerdene er imidlertid ikke lette å få øye på fordi de de fleste steder er dekket av krattvegetasjon.

Tuftene etter gamle Turter gård er verdt en stopp. Husene her ble revet i 1971 av hensyn til drikkevannsrestriksjonene. Hovedbygningen var oppført i år 1835 i ren empirestil. I dag ligger området som en åpen plett i skogen. Store asker og frittstilte hagegraner markerer tunet, og jordene ligger som åpne flater sydover. De mange store frittstilte trærne gir området et parkpreg.

Gårdens gamle beitehage er kjennetegnet ved en flott og karakteristisk stuvet bjørk som har vært brukt til lauving i gamle dager. Bjørka ble topphogd eller "hamlet" da den var ung, og gjennom langvarig skjæring av unge skudd har den utviklet sin karakteristiske "kandelaberform". Trærne på Turter står igjen som landemerker i liten skala, og som symboler på tidligere tiders bosetting.

Veien sydover dukker igjen inn i skogen, og landskapet åpner seg ikke ordentlig igjen før ved en rasteplass ovenfor Hammeren. Rasteplassen er omgitt av en velstelt, lysåpen bjørkehage med en fin utforming som virkelig innbyr til en rast.

Dette er et av Maridalens fineste utsiktspunkter. Dalen ligger åpen og vennlig foran den reisende. Det vide panoramautsynet over det glitrende vannet, jordene omkring og de jevne skogkledte åsryggene gir et storslagent inntrykk.

Denne bjerkehagen med utsikt over "den fagre Maridal" er siste stopp på reisen. Herfra går turen tilbake til byen som skimtes syd i horisonten.

  text/htmlLise Økland 1987: Maridalen – landskapets estetiske kvaliteter og opplevelsesverdier

dot


 

 

Oversikt over arrangementer:

:
Maridalsspillet
Maridalsspillet 2007. Foto: Dag Ødegård
dot
E-post: maridalensvenner@mobilpost.no Maridalens Venner, Konvallveien 67, 2742 GRUA. Telefon 90 68 41 45
Ansvarlig redaktør: Tor Øystein Olsen. Støtt Maridalens Venners arbeid - kontonr. 0530 58 56349