Maridalens Venner - landskap i Maridalen
   
Hjem

   
Om Maridalens Venner

   
Bli medlem

   
Kulturlandskap
      
Kulturmark
      
Slåttemark
      
Artslister
      
Kart
      
Gårder
      
Kulturminner
      
Kulturhistorie
         
Historier fra Maridalen
      
Naturgrunnlag
      
Forvaltningsplanen
      
Ferdselsveiplan
      
Stedsnavninnsamling
      
Rapporter

   
Kulturarrangementer

   
Maridalsspillet

   
Skjøtsel
      
Slåttemark
      
Beitemark
      
Kulturminner
      
Lærebøker

   
Vandringer

   
Kultur- og naturstier

   
Skar leir

   
Slåttemyra

   
Årbøker

   
Markaloven

   
Jordbrukspolitikk

   
Media

   
Ord og uttrykk

   
Lenker
Hjem > Kulturlandskap > Kulturhistorie > Markafolk >  En gammel maridøl erindrer
Fra årsskrift Maridalens Venner 1974

En gammel maridøl erindrer

Av Jahn Børe Jahnsen

Fra en utflyttet maridøl i Moss, den 83 år gamle fru Solveig Strand (født Iversen), har Maridalens Venner mottatt to lange og innholdsrike brev med en mengde interessante opplysninger fra gamle dager i dalen. Vi gjengir her utdrag av brevene og håper på flere opplysninger fra fru Strand. Hun skriver bl.a. at bena og synet er sviktende, men at humøret og husken er i orden. Vi takker hjertelig for brevene.

Gårdbruker Ole Olsen Turter var født 23.3.1816 i Biri. Han kom til Christiania og kjøpte gården Turter i Maridalen. Han giftet seg med Sørine Schouw, født 19.2.1825. Hun var datter av Ole Johnsen Schouw, gårdbruker på Alfaset gård i Østre Aker.

Gårdbruker Olsen Turter var en særdeles flink gårdbruker. Det hørte til gården en fem–seks husmannsplasser, fortalte min mormor, Sørine. Husmannsplassene het: Sulua, Bekkestua, Petersborg (som, etter at den ble ombygd av enken Olsen Turter, fikk det nåværende navnet Turterbekken), Steinstua, Ors og Iverstua. Steinstua var en stue av gråstein, som lå oppe i Steinstuløkka, ved nordre del av Turterbekken. Min morfar drev steinbrudd der med en–to mann. Den eldste av de to fikk grunn og stein til å bygge seg et eget lite hus der. Det gikk mye rød granitt derfra til byen (Christiania). Tomtene etter bedriften og huset sto i mange år, men huset ble revet, og steinen som det besto av, ble nyttet til andre bygg.

Olsen Turter bygde Iverstua til min bestefar, husmannen Iver Halvorsen. Olsen Turter visste å sette pris på omframt flinke folk, og dét var min bestefar. Iver Halvorsen var av dem som hver vår reiste inn til Maridalen i onnene. Han hadde med seg kone og barn. Han var fra Brandbu hvor han var husmann hos Mats på Bleiken gård fra 1830. Derfra har jeg muntlig fått lovord om hans dyktighet av avdøde gårdbruker Lars Bleken senior. Min morfar Olsen Turter hadde bruk for mange og dyktige folk da han drev gårdsbrukene Nordberg og Kjelsås ved siden av sin egen gård, Turter. Han hadde også stor skogsdrift. I forbindelse med denne skogsdriften felte han over seg en stor gran 5.8.1867 og døde. Enken satt igjen med seks–sju barn, den yngste var ikke født ennå. Mormor drev gården Turter seks år før hun solgte den og bygde om husmannsplassen Turterbekken. Eldste sønnen ble styrmann og reiste senere til Amerika. Han fikk sin kone fra Kirkeby gård. En yngre sønn ble kjøpmann og fikk sin kone fra Nes gård.

Selv er jeg født i Oslo i 1891. Min mor var født på Turter gård i 1848, og det artige var at hun ble gift med eldste sønn av husmann Iver Halvorsen. Min mor fortalte meg om en drøm hun hadde hatt en natt i 1910: Hele Turteråsen, gårder og jorder var tettbygd av hus. Det var Kristiania som skulle utvides. Turter gård var ikke noe lenger, bortsett fra en spøkelsesgård, som skolebarn passerte i angst. Min mann og jeg holdt på å kjøpe den i 1917.

I Turterbekken bodde i min barndom tante Marthe og onkel Iver Turter. Hølet var en liten, grå, idyllisk stue, som lå inne i skogen ovenfor Nordbråten. Der hadde min mors søster med sin familie leid for skoleferien. Der var det vel gøy! De hadde fire barn selv, men tok med seg tre til. Onkel hadde laget styrtbad over en stor kulp i bekken som strøk forbi hytta. Der var det daglig badeliv hele ferien, med bare sol og varme. Det var bare én dag med et sprakende tordenvær. Da satt vi alle sju i en ring på gulvet og fikk vafler, mens tante fortalte eventyr.

Ellers for vi på tokt gjennom en skummel, tettvokst havnehage hvor det gikk to hester fra Nordbråten, som vi var veldig redde for. Samson var brun og hvit og så ut som en ku på avstand. "Han er farlig", sa Lippert Nordbråten, "han biter". Jeg tror han sa det for å holde oss der vi kom fra, for vi var nok leie til å gjøre innhogg i hans erteåker nede ved gjerdet til Kruttverket, der vi hadde lekestue og butikk.

Ellers fartet vi over til Sakris (Sakariasbråten) og søkket med småkurver i kulpene når elva var liten. Det var tre kjekke, snille gutter der. Birger, Eugen og Oskar. De var med på leken og tok seg av oss jentene når vi trodde det var fare på ferde, så tante var ikke så nervøs for oss når vi var der. I Turterbekken, eller Bestemorsstua som vi barna sa, hadde vi litt flere plikter. Vi var med og luket poteter, lange render fra gårdsveien til opp i Steinstuløkka. En gang vi var kommet til lands, stilte vi oss opp og ropte hurra så det smalt i åsene. Da kjørte nettopp en flott skyss forbi, og den herren som satt i, tok til seg hyldesten. Det var godseier Løvenskiold, ble det fortalt oss.

Ellers hentet min kusine melken fra Sittpå, og jeg var med som bærepike. Fire av oss hadde daglig jobb til skogs med bøtter og spann for å hente ned blåbær fra traktene rundt Fagervann, der det var uhorvelig med bær. Vi gikk da over Veatorget, videre oppover og bortom Lybergja, der budeia fra min bestemors tid lokket kuene hjem til Turter.

Nå har jeg bare to fettere igjen i Turterbekken, Ragnvald og Sverre. Min fetter Ragnvald gjorde meg oppmerksom på at jeg hadde uteglemt Sagbakken som husmannsplass til Turter gård. Nå tror jeg den også går under navnet Turterbekken og er blitt en pen villa, i motsetning til en grå, hverdagslig, liten stue, slik den var i min barndom. Så var det Bekkestua lenger nede i veien, tett  inntil veien. Den var knallende blå og gikk under navnet Blekkhuset blant oss ungdommer. Her bodde lærer Gundersen fra Maridalen skole på sine gamle dager. Som enkemann på 82 år giftet han seg med min mors venninne på 63. Hun var frøken.

Som småjente på ni år var jeg med far på fisketur til Maridalsvannet. Vi hadde turmaten vår i en rund, rar fiskekurv, som bestefar Iver Halvorsen hadde flettet av bjerkebark. Ett brød, tre spekesild, en blikkboks med malt kaffe i pose, i tillegg til markpose, kroker, fyrstikker og gamle aviser. Vi startet fra Tøyen, gikk over Gartnerløkkene og Ola Narr og over jorder og løkker til Grefsen gård. Der var innom og fikk en lang prat med brukseier Ole Bredo, som var min mors fetter. Vi gikk videre fram til Oset, der vi var innom og lånte båt for kvelden og natten og fram til søndag middag. Han så sint og sur ut, mannen på Oset, men da far tok fram en flaske, mildnet han straks i blikket. Vi fikk låne båten, og han fulgte oss ned til vannet og skjøv oss ut fra land. Det var deilig stille på vannet, far rodde og fortalte om gårdene vi så, og kursen var satt mot Nestangen og den store Kongeeika. Far laget en slags ovn av steiner på stranda, og kaffeboksen kom fram. Likeså avis til duk, brød og sild. Far sto for anretningen med slirekniven. Han skar brød, rensket silda og skar biter ettersom vi spiste. Jeg var alltid veldig spent på om det var rogn i silda, for det var det beste jeg visste av turmaten vår. Så laget far seng til meg av bar, gress og aviser og tullet meg inn i sitt store regnslag, og så sov jeg til langt på morgenen. Så var det å traske samme vei hjem igjen fra Oset. Jeg husker hvordan vi da gikk mere mot vest, men vi kom fram igjen ved Nydalens fabrikker. Derfra gikk vi over løkker og jorder tilbake til Tøyen igjen.

Maridalens Venner vil nok en gang takke fru Strand for det hun her har fortalt oss. Hun skildrer også en lang fottur til Fyllingen i Nordmarka og minnes alle festene og dansen på Vellokalet i Maridalen. Vi ønsker fru Strand mange, mange gode år ennå og hører gjerne mer fra henne.


dot


 

 

Oversikt over arrangementer:

:
Maridalsspillet
Maridalsspillet 2007. Foto: Dag Ødegård
dot
E-post: maridalensvenner@mobilpost.no Maridalens Venner, Konvallveien 67, 2742 GRUA. Telefon 90 68 41 45
Ansvarlig redaktør: Tor Øystein Olsen. Støtt Maridalens Venners arbeid - kontonr. 0530 58 56349