Maridalens Venner - landskap i Maridalen
   
Hjem

   
Om Maridalens Venner

   
Bli medlem

   
Kulturlandskap
      
Kulturmark
      
Slåttemark
      
Artslister
      
Kart
      
Gårder
      
Kulturminner
         
Markafolk
         
Historier fra Maridalen
      
Naturgrunnlag
      
Forvaltningsplanen
      
Ferdselsveiplan
      
Stedsnavninnsamling
      
Rapporter

   
Kulturarrangementer

   
Maridalsspillet

   
Skjøtsel
      
Slåttemark
      
Beitemark
      
Kulturminner
      
Lærebøker

   
Vandringer

   
Kultur- og naturstier

   
Skar leir

   
Slåttemyra

   
Årbøker

   
Markaloven

   
Jordbrukspolitikk

   
Media

   
Ord og uttrykk

   
Lenker
Hjem > Kulturlandskap > Kulturhistorie >  Dyreliv i Oslomarka
Fra årsskrift Maridalens Venner 1978

Dyreliv i Oslomarka

Av Josef Monsrud, fra årsskrift Maridalens Venner 1978.

Ser vi på mulighetene for dyre- og fuglelivet Oslo-marka, kan vi med en gang si at livsvilkåra er meget gode fra naturens side. Oslomarka strekker seg helt fra havflatens nivå til de høyeste åser på 500–600 meter over havet. Terrenget er svært variert – med sin fine topografi som gir stor variasjon i landskapet.

Jeg tenker også på alle de store og små vann, elver og bekker, en mengde myrer og våtmarker, overganger mellom dyrket mark med innslag av lauvskog før en kommer inn i granskogen. Dette skaper gode viltmarker. Barskogen er ofte blandingsskog med gran og furu, og med innslag av lauvskog, særlig bjørk, rogn og osp.

Dyrelivet og fuglelivet i marka er derfor rikt og variert – med sjøfugl ute ved Oslo-fjorden og til rype på de høyeste toppene.

Elg og rådyr er de to viltartene som er mest interessante i dag – på grunn av det høye antall disse viltarter er kommet opp i, og ikke minst fordi disse to viltarter ser ut til å tilpasse seg menneskene med all deres trafikk.

Det sies at bjørn er kommet tilbake til marka, og det skal undersøkes om dette virkelig er tilfelle. Jeg mener det har gått bjørn gjennom de nordligste deler av Marka det siste året.

Hjort ble observert på forsommeren 1976, så kanskje om noen tiår er også dette stolte dyret vanlig i Oslomarka.

Gaupa tar nok av og til en tur gjennom Marka, men det er helst streifdyr som ikke bor her fast.

Skogsfuglbestanden har alltid variert med gode og dårlige år – med svingninger på ca. 4 års mellomrom. Men i de siste 10–20 åra ser det ut som det har vært bare nedgang, delvis av grunner som jeg kommer tilbake til seinere.

Harebestanden kan en si har vært jamt god i mange år. Et vakkert lite dyr – måren – var nesten utryddet i 1920–30 åra, men er blitt ganske vanlig igjen. Revebestanden øker stadig, etter hvert som vi mennesker sløser og kaster mat. Den lever godt nå for tia.

En ting er ganske artig. Det er at fiskeørna har tatt seg sterkt opp igjen. Den var helt borte fra Oslomarka før krigen, men nå er det mange fiskeørner som hekker både nord og sør for Oslo.

En kan vel si at rovfuglene har minket i antall etter som småviltbestanden er blitt mindre, men det finnes en del hønsehauk og spurvehauk. Hønsehauk som ble merket i Oslo for ett år siden, er funnet igjen utenfor Moskva.

Av ugler har vi de fleste arter, enten hekkende eller på trekk. De vanligste er kattugle og perleugle. Falkene ser vi lite til, og det er vel bare eksperter som kan skille ut falken fra de andre rovfuglene. Musvåken er den vanligste av våkene som hekker i Oslomarka nå.

Kråkefuglene øker i antall, sikkert av samme grunn som reven. Ravnen, eller korpen, som har vært helt borte i mange år, er nå blitt ganske vanlig igjen.

Småfuglene er vel den dyregruppe som har størst interesse for det store publikum. Vi har ca. 100 arter som hekker i skogen her hos oss. Av disse er det ca. 30 som er huleboere, d.v.s. at de må ha hule trær eller fuglekasser til redeplass. Det er de 7 spetteartene som hakker hull til redeplass selv, og bruker redet bare en gang. Derfor kan de andre huleboere ta over en del ferdige redeplasser etter spettene.

Jeg kan ikke komme inn på hvert enkelt av alle dyr, og av alle fugler, men heller se litt på de store trekk i svingningene for de dyrearter som vi har litt kjennskap til fra før i tida. Jeg tenker da først og fremst på bjørn, elg og rådyr.

Bjørn var nok til ulempe for de som hadde krøtter på beite i skogen, men det er lite trolig at det var særlig store mengder bjørn, slik som f.eks. elgen i dag. Den siste bjørn som ble felt i Oslomarka, ble skutt av skogvokter Kjelsås i 1882. Per Grøttumsbråten, som kjørte tømmer i Abbortjernslia, ble var at bjørnen hadde gått ut av hiet. Kjelsås fulgte sporet over Svarten, opp Grønnvollia under Opkuven. Der hadde bjørnen lagt seg inn under ei rotvelte, hvor den endte sine dager.

Min far, som har passert 90, fortalte om et bjørnebesøk i 1908. Han bodde da ved Råsjøen på Romeriksåsen. En bjørn, antakelig fra Vassfaret, gikk gjennom Nordmarka, forbi Varpet i Hakadalen og over Romeriksåsen. Ved Stårsjøen sør for Råsjøen klorte den opp barken på ei stor gran, så det var store, tydelige merker i mange år. Bjørnen ble forfulgt av jegere fra Hurdal og skutt på Morskogen noe seinere. Dette er vel den siste bjørn som vi med sikkerhet vet har gått gjennom Nordmarka. (Nordmarksboka).

Elgen har bodd i landet fra langt bakover i tia. I Løten på Hedmark er det funnet et stort elghorn som er 6000 år gammelt. Dette hornet er oppbevart på skogbruksmuseet i Elverum. I Gran på Hadeland er det funnet et mindre horn på samme alder. Det ble funnet i ei myr under grøfting, og det viste seg å være brukt til graveredskap i jordbruk – hakkebruk.

Elgen ble vel tatt i dyregraver – eller vi kan tenke oss at noen i store snøvintrer ble avlivet i snøen. Da børsa kom i bruk, ca. 1850, ble det sikkert vanskelig å være elg. Folk som bodde innpå skogen, hadde sikkert god tid til å jage til byttet var sikkert – når de først kom på sporet.

De store rovdyra tok også sin del, særlig av kalver og svake dyr. Noen stor elgstamme kunne det ikke få blitt under slike forhold. Det kom begrensninger, først i bruk av dyregraver, og i 1818 ble elgen totalfredet. Den var da nesten helt utryddet. Bare i Trøndelag og noen steder i Østerdalen var noen få elger igjen. Herover ble de første elgene sett igjen i 1850-årene.

Asbjørnsen skrev i 1851 at to elger svømte over fra Nesodden til Fornebu. Året før ble en elg skutt i Nannestad. Noen år etter skjøt en hakadøling en elgkalv i Hakadalen et sted, og for dette fikk han 8 dager "vann og brød". Det må tilføyes at mannen ikke visste hva slags dyr det var.

På 1850-tallet var folk overtroiske, og det fortelles om en mann innpå skauen at han fikk se elglort, og noe slikt hadde han aldri sett før. Han var hellig overbevist om at det var huldra, hu Guri Skinnskaft, som hadde vøri der.

Elgstammen økte noe fram til 1900. I 1898 fikk vi en ny jaktlov, og fra da har vi statistikk over de elger som er felt lovlig. Denne statistikken viser en økning fram mot 1910–1911. Siden gikk utbyttet ned, og i 1920 ble elgen totalfredet helt fram til 1924, så å si over hele landet.

En kan si at avkastningen fra 1900 til 1940 jamt over lå på ca. 1000 elg i året for hele landet. Denne statistikken er nok ikke helt korrekt, for i 30-årene ble nok mange elger tatt til "matelg" og kom ikke med i statistikken. (Min far hadde elgjakt i en nabokommune til Oslo i noen år, og der var en del elg. Den gangen varte elgjakta i fem dager, og det var bare lov å skyte okse – ku og kalv var fredet. Så et år fantes det ikke elg igjen. De gikk i fem dager uten å se merker etter elg. Siden fikk de høre at de fleste skogskara i området hadde gått arbeidsledige om vinteren, og at elgene hadde havnet i saltebalja for å skaffe mat i huset.)

Under krigen ble elgen hardt beskattet, noen til salg på svartebørs, og noen gikk vel til "gutta på skauen". I Oslomarka var elgstammen så liten at den nærmest fredet seg sjøl. Hos Løvenskiold-Vækerø ble jakta først tatt opp igjen i 1949, og da ble det bare felt 1 elg, året etter 3 elger. I 1947 kjøpte Løvenskiold-Vækerø noen elgkalver som ble satt ut i Nordmarka.

I 1951 fikk vi ny jaktlov. Denne satte opp arealbegrensing for felling av elg. Før var det lov å felle elg på hvert matrikkelnummer. Etter at denne loven ble tatt i bruk, var ofte arealet pr. elg satt til 20–25 tusen da. pr. elg. De små eiendommene måtte da slås sammen til jaktområder for å få elgrett. Nå er arealet pr. elg gått ned, og i Oslo er minstearealet i dag 2–3000 da.

Etter krigen tok flatehogsten til for fullt, og beitemulighetene bedret seg for de fleste av våre viltarter. Elgstammen økte raskt, og vi var vel ikke klar over hvor mange dyr det var hele tida. I 1971 fikk vi pålagt rettet avskyting. D.v.s. at viltnemnda påla de enkelte skogeiere eller jaktlag å skyte bestemte dyr – helst kalv og spare produksjonsdyra. Ved at kalvkuene ble spart, gav det raskt utslag i en økt produksjon.

I 1971 ble det felt 20 elger i Oslo. Siste jaktår var avskytingen økt til 50. Elg som omkom på annen måte, ved tog eller bil, var i 1971 5–6 dyr. I 1977 var tallet økt til 29. Totalt ble avgangen 80 dyr Oslo siste år. Det er ingen ting som tyder på at denne stigning i tilveksten skal avta med det første. Det er, etter min mening, riktig å høste så mye elgkjøtt som mulig, og det er riktig å holde en stor stamme av hensyn til naturopplevelsen for turfolket, men vi må være klar over at det er en grense for hva som tåles av elgens beitinger, på skogforyngelsen, i kornåkrer, kanskje også for hagebruk, som rundt Oslo mest er å betrakte som hobbyvirksomhet.

Vi har i dag en elgstamme på ca. 250 dyr. Hvis vi beskatter den riktig, kan vi antakelig ta ut ca. 80–100 dyr uten at produksjonen går ned. Men da må kalveskytinga økes og kuene spares. Elgene i Oslomarka er store og kraftige. Det er skutt tvillingkalver i september, som ble født på våren, med ei slaktevekt på over 100 kg pr. dyr. Når dyra er kraftige og i god form, kommer brunsttida tidlig, dermed blir kalvene født før. De får en lang sommer og blir sterkere til å møte en hard vinter. Det er derfor viktig at dyra får ro i parringstida, slik at flest mulig av kuene blir befruktet i første brunsttid. Hvis ikke kommer den i brunst igjen 3 uker seinere, og når befruktningen blir utsatt, er det klart at dette gjør mye for kalvinga om våren – og utnytting av sommerbeitene.

Jakttida har de siste åra vært fra 27. september til 10. oktober. Dette faller sammen med brunsttida. I år er det kommet forslag på ny jakttid, og vi får håpe dette går igjennom, så jakta ikke forstyrrer parringen unødig. Elgkua går drektig 9 måneder, og får sin første kalv når hun er 2 1/2 år, det første året oftest 1 kalv. Siden er det vanlig med 2 kalver til kua er 12–14 år.

Vinterbeitene er minimumsfaktorer for elgproduksjonen. Om sommeren er det overflod av saftige planter av alle slag. Elgen holder seg stort sett i ro – på små områder – med kalvene sine. Vinterbeitene er derimot begrenset, og her kan det snart bli mangel på tilgjengelig næring. Dette bør følges nøye i tida framover. Blir beitene i skogen nedbeitet, trekker elgen ned i villahagene og trafikken – med alt som dette fører med seg. Noe som er veldig interessant, er elgtrekket. Seint om høsten når det er kommet snø på høgda, begynner elgen sitt årlige trekk nedover mot Sørkedalen, Maridalen og Lillomarka. Lenger nord i Marka trekker elgen sør-østover og kommer over Hadelandsveien i Hakadal og inn på Romeriksåsen. Det er det mest kjente og mest konsentrerte trekk noen vet om på Østlandet. Her passerer alle elgene veien og elva på en smal elgsti. Det har ofte vært kollisjon mellom elg og bil her. Siste vinter satte veivesenet opp filmkamera for å få bedre greie på hvordan elgen reagerte på biltrafikken. På ca. 5 uker passette 90 elger. Det var fra sist i november til først i januar. Før og etter dette tidsrom gikk ingen elger over veien. Alle elgene kan tydelig ses på filmen. Ingen elger ble påkjørt i år, men det kom vel av at bilistene så fotoutstyret og kjørte forsiktig. Her har det i flere år vært satt opp viltspeil, men det brydde elgene seg ikke om. Det eneste de reagerte på, var store trailere, da stoppet de opp litt. Fotoutstyret er satt opp igjen for å telle hvor mange elger som går samme vei tilbake.

De elgene som kommer ned i Sørkedalen og Maridalen, ser ut til å holde seg i de gode beiteområdene nær vann, elver og dyrket mark. Blir de ikke forstyrret av mennesker, kan de holde til i flere dager på små, begrensede områder. Siste vinter kunne jeg telle 26 elger på en tange i Maridalsvannet. En elgkalv var påkjørt og skadet av toget og gikk ut på denne tangen. Fire mann posterte rundt for å få avlivet den skadde kalven, men det er ikke så greit når det kommer en bøling som den vi fikk se her.

Ca. 25–30 dyr blir påkjørt eller kommer inn i bytrafikken og må avlives hvert år. Det er en del kalver som blir jaget fra mora når den nye kalven kommer om våren, som havner i Oslos gater, siste år 7–8 stykker.

Avlivingen av disse dyra er ofte meget komplisert, med en mengde folk som skal se på, bedøvelse og transport opp i skogen osv. Viltnemnda og politiet – som må gjøre denne jobben – må vurdere hvert enkelt tilfelle. Det må tas hensyn til alle sider, ikke minst det sikkerhetsmessige, når disse store dyra løper langs gater og fortau. Veterinærer som kan det, viltforskere som arbeider med det, tør ikke bruke bedøvelsesmidler inne i byen. En elg vil gå i 10–15 min, før den sovner. Vi får håpe at det med tida kan finnes midler som er bedre enn de vi har i dag.

Når våren kommer og snøsmeltingen begynner, blir det tidlig bart i sørhellingene, og graset begynner å spire her, mens snøen ligger djup lenger innover i Marka, finner trekkelgen dette saftige graset og holder seg der. Er våren sein, hender det at kalven kommer i denne tida, og da tror jeg at flere av kalvekuene slår seg til her – bosetter seg, så å si og ikke vender tilbake til sine opprinnelige tilholdssteder. Det er i all fall tydelig at det er tettere med elg i de lavere dalfører enn lenger inne i Marka. Det kan vel også bety noe for trekket innover at dyra på våren er avmagret etter vinteren og ikke i slik kondisjon som når de trekker om høsten, og at de derfor holder seg mer i ro.

Rådyret er etter min mening det peneste og fineste dyret vi har i Oslomarka. Dette spinkle, men spenstige styret – med sine grasiøse bevegelser – er et fint syn. Det er ikke så mange tiår vi har hatt rådyr her. Skogsjef Ove Lange hos Løvenskiold-Vækerø, som var en ivrig jeger og skogmann, skriver i sin bok "Nordmarka" at han så det første rådyret i 1934. Siden har antallet økt jevnt og sikkert når det i flere år har vært vintrer med lite snø og rimelig kulde. Størst var rådyrstammen høsten 1965. Så kom den store snøvinteren 1965–66, og nesten hele rådyrstammen gikk med. Noen få av de kraftigste dyra overlevde denne vinteren. Så fulgte noen år med milde vintrer og lite snø, og stammen tok seg kraftig opp, selv om den ikke nådde samme nivå som i 1965. Da hardvinteren 1976–77 satte inn, med store snømengder fra tidlig på høsten, var en ny katastrofe for rådyra et faktum.

Når disse harde vintrene setter inn, er det en god del vi kan gjøre for å hjelpe rådyrene gjennom den verste tida. Rådyrene tar villig utlagt for. I Oslo skogvesen har vi i noen år anlagt formarkkålåkrer. Dette er et kraftig dyrefor som både rådyr og elg er glad i. Vi høster inn formarkkålen seint om høsten og lagrer den under tak, f.eks. ei låvebru, slik at det er bra med luft for at kålen ikke skal surne. Dette foret blir lagt ut der vi veit at rådyrene oppholder seg om vinteren, og for å venne dyra til foreplassen. Småhøy er også godt egnet til rådyrfor. Foreplassen må ligge slik at det er minst mulig trafikk av folk. Siste vinter hadde vi 7–8 foreplasser på et begrenset område – med ca. 30–40 rådyr, og disse greide seg godt og var i god form da vinteren var over. Det er ikke mulig å fore over alt, men har en foret en liten stamme med rådyr på et slikt område, så tar de seg fort opp igjen.

Det rådyrene ellers kan bli utsatt for av lidelser, i djupsnø, kulde, sterk avmagring, kanskje jagd av folk, rev og hunder, er ikke til å tenke på. I den forbindelse må jeg få nevne jakt som avlivningsmetode. Enten vi liker det eller ikke, er jakt nødvendig, på de store dyra, for å regulere bestanden på en fornuftig måte. Jeg tror ikke vi kommer utenom dette hvis vi skal drive viltpleie på skikkelig vis.

To nye viltarter i Oslomarka er bever og canadagås. Oslo skogvesen har satt ut noen beverpar i Oslomarka, og det ser ut til at disse klarer seg bra. Det er tegn som tyder på at de har formert seg. Canadagjessene har ikke klekt ut egg i Marka ennå, de er ikke kjønnsmodne før i tre-årsalderen, men vi får håpe det blir "gåsunger" til sommeren.

Vi kan vel være enige om at vi har et rikt og variert dyreliv i Marka vår. Flere er nattdyr som sjelden viser seg for turfolket eller andre som ferdes i marka. Noen av de store viltartene er også vanskelige å få øye på, men vi veit at vi har dem der. Vi ser spor, eller beitemerker eller andre tegn. Dette gir oss en naturopplevelse som beriker skogturen for de som har sans for det.

Skogen og dyrelivet hører sammen. Vi mennesker gjør en del som forstyrrer samspillet i naturen. Kanskje er det riktig å stille spørsmål: Kan vi i framtida få beholde dette rike dyrelivet vi har i dag? Steller vi viltmarkene slik at viltet kan leve der? Vil menneskene med sine virksomheter, som skogsdrift og fritidsaktiviteter fortrenge dyrelivet? Jeg tror det er fare for det.

Det er mye som kan gjøres for dyrelivet som kan virke gunstig. Vi kan ta hensyn til spillplassene når vi svinger vår blinkeøks, vi kan spare fine beitetrær, la myrer ligge ugrøftet, sette igjen noen hule trær osv. Men skal dette gjennomføres på en planmessig måte i større områder, er det nødvendig at alt som er av interesse for dyrelivet, blir registrert og tegnet inn på viltkart. Dette er vi godt i gang med i Oslo skogvesen.

Et godt viltkart skal gi opplysning om: Alle spillplasser, våtmarker, haukereder, fiskeørnreder, revehi, trekkveier, viltbiotoper av alle slag, slik at skogbrukeren kan innrette seg deretter, og han må vite hvor sårbare disse spesielle områder er for viltet.

De foreløpige forskrifter om skogsdrift i Oslomarka er et skritt i riktig retning. Her er tatt med restriksjoner for hogstflaters størrelse, flaterydding og flatenes utforming. Forskriftene er etter mitt syn brukbare, sett ut fra viltstellmessige hensyn. Jeg tror også at skogbrukets folk kan leve med – og etter – disse forskriftene uten noen stor økonomisk belastning.

Rundt en storby som Oslo er det fritidsaktivitetene som forstyrrer dyrelivet mer enn skogsdrifta. Jeg tenker da i første rekke på orienteringsløp, turorientering, uvettig forstyrrelse på spillplasser med kasting av plast i alle former, tomflasker og mer, bygging av hytter for å høre og se tiur- og orrhaneleik, fotografering med blits osv. Den nye generasjon, med store telelinser, røde og gule rammesekker og kassettspillere, har alt ødelagt fine spillplasser nær byen, f.eks. Stormyra i Maridalen.

Så har vi det jeg vil kalle proff-fotografering. Disse fotografene er ute etter såkalte gode bilder. Når vi ser resultatet etter disse karenes blinkskudd, forstår vi at alle midler blir brukt for å nå målet. Tenk på bildet med hele uglefamilien sittende på rad på en tørrfurutopp oppå en fin måsastein. Det er noen som er ekstra heldige til å få se sånt. Villmannsbladene betaler godt for disse bildene.

Når et orienteringsløp legges opp, er det poster plassert i hele det terrenget som benyttes. Det er mange klasser av løpere, og de forskjellige klasser av løpere bruker forskjellige poster, slik at løperne skal krysse i terrenget. Det blir uro på hver eneste kvadratmeter av skogterrenget, som kan strekke seg over flere kvadratkilometer.

Familievis tursport gjør ingen skade. Det er den organiserte tur- og konkurranseorientering jeg mener er uheldig. For å belyse omfanget av orienteringsløpingen kan jeg nevne at det er 14 idrettslag som har ca. 80 poster på hvert lag – med ca. 50 000 deltakere. I tillegg kommer konkurranseorientering med mange hundre deltakere i hvert løp, pluss at alle lag og klubber har trenings- og klubbløp. Ingen har full oversikt over omfanget av denne sport. O-sporten er en fin sport, men også den bør reguleres for å ta hensyn til dyrelivet. Dersom vi mener noe med naturvern og vern av dyrelivet, må vi tåle et opphold i all organisert bruk av Marka i 4–5 uker om våren.

Når den nye flerbruksplan for Oslomarka nå blir laget, må de aktiviteter som er nevnt vurderes med i planen, før den er ferdig.

Til slutt vil jeg, for dyrelivets skyld, håpe at det kan lages en flerbruksplan som tar rimelig hensyn til alle aktiviteter, og som sikrer våre etterkommere det samme rike dyreliv som det vi har i Oslomarka i dag.


dot


 

 

Oversikt over arrangementer:

:
Maridalsspillet
Maridalsspillet 2007. Foto: Dag Ødegård
dot
E-post: maridalensvenner@mobilpost.no Maridalens Venner, Konvallveien 67, 2742 GRUA. Telefon 90 68 41 45
Ansvarlig redaktør: Tor Øystein Olsen. Støtt Maridalens Venners arbeid - kontonr. 0530 58 56349