Maridalens Venner - landskap i Maridalen
   
Hjem

   
Om Maridalens Venner

   
Bli medlem

   
Kulturlandskap
      
Kulturmark
      
Slåttemark
      
Artslister
      
Kart
      
Gårder
      
Kulturminner
      
Kulturhistorie
      
Naturgrunnlag
      
Forvaltningsplanen
      
Ferdselsveiplan
      
Stedsnavninnsamling
      
Rapporter

   
Kulturarrangementer

   
Maridalsspillet

   
Skjøtsel
      
Slåttemark
      
Beitemark
      
Kulturminner
      
Lærebøker

   
Vandringer

   
Kultur- og naturstier

   
Skar leir

   
Slåttemyra

   
Årbøker

   
Markaloven


   
Media

   
Ord og uttrykk

   
Lenker
Hjem > Jordbrukspolitikk >  Sett kraftfôrprisen opp
Nationen 24. oktober 2011

Sett kraftfôrprisen opp

Av Svenn Arne Lie

Nationen 21.09 ønsker Bondelaget, ved rådgiver Anders Huus, innspill til faglagets arbeid med en ny landbrukspolitikk i forbindelse med landbruksmeldinga. Det er nødvendig at bøndenes største faglag deltar aktivt i debatten om jordbrukets framtid, om norsk matproduksjon og hvilken landbrukspolitikk vi i fellesskap skal føre. Denne konstruktive, tillitsfulle og åpne holdningen legger grunnlaget for et fruktbart og bredt samarbeid mellom bøndenes faglag, forskermiljøer, fagbevegelse, ungdoms- og solidaritetsorganisasjoner der jordbruket og matproduksjon ses i et større økonomisk, sosialt og økologisk perspektiv.

Ofte ligger løsningen i en presis beskrivelse av problemet, og presise analyser av årsaker til situasjonen. Utgangspunktet må uansett være en felles virkelighetsforståelse. Dagens innretning på landbrukspolitikken bidrar til bruksstrukturer, produksjonsmåter og en ressursanvendelse i norsk jordbruk som har konsekvenser for arealbruk, inntekt, kostnad, gjeld, tilskuddsavhengighet, produktpriser, importnivå og selvforsyning. Som Huus påpeker i sitt innlegg må fokuset i arbeidet med en ny landbrukspolitikk være målet om «økt matproduksjon basert på norske ressurser». Dette er viktig. Riksrevisjonen dokumenterte i fjor det de aller fleste innenfor næringa i lang tid har erfart: At dette avgjørende målet for norsk jordbruk ikke oppnås med dagens innretning på landbrukspolitikken.

I den landbrukspolitiske debatten, som øker både i omfang, intensitet og relevans, har det kommet flere interessante forslag til nødvendige endringer av landbrukspolitikken. Dette gjelder områder som fordeling i og type investeringer, betydning av omsettbare mjølkekvoter, organiseringsformer (selskap vs. personlig eierskap), inntektsgrunnlag (pris vs. tilskudd) og utnyttelse av handlingsrommet i tollvernet for å nevne noen. Ingen av disse innspillene handler om å gjenetablere bruksstrukturer fra 1970-tallet, om å hindre teknologiske utvikling eller om å bestemme hva Kari og Ola skal ha til middag.

Kraftfôret har stor betydning for situasjonen i sektoren og for landbrukspolitikken. Først en sammenligning: Fagbevegelsens største utfordring, i høykostlandet Norge med et høyere lønnsnivå enn de fleste andre land, er å unngå at billig utenlandsk arbeidskraft underminerer norske lønns- og tariffavtaler innen stadig flere sektorer innenlands. «Arbeidskjøper» vil benytte seg av den til enhver tid billigste kvalifiserte arbeidskraften, også gjennom sosial dumping. Parallellen til jordbruket er importert kraftfôr. Dette produseres i land med helt andre kostnadsmessige, sosiale, klimatiske og økonomiske forhold enn det vi har i Norge. Uregulert import av billig kraftfôr vil i likhet med uregulert import av billig arbeidskraft, utkonkurrere både norsk arbeidskraft og norske jordbruksarealer.

Europeiske land legger beslag på stadig større arealer i andre land for å sikre stadig mer kraftfôr til sin egen kjøttproduksjon. Denne politikken gjelder også Norge. Det er en integrert og avgjørende del av en stadig mer høyproduktiv og industrialisert matproduksjon som gjør seg gjeldende også her. Kraftfôrforbruket er både et spørsmål om forvaltningen av norske jordbruksarealer og om inntektsgrunnlaget i norsk jordbruk. Siden norsk jordbruk i all hovedsak bruker sine arealer til husdyrproduksjon enten som gras eller korn til kraftfôr, er lønnsomhetsvurderingen mellom i å bruke innkjøpt kraftfôr eller eget gras i produksjonen helt avgjørende for hvilke areal som brukes, og videre for inntektsgrunnlaget fra arbeid på egne arealer.

I 2009 importerte Norge 670 000 tonn korn og kraftfôrråvare (SLF), samtidig med at 90 000 dekar fulldyrka jord ble omdisponert eller brakklagt (SSB). Dette er ikke en økonomisk nødvendighet, men et resultat av politiske prioriteringer. Den politiske kursen de siste 25 årene har vært å senke kraftfôrprisen, slik at denne i faste kroner er om lag halvert siden midten på 1980-tallet, og derfor rekordlav i norsk historisk sammenheng. I tillegg er proteinandelen i fôret økt, som i praksis betyr at kraftfôret blir en enda billigere innsatsfaktor. Lav pris på kraftfôr har lik konsekvens for lønnsomheten i jordbruket som sosial dumping har for inntektene i arbeidslivet. Billig importert kraftfôr fortrenger lønnsom bruk av norske arealer, og bondens nettoproduksjonsinntekt blir dermed et resultat av lave utenlandske priser og nasjonalt høye kostnader. En lav kraftfôrpris gir lav kornpris og mindre kornproduksjon. Resultatet av denne politikken har blitt gjengroing, økt import, reduserte kornarealer og fallende inntekter.

Et av de mest effektive grepene for å øke lønnsomheten i egne ressurser (arbeidskraft og areal), er derfor å øke prisen på kraftfôr slik at graset blir mer attraktivt. Siden kraftfôrprisen, via kornprisene, bestemmes i Jordbruksforhandlingene, er den i praksis like lett å heve som å senke. Da må vi bryte med rådende politikk ved å endre våre politiske prioriteringer. Det forutsettes sjølsagt at det politiske handlingsrommet i WTO-tollvernet til å skifte mellom kronetoll og prosenttoll benyttes, slik andre land gjør.


dot


dot
E-post: maridalensvenner@mobilpost.no Maridalens Venner, Konvallveien 67, 2742 GRUA. Telefon 90 68 41 45
Ansvarlig redaktør: Tor Øystein Olsen. Støtt Maridalens Venners arbeid - kontonr. 0530 58 56349