Maridalens Venner - landskap i Maridalen
   
Hjem

   
Om Maridalens Venner

   
Bli medlem

   
Kulturlandskap
      
Kulturmark
      
Slåttemark
      
Artslister
      
Kart
      
Gårder
      
Kulturminner
      
Kulturhistorie
         
Historier fra Maridalen
      
Naturgrunnlag
      
Forvaltningsplanen
      
Ferdselsveiplan
      
Stedsnavninnsamling
      
Rapporter

   
Kulturarrangementer

   
Maridalsspillet

   
Skjøtsel
      
Slåttemark
      
Beitemark
      
Kulturminner
      
Lærebøker

   
Vandringer

   
Kultur- og naturstier

   
Skar leir

   
Slåttemyra

   
Årbøker

   
Markaloven

   
Jordbrukspolitikk

   
Media

   
Ord og uttrykk

   
Lenker
Hjem > Kulturlandskap > Kulturhistorie > Markafolk >  Folket på Øvre Vaggestein
Fra årsskrift Maridalens Venner 2001: Maridalsfolk av Helge Haakenstad

Folket på Øvre Vaggestein

En januardag sitter jeg sammen med Olav Berntsberg og snakker om livet før i tiden på Øvre Vaggestein. Jeg kjente ham igjen med en gang jeg så ham. Det var som å se ham i Maridalen for mange år siden; bare hårkransen om hodet var noe hvitere, og brillene noe tykkere. Han hadde ennå den gode hukommelsen og engasjementet. Nå satt han der i godstolen i sin lusekofte. Ute var det tidlig dag og kaldvær, og lette snøfiller dalte mot bakken.

«Jeg ble født i storstua på Øvre Vaggestein i 1924,» begynner Olav. «Jeg vokste opp der på gården og flyttet til Stovner først i 1970. Far, Gustav Borgvald Berntsberg, var født i 1892 og døde i 1959, 73 år gammel. Han var født og oppvokst på Sagstua, eller Bernstberg, ved Dausjøelva. Opprinnelig hadde familien navnet Thoresen, men de tok så navnet Berntsberg etter plassen de bodde på. Bestemor og bestefar, Marie og Anton, bodde også på Bernstberg. Min mor, Olga Sørrine Nes, var født i 1892 og døde i 1986, 93 år gammel. Hun var født og oppvokst på Sittpå. Der vokste 12 unger opp på et lite rom. Alle lå på madrasser på golvet.

Han far gikk bare over hengebrua for å skaffe seg kjerring,» fortsetter Olav med et smil. «Borgvald og Olga overtok Øvre Vaggestein i 1920. Før den tid hadde Borgvald ulike sjåførjobber. Han var sjåfør i Postverket, der han kjørte en av de første postbilene. Men han kjørte storfolk også, både grossister og skipsredere. Etter noen år ble han lei sjåførjobben. Han ville drive med jorda, se ting vokse og gro, og høste av jordas rikdom. Derfor flyttet familien til Øvre Vaggestein. Vi hadde en fin tid der, både jeg og mine søsken, Randi, Reidar, Arne og Grethe. Men to barn, Kjell og Bjarne, døde tidlig av sykdom. Mine besteforeldre på morssiden, Olaf og Sofie Nes, bodde før oss på Øvre Vaggestein. De drev gården til 1937/38, da bestefar flyttet til Enga, nedenfor Fjellanger.»

Ettersom Olav forteller, blir bildet av Borgvald mer og mer tydelig ... Jeg var bare gutten den gangen. Øvre Vaggestein og Nordbråten var nabogårder, og den gang var det vanlig at gode naboer hjalp hverandre. Det hendte at far lånte en hest av Borgvald i slåttetida, og hjelp var det også å få når jorda skulle pløyes. Jeg husker vi unge red på hestene mellom gårdene. Det gikk i full fart, vi var nære på å falle av ... Jeg husker hestemana slo oss i ansiktet, det ristet og humpet, og den ramme hestelukta og svetten drev oss i nesen. Men moro var det, og unge og glade var vi ...

Borgvald var liten av vekst. Han hadde bart, krokpipe og sjåførlue, og han var alltid i godt humør. Når vi ungene gikk på skolen om morgenen, hendte det at vi hørte han Borgvald, han sang når han kjørte med hesten sin oppover Tømtekleivene. Da skulle han til tømmerskogen ... Borgvald var glad i å synge, han øvde seg i sang på Vellet og spilte også horn i musikkorps. Krokpipen satt alltid i munnviken hans, og han røkte sterk tobakk, karva blad. Men han inhalerte ikke røyken, han blåste bare ut ... Borgvald så også bare på det ene øyet. En dag i tømmerskogen oppe i kolla hogg han over en klaka tørrkvist. Den sprutet og skar seg inn i det ene øyet hans, slik at han mistet det. Vi unga syntes alt dette var litt skummelt ...

Men Borgvald var glad i jorda, det var der han hørte hjemme. Det var bonde han ville være, bylivet med mas og biltrafikk var han ferdig med. Når han pløyde sin jord og sådde sitt korn, hørte du gjennom elvesuset den glade sang ...

Olga var arbeidssom, sterk og klar i hodet til siste slutt. Hun fikk mange barn og sto for arbeidet i hus og fjøs. Hun melket og fôret kuene. De hadde også høner, gris og kaniner. Olga ble 93 år. Hun døde av en byll i halsen som gjorde at hun ikke fikk i seg mat.

«Jeg kom godt overens med far,» fortsetter Olav. «Vi hadde mange av de samme interesser. Jeg var ofte med far i tømmerskogen. Vi hadde flere drifter oppover mot Mellomkollen. Jeg husker en gang vi hadde kjøring oppe ved Sleppen, nord for Stormyra. Noen steder måtte vi sende tømmeret utfor lia på skaran og ta det igjen lenger nede. Andre steder ble det bygd gode hesteveier. Jeg var der oppe en gang for ikke så lenge siden. Det var store forandringer der nå; skogen har vokst til igjen. Men hesteveiene ligger der og forteller om tidligere tiders arbeidsliv og byggekunst. En gang far og jeg drev der, kom det et jagerfly dundrende rett over tretoppene. Det var broren min, Arne, som skulle hilse på oss. Hans store interesse var fly; som guttunge fløy han rundt på jordene med modellfly. Han utdannet seg til jagerflyger i Canada, og i 1956 ble han flyger i SAS. Flere ganger foretok han lavtflyginger over Vaggestein.

I krigsåra 1943/44 kjørte vi tømmer og ved helt inne fra Liggeren. Det var lang vei, mye snø og kaldt. Både hestene og vi var helt hvitrimet.

Under krigen ble folk, bl.a. fra Oslo Lysverker, sysselsatt med vedhogst oppe ved Svenskemyra i Tømtekleivene. Far og jeg skulle kjøre veden ned til hovedveien. Men disse karene hadde satt igjen så høye stubber at det hindret kjøringa. Men vi fikk da veden fram til sist – der det var bratt og glatt, strødde vi med maurtue ...

Da Borgvald ødela det ene øyet sitt oppe i kolla, gikk han seg nesten vill på hjemveien. Men han fant da heldigvis veien og ble sendt til lege på Rikshospitalet. Der fikk han satt inn et glassøye. Jeg husker godt glassøyet som hver morgen lå i et glass og stirret på meg ...

En annen gang vi drev oppe ved Sleppen, ødela vi et jordvepsebol, og hele svermen kom oppover lia og angrep oss ...

Det var sjelden vi skadet oss i skogen, men en gang gikk det galt. Far og jeg drev og hogg ved av tørrgran oppe i Tømtebakkene. Da jeg kvistet en stokk, skrenset øksa slik at den traff meg i kneskåla. Den blakke vestlandshesten vår, Borken, forsto at noe galt var skjedd. Jeg fikk satt meg på bukken, og hesten løp nedover til gården. Borgvald ringte til Jens Sand på Halset, som ville kjøre oss til Aker Sykehus. Men uhellet hadde ikke forlatt oss; ved Hammeren møtte vi bussen med sjåfør Dahl. Det sa 'bang' og bilen havnet utfor veien. Men vi kom oss opp igjen og nådde fram til Aker. Der sa legen til meg at jeg ville bli stivbeint, men heldigvis gikk det ikke så galt som han sa.

En dag Borgvald lette etter hestene sine oppe ved Sjuputtmyrene, jeg tror det var i 1944, kom han over han Olaf Larsen fra Bergerud som hadde gått seg ned i myra – ryggsekken hans var full av stein ...

Jeg var med i skogen fram til 1956, da gikk far av med pensjon. Etter det arbeidet jeg ved Prior Radio på Bjølsen, hos Tiedemanns Tobaksfabrik, hos Per Kure og i bilbransjen.»

Vi tar en pause i vår samtale og snakker litt om vær og vind. Vi er enige om at vintrene ikke er slik som før i tiden, da vi var unge ... Vår sivilisasjon og kultur kan ha forandret klimaet her på jorda. Før lå brøytekantene meterhøye, gardsveiene måtte brøytes med hest og spissplog, og i tømmerskogen måtte hesteveiene ofte måkes for hånd ... Vinteren var lang og kald, og somrene var lange og varme, med sommerfugler og gresshoppesang i blomsterengene ...

«Jeg husker krigsårene godt,» fortsetter Olav. «Jeg var i min beste alder, 20 år, ung og sterk. Jeg husker at Arne Eikrem og Karl August Nerdrum gikk av bussen nede på hovedveien og passerte Øvre Vaggestein på sin vei opp til Corona-senderen i Hansakollen. De passerte her mange ganger oppover og nedover, men de snakket lite med oss ... Da de ble overrumplet og skutt av tyskerne der oppe 18. mars 1945, måtte far til Hans Indgjerd, som lå i Lauvlundhytta, frakte de døde ned med hest. Det var en tragisk hendelse.

På Skar var det mange tyskere under krigen; det var verksted for kanoner der. Langs gjerdet ved Nordbråtaveien var det lagt ut et belte med miner i 4 meters bredde. Vi ble utkommandert med to hester og kjerrer for å kjøre sand når tyskerne skulle bygge de lange og lave bygningene der inne. Broren min, Reidar, ble også kommandert til å kjøre biltransport fra Sjursøya til Skar. Jeg husker godt tyskerne Ernst og Slinke. Slinke var offiser. Det hendte vi gjorde noen ablegøyer med dem, og ertet dem med at vi skulle vinne ... Slinke var en ærlig kar. Det hendte vi fikk kjøtt og annen mat av ham som takk for arbeidet. I ledige stunder var han sammen med nazidama si oppe i hytta i Skarslia.

I krigsårene hendte det også at vi byttet til oss klær for mat hos Gunerius Pettersen og Follestad.

Jeg tror det kunne være en 200 tyskere på Skar under krigen. Når de unge tyskerne hadde vært i byen, hendte det at noen gikk av bussen ved arbeiderboligene nederst i Nydalsbakken. Der prøvde de å få kontakt med de unge damene fra Hjula Veveri. Men de måtte være tilbake i Skar leir før kl. 24.00. Det hendte nok at noen kom for seint, og da snek de seg under Nordbråtabrua. To tyskere ble visstnok enten skutt, eller så omkom de av miner.

En annen gang kom far din, han Gudbrand, over tyskere som stjal poteter fra Nordbråtajordet. Da jagde han dem vekk med en staur ...

Jeg husker krigsutbruddet i 1940 spesielt godt. Oslo Nordre Skytterlag skulle ha hjelp til å kjøre opp materialer til skytebanen på Stormyra. Men dette ble ikke noe av da, fordi tyskerne kom. Ved krigsutbruddet lå det om lag 200 flyktninger med høy over seg i låven. Også hovedhuset var fullt av folk, jeg og søsknene mine måtte ligge på golvet. Jeg husker at mor kokte ei stor gryte med velling.

Skytebanen på Stormyra ble bygd etter krigen. En gang lå det heimevernsfolk på banen og skjøt med skarpt østover mot Tømteveien. Fru Davidsen som hadde vært i hytta på Raudløkkollen, fortalte at kulene slo inn i grantrær like ved henne. Hun var på hjemtur og kom gående nedover Tømtekleivene.»

Øvre Vaggestein gård nevnes i middelalderen og er således en meget gammel gård. Øvre Vaggestein var lang tid tilbake hovedgården og lå i sin tid under Kirken. I 1825 ble gården selveierbruk og ble delt i to, Øvre og Nedre Vaggestein. I 1908 ble gården kjøpt av Oslo kommune, og den har senere vært drevet av forpaktere. Navnet forteller at det i sin tid har ligget en såkalt rokkestein på gården. Den skal ha ligget på et flaberg nærmere Nedre Vaggestein. Gunnar Vaggestein mener å ha blitt fortalt at steinen ble brukt i grunnmuren til spinneriet nede ved Skarselva. Før i tiden var det også en fin allé nedover bakken til hovedveien. Hovedbygningen og stabburet er meget gamle bygninger. På nordsiden ligger et vognskjul. På nedsiden av veien lå den gamle låven, hønsehuset og smia. Hovedhuset ble i sin tid påbygd mot nord. Der lå bryggerhuset med en stor bakerovn. Det er også foretatt utbedringer de senere år.

Olav forteller videre: «Hovedhuset var gammelt, det var lavt under taket og det hadde synlige takbjelker. Vi ungene lå flere steder, både i et rom ved bryggerhuset og på gutterommet.

Når vi lå i sengene våre for å sove, hørte vi mus og rotter som trillet småstein på taket. På kjøkkenet var det en stor peis, men den ble revet da kjøkkenet ble ombygd og gjort større. I den store bakerovnen bakte mor brød, og det var også en klespresse der.

Den gamle låven med fjøs og stall ble revet i 1950-årene, og det ble bygd ny. Den gamle driftsbygningen hadde tømmervegger med luker ut fra stall og fjøs. Taket gikk nesten ned til bakken. Om vinteren kunne vi gå på ski til mønet og kjøre ned igjen.

Smia, som lå på nedsiden av veien til Bergerud, ble bygd av Borgvald og Anton Viklund. Den ble oppmurt av naturstein. Borgvald likte seg når han fikk holde på i smia. Der, ved essa og blåsebelgen, reparerte han sin kjerre, høyvogna og bukken og geita m.v. Denne smia sto der fremdeles da jeg flyttet til Sørbråten i 1956, men snart ble den revet av kommunens folk. Det var unødvendig, i dag hadde smia vært et bevaringsverdig kulturminne.

Stabburet er bygd over en potetkjeller. Det har panelt svalgang på gavlen, og stabbursdøra er kraftig og har store, prektige låsbeslag. Potetsekkene bar vi inn under stabburet, kornsekkene bar vi inn i binger både oppe og nede, og flesketrau og spekeskinker lagret vi øverst.

Vi leverte krøttera i 1955, men det var vel fjøsdrift på gården helt til midt på 60-tallet. For å få nok fôr til dyra, slo og hesjet vi gras både på nedsiden og oversiden av hovedveien. Myra ved elva slo vi med ljå. Vi dyrket også havre og bygg, og rug én gang.

Øvre Vaggestein er en fin plass,» fortsetter Olav. Jeg aner et snev av savn i stemmen hans. «Jeg trivdes der. Våren var den fineste tida, med viltert elvebrus og lukter fra skog og pløyd jord. Jordene nedenfor Bergerud kalte vi Øvre og Nedre Grønlia, der lyste lauvskogen så fint om våren. Jordet oppover mot Tranmælhytta kalte vi Krokjordet. Nordover fra Gata har vi Sitronberget og Store og Lille Rundhaugen.

I elva er det steder vi unge kalte Badebalja og Sugefjellet. En gang ble ei jente borte ved Sugefjellet, hun druknet. Jordet mot nord og Susensvingen kalte vi Sandjordet.

På Øvre Vaggestein hadde vi flere hester. En hest vi kalte Borken, falt en dag utfor Sitronberget og ødela seg. Blesen og Piril var to andre hester vi hadde, de pleide vi å ri på. En gang jeg satt på ryggen til Blesen, ropte Reidar, bror min, på den. Blesen for nedover alléen og sparket bakut med bena. Den var kortklipt, og det var ingen ting å holde seg i. Jeg for opp i lufta og landa pladask på bakken. Men det gikk bra, bare buksebaken sprakk.

Før krigen skaffet Bjarne Johansen i Maristua seg ei geit. Den brekte så vi hørte det helt over til Vaggestein. Han var uheldig og kuttet av seg den ene handa, og vi måtte da overta geita. En dag forsvant geita nedover alléen. Akkurat da kom bussen på vei oppover. Kjellemann åpnet døra, og geita hoppet inn og var med bussen til Skar. På nedtur ble den sluppet av igjen ved Vaggestein, og den kom da ruslende oppover alléen igjen. Den geita gikk også rett opp i 2. etasje og la seg i senga!

Jeg gikk på Maridalen skole. Vi gikk ofte til skolen på beina, eller på ski over jordene.

Jeg husker godt overlærer Halsnes. Han ble i februar 1942 arrestert av tyskerne og sendt til Kirkenes sammen med flere hundre andre lærere. Han kom tilbake utpå høsten. De tre første årene på skolen hadde jeg fru Bjørnholt, kona til Hjalmar, som lærerinne. Jeg gikk i klasse sammen med Olaf Tømte, Åge Sand, Bjørg Halsnes, Else Isaksen og Bjørg Solberg. Senere tids lærere, var Mathisen og Holter. Jeg husker godt fjøset og låven på skolen. Det hendte at vi hjalp overlærer Halsnes med forskjellig arbeid. Vi tok opp poteter, bar og hogg ved og betjente treskemaskinen og blåse-maskinen. Overlærer Halsnes hadde stråhatt. En dag elevene var misfornøyde, gikk hatten føyken i hakkelsmaskinen.»

Nord på Krokjordet ved Øvre Vaggestein ligger Martinhytta eller Kroken, etter husmannsplassen som lå der før i tiden. Martin Tranmæl fikk hytta i 70-årsgave av Arbeiderpartiet og LO i 1949. Tranmæl var en nøysom mann og ville ikke ha personlig eiendom. Det ble derfor opprettet en stiftelse for hytta. I dag er det Maridalens Venner som leier Martinhytta av Oslo Arbeiderparti.

«I 1950 ble det startet arbeid med å finne tomt til hytta,» fortsetter Olav. «Det ble blant annet funnet en fin tomt ved Hammeren, men denne ble ikke benyttet. Hytta ble isteden reist ved Øvre Vaggestein. Jeg husker at tømmerlasset kom, og at hytta ble reist i 1952. Borgvald ble invitert til innvielsen, og jeg fyrte opp i badstua mot skogkanten. Jeg møtte Tranmæl og Gerhardsen flere ganger. Det hendte de kjøpte melk på gården. Tranmæl og hans venner var flinke turgåere. Det ble fortalt oss at når Tranmæl hørte på radio og hørte tyske marsjer, ble han sint; han orket ikke høre på det og slo av radioen.»

Ved Tømteveien, nord for Bergerud, ligger Halvorsrud, som opprinnelig var en husmannsplass under Øvre Vaggestein. Halvorsrud ble skilt ut fra Øvre Vaggestein omkring 1890. Det ble da bygget fire hus der, og de står ennå. Folkene som bodde der, har arbeidet på kruttverket på Skar eller gjorde tjeneste på Øvre Vaggestein. Torbjørn Halvorsrud som arbeidet som elektriker, var av gammel Maridalsslekt og ble født på plassen Hølet, nord for Nordbråten. Foreldrene hans, Maren og Nils Halvorsrud, bodde i Hølet i mange år. Kjernen i det øverste huset på Halvorsrud sto før på plassen Hølet. I Iungsdalen, mellom Nordbråten og Hølet, lå den lille plassen Dalen. I en av hyttene ved Halvorsrud holdt Astrid Ellefsen til. Hennes hytte ligger fredelig og pent til, like ved den lille bekken som renner så stille forbi. Ved hytteveggen står den store asken som hver høst legger et teppe av blader over sti og eng. Astrid besøkte sin hytte så ofte hun kunne, og hun hadde også ofte med sin far. Fredag kveld gikk hun av bussen ved Øvre Vaggestein og vandret opp til sin kjære hytte. Søndag kveld reiste hun hjem. Astrid var flink til å stelle jorden, og hun var så glad i blomster. Hennes hytte var et lite paradis på jord. Olav forteller at de ofte gikk med melk til folkene på Halvorsrud. Astrid var også flink til å plukke bær, hun var den første som plukket tyttebær i Høleberga om høsten.

Bergerud ble opprinnelig bygd som arbeiderbolig for spinneriet ved Vaggesteinbrua. Bergerud er den eneste av spinneriets bygninger som ennå står. Nils Frøhaug, Alfred Myrås og Hans Indgjerd har bodd der.

Christiania Uldspinneri ble anlagt nede ved Skarselva ved Vaggesteinbua i slutten av 1880-årene. På det meste var det 20 arbeidere på spinneriet. Spinneriet ble nedlagt og revet omkring 1905–10. Tøyene som ble laget ved spinneriet, ble kjøpt av Dobloug nede i byen. I dag er det bare grunnmurene igjen av det gamle spinneriet, og "Skogetaten" har satt opp et kulturhistorisk skilt på stedet.

«Sandstua lå på østsiden av elva ved spinneriet og var opprinnelig bolig for spinneri-bestyreren,» fortsetter Olav. «Senere drev Einar og tante Mosse Nes butikk der. Fra ca. 1914 til ca. 1930 drev Ågot og Jørgen Sand landhandleri i Sandstua.

Halset ble utskilt fra Skar omkring 1850. Nå står bare hovedbygningen og et lite uthus igjen, men her var både drengestue og låve. Eierne av Halset begynte med sandtak her ved Skar omkring 1925. Nå er det meste av jordene borte på grunn av sandtaket, parkeringsplassen og veiene. Familien Sand drev kafévirksomhet på Halset fram til omkring 1960, og mange er de turgåere som har fått seg litt å spise og drikke der. Jeg minnes Åge og Åshild Sand som bodde der, og Jens og Borgny Sand som holdt til i drengestua. Åge kjørte lastebil og leverte sand fra grustaket, men en gang fikk han ødelagt fingrene sine. I nyere tid bodde Einar Øverby i hovedhuset på Halset. Han kom fra Slåttebråten.

Dalheim ble skilt ut fra Halset i begynnelsen av dette århundre. Dalheim var en liten gård med både husdyr og jordvei, men i dag er det ikke så mye tilbake av dette. Far og jeg pløyde jorda der og satte poteter. Da bodde Hilda Paulsen der. En tid var det også kafévirksomhet der. Det gikk en sti til Dalheim forbi Symrahytta, nede ved steinbruddet. Symra var ei koie for skogsfolk. En tid bodde Per og Harry Nordby, Martin Haugen, Ove Kjølstad og Gunnar, Ola og Einar Voll der. En gang lærte de opp russere til skogsarbeid. I dag er ingen ting tilbake av Symrahytta.

I mange år var det stor aktivitet ved steinbruddet vest for Susensvingen. Jeg kan ennå minnes braket fra skytingen og lukten av steinstøv og dynamitt som hang over dalen. Når de sprengte en salve, hoppet Blæsen, hesten vår, en halv meter opp i lufta.

Oslo veivesen drev steinbruddet, og flere maridøler arbeidet der; blant annet Petter Pettersen fra Skredderstua, Anton Viklund, Ola Bakken fra Nedre Vaggestein og Jørgen Arnesen fra Rugdagrenda. Når de måtte ringe, kom Petter gående opp til Øvre Vaggestein. Han var lett å kjenne igjen, for han hevet og senket skuldrene hele tiden.

Den lille stua Gata var opprinnelig en husmannsplass under Raudløkka. En gang bodde det en gammel kone der som ble kalt Mor Gata. I senere tid bodde Olaf i Gata der, og Asbjørn og Olga Myrheim. I Maristua, på nedsiden av veien ved Skaribakkene, bodde en gang Bergljot og Konrad Bonna.

En gang var jeg på St. Hans-fest oppe ved skytebanen til Oslo Nordre Skytterlag. Det var mye folk der, og vi holdt til i ei lav, lang brakke. Utpå kvelden dansa vi etter hardingfele ...

Vi la merke til alle folk som gikk oppover mot Tømtekleivene. Det var han Torleif og Herman Tømte, sønnene til Andrine, som vedlikeholdt veien. Før i tida var myra på toppen av alle bakkene kavlelagt; nå har "Skogetaten" bygd en fin gangbro i kanten av myra.

Vi flyttet fra Øvre Vaggestein til Sørbråten gård sommeren 1956,» fortsetter Olav. «Der bodde vi i den store villaen. Det var Kvande som sa vi kunne flytte dit. Snart ble far syk; vi forsto at noe var alvorlig galt da han ikke lenger orket smaken av pipa. Krokpipa hadde vært hans gode venn i alle år, nå kunne han gripe etter den, men han la den snart til side ... Vi trodde det var gulsott, men han døde av kreft i 1959.

Det var Arne og Gyda Fossum som drev Sørbråten. Sørbråten ble skilt ut fra Vaggestein som egen gård i midten av forrige århundre. Den siste private eier var Per A. Wessel-Berg. Han eide gården fra 1890 til 1918, da kommunen kjøpte den. Det var Wessel-Berg som satte opp den store hovedbygningen i sørenden av tunet. Denne villaen ble bygget omkring 1850 som pensjonat i President Harbitz gate 4 i Oslo. Den ble revet og satt opp igjen på Sørbråten i 1890. Villaen var et staselig hus med store rom. Det var høyt under taket, veranda med glassvinduer og balkong i annen etasje. Villaen ble dessverre revet av kommunen i 1972.

Hytta Ramnagrø, som ligger øst for gården, ble visstnok flyttet ned fra Hansakollen, der den tjente som skogskoie. Ramnagrø skulle nå være hytte for kommunens skogsjef, Fjellanger. I senere tid har Josef Monsrud og Hans Indgjerd med familier bodd der.»

Vår samtale nærmer seg slutten. Det har vært en givende reise gjennom tid og rom. Mennesker som jeg har møtt, trer tydeligere fram for meg, og kjente og kjære steder blir som nye ... I mine tanker minnes jeg en vårdag jeg ruslet rundt ved Dausjøelva og Berntsberg. Det er her ved Berntsberg, Sittpå og Nes at Olav har sine røtter ... Hans far, Borgvald, vokste opp her sammen med søsknene Edvard, Olga, Ågot og Torbjørn. Det var den yngste broren, Torbjørn, og hans kone Elise, som drev Berntsberg videre, da Borgvald og Olga flyttet til Øvre Vaggestein.

Der jeg går, hører jeg det svake bruset fra Dausjøelva. Og lytter jeg lenge nok, mener jeg å høre lyden av saga der ved elva ... Omkring meg duver granskogen i den mjuke vinden; det vokser gran nå på mye av den tidligere slåtte- og beitemarka.

Før i tiden var det nok slåttemark både lenger nordover og sydover. Hvitveisen brer nå sitt teppe langs vei og elv, bjørkeskogen nordover myra lyser imot meg, og vårens fuglesang kommer meg i møte ... I dag er plassen Berntsberg en liten idyll på vår kjære jord, der den ligger avskjermet mellom elva og hovedveien. Alt er fredelig og stille nå, men det var det nok ikke før, da jordveien ble drevet, da saga hvinte og gikk, og da folk kom rekende langs Greveveien ... Sagstubakken var også i sin tid en populær hoppbakke ...

Jeg spør Olav om han besøker Maridalen fra tid til annen, og om han ellers reiser noe her i verden. «Jeg er med i eldregruppa i Liastua,» sier han. «Det er fint; vi pleier å reise til forskjellige steder i Marka, og også andre steder. En tid tilbake var vi på tur til Øyungen og Prekestolen. Der stupte jeg som ung!

Jeg har også reist en del i utlandet. I 1957 reiste jeg til Moskva, og tok også jernbanen gjennom Sibir. Jeg har også vært ved Svartehavet. I Moskva var det pent og velstelt. Det fantes ikke søppel i gatene, og alle hadde arbeid ... Her i byen er det søppel over alt ...»

Olav blir ivrig når han forteller dette. Han skyver brillene på plass, den friske rødfargen kommer til syne i ansiktet hans, og han ler med sin lune latter ...

Olav hadde i yngre år det vi kalte fallesyke. Før i tiden visste man ikke nok om denne sykdommen, noe som kunne føre til både misforståelser og bygdesnakk ... «Fru Brodin ordnet opp for meg,» sier Olav stille. «Hun fant ut hva det var. Jeg ble sendt til Rikshospitalet og har siden vært helt fin.»


dot


dot
E-post: maridalensvenner@mobilpost.no Maridalens Venner, Konvallveien 67, 2742 GRUA. Telefon 90 68 41 45
Ansvarlig redaktør: Tor Øystein Olsen. Støtt Maridalens Venners arbeid - kontonr. 0530 58 56349