Maridalens Venner - landskap i Maridalen
   
Hjem

   
Om Maridalens Venner

   
Bli medlem

   
Kulturlandskap
      
Kulturmark
      
Slåttemark
      
Artslister
      
Kart
      
Gårder
      
Kulturminner
      
Kulturhistorie
      
Naturgrunnlag
      
Forvaltningsplanen
      
Ferdselsveiplan
      
Stedsnavninnsamling
      
Rapporter

   
Kulturarrangementer

   
Maridalsspillet

   
Skjøtsel
      
Slåttemark
      
Beitemark
      
Kulturminner
      
Lærebøker

   
Vandringer

   
Kultur- og naturstier

   
Skar leir

   
Slåttemyra

   
Årbøker

   
Markaloven

   
Jordbrukspolitikk

   
Media

   
Ord og uttrykk

   
Lenker
Hjem > Kulturlandskap > Gårder > Oversikt >  Livet på Helgheim («Harloff-villaen») ved Øyungsdammen 1950–55

Livet på Helgheim («Harloff-villaen») ved Øyungsdammen 1950–55

Av Sheldon Reinholdt, fra årsskrift Maridalens Venner 1985

Når du har fulgt skogsbilveien fra Skar parkeringsplass langs sydsiden av Skarselva opp til Øyungen, kommer du til et sti-/veikryss idet du skimter demningen til høyre. Til venstre viser skiltene at du kan komme blant annet til Fagervann. Gå i den retningen i vel 100 m. Da svinger stien til venstre over en åpen slette. Men den går du ikke. I stedet går du litt mot høyre på en gammel, flat og gjengrodd vei som er ca. 2 m bred. Etter ca. 150 m kommer du til et åpent område på noen mål hvor granskogen står stor og tett rundt. Her finner du store solide murer i granitt og støpte trapper og plattinger. En vannledning stikker fram i en kjeller. Den har ført vann fra Fagervannsbekken som danner sydgrensen av området nede i en ganske dyp kløft. Langs skogkanten finner du flere steder godt nedstøpte jernrør som tyder på et kraftig gjerde. Og det stemmer. Jeg husker godt de støpte portstolpene med todelt smijernsport. Restene kan du også finne. Dette var absolutt en spesiell eiendom hvor det var nedlagt mye arbeid. I alt var her fire hus: våningshus, uthus med fjøs/stall, vedskjul og hønsehus, alt fra nyere tid.

I første etasje i våningshuset var det stor stue, kjøkken og et rom til. Innvendig var laftetømmeret synlig, men utvendig var huset panelt.

I annen etasje var det fire rom med bratte skråtak, og utvendig var taket tekket med metallplater.

Da kommunen overtok eiendommen i slutten av 1940-årene var det / ble det fire beboelsesrom i uthuset, to i hver etasje, som ble utleid til sommergjester. Det var for kaldt om vinteren.

Stedet het "Helgheim".

Etter en del undersøkelser klarte jeg å finne fram til den siste familien som bodde på “Helgheim” hele året. Det var Solveig og Even Myrheim, begge født i første halvdel av 1920-årene, og de fire barna Magne, født 1944, Jan-Erik, født 1946, Grete, født 1947 og Herman, født 1950. Ekteparet Myrheim har bodd på Smiebakken i Sørkedalen i mange år nå, og sønnen Magne med kone bestyrer Rustadsaga sportskafé i Østmarka.

Vi møtes hjemme hos Magne Myrheim en aften i april 1985. Magne understreker gjerne at de fem og et halvt årene ved Øyungen står for ham som fine og minnerike år. Mor Solveig ler og sier at det kunne skrives en hel bok om alt de opplevde der oppe. Derfor vil det som nå skal berettes, bare bli noen glimt fra en livsform i hovedstadens utkant som en ikke skulle tro eksisterte for bare 30-35 år siden.

Vi lar Solveig Myrheim begynne å fortelle:
"Du skjønner, vi bodde altså i Snertingdal utenfor Gjøvik da barna var små. Even var maler, men det var lite arbeid å få, og det meste var om sommeren. Om vinteren var det tilfeldige jobber, helst i skogen. Så da han fikk fast jobb i Skogvesenet i Oslo, var vi glade. Men pendlingen likte ingen av oss."

Her tar Even ordet: "Våren 1950 ble jeg satt på en malerjobb på 'Harloff-villaen', som 'Helgheim' også ble kalt. En dag spurte Kvande, som var en av mine overordnede, og forresten bodde på Sørbråten gård i Maridalen, om jeg ville leie 'Helgheim'. Han visste jeg nok kunne tenke meg å bo i Oslo og slippe pendlingen, men bolignøden var stor i byen."

"Og så kommer Even hjem lørdag 18. mai," bryter Solveig inn, "og sier at han har skaffet hus i Maridalen i Oslo. Stort mer sa han heller ikke. Men vi måtte flytte straks. Vi kjente en kar i bygda som var villig til å kjøre dagen etter. Og søndag formiddag dro vi av sted. Vi hadde ikke mer enn at vi rakk å pakke så fort, og bak på planet ble det også plass til de fire ungene og meg. Minstebarnet Herman var forresten bare fire måneder.

Etter en lang og skranglete reise stoppet bilen endelig på et gårdstun. 'Endelig framme,' tenkte jeg. Vi var på Nordbråten. 'Nei, det er nok et par kilometer til,' kom det fra førerhuset. Og så bar det til skogs med mer risting. Kort før vi endelig stanset, passerte vi et gammelt, men solid hus og et skjul langs veien. Fra planet så jeg den store demningen og på tangen på den andre siden av bukta lå en gammel toetasjes bygning som ble kalt Kvande-hytta eller Øyungshytta. Var det dit vi skulle? 'Nei,' sa Even. 'Det er lenger bort. Vi må bruke prammen.' Da lurte jeg for alvor på hva han hadde stelt i stand. Det var ingen bro nedenfor demningen den gang. Enten var det å bruke båt eller å gå over demningen.

Framme på 'Helgheim' fant vi romslige forhold, selv om et rom i 2. etasje med eiendeler til den forrige beboeren var avlåst.

Forholdene var enkle, som der vi hadde bodd før. Det var ikke strøm, så lys fikk vi fra parafinlamper. Matlaging foregikk på primus og vedkomfyr. Og all oppvarming foregikk selvfølgelig med vedfyring. Vi hadde sommervannledning inn på kjøkkenet, men vannet frøs tidlig på høsten. For å ha vann lengst mulig, lot vi krana stå og renne og dryppe. Men da vannet frøs, var det til å bære. Verst var det midtvinters i streng kulde og dyp snø, og mye skvalpet ut av bøttene før vi kom oss opp av kløfta og bekken og inn.

Vi hadde heller ikke telefon, så jeg følte meg temmelig isolert siden jeg ikke kunne ta med meg de fire små barna og gå i butikken engang. Til landhandleriet på Rugda var det over 4 km, så Even måtte som regel foreta innkjøpene på hjemveien fra jobben, og det var ofte helt andre steder enn i Maridalen. Han kunne ha jobb helt ute på Håøya og var da borte i dagevis. Da eldstegutten Magne var blitt sju-åtte år, gikk han med ryggsekk til bygda etter varer og fulgte da stien gjennom skogen på sydsiden av Skarselva.

Brød bakte jeg selv, og ungene skaffet en del middagsmat ved å fiske."

"Ja, det var moro!" sier Magne. "Vi laget fiskestenger av rognkvister, og kroker og snører fant vi etter sportsfiskere. Lettest var det å samle slikt ved lavvann etter tømmerfløtinga på forsommeren.

Men i vårløysinga var dammen helt stengt og vannet steg så det gikk langt innover land der terrenget lå lavt. Og tømmeret som var kommet ned fra Helgeren, lå tett langt utover vannet. Da var det spennende å løpe og hoppe fra stokk til stokk. Vi hadde vel ikke lov, men mor kunne ikke se oss."

"Dessverre, eller kanskje heller heldigvis," kommer det fra Solveig. "Skogen sto stor og tett rundt 'Helgheim', og jeg ba Skogvesenet om å hogge ned noen graner, så vi kunne få litt utsikt over Øyungen. Men det var bare nei til svar.

Selv om det vanligvis var både stilt og øde for folk det meste av året, kunne det være svært til fest og liv når tømmeret skulle slippes i Skarselva og omkring St. Hans."

"Var det ikke omkring 80 telt du og far kom til at det var rundt Øyungen en St. Hans?" spør Magne. Mor kan bekrefte det. "Og da var det en fisker som spurte om jeg kunne skaffe ham meitemark mot betaling," fortsetter Magne. "Det var lite for marken, men mange som ville ha. Og jeg grov mark som besatt i søppeldynga hjemme.

Vi hadde ikke råd til å kjøpe leker, men diktet og fantaserte omkring naturens egne saker. Vi klatret i trær og badet ulovlig i bekken senhøstes for å se hvem som klarte å dukke i det iskalde vannet.

Men vi gjorde også nytte for oss ved å samle og hogge opp kvist som fantes i skogen. Det gikk med mye ved i kjøkkenovnen.

Selv om vi ungene hadde det fint hjemme, var det litt ekstra gøy når Jan-Erik og jeg etter noen år fikk dra ned til Nordbråten og leke der. Men vi glemte lett tiden.

En høstkveld startet vi for sent fra gården, og det ble så stappmørkt da vi dro oppover at vi etter hvert måtte føle oss fram langs veikanten. Hjemme var de selvfølgelig blitt redde for oss, og far gikk ut med lommelykt for å lete. Han sto på demningen da vi endelig kom. Da var vi virkelig glade."

"Når demningen var eneste forbindelse mellom oss og veien på nordsiden om våren og høsten da isen ikke var farbar, var vi omtrent isolert," kommer det fra Solveig. "Når nedbøren ble til såpeglatt is på den skrå demningen, var det nærmest livsfarlig å prøve å gå over, og vi lot det være. Skulle noe spesielt ha stått på akkurat ved slike anledninger, ville situasjonen vært svært alvorlig.

Et slikt spesielt tilfelle var det da barna skulle lete etter stokkmark. De misforsto hverandre og øksa hogg tommelfingeren til Herman slik at ytterste ledd på høyre tommel nærmest hang i bare en skinnfille. Jeg forbandt så godt jeg kunne, men hadde ingen mulighet for å få bragt gutten til lege. Vi måtte vente til far kom hjem."

"Det var litt av en hjemkomst!" kommer det fra Even. "I full fart bar det tilbake samme vei som jeg nettopp var kommet. Heldigvis var det sommerstid, og jeg hadde en mindre motorsykkel. Nærmeste lege var distriktslegen på Skar gård, men skaden var så alvorlig at jeg straks måtte fortsette til Legevakta nede i Oslo. Noen dyktige spesialister klarte å sy tommelen sammen igjen. Da var vi heldige."

"En annen gang holdt Jan-Erik på å drukne," utbryter Magne. Mor Solveig nikker bekreftende. "Vi drev og seilte med barkbåter i et par 'brønner' borte ved porten. Plutselig hørte jeg et 'blupp-blupp' bak meg. Da jeg snudde meg, sto Jan-Erik på hodet i vannet. Jeg tok tak i slagstøvelen, men den gled av så jeg datt på baken. Men jeg spratt opp igjen og fikk tak i det andre beinet og fikk dratt ham opp, og så bar og slepte jeg ham med meg mot huset mens vannet rant av ham og ut av ham. Først var han helt slapp, men så begynte han visst å kaste opp og gi lyd fra seg. Ja, det var nære på."

Even har også mer på hjertet. "Det var virkelig snøvintre først i 50-åra. Et år var det ikke mulig å få med seg familien ned i Maridalen på 17. mai, så mye og råtten snø lå det på veien. Men vi tok med oss kake og drikke, kom oss over demningen og klarte å karre oss opp den bratte og sydvendte Øyungskollen, som var delvis snøbar, til vi fikk se et norsk flagg nede i dalen. Da ropte vi 'hurra' og feiret dagen der oppe."

Jeg undrer meg over mulighetene for skolegang på dette avsidesliggende stedet.

"Jo," forteller Solveig, "høsten 1951 var Magne blitt sju år, men var jo for liten til å kunne komme seg til Maridalen skole. Og ikke kunne vi sende ham fra oss heller. Samtidig var det to barn på Liggeren som også var skolepliktige, Tove og Olav. Det ble da ordnet slik at det ble skole hver annen dag i andre etasje på 'Helgheim'. Fru Monsrud på Nordbråten var lærer den første tiden. Men det ble ikke bare de tre, også Jan-Erik, som nå var blitt fem år og Grete på fire ville være med. Herman på 1½ var for liten. Utpå høsten kom lærer Odd Sevåg og var 'lærer’n' resten av året.

Skolen var et trivelig innslag i hverdagen, men de veldige snømengdene, og det at Even havnet på sykehus i omtrent tre måneder var en hard påkjenning.

Høsten 1952 ble skolen flyttet til Liggeren og fikk etter hvert elever fra oss, Liggeren og Tømte, men det får andre fortelle om."

Det er blitt svært sent på kvelden. Minnene står tydeligvis i kø for å bli fortalt. Solveig har nok rett i at dette kunne blitt en bok.

"Vi flyttet til Sørkedalen i 1955 og har bodd der siden," avslutter hun. "Men den fineste delen av min barndom var mens vi bodde på 'Helgheim'," kommer det fra Magne.

  text/htmlPå skolevei med gråpapir og kullstift

dot


dot
E-post: maridalensvenner@mobilpost.no Maridalens Venner, Konvallveien 67, 2742 GRUA. Telefon 90 68 41 45
Ansvarlig redaktør: Tor Øystein Olsen. Støtt Maridalens Venners arbeid - kontonr. 0530 58 56349