Maridalens Venner - landskap i Maridalen
   
Hjem

   
Om Maridalens Venner

   
Bli medlem

   
Kulturlandskap
      
Kulturmark
      
Slåttemark
      
Artslister
      
Kart
      
Gårder
      
Kulturminner
      
Kulturhistorie
         
Markafolk
      
Naturgrunnlag
      
Forvaltningsplanen
      
Ferdselsveiplan
      
Stedsnavninnsamling
      
Rapporter

   
Kulturarrangementer

   
Maridalsspillet

   
Skjøtsel
      
Slåttemark
      
Beitemark
      
Kulturminner
      
Lærebøker

   
Vandringer

   
Kultur- og naturstier

   
Skar leir

   
Slåttemyra

   
Årbøker

   
Markaloven

   
Jordbrukspolitikk

   
Media

   
Ord og uttrykk

   
Lenker
Hjem > Kulturlandskap > Kulturhistorie > Historier fra Maridalen >  Borgines gjestebud
En femtiårsdag på Berntsberg i 1897

Borgines gjestebud

Av Dag Løkke, Tønsberg 2012

"Ja, da er vel tida inne for å reise seg og utbringe en skål for vertinna og gratulere henne med dagen. Men sjøl skal du bare bli sittende, kjære søster." Alle reiser seg med glasset i den høyre hånda. Det er kjøkkenglass (og noen krus) med hjemmelaget solbærsaft til store og små. Borgine gjør aldri forskjell på folk. Og hun liker ikke at noen begynner å "røre" når de har fått seg noen dråper. Dette er dessuten hennes dag.

Det er Kristian som har tatt ordet etter at kjøttkakene er blitt servert første runde. Nå løfter han hendene for å dirigere dem alle sammen: "Gra-tu-le-rer-med-da-gen-kjæ-re-søs-ter!" sier de i kor. Før Kristian fortsetter: "Aller først: Takk for at vi fikk komme. Og gratulerer med femtiårsdagen – som egentlig var i går. Anne Marie og Olaus og jeg setter veldig stor pris på de to småsøstrene våre. Og vi er veldig glad for at du, Borgine, tar så godt vare på barndomshjemmet vårt. Sammen med han Anton, selvfølgelig. Det var godt du kom og redda henne fra å bli gammal jomfru, Anton. Det var på høy tid – he he." "Om fem–seks uker har vi vært gift i tjue år", kommer det tørt fra Borgine. "Så jeg rakk faktisk å bli tredve først. Men nå må dere spise, da, selv om han Kristian prater, så ikke maten blir kald."

Kristian fortsetter å snakke mens de andre spiser: "Nå er det vel egentlig å ta i litt for hard å kalle dette for barndomshjemmet til Olaus og meg – ja, til deg også, Anne Marie – for vi var jo nesten voksne da vi kom hit til dalen. Men det har nå vært foreldrehjemmet vårt i veldig mange år. Og det er det også grunn til å feire i dag." "Det er vel omtrent femti år siden, det også nå?" kommer det fra Olaus. "Ja, det er ganske nøyaktig femti år sia. For jeg ble født bare tre dager etter at vi kom hit", svarer Borgine. "Jeg husker godt hvor strevsomt det var for mor å flytte den dagen, med så stor og tung mage", skyter Anne Marie inn. "Jeg var bare tretten år den gangen, men husker at jeg tenkte at jeg skulle i alle fall ikke ha noen unger før jeg hadde flytta dit jeg skulle."

Mens mannfolka strekker på beina, og kvinnene rydder av bordet etter middagen, kan vi som leser dette i dag, hoppe ut av fortellingen et øyeblikk for å se nærmere på hva som egentlig skjer.

Søndag 20. juni 1897 har Borgine dekket et langbord ute på tunet på Berntsberg, den husmannsplassen som ligger mellom Dausjøen og Maridalsvannet og som er en av de sju plassene som tilhører gården Sander. Her har Borgine (50) bodd hele livet, de siste tjue årene sammen med sin mann, Anton Thoresen (45).

Dagen før – altså lørdag – har Borgine fylt femti år, så hun regner med et visst innrykk nå når det er blitt søndag og alle kan la arbeidet ligge, med unntak av mjølkinga. Det er ikke så mange kuene de har på husmannsplassene, men jobben skal gjøres uansett. Så det blir rett etter kirketid at de dukker opp, de som ønsker å feire henne. Hun begynner å kikke etter dem allerede i tolvtiden.

"Jeg ville så gjerne se deg på selve dagen, og så trenger du vel litt hjelp også", sier lillesøster Karoline, som har kommet lørdag. Hun har vært gift med sagmester Hans Olsen i snart 25 år, han som først giftet seg med søsteren Antonette, som døde så altfor ung. De bodde til å begynne med på Brekke, men nå har Hans i flere år vært sagmester på spikerfabrikken på Grefsen. Datteren Karda Hermine har fulgt med henne fra Østre Grefsen lørdag formiddag. Det er de to som komer lengst borte fra.

Det er veldig koselig at Karoline og datteren har kommet dagen før. De står hverandre nær, de to søstrene. For det er de to (og Antonette, selvsagt) som har opplevd barndommen sammen på Berntsberg. De andre har jo vært så mye større hele tiden ...

Søndagen opprinner med nydelig sommervær, og det er over tjue grader allerede midt på dagen. Da er det bare å dekke på ute med det de har av bord og stoler fra kjøkken, stue og kammers. Borgine er veldig spent på om "alle" kommer. De har jo snakket sånn løselig om det ved et par andre anledninger tidligere dette året, men da har ikke alle vært samlet samtidig.

Olaus har kommet med hest og vogn fra Laskerud, med sin kone og to av døtrene. Han har lengst vei, når vi ser bort fra de to som har kommet fra Grefsen dagen før. Men det er greit å kjøre på Greveveien, som både Laskerud og Berntsberg ligger tett inntil. Og ikke trenger han stallplass mens de er i gjestebudet heller. Nå, sommerstid, kan han bare binde hesten til et tre og sørge for at tauet hele tiden er langt nok til at hesten får gresse mens de var der.

De som bor nærmest, kommer sist, som vanlig. Det er Anne Marie med mannen Johan og datteren Konstanse. Sammen med dem kommer også Kristian. Han har hatt et godt stykke vei å gå, så han har startet hjemmefra ganske tidlig denne søndags morgenen. Kristian trasker alene med sola i ryggen, og det går faktisk fortere enn beregnet. Når han nærmer seg, er han bare litt sliten, men veldig kaffetørst. Han synes imidlertid at det er altfor tidlig å dukke opp hos jubilanten. Derfor har han gått den lille omveien bortom søsteren på Brenders. "Vi får så mye anna godt etterpå, onkel Kræstjan", har Konstanse sagt og traktert ham med to kopper kaffe og en skive loff med sirup på før de alle fire sammen går det aller siste stykket opp til Berntsberg. Der er det satt ut atten stoler. Det er alt hva de har. Og det holder nesten. For de blir nitten til bords. Så Anton henter hoggestabben, som han sjøl setter seg på.

Etter kjøttkakene er det tid for kaffe, og Anne Marie reiser seg og slår på glasset: "Går det an å si noe som er litt trist på en slik dag også?" "Ja, bare det ikke ødelegger stemningen", kommer det fra Johan, mannen hennes. "Da har jeg bare lyst til å minnes de søsknene våre som skulle ha vært med oss her i dag, men som ikke er her lenger: Hu Antonette og han Karl og han Edvard. Mor og far – ja, spesielt mor, da – hadde det veldig vondt med savnet av dem. Da Antonette døde av tæring, og Karl frøs i hjel der ute på isen, da visste ikke mor og far om de orket å leve videre. Men de gjorde jo det, selv om det ikke ble så mange åra på hu mor. Hu følte jo også at hu hadde mista'n Edvard, som hadde dratt til Amerika et par år før dette hendte. Hu visste ikke om hu noen gang fikk se'n igjen. Og det fikk a heller ikke. Jeg tenker ofte på hvordan han har det i dag, han Edvard. Det var bare det jeg ville minne oss om. Fred være med alle tre, både de to som er døde og han som lever. Jeg håper i alle fall det – at han lever, altså ..."

"Da får vi kanskje lyse fred over han som ble igjen i Hakadal også, den første lille Edvard som aldri fikk oppleve Maridalen", kommer det fra Olaus. Han løfter kaffekoppen litt opp og holder den der et øyeblikk. "Ja, han hadde jeg nesten glømt", svarer Anne Marie. "Jeg var jo ganske lita da han døde, så det er bare så vidt jeg husker'n, men det er klart at for mor og far blei vel dét også et vondt sår som blei åpna igjen da de mista de andre mange år seinere. De mista faktisk fire unger, sjøl om den ene kanskje fortsatt lever. Det er ganske hardt, det. Det skjønner vi bedre nå."

"Det kan ikke ha vært så lett å flytte fra Hakadal heller, da, når den ene ungen lå igjen på kirkegården der oppe", kommer det fra Karoline. "Men jeg har hørt så lite om hvordan den flyttinga skjedde. Åssen var det egentlig, Olaus?" "Jo da, Kristian og jeg var jo konfirmert allerede før vi dro derfra. Jeg sto i Nittedal kirke, husker jeg, og Kristian i Hakadal kirke to år etter meg. Og du gikk vel for presten i Vestre Aker kirke, du Anne Marie?" sier Olaus. "Bare året etter at vi kom hit?" "Da hadde vi ikke fått Vestre Aker kirke ennå, så det må ha vært i Gamle Aker kirke", skyter Kristian inn. "For han Edvard blei konfirmert i Vestre Aker kirke den samme høsten som jeg gifta meg der. Da var den helt ny. Det blei på en måte han Edvard og jeg som innvia den." "Ja, jeg husker da godt at det var i Gamle Aker kirke jeg ble konfirmert, og den het bare Aker kirke den gang, selv om den var mange hundre år gammal", svarer Anne Marie.

"Nå må dere forsyne dere med mere kaker, så kommer Marie og jeg rundt med hver vår kaffekanne. Magna er inne på kjøkkenet og koker en ny kjele. Så det er mer enn nok til alle", kommer det fra 50-årsjubilanten Borgine.

Konstanse drister seg inn i voksenpraten: "Men kan du ikke fortelle litt mer om da dere dro fra Hakadal da, onkel Olaus?" "Ja, det var jo ikke så lange veien egentlig, men med to fullastede vogner og en mor som kunne nedkomme hva tid som helst og tre småunger i tillegg, så ble det jo en strevsom tur. Vi fikk låne to hester med vogner av Amund Kristensen Nøkleby. Han var fetteren min og overtok 'Søgarn' den samme sommeren. Han var forresten far til han Konrad som er skogvokter og bor på Sander. Og dagen etter dro Kristian og jeg tilbake med vognene og hestene. For far måtte være hjemme hos mor i tilfelle det skulle skje noe. Hu kunne jo ha fått Borgine når som helst på den turen, men heldigvis venta du til vi hadde kommet oss sånn noenlunde i orden her på den nye plassen." Olaus snudde seg og smilte til søsteren Borgine.

"Jeg husker at vi som var store, måtte gå hele veien", skyter Anne Marie inn. "De små gikk sjølsagt også litt, men så måtte vi andre bære dem av og til når de ble slitne og sutrete. For på vognene var det ikke plass, og hestene hadde tunge nok lass å dra uten dem. Det var bare mor som fikk sitte på den ene vogna hele tida. Han far hadde rigga til en myk plass for henne. Men det rista jo og humpa en del likevel, så det var nok ikke så lett i den tilstanden hu var i da." "Ja, jeg bar mye på han Edvard", fortsetter Olaus. "Han var seks år og ganske tung. Men jeg var jo atten og i min beste alder den gangen. Jeg trur forresten at Kristian bar på han Karl en del. Gjorde du ikke det? Men han var jo litt lettere, han da." "Og Antonette, som bare var to år, fikk vi plassert oppe på det ene lasset innimellom, men vi måtte gå ved sida av og passe på så hu ikke datt av", minnes Anne Marie.

"Husker du at vi passerte Laskerud på veien, Olaus?" spør Kristian plutselig. "Ja, det husker jeg godt. Og en eller annen av oss spurte far om hvilken plass det var. Far hadde jo dratt forbi her noen ganger på vei til og fra markedet nede i Kristiania", svarer Olaus. "Og da svarte han at det var der Mattis Bjørneskytter vokste opp. Det er en som Asbjørnsen forteller om. Eventyra til Asbjørnsen og Moe kom ut bare et par år før vi flytta hit til Maridalen." "Moe ja, det var Jørgen Moe som viet Hans og meg", skyter Karoline inn. "Han var presten vår i noen år. Det er rart å tenke på at han også skrev eventyr."

"Ja, det er mye som er rart å tenke på", sier Olaus. "Da vi dro forbi Laskerud for femti år sida, så visste ingen av oss at han Anders, bror til Mattis altså, han som dreiv plassen da vi dro forbi, skulle bli drept av et tre som datt over'n bare et par år etter – og at jeg skulle overta plassen da enka hans dro til Amerika mange år seinere. Neste år har jeg forresten bodd på Laskerud i tredve år."

Det er helt sikkert også mange andre ting de snakker om i dette gjestebudet, uten at vi vet hva det kan ha vært. Sommernatten er også på det aller lyseste, så det haster ikke med hjemturen. Da de første gjestene bryter opp, sier Borgine at ikke alle behøver å gå samtidig, og så takker hun gjestene mens de fortsatt er samlet – omtrent med disse ordene: "Ja, tida går, og vi veit lite om framtida. Nå er jeg femti år – og faren vår ville ha vært hundre snart hvis han hadde levd. Men det var hyggelig at dere alle sammen ville komme hit til oss og feire både meg og tida vår på Berntsberg – og mimre litt om gamle dager."

 

Disse deltok i gjestebudet på Berntsberg søndag 20. juni 1897:

  1. Olaus Eriksen (68) – Borgines eldste bror – bosatt på Laskerud fra 1868
  2. Gudbjørg Hansdatter Eriksen (55) – Olaus' andre kone, fra 1872
  3. Kristiane Marie (25) – Olaus' og Gudbjørgs eldste datter
  4. Hilda Olava (16) – Olaus' og Gudbjørgs yngste datter
  5. Kristian Gressestuen (66) – Borgines nest eldste bror – bosatt på Gressestuen fra 1855
  6. Anne Marie Brænders (63) – Borgines eldste søster – bosatt på Brenners fra 1859
  7. Johan Knudsen Brænders (67) – Anne Maries mann (som var oppvokst på Brenners)
  8. Konstanse (24) – Anne Maries og Johans yngste datter
  9. Borgine Berntsberg (50) – jubilant og vertinne for gjestebudet på Berntsberg
  10. Anton Thoresen Berntsberg (45) – Borgines mann
  11. Edvard (20) – Borgines og Antons eldste sønn
  12. Magna (17) – Borgines og Antons eldste datter
  13. Olga (15) – Borgines og Antons datter
  14. Gustav Borgvald (11) – Borgines og Antons sønn
  15. Aagot (8) – Borgines og Antons yngste datter
  16. Thorbjørn (5) – Borgines og Antons yngste sønn (som senere kom til å overta på Berntsberg)
  17. Marie (28) – datter av Olaus og hans første kone – født på Laskerud, men oppvokst på Berntsberg
  18. Karoline Eriksdatter Olsen (48) – Borgines yngste søster – bosatt på Østre Grefsen
  19. Karda Hermine (15) – Karolines eldste datter

Nr. 1, 5, 6, 9 og 18 er søsken, som denne søndagen også feiret at det var 50 år siden de bosatte seg i Maridalen. Tre av disse søsknene hadde kommet med sine foreldre og tre andre søsken fra Hakadal 16. juni 1847. Disse tre andre søsknene var ikke med på feiringen denne sommeren i 1897 fordi to av dem var døde og én hadde emigrert til Amerika. Borgine ble født tre dager etter ankomsten til Berntsberg, og Karoline kom til verden to år etter. En liten bror døde i Hakadal. De tre som var døde og han som hadde emigrert til Amerika, befant seg aldersmessig mellom Anne Marie og Borgine. De fem tilstedeværende søsknene hadde også noen familiemedlemmer (ektefeller og/eller barn) som heller ikke deltok i gjestebudet. Noen måtte ta seg av mjølkinga, og andre hadde flyttet hjemmefra.

Nedenfor finner dere en oversikt over Borgine Berntsberg og hennes søsken.

  application/pdfBorgine Berntsberg og hennes søsken.pdf

dot


dot
E-post: maridalensvenner@mobilpost.no Maridalens Venner, Konvallveien 67, 2742 GRUA. Telefon 90 68 41 45
Ansvarlig redaktør: Tor Øystein Olsen. Støtt Maridalens Venners arbeid - kontonr. 0530 58 56349