Maridalens Venner - landskap i Maridalen
   
Hjem

   
Om Maridalens Venner

   
Bli medlem

   
Kulturlandskap
      
Kulturmark
      
Slåttemark
      
Artslister
      
Kart
      
Gårder
      
Kulturminner
      
Kulturhistorie
      
Naturgrunnlag
      
Forvaltningsplanen
      
Ferdselsveiplan
      
Stedsnavninnsamling
      
Rapporter

   
Kulturarrangementer

   
Maridalsspillet

   
Skjøtsel
      
Slåttemark
      
Beitemark
      
Kulturminner
      
Lærebøker

   
Vandringer

   
Kultur- og naturstier

   
Skar leir

   
Slåttemyra

   
Årbøker

   
Markaloven


   
Media

   
Ord og uttrykk

   
Lenker
Hjem > Jordbrukspolitikk >  Bondens blåmandag
Klassekampen 15. oktober 2013

Bondens blåmandag

Av Svenn Arne Lie, Klassekampen 15. oktober 2013

Motstanden mot Høyre og Frps landbrukspolitikk ender ofte med ukritisk støtte til mer overføringer til jordbruket, og et krav om bevaring av Jordbruksavtaleinstituttet. Dette er et blindspor.

Det er duket for dramatiske år for norsk jordbruk. Når Høyre og Frp denne uka overtar regjeringsmakta er det med en politisk plattform og med løfter om en politikk som er skreddersydd for en matproduksjon basert på industriell stordrift på et liberalisert marked. Konsekvensene vil bli enorme. Det vil bli enda mindre lønnsomt å bruke norske arealer i produksjonen av mat.

Regjeringsskiftet kommer i en tid preget av store problemer for jordbruket. Problemer som er skapt av den landbrukspolitikken som har blitt ført. Arealnedgangen har vært enorm under de siste åtte årene med rødgrønt styre. Matsikkerheten er betydelig svekka, importavhengigheten har økt og inntektsavstanden opp til andre grupper er ikke redusert. Det er behov for en snuoperasjon hvis matproduksjonen skal ha en samfunnsrolle.

Regjeringsplattformen til Høyre og Frp inneholder tre viktige konkrete endringer:

  • For det første vil de for fullt legge til rette for selskapsjordbruk. Regjeringsplattformen åpner for at aksjeselskaper kan eie og drifte arealer. Dette betyr at vi går bort fra en lang tradisjon i norsk jordbruk der personlig eierskap til jord, med plikter ovenfor fellesskapet, konsesjonslover, verdivurderinger, boplikt og odelslov, har stått sentralt for hvordan politikken har blitt utforma. Med selskapseie i aksjeselskaper avvikles disse forpliktelsene som jordeiere har ovenfor fellesskapet. De politiske målene med matproduksjonen vil bli enda vanskeligere å nå. Overgangen til aksjeselskap gir også adgang til å ta opp enda større lån i sektoren.
  • For det andre vil de redusere tollvernet og svekke samvirkets rolle. Samla sett betyr det svekka markedsmakt for jordbruket, og svekka muligheter for å ta ut en pris på jordbruksprodukter som står i samsvar med det nasjonale kostnadsnivået. Jordbruket vil bli enda mer avhengig av overføringer.
  • For det tredje varsles kraftige reduksjoner i statlige overføringer til sektoren og at en større andel av overføringene skal gå til store volum. Landbrukspolitikken vil i enda større grad bidra til å subsidiere sentralisert stordrift, bruksstrukturer som har vist seg å verken være lønnsomme eller som er basert på norske arealer.

Politikken det nå legges opp til, vil i sum fortsette å være steg i feil retning. For jordbruket, og de kreftene som ønsker å opprettholde og styrke norsk matproduksjon, trengs derfor en diskusjon om hvordan denne politikken skal møtes. De svarene man gir og de problemene som beskrives, får betydning langt utover den blåblå regjeringens levetid.

Uavhengig av Høyre og Frp så har utviklingen i norsk jordbruk over tid vært preget av to avgjørende drivkrefter, der nettopp overføringene og Jordbruksforhandlingsinstituttet er sentrale faktorer. Det første er en lav kraftfôrpris som gjør det mer lønnsomt for norske bønder å fôre husdyr med importert kraftfôr framfor gras. Det andre er statlig subsidiering, gjennom overføringene, av investering og drift i stordrift som ikke er lønnsom. Disse drivkreftene har hatt stor betydning for en utvikling i retning stadig færre produksjonsenheter med høye volum der produksjonen løsrives fra det lokale ressursgrunnlaget og stadig mindre areal i Norge benyttes.

Gjennom jordbruksforhandlingene har jordbrukets egne organisasjoner, sammen med landbruksmyndighetene, sørget for å opprettholde disse drivkreftene som har drevet fram disse endringene i produksjonsmåter. Lederskapet i jordbruket har ikke vist noen vilje til å presse fram en annen prioritering av prisen på kraftfôr eller endre investeringspolitikken. Istedenfor har de vært sentrale i å utforme og iverksette denne politikken. I tillegg har jordbrukets ledere akseptert beregninger av tallmaterialet for inntekt, arealer og selvforsyning som tilslører den faktiske utvikling for jordbruket. Målene med landbrukspolitikken har vært noe anna enn det virkemidlene tilrettelegger for. Dette svekker tilliten til jordbruket. Det gir dessuten et feilaktig grunnlag ikke bare for å forstå realitetene i sektoren og sammenhengene i landbrukspolitikken, men også for å utforme en politikk for jordbruket.

Forståelsen vår av dette påvirker også landbruksdebatten. Det er en utbredt oppfatning i bondevennlige kretser om at en progressiv rødgrønn landbrukspolitikk kan måles i størrelse på offentlige overføringer til jordbruket, og støtte til avtaleinstituttet. Man ser seg blind på dette, og setter sjelden overføringene i sammenheng med drivkrefter som billig kraftfôr og subsidiert kapital til stordrift, slik de iverksettes nettopp gjennom avtaleinstituttet. Svaret blir like fullt hver gang å hegne om systemet: Dette systemlojale utgangspunktet gir feil analyse både av den rødgrønne og den blå landbrukspolitikken. Drivkrefter, årsaker og sammenhenger blir ikke belyst og forstått.

En ukritisk støtte til mer overføringer og bevaring av Jordbruksavtaleinstituttet, uten å stille spørsmål ved utforming av politikken, gjør en blind for en politikk som har bidratt til omfattende nedbygging av jordbruksarealer og svekket økonomi. For å få en snuoperasjon for norsk jordbruk må det gjøres noe med denne politikken og med dette systemet. Men da trengs det også en snuoperasjon i jordbruksorganisasjonene.

Dette er en viktig erkjennelse når en skal kritisere den ekstreme kursen i landbrukspolitikken som H/Frp nå legger opp til. Kritikken kan ikke stanse ved overføringene. Det er også på tide å ta et oppgjør med disse drivkreftene slik at bondevenner og jordbruk sjøl kan samles om en ny politikk.

Situasjonen under den blåblå regjeringa kommer til å bli svært krevende. Er det noe jordbruket mer enn noen gang trenger, så er det venner. Da må jordbrukets egne ledere innse at de må ta et oppgjør med den landbrukspolitikken de har støtta, utforma og iverksatt de siste årene. De har ingen tid å miste.


dot


dot
E-post: maridalensvenner@mobilpost.no Maridalens Venner, Konvallveien 67, 2742 GRUA. Telefon 90 68 41 45
Ansvarlig redaktør: Tor Øystein Olsen. Støtt Maridalens Venners arbeid - kontonr. 0530 58 56349