Maridalens Venner - landskap i Maridalen
   
Hjem

   
Om Maridalens Venner

   
Bli medlem

   
Kulturlandskap
      
Kulturmark
      
Slåttemark
      
Artslister
      
Kart
      
Gårder
      
Kulturminner
      
Kulturhistorie
         
Historier fra Maridalen
      
Naturgrunnlag
      
Forvaltningsplanen
      
Ferdselsveiplan
      
Stedsnavninnsamling
      
Rapporter

   
Kulturarrangementer

   
Maridalsspillet

   
Skjøtsel
      
Slåttemark
      
Beitemark
      
Kulturminner
      
Lærebøker

   
Vandringer

   
Kultur- og naturstier

   
Skar leir

   
Slåttemyra

   
Årbøker

   
Markaloven

   
Jordbrukspolitikk

   
Media

   
Ord og uttrykk

   
Lenker
Hjem > Kulturlandskap > Kulturhistorie > Markafolk >  Bjørnar i Nersaga
Fra årsskrift Maridalens Venner 2009: Markafolk av Helge Haakenstad

Bjørnar i Nersaga

Plassen Nersaga ligger i Rausjøgrenda i den sydlige delen av Østmarka. I Nersaga har Bjørnar Hansen bodd i 30 år nå. Han har arbeidet et helt liv i skogen, først for Kiær & Co. og så for Oslo kommune, Skogvesenet. Rausjøgrenda ligger avsides til, midt i Rausjøskogene i Enebakk kommune. I dag er det fastboende folk bare på tre av plassene, Dammen, Nersaga og Mellomsaga, Bjørnar Hansen vokste opp i fattige kår, han har opplevd nød og elendighet, og han måtte tjene til livets opphold i tømmerskogen.

Jeg ble kjent med Bjørnar Hansen på slutten av 1970-tallet, da jeg ble ansatt som skogfullmektig i Rausjø distrikt i Oslo kommunes skoger. Jeg hadde denne stillingen i elleve år, fra 1. januar 1978 til 1. januar 1989, og jeg ble på denne måten godt kjent med både Rausjøskogene og folket der.

En septemberdag i 2008 sitter jeg i stua i Nersaga og snakker med Bjørnar. Han sier han husker meg godt fra før i tiden ... Bjørnar har besøk av Walter Svarthol, bror til Frank Svarthol, som jeg kjenner godt fra Oslo kommunes skoger. Bjørnar har fylt 81 år nå og har vært pensjonist i noen år. Det er godt å se Bjørnar igjen. Han er blitt 30 år eldre nå, men han er ennå den stødige og jordnære karen som jeg ble kjent med. Han er fortsatt ikke redd for å si sin mening, og han er også kjent for alltid å ha en god replikk på lur ... Jeg lærte å sette pris på Bjørnar, både som menneske og arbeidskar ... Bjørnar er også en trekunstner. Stua er innredet med mange fine møbler og annet inventar som han har laget av rariteter fra skogen: både bord, stoler, lamper, klokker mv. Noen vil nok kalle Bjørnar for både kunstner, original og einstøing ...

"Jeg er født 20. april i 1927 i ei stue på Børtermoen, under Børter gård i Enebakk," forteller Bjørnar. "Gården ligger i den andre enden av Børtervanna, og det er visst 12. generasjon Oppegaard som driver gården nå.

Den lille stua var bare ei bordkasse, og den hadde ikke blitt godkjent som hundehus i dag ... Stua ble revet i 1945, og det ble bygd stall av de gamle materialene. Det var Asbjørn Oppegaard som ville ha oss vekk fra Børtermoenstua. Til slutt kuttet han strømmen, og vi ble uten lys og strøm i flere uker. Mor ble sint for dette, og det ble en stor krangel mellom henne og Asbjørn Oppegaard. Det hele endte med en rettssak der Asbjørn måtte gi seg. Vi fikk bygslet tomt av Oppegaard, og han ordnet også med materialer til et nytt hus til oss. Det nye hjemmet vårt kalte vi Fjellhaug. Maleren Henrik Sørensen holdt til på Børter gård på denne tiden, og vi ble godt kjent med han. Det var hans advokat som hjalp oss under rettssaken. Og så rart det enn kan høres; vi ble ikke uvenner med Oppegaar'n ...

Mor, Magnhild Jensen, var født i 1900 og døde i 1956; hun ble ikke så gammel. Hun var født på Børtermoen og var først gift med Torstein Pettersen, bror til Magnus og Adolf Dammen. Men de var gift bare i 14 dager, for han døde i spanskesyken.

Mor ble senere gift med Bjarne Hansen. Han mistet foreldrene sine da han var seks år og ble bortsatt på en gård på Romerike. Han hadde en hard oppvekst og sleit også mye seinere i livet ... Bjarne ble min stefar ...

Jeg ble født utenfor ekteskapet, ser du ... På den ti'a kalte de det lausunge ... Det var ikke så lett å være mor. En dag tok hun meg med til presten for at jeg skulle bli døpt, men presten ville ikke døpe meg ... Da ble mor hard og sint og fortalte presten noen sanningens ord, og enden på det ble at presten ga seg, og jeg ble døpt ... Jeg er eldst av fem søsken, men i dag er det bare meg, broren min, Åge, og søstera mi, Reidun, som er igjen. I dag vet jeg at Waldemar K. Kristiansen var min kjødelige far. Han ble noe over 80 år og døde i 1983. Vi hadde noe kontakt på hans eldre dager, men jeg ble ikke nevnt i dødsannonsen hans ... Jeg har en halvbror, Øyvind Kristiansen, han jobbet flere år i Vannverket ..."

Jeg lar tankene gå tilbake i tiden, til årene 1965 til 1967, da jeg gikk på Oppland skogskole på Brandbu. Da gikk jeg sammen med Christian Oppegaard fra Børter gård i Enebakk, en livlig og ivrig kar i sin beste alder, som ville utdanne seg i skogbruk for en gang å overta gården hjemme.

"Vi arbeidet mange år for Oppegaard-familien på Børter. Da jeg var elleve år, var jeg gjetergutt på Børter sammen med Thorbjørn Larsen. Han var noe eldre enn meg, og vi gikk ikke på skolen de samme dagene. Derfor gjette jeg kuene annenhver dag, og vi måtte passe på at kuene ikke kom inn på potet- og kornåkrene. Jeg fikk ei krone dagen, og for gjetersesongen ble dette 27 kroner. Det var de første pengene jeg tjente. Det var Asbjørn Oppegaard som drev gården på den tiden. Etter han overtok brødrene Ulf og Mogens Oppegaard og så Christian Oppegaard. Nå tror jeg sønnen til Christian, Hans Christian, har tatt over noe av gården.

Oppegaard-karene var dyktige folk som aldri stod fast. De var oppfinnsomme, gjorde alt arbeidet selv, og de var ikke redde for å bli svarte på fingra. Men av og til kunne de også være fulle av faen ... Han Christian har også vært snill mot Åge, bror min. Etter at han måtte slutte i Oslo kommune, fikk han lov til å bo på plassen Brattfoss under Børter gård, og familien Oppegaard betalte både strøm og husleie …

Børtergården har om lag 10 000 dekar skog i Østmarka, og Asbjørn Oppegaard, som utdannet seg til ingeniør i Østerrike, bygde Børter kraftverk ved Preståa alt i 1914. Oppegaard-folket var størst i Enebakk på den ti'a, rene kongene ... Før i ti'a gikk Plankeveien forbi Børter gård, så det er mange kjørekarer som har hvilt der på gården.

Oppegaard-folket har i alle år forsvart eiendomsretten sin og sine rettigheter i skog og utmark, og turfolket får ikke lov til å gå gjennom gården ...

Jeg husker at jeg var med å skrapa og tjærebredde turbinrørene fra demningen og nedover Børterdalen. Brødrene Ulf og Mogens var alltid med, og de skrapa rust like godt som oss ... De gamle røra rusta fælt, så vi ble seende ut som rødrever, og vi gikk og spytta rust i 14 dager etterpå ... Nye turbinrør ble lagd i smia på Børter, og vi satt og klinka dem sammen med hammer, uten hørselvern ... Det skrangla fælt ...

Jeg har hatt mye møkkaarbeid opp gjennom åra, men jeg har aldri vært arbeidsledig. Vi var for husmenn og fattigfolk å regne ... Jeg arbeidet også i skogen for Oppegaard, jeg hogg tømmer og kjørte med hest øst for Børtervanna. Da hadde vi skogstariff, og jeg fikk 15 kroner dagen, eller 90 kroner uka. Det var viktig å ha arbeid på den ti'a ... 'Når lommeboka er tom, har du ingen frihet,' sier jeg ... 'Og når du er født fattig, så dauer'u fattig,' sier jeg ...

En gang vi dreiv og fløyta, fikk jeg råtakjeft av Oppegaar'n ... Da la jeg fra meg fløyterhakan og gikk hjem ... Jeg hadde med meg mange skoleungdommer, og de fløy til og fra, slik at det ble umulig å gjøre jobben, og da fikk jeg kjeft ... Men Oppegaar'n kom seinere og henta meg og spurte: 'Kommer du i morra?' 'OK,' sa jeg. Så fortsatte vi å fløyte ...

I de harde 30-åra fikk ikke arbeidsfolket lønning. De fikk derimot en matlapp på ti kroner i uka. Det var bare én kjøpmann i bygda som tok imot disse matlappene, som i sin tid ble kalt fattiglapp ... Bjarne, stefaren min, og flere andre arbeidsfolk satt på steinhaugen og hakket stein med en liten hammer; dette var stein som ble brukt til å fylle igjen hull i veibanen. Under krigen var det rasjoneringskort for både mat og klær og også på strøm ... Det var rasjonering på flere ting langt ut i 1950-årene ... Jeg gikk stadig sulten, og vi hadde dårlig med klær og støvler.

I 1952 ble jeg innkalt til militærtjeneste, og jeg måtte tjenestegjøre i Tysklandsbrigaden i Rehnsburg. De tyske flyktningene var skrubbsultne og stod ved nettinggjerdet og tagg mat ... Jeg var glad da jeg kunne reise hjem igjen fra Tyskland etter 282 dagers tjeneste ...

Jeg hogg ved sammen med Bjarne under krigen, og lønninga gikk til en felleskasse vi brukte til mat mv. Jeg var bare unggutten den gangen, men jeg husker det ble fortalt at noe mellom 70 og 100 mann deltok i denne vedhogsten. Folk fra Oslo og Aker ble utkommandert til dette skogsarbeidet.

Det var satt opp arbeidsbrakker både ved Forfoten, Storviknabben, Bøvelstad og Nessetra, og hver brakke hadde plass til seks–åtte mann. Det var stor mangel på både ved, koks og kull på slutten av krigen. Bjarne og jeg hogg favnved blant annet i Ekebergskogen til Klavenes. Det ble også hogd mye ved i Rausjøskogene og i Børterskogen til Oppegaard. Det ble hogd tusenvis av favner, og mye av veden ble fløytet over Børtervanna og ned noen trerenner til lagerplassen i Ekebergdalen. Derfra ble veden kjørt inn til Oslo med lastebiler. Det er elva som er delet mellom Børter og Ekeberg. Vi fikk alltid et realt oppgjør fra Ekeberg gård."

Trond Burud forteller i sin bok "Opplevd og hørt i Rausjø" at Børtervanna en gang var flere vann som var bundet sammen med elver og trange sund. Det var Store og Lille Breisjøen, Støafjorden, Kongsvika, Rennestrømmen (Trangene), Indvannet, Støttumfjorden og Deliseterfjorden. Også Tangentjernet (Morttjernet) var et eget vann med bekk ut i Børtervanna. Grisetjern var bare en liten putt midt uti ei myr. Støttumsetra og Delisetra forsvant under oppdemmingen av Børtervanna.

"Hvordan kan det ha seg at maleren Henrik Sørensen hjalp dere under husstriden med Oppegaard?" spør jeg. Henrik Sørensen var en av de største kunstnerne her i landet på 1900-tallet. Han var med på å utsmykke Oslo rådhus rett etter siste krig, og han har flere bilder i himlingen og på veggene i Rådhuset.

"Henrik Sørensen hadde tilhold i Ekebergdalen både før og etter krigen. Han utsmykket gravkammeret på Ekeberg gård, og en tid bodde han også i andre etasje på Børter gård," forteller Bjørnar. "Jeg var flere ganger med og bar malerutstyret hans, og det hendte at jeg også fulgte han ned til Børter gård fordi han var mørkredd ... Han malte mange bilder fra dalen og også bilder av foreldrene mine i den gamle stua på Børtermoen. Bildet som kalles Gutten i døra, er av meg, der jeg står i døra mellom stua og kjøkkenet på Bråtanstua. Henrik Sørensen ble vår venn og hjelper, og han inviterte oss også på julebord i sin leilighet i Eilert Sundts gate 42 i Oslo."

"Du har en sjelden god hukommelse, Bjørnar," bryter jeg inn. "Fortell meg om arbeidslivet ditt i Rausjøskogene." "Ja, jeg har en god hukommelse, men ikke alle liker at jeg husker så godt ...," sier Bjørnar. "Når du er oppvokst i fattigdom, sitter livet fast under huden din ... Jeg begynte for Kiær & Co. i 1957, og jeg fulgte med over til Oslo kommunes skoger i 1965 da kommunen kjøpte Rausjøskogene. I 1957 ble jeg innkvartert på Bøvelstad for å kjøre tømmer ovenifra Bøvelstadsvarttjern. Det var ingen dans på roser, skal jeg si deg ... Den første kvelden fikk jeg besøk av Anna Kiær Solberg nede på jaktslottet til Solbergfamilien, hun ville kaste meg ut fordi de bestemte over stedet ... Neste dag dro jeg over Børtervanna og til bygda for å oppsøke skogfullmektig Harald Framgården. Han ga meg et annet husvære i Rausjøgrenda; det var slik jeg kom til Nersaga. Men det ble lang vei fra Rausjøgrenda og til tømmerskogen nord for Børtervanna.

De første årene jeg arbeidet i skogen, hogg jeg om sommeren og kjørte tømmer med hest om vinteren. Det hendte at jeg hadde både to og tre hester. Da var broren min, Åge, og nevøen min, Jon, med og kjørte. Jon er sønnen til søstera mi, Else. Vi kjørte tømmer her nede i Rausjøgrenda, men også noe ved Vangen. Når vi dreiv mot Vangen, kjørte vi tømmeret ned på Mosjøisen. Når våren kom, ble det fløyta ned til Rausjøen og tatt opp på bil ved Hella. Ved Mosjøtranga var det før i ti'a ei flytebru der folk og biler kunne komme over. Andre ganger kjørte vi tømmer ned på Børtervanna og fløyta det fram til veien i Rausjøgrenda, der det ble lesset opp på bil. Fra 1941 til 1947 var det drift på ei dampsag nede ved Dammenstua. Magnus Dammen hadde jobben med å fyre opp dampkjelen om morra'n. Rundt 1940 skar de også tømmer på ei sag ved Bysetermosen.

Skogfullmektig Harald Framgården kom hit til Kiær & Co's skoger i 1941, og han kom fra saga på Ljansbruket. Magnus Hansen i Mellomsaga var fullmektig før Framgården, men han dreiv visst med noe fanteri, så han fikk sparken. Han var bror til Ester Larsen i Mellomsaga.

Bror min, Åge, er født i 1930. Vi er halvbrødre og er oppvokst i sammen. Før Oslo kommune tok over skogene, bodde han her i Nersaga. Da bodde jeg i brakka til Oslomarkas Fiskeadministrasjon nede ved Dammenstua, men jeg har også bodd en periode på Gamle-Vangen. Åge var en flink arbeidskar, men han var noe trassig og glad i å drikke. Det ble derfor noe skoft på han, og han gikk ikke av veien for å ta igjen med skogfullmektig Framgården. Framgården ble lei av dette og tok det opp med sine folk på hovedkontoret. Der fikk han medhold, og det endte med at Åge ble oppsagt fra Oslo skogvesen. Han måtte da flytte fra Nersaga. VG skrev om saken og mente at Åge var blitt urettferdig behandlet. Etter disse skriveriene satte Skogvesenet opp ei brakke nede ved hytta til Oslomarkas Fiskeadministrasjon, som Åge kunne bruke når han var i Rausjøgrenda. Han bruker den av og til i dag også. I dag er Åge totalavholdsmann.

Jeg har vært fagorganisert i alle år og er spesielt glad for sykelønnsordningen, som ble kjempet igjennom. Før i ti'a hadde ikke arbeidsfolk råd til å være sykmeldt; de møtte opp på jobben selv om de hadde influensa og høy feber. De måtte være sykmeldt i minst ti dager for å få utbetalt sykepenger. Sykelønnsordningen var et stort framskritt for arbeidsfolk. I dag er det partiene på høyresiden som vil rasere dette velferdsgodet.

I den siste tiden som yrkesaktiv ble jeg mye plaget av ryggvondt. Arbeidet i tømmerskogen hadde satt sine spor. Jeg ble derfor trygdet da jeg var omkring 60 år. Da hadde jeg drevet med skogsdrift i 30 år her i Rausjøskogene."

I boken "Skogfinnene i Øst-Norge" forteller Asbjørn Fossen at det har bodd finner på flere gårder i Enebakk. Ulf Oppegaard på Børter mente at det har bodd finner på både Bekkensten og Enga under Børter gård. Finnene hadde en annen arbeidsmåte og et annet utseende enn sognets folk. I finnemanntallet fra 1686 er det registrert finner på to gårder som ligger nær Østmarka: Gjevelsrud øst for Vågvann og Kjærsrud øst for Lyseren. Asbjørn Fossen forteller også at det ble funnet en stokkebåt i Børtervanna på 1920-tallet; noe som tyder på finsk bosetting i området.

Trygve Christensen skriver i boken "Skogfinner og finnskoger" at finnemanntallet fra 1686 ikke nevner noen finnebosetting i selve Østmarka. Men flere stedsnavn i Østmarka tyder på finsk opprinnelse, blant annet Kattisa ved Nøklevann, Finnfallåsen ved Gullsmeden og Finland og Badstudalen i Losbymarka. Christensen mener at Østmarka må ha vært for liten til svedjebrenning i noe større omfang, og at presset fra bygdelagene fikk skogfinnene til å gå over til fe- og åkerbruk ganske raskt.

Andreas Vevstad forteller i boken "Det begynte med Frognerseterskogen" at Rausjø i eldre tider tilhørte kronen, og at skogen i mange år fungerte som bygdeallmenning og seterbruk for Enebakk. De fleste gårdene i Enebakk hadde dårlig havn og fikk derfor tillatelse til å drive seterbruk i Rausjø. For eksempel var Bysetra ved Bysetermosen seter for Bygårdene i gamle dager. Denne allmennings- og seterbruksretten gikk tapt for Enebakk da Fredrik den tredje, ved skjøte av 17. mars 1663, solgte allmenningen til private kjøpmenn i Oslo. I 1760-årene gikk Rausjøskogene fra Nils Leuchs dødsbo i Oslo over i Peder Cudrios eie. Lise Henriksen forteller i Søndre Aker Historielags årbok for 2005 at Peder og Karen Cudrio kjøpte i alt ti gårds- og skogeiendommer i Østmarka i løpet av 36 år, dvs. i perioden 1737 til 1773. Karen, eller Cudrona, rakk også å føde elleve barn.

Det var så flere eiere i årene etter dette. I 1907 solgte godseier Carl August Gulbranson skogen til Anders H. Kiær & Co. Da var det ikke hogd tømmer på lang tid, og Kiær satte derfor i gang stordrift i Rausjøskogene. Det fortelles at det var 300 mann og 80 hester i brukets tjeneste de første årene.

Det var mange setrer i Rausjøskogene før i tiden. Noen kan vi oppleve den dag i dag, mens andre er forsvunnet, for eksempel ved oppdemming eller ved at skogen har tatt alt tilbake. Trond Burud forteller i boken sin "Opplevd og hørt i Rausjø" at et kart fra 1771, opptegnet på oppdrag fra madam Karen Cudrio, viser følgende setrer: Forfotvangen, Bysetra, Gjeviksetra, Luttjernsvangen, Ruesetra, Ranumsetra, Nordbysetra, Wennevoldsetra, Støttumsetra, Delisetra, Toshougsetra, Koterudsetra, Saldtvedt Helleren, Kloterud setervange, Myhre setervange og Berger Teien.

Oslo kommune overtok Rausjøskogene 1. januar 1965 og betalte seks millioner kroner for eiendommen. Oslo kommunes del av Rausjøskogene er på i alt 33 908 dekar, hvorav 1 600 dekar er myr, 3 053 dekar vann, 595 dekar fjell og 432 dekar dyrket mark og hagemark. Rausjømarka med sitt vekslende terreng, sine mange daldrag og vann og Østmarka naturreservat er noe av det beste Oslo kommunes skoger kan by på.

Østmarka naturreservat ble fredet ved kronprinsregentens resolusjon 21. desember 1990. Reservatet ble utvidet ved kongelig resolusjon 13. desember 2002. Formålet med fredningen er å bevare et større, relativt uberørt og variert barskogområde med tilhørende plante- og dyreliv, som er typisk for denne delen av Oslomarka, og som har særskilt vitenskaplig og pedagogisk betydning. Naturreservatet er på totalt 17 821 dekar, og 8 364 dekar av dette ligger på Oslo kommunes grunn. Oslo kommunes del består av 7 111 dekar produktiv skog, 331 dekar skrapareal, 130 dekar myr og 792 dekar vann.

Før i tiden var det flere sagbruk i Rausjøskogene, og denne driften satte sitt preg på både Rausjøgrenda og Fjellbygda i flere hundre år. En del av skogen soknet vestover til Bindingsvanna. Tømmeret i denne vestre delen ble fløytet fra Skjelbreia og til Bindingsvanna, der det ble sortert, og det grøvste tømmeret ble så skåret på saga ved Bindingsdammen. Den var først vanndrevet, men ble senere erstattet med ei dampsag. Kiær & Co. skar også ved Fjellsaga i fire–fem år, og det var også ei sag ved Krokhol.

Skogen i den østlige delen av Rausjø soknet til Børtervanna, og det ble tidlig et sagbrukssentrum i Rausjøgrenda.

Trond Burud forteller at i Rausjøgrenda var det en periode tre sager i drift. I Øversaga ble stokkene kantet, og så ble de fløytet ned til Mellomsaga for å bli skåret til bord. Disse bordene ble så kantskåret i Nersaga. Nersaga ble nedlagt i 1912 og revet ca. 1914. I enda noen år stod det store vasshjulet før også det ble revet. Den siste vannsaga som var i drift, var plassert helt nede ved utløpet av Rausjøelva, ved Tangentjernet. Denne ble revet av Kiær i 1907, og materialene ble brukt til å anlegge fløyterenne fra Mosjøen til Børtervanna. På midten av 1930-tallet anla Kiær ei dampdrevet sag ved Dammen. Det var denne saga som Magnus Dammen hadde jobben med å fyre opp. Kiær la etter hvert ned all sagbruksvirksomhet i Rausjø og fløytet i stedet alt tømmeret over Børtervanna og ned Preståa til Glomma og videre til Fredrikstad.

Fløyta i Rausjøvassdraget begynte inne ved Tonevann. Derfra ble tømmeret fløytet til Mosjøen, Rausjø og så til Børtervanna. Det andre hovedvassdraget begynte inne ved Kløftetjernet og Steinsjøen. Tømmeret ble så transportert til Askvann, Kjermosatjerna og videre til Skjelbreia og ut vassdraget til Svartordemningen og Bindingsvanna. Det ble også fløytet i bekken fra Grinderen. Her var det hele fem demninger som skulle settes og åpnes etter hvert som tømmeret kom nedover i vassdraget.

Plankeveien fra Enebakk og inn til hovedstaden går gjennom Rausjøskogene og videre nordover i Østmarka mot byen. Ennå i dag kan vi følge den gamle ferdselsåren gjennom skogen, og kanskje kan vi ennå ane plankekjøring og annen ferdsel som har funnet sted her opp gjennom årene.

Denne septemberdagen i 2008 har Bjørnar besøk av Walter Svarthol som er sønn av Trygve Svarthol. Jeg husker selv Trygve Svarthol godt fra den tiden jeg hadde mitt arbeid i Rausjøskogene. Jeg var av og til innom Svarthol gård ved Bindingsvanna og slo av en prat med Trygve. Jeg husker vi satt på kjøkkenet, og han fortalte om sitt arbeid i skogen og på saga. Da var han omkring 85 år gammel. Trygve Svarthol var født på Bysetra i 1895. I 1900 flyttet familien til Svarthol på nordsiden av Bindingsvanna. Walter kan fortelle at faren ble hele 95 år gammel. Han var gift med Ragnhild Svarthol, som var søster til Olaf Larsen i Mellomsaga. Hun var født i Skjelbreia og døde i 1981.

Trygve Svarthol var bare 12–13 år gammel da han ble med på tømmerfløtning fra Skjelbreia til Bindingsvanna. Han var 13–14 år gammel da han begynte å kjøre tømmer sammen med faren sin. Han gikk på skolen i Rausjøgrenda annenhver dag. Trygve Svarthol ble sagmester på Fjellsaga da han var 25 år gammel. Han arbeidet i 25 år som sagmester ved saga ved Bindingsvanna, men han deltok også ved sagene i Rausjøgrenda, på Bysetermosen og andre steder. Han fortalte at de av og til skar om dagen og stablet plank om natta, og han måtte file sagbladet mens de andre hvilte.

"Jeg er født i 1933 og gikk på skolen i Rausjø fra 1940 til 1947," forteller Walter. "Jeg gikk på skolen annenhver uke. Den gang ble det holdt skole vekselsvis i Rausjøgrenda og på Enebakkneset. Vi var 12–13 elever på skolen i Rausjø, og det var først lærer Hovden og så lærer Lasse Trædal Henden som underviste oss. Far blinka skolevei for oss over Natohøgda, fra Svarthol til Rausjøveien. Det var bratt opp lia på Grasåsen fra Svarthol, men vi hadde kondisjon den gangen. Jeg gikk enten alene eller sammen med tvillingsøstera mi. Om vinteren gikk vi på ski eller labba i snøen de seks–sju kilometerne til skolen. Noen ganger lå vi over i andre etasje på skolen. Borte ved revefarmen på Fjell var det også skole før i ti'a. Jeg jobba i skogen og hogg tømmer for Kiær i 15 år. Jeg kjøpte øks, sag og barkespade for konfirmasjonspengene mine; det kostet meg 150 kroner. Jeg var med Jørgen og Sigurd Andreassen og hogg tømmer, og jeg drev også med innmåling av tømmer. Far, Jørgen og Sigurd var søskenbarn. Senere arbeidet jeg i Oslo som linjemontør i Oslo Lysverker, men jeg er pensjonist og trygdet nå ..."

Vi tar oss en kaffekopp og småprater om hverdagslige ting. Bjørnar forteller at stua her ble satt opp i 1862. Jeg lar blikket streife over de gamle tømmerveggene og de kraftige bjelkene i taket ... Nersaga har nok mang en historie å fortelle ...

"Det blir ikke ensomt å bo her, da?" spør jeg Bjørnar. "Det er jo langt fra bygda og hit inn, og vår og høst kan vel framkommeligheten være så som så ..." "Jeg har bodd her nå i 30 år, men jeg har aldri følt meg ensom," fortsetter Bjørnar. "Jeg har vært alene i alle disse årene ... Jeg har vært ungkar, men en dårlig spellemann ... Men det er mange som kommer og besøker meg, og det er jeg glad for ..."

"Kanskje skulle du ha hatt deg ei kjerring?" sier jeg litt på skøy. "Jeg husker du hadde et godt øye til ei dame som var med oss og planta et år ..." Bjørnar ser på meg og sier stille: "Ja, du sier noe der ..., men livet ble nå ikke slik ..."

Så tar Bjørnar en god slurk av kaffekoppen, siger ned i stasstolen sin igjen og forteller videre: "Andreas og Anna Nersaga bodde her i stua for mange år siden. De hadde to–tre feite, fine og velstelte kuer og også hester. Andreas jobbet i skogen, og han var vaktmann på Kjerringhøgda og fyrbøter på Fjellsaga. Andreas og Anna var besteforeldrene til Sigmund Andreassen som du kjenner fra Skogvesenet og Friluftsetaten. Sigmund er født her i stua, og foreldrene hans, Sigurd og Solveig, bodde her fram til 1952. Da ble skolen her inne nedlagt, og de måtte flytte til bygda. Nå er Nyskolen leirskole for Enebakk kommune. Skogfullmektig Harald Framgården bodde først på Gamleskolen her i Rausjø, men i 1957 flyttet han ned til Fjell, der Kiær & Co. bygde hus for familien. Etter Harald Framgården var Arne Smith-Jensen skogfullmektig her i om lag et år før du kom ... Smithen var en snill, hyggelig og omgjengelig kar, noen ganger var han vel for snill ... En gang han kom på inspeksjon i Kjerringlia, så lå unggutta og sov i lyngen ... Men Smithen bare smilte, og det ble ikke noe mer ut av det ... Han ble tatt av tyskerne under krigen, bare 16 år gammel, og sendt til Sachenhausen, men for oss utenfor så det ut som han greide seg bra ...

Skogsjef Bjarne Mjåland var av den gamle sjefstypen, som mente han kunne befale andre ovenifra ... Her i grenda kalte vi Mjåland for Kongen; det kunne av og til høres ut som om det var kongeblod i'n ... Det første Oslo kommune gjorde da de i 1965 kjøpte Rausjøskogene, var å starte sanering av den gamle bebyggelsen her nede. Gamleskolen, Høytomt og Gamle Bråtan ble revet før det ble satt en stopper for dette kulturhærverket ... Gamleskolen, som lå mellom Øversaga og Mellomsaga, ble tidligere kalt Kjørehytta, eller Kjørestua. Før i ti'a var denne stua et skjenkested for plankekjørerne som kom over skogen. Når skogsjefen var ferdig med Rausjøgrenda, gikk han løs på rivingen i Maridalen ... En gang Skogvesenet hadde wienerbrød-fest i Øversaga, snakket Mjåland om rivingen her i grenda. Da sa jeg til han: 'Det var ikke sant alt du sa.'"

Hovedbygningen i Rausjøgrenda, Bygningen, lå på oversiden og rett inntil Øversaga. Det var et stort og gammelt hus, som var bygd av laftet furutømmer, og som var fra 1831. Bygningen var sjefsbolig og i sin tid bolig for eierne av Rausjøskogene. I Anders H. Kiær & Co's tid var det kontor der. Bygningen brant ned i 1932, da det tok fyr i et skjul som var bygd inntil. Olaf Larsen i Mellomsaga fortalte at han så at Bygningen begynte å brenne. Det var sommer, og de hadde en stri tørn med å redde Øversaga, som ble helt brunsvidd ...

Plankeveien fra hovedstaden og til Enebakkbygdene gikk før i tiden gjennom Rausjøgrenda. Men det ble lettere i Rausjøgrenda da godseier Carl August Gulbranson anla vei fra Fjell og til grenda i 1865. Veien ble lagt på flåter av furutømmer over myrer og våte partier, og over Mosjøtranga ble det bygd ei flytebru av stokker og flytetorver. Denne flytebrua kunne fjernes når det ble fløyta tømmer fra Mosjøen til Rausjø. Trond Burud forteller at veien gikk fra demningen i Rausjø og over Kvernhusbrua, mellom Bygningen og uthusene i Øversaga, videre langs jordekanten ned mot Mellomsaga og inn på tunet i Nersaga. Ennå i dag er den gamle veien synlig flere steder i Rausjøgrenda.

Jeg lar tankene gå tilbake i tiden til den januardagen i 1978 da jeg begynte som skogfullmektig i Rausjø distrikt. Jeg kom fra skogavdelingen i Landbruksdepartementet, der jeg hadde arbeidet med de første forskriftene for skogbehandling og skogsdrift i Oslomarka. Jeg var sliten etter mye arbeid og stress i departementet, og det var godt å komme ut i Marka og begynne med noe nytt. Den gang bestod Oslo kommunes skoger av fire distrikter, og Rausjø distrikt omfattet Rausjøskogene og resten av den sydlige delen av Østmarka, Syverudskogen, Ingierstrandskogen, Oppegaardskogen og Håøya i Oslofjorden. Det var et vidstrakt distrikt, der det på den tiden var ansatt 14 stolte og staute skogsarbeidere. Vi hogg og stelte skogen, ryddet stier og løyper, preparerte skiløyper, brøytet veier, tok vare på løkker, kulturminner og kulturlandskap og hadde kontakt med lokalbefolkningen og brukerne av Marka. På våren og sommeren ansatte vi noe sesonghjelp, og vi administrerte også et arbeidstreningsprosjekt for ungdom. Den gang avvirket vi over 20 000 m³ tømmer i kommuneskogen, så vi hadde nok å gjøre. Vi hogg ut traseen for motorveien mellom Klemetsrud og Åsland, og vi hogg ut tomter og veitraseer mv. for bebyggelsen på Holmlia og Bjørndal.

Bjørnar var en av gamlekara i skogen på den tiden. Om vinteren kjørte han tømmer med hesten Sokken, og om sommeren deltok han i planting, ungskogpleie og alt annet av skogsarbeid. De andre gamlekara som jeg husker med glede, er Jørgen Andreassen, Reidar Berg, Egil Bakke og Einar Holtan. Det var dyktige og solide arbeidsfolk, som alltid gjorde en god jobb. De klagde lite og krevde lite, og de ga seg ikke før arbeidet var utført slik det skulle. De hadde mye erfaring etter et langt liv i skogen, de hadde yrkesstolthet og ro i sjelen, og hadde lært seg å respektere "øvrigheta" ...

De andre ansatte tilhørte den yngre garde. Det var de unge og utålmodige som krevde sin rett før de gjorde sin plikt ... De tilhørte den nye tid ... Den gang hadde vi også en ansatt, Magne Ormestad, som kjørte tømmer med en kommunehest.

Jeg husker med glede tilbake på denne tiden og minnes mennesker som Anton Barli på Holtet, Adolf og Magnus Dammen, Olaf og Ester Larsen i Mellomsaga, Trygve Svarthol, Sigfrid på Bråten og Harald Framgården.

Bjørnar var alltid positiv og i godt humør, og det var ingen arbeidsoppgave som var for vanskelig. Han gikk løs på oppgavene med energi og lyst og løste problemene med oppfinnsomhet og tilegnet erfaring. Bjørnar kjørte tømmerlass gjennom lier og daler og over vann og bekker, helt fram til velteplassen ved veien ...

Jeg ser ennå for meg den tidlige januardagen da jeg går innover isen på Mosjøen til Raukilvika. Vi holder på med en drift der inne, og terrenget er både bratt og vanskelig. Det er 15 kuldegrader, som biter i kjakene, og det knirker under støvlene mine da jeg følger kjøreveien innover isen. Den gyldenrøde morgensola kaster sine første stråler over den snødekte skogen, og det glitrer i tusenvis av snøkrystaller. Den store stillheten ligger over landskapet, og det er ikke et menneske å se. Rausjøskogen er som et eventyrlandskap, og jeg føler nærhet til naturen omkring meg. Det er slike dager du føler ydmykhet overfor skaperverket ... Jeg følger tømmerveien forbi ei lunne og opp lia, og snart hører jeg stemmer og ser at røyk stiger opp fra et bål ... Jeg kjenner lukten av hest, svette og tømmer, og snart er jeg framme ved bålet der Bjørnar sitter med nistepakka og kaffekoppen. Sokken står ved siden av og spiser høy fra en sekk ... Jeg deler ut noe jeg har med meg, og vi snakker om skogsdrift, vær og føre ... Da våren kom, fløyta vi tømmeret over Mosjøen, til veien i sydenden, der stokkene ble lesset på tømmerbilen.

En annen vinterdag i april går jeg innover kjøreveien som går fra Vangenveien og forbi Askvann til Steinsjøen og Liseterkollen. Vi har ei drift gående inne i Liseterkollen, og det er planlagt at tømmeret skal kjøres ut med en lassbærermaskin. Det har snødd i flere dager, og trærne på begge sider av kjøreveien bøyer ryggen for den tunge snøen. Av og til ser jeg harespor i snøen, og en og annen småfugl flyr fra tre til tre. Noen steder har trær brukket tvers av, og mange bjørker bøyer seg i en halvbue ned mot bakken. Snøfillene daler tett mot bakken og dekker snart til alle spor. Jeg har skogens store stillhet omkring meg, jeg hører bare min egen pust og mine egne hjerteslag ... Når jeg kommer lenger fram, brytes stillheten av motorsager, og jeg kjenner den gode duften av nyhogd tømmer, kvae og bar ...

Denne gangen snødde tømmeret ned for oss inne i Liseterkollen. Det ble et kraftig snøfall på ettervinteren, og snart kom det mildvær, slik at bekker og myrer flommet over av vann. Men Bjørnar dro dit inn med hesten sin på vårparten og fikk lunnet opp virket. Noe senere kjørte vi tømmeret ut med maskin.

En annen vinter hogg vi på Hesteholmen i Børtervanna, og Bjørnar kjørte tømmeret ut på isen, slik at det kunne fløytes til vei når våren kom.

Den første vinteren jeg var i Rausjø, hogg og vinsjet vi tømmer i Kjerringlia, syd for Mosjøen. Bjørnar og Sigmund og flere til var med, og Bjørnar brukte da Ford-traktoren sin med dobbel vinsj og løpekatt ... Og tømmeret fikk vi ned og fram til vei. I dag vokser det frodig ungskog i Kjerringlia ...

En vårdag sist i april går jeg innover myrene fra Vangenveien mot Fjøsmåsan og Tonevann. Det er ennå tele i marka, men vannet renner lystig i bekkene og setter myrer og våtmarker under vann. Jeg må vasse mange steder gjennom vann og snøslaps, og noen steder må jeg hoppe fra stein til stein for å komme fram ... Men sola varmer fra en skyfri himmel, og jeg kjenner vårskogens fine dufter av sevje og bar ... Snart må den siste rest av is og kulde gi tapt for sol og varme ... Jeg kjenner vårens milde og svale vindpust som et kjærtegn mot min panne og føler at skogen omkring meg er full av forventning og liv ... Der borte hører jeg bulderet fra en orrfugl ... Det er slike stunder du gjemmer dypt i ditt hjerte, det er slike dager du føler takknemlighet og glede fordi du lever og kan oppleve slikt ... Snart er jeg inne ved Grusbakken og tar fatt på stien gjennom skogen mot Tonevann og Grastjern. Denne dagen vil jeg inn til Grastjern, dette lille og avsides vannet midt i skogen. Jeg vil se om beveren holder til der ennå ... Isen på vannene har løsnet fra land, og det er åpne råker flere steder. Jeg tar meg fram gjennom den tette skogen, og snart ser jeg tjernet foran meg. Det ligger der stille og drømmende og bærer på sine hemmeligheter ... Og der i vannkanten ser jeg beverhytta og felte trær på kryss og tvers ...

Rausjømarka er de bølgende skoger, de frodige daler og de stille vann der himmelens skyer kan speile seg ved morgengry ...
Rausjømarka er skog av stillhet, fred og ro der du kan finne tilbake til det ekte, det som virkelig betyr noe ...
Rausjømarka er de urørte skoger der du kan kjenne deg igjen og finne deg selv på ny og på ny ...
Rausjømarka er et fristed for skogens dyr og alt annet som lever. Der skal alt leve, og alt skal dø en gang og gå inn i evighetens syklus ...
Rausjømarka er skog for drømmer, lengsler og ensomhet der vandreren kan finne sin sti ...

"Mange steder pakka vi vinterveier innover myrer og flatmark, slik at vi seinere kunne kjøre ut tømmeret med maskin," fortsetter Bjørnar. "Mange steder bygde vi også traktorveier med bare håndmakt. Noen steder måtte vi bore med Pioner'n og skyte, men vi gjorde mye med bare krafsa ... Det var han Jørgen, Sigurd, Olaf og jeg som holdt på med dette. Vi lagde traktorvei langs Askvann, nord om Steinsjøen og opp i Liseterkollen, vi lagde vei fra Øversaga og til Forfoten og fra Rausjøgrenda og inn til Stuttjern. Vi lagde også vei i Ljønjadalen innafor Svarthol. Et år merka vi også vei inn fra Rausjøgrenda og forbi Bukketjernet til Deliseterdalen. Det var Mjåland som ville bygge vei inn dit før skogen ble fredet. Vi begynte å grave og skyte i veitraseen fra syd, men det ble ikke noe av denne veien."

Jeg husker selv med gru at jeg var med på en befaring der sammen med Bjarne Mjåland og Erling Enkerud fra Skogvesenet og Ivar Samset fra Skogforsøksvesenet på Ås. Samset var spesialist på driftsteknikk og veibygging, men både han og jeg så at det ville bli både dyrt og lite regningssvarende å bygge vei innover bergkollene til Deliseterdalen. Heldigvis ble det ikke noe av dette prosjektet. Vernearbeidet hadde også kommet langt, og det ville ha blitt store protester fra friluftsliv- og naturvernhold.

"Når du må kjøre tømmer over vannene, så kan dårlig is være en stor fare for både hest og kjører," fortsetter Bjørnar. "Jeg har hatt noe sånt som åtte hester opp gjennom årene. Sokken var en god hest, og Åge, bror min, kjørte også med en flott hest som het Blakka. Kommunehestene til Magne Ormestad gikk under navnet Albert og Ola. Jeg har mista to hester under tømmerkjøring. Den ene kjørte broren min gjennom isen på Tangentjernet i Børtervanna i 1961. Vårisen kan være lei. Vi fikk hesten opp igjen etter en uke. Jeg har også kjørt gjennom isen, men jeg har kommet fra det med livet i behold. Det er viktig å holde hodet på hesten over vann, og så må du bruke alle dine krefter på å få den opp av råka igjen ...

Det er trivelig å arbeide sammen med en hest, men ulempen er at du aldri får fri i helgene. Hesten må ha sitt stell. På skikkelige styggværsdager med regn eller sludd og våt snø kunne jeg grue meg for å dra ut. Det er ikke så lett å bruke regntøy i skogen, så da blir du ofte gjennomvåt. Men forkjølelse er noe jeg kjenner lite til; man blir herdet av å drive ute i all slags vær. I dag er mye av sjarmen med skogsarbeidet borte. Alt skal drives med maskiner, og alt skal være så effektivt ... Før i ti'a var skogsarbeidet hardt arbeid, og den som trodde det var eventyr, hadde ikke noe i skogen å gjøre ... Den første ti'a her i Nersaga stallet jeg opp hesten i ei Moelvenbrakke. Men jeg ble glad da Josef Røsjordet og du fikk bygd en ny stall i sydenden av uthuset her i Nersaga."

Da jeg arbeidet i Rausjø distrikt, var jeg flere ganger innom Magnus og Adolf Dammen i Dammenstua nede ved Tangentjernet. Jeg husker jeg satt sammen med Magnus ved det lille bordet på kjøkkenet og hørte på at han fortalte fra gamle dager. Han var glad i å fortelle historier, og han fortalte blant annet om tiden på Bøvelstad og om båtbyggingen nede i grenda. Av og til fyrte han i svartovnen og så etter broren Adolf som lå i senga på rommet ved siden av. Adolf var nok syk da, og han døde ikke så lenge etterpå. Bjørnar forteller at Adolf ble 84 år gammel og at Magnus ble 87 år.

"Dammen-gutta døde med støvlene på," sier Bjørnar. "Jeg var der nede mange ganger og prata med dem. Rausjøgrenda ble ikke helt den samme etter at Magnus og Adolf døde. Adolf hadde aldri vært hos doktor; det nærmeste han hadde vært doktor'n, var kaffedoktor'n ... Han var glad i å ta en dram eller tre, og av og til besøkte han Sigfrid oppe på Bråten. Begge brødrene var født på Bråten, men familien flyttet til plassen Bøvelstad i 1903. Der bodde de til 1924, og så flyttet de til Dammenstua her i Rausjø. Magnus fortalte at han hadde sine beste leveår på Bøvelstad. De hadde husdyr og måtte levere både melk og smør til folket nede på Jaktslottet eller til herskapsvillaen til Solbergfamilien. De fiska i Børtervanna, og Magnus fortalte at de kunne få ørret på tre–fire kilo. Før i ti'a hadde folket på Bøvelstad også leveringsplikt av fisk til eierne av Marka.

Faren til gutta var en streng grinebiter, og han kunne være direkte slem mot dem. Da Adolf en gang hadde vært på leik om våren og skutt ei røy, ble faren sint, for han likte ikke det ... Adolf måtte pent gå og grave ned røya ...

Bøvelstad er en gammel plass; navnet står på kart fra 1771. Det er mange som har bodd der opp gjennom årene. En gang bodde han Juga-Martin, eller Martin Kristiansen, der med ungene sine. Før Magnus og Adolf kom til Bøvelstad, bodde han Ingvald fra Bygningen der. En leiekontrakt for Bøvelstad viser at oppsitteren i 1930 betalte en årlig leie på 250 kroner. Vår og høst måtte folket der dra nedover til Ekebergdalen for å handle parafin og proviant.

Det er fortalt meg at låven på Bøvelstad er flyttet dit fra Myrsetra øst for Børtervanna. Før i ti'a måtte folk her i grenda hjelpe til med reingjøring og stell i hagen på Jaktslottet på Bøvelstadtangen. Dette fikk de ikke noe betalt for. En dag fikk en av de unge og nye nok av dette og sa til Anna Kiær Solberg: 'Dere må betale, ellers så kan dere vaske fillene deres sjøl.'"

Plassen Bøvelstad ligger avsides og veiløst til, rett nord for Børtervanna. Det er en perle av et sted, som ligger fredelig til midt inne i Rausjøskogene. Den turgåer som kommer sydfra og vil besøke stedet, må følge den smale stien inn fra Rausjøgrenda og til Deliseterdalen. Om sommeren vokser de vakreste blomster på de gamle vollene. Geitramsen står blodrød og høy langs stien, og ballblom, skogstorkenebb og engsoleie lyser imot deg og ønsker deg velkommen … Det var speidere som leide Bøvelstad i mange år. Friluftsetaten fikk så ryddet vollene for trær og satt i stand husene, slik at stedet kunne leies ut til DNT Oslo og Omegn. Nå er plassen Bøvelstad en av Turistforeningens hytter i Oslomarka.

"Magnus og Adolf måtte tidlig ut i arbeidslivet," forsetter Bjørnar, "og det var skogen som var arbeidsplassen den gang. På fritiden bygde de mange båter som de solgte til folk som bodde i Rausjøgrenda, Ekebergdalen, Kirkebygda, på Fjell og ved Bindingsvanna. De lagde båter helt til få år før de døde, og de fikk 200 kroner for en båt ... Da holdt de spiker sjøl ... Den første som bygde Rausjøbåter, var Per Smed. De som bodde i Nersaga, var kjent som de beste båtbyggerne, og Andreas Nersaga var den første som lagde Rausjøbåter i stor stil. Andreas var bruksarbeider på Rausjøbruket og dreiv med båtbygging ved siden av arbeidet i skogen. Rausjøbåten hadde flat bunn, og den passet godt som båt under tømmerfløtninga."

Midt inne i skogen, og et stykke øst for Børtervanna, ligger vollene og tuftene etter Myrsetra. I dag prøver skogen å ta tilbake vollene, og geitrams og nesle vokser rundt det som er igjen av murer og tufter. Bare et gammelt tuntre er tilbake og vitner om livet her før i tiden ... Myrsetra lå avsides til, langt fra bygd og folk ... Husene skal ha blitt revet omkring 1924. I dag er det vanskelig å forstå at det har bodd folk der med både unger og buskap. Jeg har selv vært der flere ganger, og da har en sjelden ro og tilfredshet senket seg over meg ... Da jeg hadde mitt arbeid der i traktene, ryddet vi vekk plantet gran fra en del av vollene mot nord. Vi brant opp alt av kvist og stammeved, slik at det ikke skulle ligge der og råtne i mange år.

Det er godt å slå seg ned for å hvile på Myrsetervollen. Da kan tankene fare og folketroen få slippe til ... Det er noe mystisk og overtroisk ved stedet, og du får en følelse av å bli hensatt til en annen tid ...

Trond Burud forteller at Myrsetra er det stedet i Rausjø som oftest forbindes med skrømt og overtro. Han forteller at Eli Maria Hansdatter, eller Troll-Eli, bodde på Myrsetra, og at mange var skremt over det hun gjorde. Det ble sagt at hun kunne trollbinde folk hun ble uvenner med, slik at de ikke kunne røre seg igjen før hun ville. Når hun satte kniven i buveggen, så melket kyrne av seg selv, og folk sa at hun kunne kinne smør uten å ha melkedråpen i kinna ...

Enka etter Anton Hagbart Pedersen, Anne Karoline Pedersen Myrsetra, bodde også på Myrsetra med ungene sine etter at mannen ble drept i ei tømmerlunne. Hun fortalte at hun en gang fikk se huldra som sprang mellom kuene da hun en dag gjette på Bøvelstadjordet. Huldra var lys og vakker, og kurompa slang under stakken ...

Nissen hadde fast tilhold på Myrsetra. Karl Hansen, som bodde mange år i Myrsetra, var ille plaget av nissen. Det var et forferdelig spetakkel, og det hendte at hesten fikk nissefletter i halen, som nesten var umulige å få opp igjen ... Broren til Karl ville ha slutt på uvesenet, og tre torsdagskvelder på rad skjøt han et børseskudd over fjøstaket. Etter det hørte man ikke mer til nissen i Myrsetra ...

"Sigfrid på Bråten bodde også på Myrsetra da hun var ei lita jente. Hun var født på Høitomt, men familien med fem unger flyttet til Myrsetra da hun var et halvt år gammel. De bodde der ti år. Bestefar hennes arbeidet i skogen for Kiær & Co.," forteller Bjørnar.

Det er blitt langt på dagen, og Walter reiser seg og takker for seg. Bjørnar følger han ut på trappa, og da ser jeg meg rundt i stua der vi sitter. Bjørnar er en tusenkunstner, som har laget de fineste ting ut av emner han har funnet ute i skogen. Han har brukt sine øyne og sin fantasi godt på alle sine turer i Rausjøskogen. Stua bærer tydelig preg av dette. Jeg ser et flott ur som henger på veggen, en bordlampe med en sjelden fot, blomsterholdere og hyller på veggene, den gedigne og flotte godstolen til Bjørnar, en gyngestol, benker, boller av ulike slag, bilderammer, et barskap og selveste fanden på veggen ... Foran meg ser jeg et sjeldent fint bord som er laget av en stor stokk ... På sine vandringer i skogen har Bjørnar funnet rare røtter, trestammer, utvekster og kåter på trær, som han har tatt med seg hjem. Han har laget flere hundre gjenstander, og det er morsomt å se samlingen som han har i stua her i Nersaga. Det er tydelig at Bjørnar er en nevenyttig kar, som kan håndtere både kniv og øks og sag. Arbeidsrommet sitt har han hatt i stallen i uthuset, og det må være mange timer og dager han har holdt på der ute med sin kunst ...

Da han kommer inn igjen, forteller han på sin noe beskjedne måte ... "Noe må jeg jo holde på med, men det meste av dette er bare fanteri ... Jeg har også hjelpa mange opp gjennom årene, og mye av det jeg har lagd, har jeg gitt bort ... Det bordet vi sitter ved her nå, er lagd av ei stor seljeplate. Jeg fant selja inne ved Raukilvika, og den var råtten inni. Jeg tok selja i sevjeti'a og fikk fraktet den ned hit. Den store klokka på veggen er lagd av den samme selja ... Den klokka er jeg stolt av ... Det henger også ei klokke på Vangen, som jeg har lagd."

Bjørnar forteller at han har jakta mye opp gjennom årene, både elg og småvilt. "Før i ti'a kunne vi jakte her i Enebakk, og særlig under krigen var jakta en viktig matauk ... Da hendte det nok at det også ble tjuvslakta en del elg ... Da Rausjøskogene ble tatt over av Oslo kommune, Skogvesenet, i 1965, fikk vi ansatte her i Rausjø ikke lenger lov til å delta i jakta. Men i et brev fra Bjarne Mjåland i 1968 står det at vi i Rausjø kunne bli beordret til å transportere elgkjøttet ... Josef Monsrud ble viltkonsulent og spurte om jeg ville bli med å jakte for å desimere elgbestanden, men jeg sa nei til det ... Jeg hører at han er alvorlig syk nå ...

Jeg har likt best å drive småviltjakt, og i dag har jeg to harabikkjer. Den ene bikkja dro til skogs her om dagen, og den har ikke kommet tilbake. Det blir ikke noe jakt på meg nå lenger. Jeg er blitt for gammel og orker ikke så mye som før ... Men jeg tar meg noen småturer i skogen med stokken min, selv om jeg plages av brokk ...

Jeg har også fiska mye opp gjennom årene, og da særlig i Børtervanna, der vi kan fiske med garn. Det er både ørret, røye og abbor der, men nå har det blitt mye mort. For fire år siden fikk bror Åge en ørret på åtte kilo på wobbler i Børtervanna ... De seinere åra har jeg plukket mye sopp i marka ...

Før i ti'a hendte det at folket her inne fyrte opp hjemmebrentapparatet og svidde av noen dråper til eget bruk. Adolf nede på Dammen var av det tørste slaget, og'n Åge og jeg kunne også ta oss en dram før i ti'a ... En dag i 1957, da vi hadde svidd ut tre flasker som stod på hylla, så kom lensmannen på besøk for å klippe av skiltene på en motorsykkel jeg hadde lånt. Da fikk han øye på satsdunken og hjemmebrentapparatet, og han ble så sint at han gikk løs på utstyret med øks ... Vi fikk ei bot på 300 kroner, som vi delte ..., men han overså de tre flaskene med sprit over kjøkkenbenken ... På mine eldre dager har jeg vært forsiktig med spriten, og jeg er stolt av at Åge er avholdsmann ... Vi har kontakt, og han kommer på besøk til meg av og til ...

Jeg er blitt 81 år nå, og alt er blitt mer tungvint. Jeg fikk hjerteinfarkt da jeg var 73 år og måtte på sykehuset for å blokke ut årer. I dag har jeg noe lavt blodsukker og kan føle meg svimmel av og til. Men jeg har likt meg her i skogen og har hatt mange fine år i Rausjøgrenda. Jeg har vært nøysom og har klart meg bra. Jeg vokste opp i fattige kår og har ikke vært vant til så mye ... Nå er folk altfor kravfulle, men de har ikke noe å klage på ... De skulle ha opplevd de harde 30-åra ... Jeg har hatt en moped, men kunne vel ha hatt en bil, slik at jeg var blitt mer mobil ...

Naboene mine de seinere årene har vært Rune Askvik på Dammenstua og Anne Grete Larsen i Mellomsaga. Anne Grete er barnebarnet til Olaf og Ester i Mellomsaga, og hun bor der alene nå, med jentungen sin ... Hun jobber med renhold i Ski. Jeg har et fint bilde av Einar Gerhardsen, som hennes avdøde samboer, Jon Mathisen, har tegnet ... Olaf og Ester var gjestfrie folk den tiden de bodde her ... Ja, selv sauene fikk lov til å komme inn på kjøkkenet ...

Rune er av den nye generasjonen og har i mange år hatt sitt arbeide i Oslo kommunes skoger. Han var skogsarbeider der i flere år før han ble friluftsliv- og naturoppsynsmann. I flere år har han hatt ansvaret for oppsynet i Østmarka naturreservat."

"Vil du fortsette å bo her i Rausjøgrenda, da?" spør jeg. "Nå er du godt oppe i årene og kan trenge hjelp av og til ... Vil du bo her til de bærer deg ut ...?" "Jeg har tenkt på det, og jeg har noen tanker om det i bakhodet ...," forteller Bjørnar. "Kanskje finner Enebakk kommune en trygdeleilighet til meg. Bror min fikk en slik leilighet nå, og de er flinke til slikt i kommunen ...

Jeg har skrevet et testamente, og ingen slektninger skal få noe etter meg ... Testamentet er todelt, og Frelsesarmeen og Enebakk sykestue skal få hver sin del av det som er igjen etter meg. Det skal ikke bli slik som etter Dammen-gutta ... Magnus og Adolf var sparsomme i alle år, og det var flere som trodde at de hadde penger etter seg. Etter at de var borte, fant slektninger 100 000 kroner i et høl i golvet ..."

Bjørnar har fortalt mye nå, og for meg har det vært en reise gjennom kjente og kjære landskaper ... Jeg takker for meg, og Bjørnar følger meg ut på trappa ... "Du får hilse'n Josef!" sier han og ser på meg ... Jeg går nedover til Børtervanna, for jeg vil ennå en gang se utover vannet og skogene omkring ... Jeg ser at Bjørnar står oppe i døra og ser etter meg ...

"Alt har sin tid", heter det, og jeg hadde mine elleve år her, med ansvar for Rausjøskogene ... Jeg forlot Rausjøskogene og ble skogforvalter i Nordmarka. Jeg følte at Rausjøskogene ikke var min skog ... Jeg er oppvokst med Nordmarka og er vant til de brede og frodige skogsliene, de brede åsene med kraggfuru, de brusende elvene og de store og fiskerike vannene ... Det er der mine røtter er, det er der jeg kan lese min historie ... Jeg søkte tilbake til mitt Nordmarka, til min barndoms skoger og dal og stier ... Men Rausjømarka og folket der vil alltid være en del av meg, og jeg vet at det nå vokser frodig og grønn skog der hvor vi en gang hogg og kjørte ..., i Raukilvika, Kjerringlia og Liseterkollen ... Det vil alltid være slik at det er noe etter deg her på jorden ...


dot


dot
E-post: maridalensvenner@mobilpost.no Maridalens Venner, Konvallveien 67, 2742 GRUA. Telefon 90 68 41 45
Ansvarlig redaktør: Tor Øystein Olsen. Støtt Maridalens Venners arbeid - kontonr. 0530 58 56349