Maridalens Venner - landskap i Maridalen
   
Hjem

   
Om Maridalens Venner

   
Bli medlem

   
Kulturlandskap
      
Kulturmark
      
Slåttemark
      
Artslister
      
Kart
      
Gårder
      
Kulturminner
      
Kulturhistorie
         
Historier fra Maridalen
      
Naturgrunnlag
      
Forvaltningsplanen
      
Ferdselsveiplan
      
Stedsnavninnsamling
      
Rapporter

   
Kulturarrangementer

   
Maridalsspillet

   
Skjøtsel
      
Slåttemark
      
Beitemark
      
Kulturminner
      
Lærebøker

   
Vandringer

   
Kultur- og naturstier

   
Skar leir

   
Slåttemyra

   
Årbøker

   
Markaloven

   
Jordbrukspolitikk

   
Media

   
Ord og uttrykk

   
Lenker
Hjem > Kulturlandskap > Kulturhistorie > Markafolk >  Bjørn på Hagastua
Fra årsskrift Maridalens Venner 2001: Maridalsfolk av Helge Haakenstad

Bjørn på Hagastua

En aprildag vandrer jeg oppover langs Mobekken mot Hagastua. Jeg skal besøke Bjørn Myrheim som bor der i den vesle hytta nord på løkka. Vårsmeltingen har satt inn, så Mobekken går stor og brer seg innover sumpmark og myrer. Vannet renner rolig av sted og er grumsete og brunt, og over det hele vokser storgraner som danner et tak over dalbunnen. Det er fuglesang i luften, og det lukter vårskog og moldjord. Bjørn vil hogge noen trær i bekkekanten, og jeg ser på om det lar seg gjøre å få tømmeret fram. Så går jeg over det åpne engstykket og opp mot husene. Hagastua ligger på østsiden av åsen, og den åpne, fine enga skråner nedover mot Mobekken. Dette er en sjelden idyll i Maridalen, et lite paradis på jord. Det er vakkert her på forsommeren, når blomsterengen står i sin fineste prakt. Granskogen vokser helt inntil engen og legger sine beskyttende vinger over stedet. Det er som om du er hensatt til en annen tid, der stress og jag og alle nymotens ting ikke finnes ...

Bjørn kommer meg i møte; han er en voksen kar nå – hvit i skjegget, med brungrått hår og med friske og brune farger i ansiktet. Han snakker livlig, og smilet og humoren er aldri langt borte. Jeg blir med ham inn i den lille hytta, og han begynner å fortelle:

«Jeg ble født i 1936, så jeg er 64 år nå,» begynner han. «Her bor jeg sammen med Gerd Kirkeby. Hun er fra Venabygd i Gudbrandsdalen. Jeg bodde her sammen med mor og far under krigen og har nå fått lov til å bo her igjen. Jeg har vært her nå i 6–7 år.

Far, Asbjørn Myrheim, var maler i kommunen. Han likte å kjøre motorsykkel og brukte alltid sykkelen til og fra arbeidet. Han kjørte motorsykkel til han var 79 år. Sykkelen hans har jeg ennå. Far døde i 1985, 79 år gammel. Mor, som het Olga, var budeie på Sittpå. Hun døde i 1968. Vi er tre barn. Jeg har to søstre, Astrid og Torill. Far var onkelen til Even Myrheim som bodde på Helgheim ved Øyungen. Vi var alle fra Snertingdal. Far kom til Berntsberg i 1922 og var gardskar hos Torbjørn og Elise. Torbjørn var bror til Borgvald Berntsberg som flyttet til Øvre Vaggestein. Torbjørn, Elise og sønnen Alf var de siste som drev Berntsberg, eller Sagstua.

Asbjørn og Olga flyttet så til Sakris ved Nordbråten, etter at de hadde bodd ett år i andre etasje på Bjørnstad, der Gustav Vaggesten bor. Bottolf, far til Gustav, tålte ikke bråk, så de måtte ha tepper på gulvene. Bottolf hadde bart, og når han kjørte hest, hadde han alltid på seg skyggelue og hadde pipa i kjeften. Han var altfor streng mot Gustav ...

I Sakris hadde vi to kuer, gris og høner. Min søster Astrid ble født der.

Selv er jeg født i hytta Ramnagrø, der Hans Indgjerd bodde. Jeg husker det var mye hoggorm i Sakrisbråten. Etter dette bodde vi en tid i Gatastua; der var det lavt under taket og bare to rom, kjøkken og stue. Torill ble født der i 1948. Så flyttet vi til Heia ved Steinbråten, nord for Skar. En del år senere flyttet vi til Myrerskogveien på Kjelsås.

Men det var her på Hagastua vi bodde under krigen. I alt var vi vel her en 8–10 år. Det var mor, far, Astrid og meg, og vi hadde kuer og griser. Jeg husker vi måtte blende vinduene med rullegardiner under krigen. Noen ganger var det tyskere her. En annen gang var det en hjemmefrontkar her. Han ba om mat da han så mor kom fra fjøset. Under krigen kunne det hende at folk stjal gris for å få seg mat. Vi hadde griser her, men vi hang opp en løpestreng fra grisehuset til hytta og ei varselklokke som ringte når døra til grisehuset ble åpnet ... Vi hadde også hønsehus med hane her på oversiden. En hane vi hadde, varsla når det brant sotpipe. Nå har vi bier her i hytteveggen, som overvintrer ...

Jeg var med far og kjørte tømmer og ved med hest fra kollene og ned til Lauvlund i 1943–44. Det hendte vi lånte hest av Arne Fossum på Sørbråten. Far kjørte sammen med Klaus Indgjerd og sønnen Hans. Klaus var en stor brande på 1,90 meter og bortimot 100 kg. Der hadde han Hans noe å slekte på ... Karene åt hvalspekk, for de måtte ha kraftig kost. Jeg husker de to som ble skutt oppe i kolla. Det var blodspor i snøen etter at de var kjørt ned. Jenta som var med, fikk gjemt pistolen sin i en bergsprekk der oppe, før hun ble tatt til fange ...

En annen gang var Asbjørn og jeg med Rustad på Turter og kjørte ved inne ved Tømte. Vi kjørte det til nedsiden av Nordbråtabrua.

Under krigen plukka vi mye bær, og vi lagde lauvkjerv av tennung. I vårknipa måtte vi fôre dyra med en graut av melasse og cellulose. Vi hadde også korn her på Hagastua, som vi slo med ljå og satte på staur til tørk. Så fikk vi lånt treske- og hakkelsmaskin. Trondsen nede på Myrvoll var slakter og kom og slakta grisene våre. Da gråt hu mor ... Han hadde store barter og dyrket ordentlig tobakk som han la til tørk på loftet. Vi unge lagde piper av kastanjer og halmstrå ...»

Gerd setter fram kaffe og kaker, og det blir en liten pause. Jeg lar blikket streife fra det lille kjøkkenet og inn i stua ... Det er ei koselig hytte ...

Så fortsetter Bjørn å fortelle: «Jeg gikk på Maridalen skole i 7 år og gikk annenhver dag. Jeg tok bussen fra Gata til Vellet ... Det kosta 25 øre ... Jeg var lei skolen, og det var en avveksling å jobbe litt for Halsnes. Vi harva og pløyde jordet og kjørte høy og møkk ... Jeg husker at Gunnar Hansen sa til Halsnes: 'Får jeg ikke bedre karakterer av deg, så kjører jeg ikke møkk!' Da smatta Halsnes med tennene sine og så på ham gjennom brillene ...

Jeg var også med Gamle-Ivar Brodin og skar is på Dausjøen. Han kjørte med 3–4 hester. De avkjølte melka med is.

Den første jobben min i Skogvesenet var å plante til med gran på Sandertangen. Jeg jobba alene og hadde ikke klokke, så det hendte jeg kom sent hjem ... Vi planta også igjen innmarka på Sagstua. Albert Bakke var formann, og vi planta på akkord, så vi måtte telle plantene ... Noen av de drevne gutta juksa; de satte flere planter i hølet, eller tråkka noen ned i myra ... Arne Brenders gikk vannvakt, og han kjøpte seg traktor og tok på seg kjøring for Skogvesenet. Han var en flink bygningsarbeider, men drakk og tura en del ... Han gikk med skyggelue og brukte snus. Og han hadde flat nese og gjorde en sleng med nakken, slik at du kjente ham igjen på lang avstand.

I Skogvesenet arbeidet jeg også for Paul Pettersen, og jeg husker vi bygde brua over elva nedenfor Øyungsdammen. Det var han far, Myråsen og jeg ... Senere kom jeg over til Veivesenet og kjørte sopebil og lastebil.

Før i tida kom det både jødekremmere og tatere oppover i Maridalen og solgte mange småting. Det hendte at det lå tatere på Gataplassen om våren. Det var fattigdom og fyll og matmangel, og enkelte kvinnfolk lagde vafler av morsmelk ...»

Bjørn smiler og humrer der han sitter, og vi snakker litt om løst og fast. Utenfor tar vinden tak i de høye grantrærne så de svaier, og jeg lytter noen sekunder til både skogsus og elvebrus ...

Hagastua er på 18 dekar. Opprinnelig var stedet en husmannsplass under Sørbråten gård, og det ble ryddet her trolig en gang først på 1800-tallet. Sørbråten gård var også fram til 1826 en husmannsplass under Vaggestein gård. Bjørnejegeren Mathias Gulbrandsen fikk i 1826 skjøte på Sørbråten fra Ole Bottolfsen. Thor Maarud skriver at beboerne på Sørbråten i 1840 var Ole Sørensen og Inger Marie Mathiasdatter. I 1865 var enken Inger Marie Mathiasdatter selveier. Hun var da 63 år gammel. Fra 1882 var Peter Halvorsen og Marie Larsdatter beboere på Sørbråten. I 1918 ble Sørbråten kjøpt av Oslo kommune, og Stefanus og Anne Skolseg er oppført som gårdbrukere. Den siste private eier av Sørbråten var Per A. Wessel-Berg. Han eide gården fra 1890 til 1918. Det var han som satte opp den store villaen i sørenden av tunet. Da Sørbråten ble solgt til kommunen, fikk Wessel-Berg beholde Hagastua, og det har vært hans etterkommere som siden har eid stedet ...

Vi går ut, og Bjørn låser opp og viser meg Gamlehuset på Hagastua. Kjernen i det gamle huset er fra 1850, men det har senere fått to etasjer og flere påbygg. Det er et gammelt hus som må være verneverdig. Den gamle stilen er beholdt innvendig. Det er lave dører, gamle vinduer og en gammel trapp. Gulvene er skjeve nå ... Det er en egen atmosfære der av gamle dager, og huset er fylt av gamle møbler og annet utstyr. Det er å håpe at dette blir tatt vare på.

Sør for Snippen, ved Movannsbekken, lå Lurhølet, som også var en husmannsplass under Sørbråten gård. Denne plassen ble ryddet midt på 1800-tallet, og husene ble revet i 1934, men ennå kan grunnmurene og pillarene sees. Hadelendingene lurte seg unna bompengene ved Bomstua ved å kjøre ned om Lurhølet.

Vest for Hagastua ligger Enga, Myrvoll og eiendommen Lia. Enga skal ha vært en husmannsplass under Vaggestein gård. Raudløkka gård lå rett øst for Gata.

Vi går inn igjen, og Bjørn fortsetter å fortelle: «Ja visst er det et lite paradis på Hagastua. Vi har beite her til hest, og vi har fem høner, to haner, to gjess, to katter og to bikkjer. Jeg fôrer småfuglene her om vinteren, og vi får besøk av både rådyr og elg. Reven er her hver natt. Den prøver seg på hønene. Om vinteren freser jeg veien inn hit. Og jeg hogg mye ved her for noen år siden, da dere regulerte ungskogen syd for Hagastua.

Jeg husker også han Ragnvald og Tor, som bodde i Gamlestua på Nordbråten. De hadde arbeidet sitt i fløtningsvassdragene i Marka. Ragnvald var en rolig kar. Han flyttet etter hvert til en trygdebolig på Kjelsås. Tor var bror til hu Petra på Skjærsjøen, og han var glad i en dram. Hu Petra var sterk og fæl i kjeften, og hun dro ofte til byen for å kjøpe brennevin. Da kom han Tor på besøk, men han fikk aldri noe av 'a Petra ... Det rabla for han Tor; en dag fant de ham skadet av skudd ved Hammeren ... Han Harald, sønn' til Petra, bodde på Stensrud i mange år.

Torun Halvorsrud, dattera til Torbjørn, var ei pen og fin dame ... Det hendte vi gutta kikka på henne ... Hun retta på håret sitt i speilet hos bussjåføren ...

På Bergerud bodde Herusløkken og Frøhaug. Senere flyttet Hans og Bergljot Indgjerd dit. Voll i Symrahytta var onkel til hu Bergljot. Hun kunne være bestemt og kom og henta 'n Hans hvis han ble for lenge borte. Hans var en stor arbeidskar, men han kunne være hard mot bikkjene sine ... Holdt ikke jaktbikkjene mål, så skaut han dem ...

På Enga bodde Ola og Lilly Viklund. De hadde tvillingene Jan og Jorun, og den yngre Tore. Han var glad i en dram, han Ola også ...

Jeg husker at Arne og Gyda på Sørbråten gård søkte om å få ha noen høner på gården, men de fikk nei av Vannverket. Nå er det dyr av alle slag på gården ...

Bjørn Berntsen som jobba i Vannverket, var flink med hendene sine. Han bodde først i Svingen, og senere i Sagstua. På Vellet var han med på både sang, spill og dans ...»

Tiden går, og jeg legger sammen mine papirer for å gå. Vi er begge varme og røde i kjakene etter all pratingen og latteren ... Det er moro å snakke om tiden som var. Bjørn sier han trives med å bo på Hagastua, arbeide der og rusle omkring ... I Mobekken ser han fisk av og til. Og det er bru over bekken her, så en kan gå Kjerringbakkene opp til Saras Telt ved Sandermosveien. Jeg tar ham i hånda og sier farvel ... Når jeg går, ser jeg etter den gamle motorsykkelen til Alfred, som Bjørn har tatt vare på ... Jeg ser ham for mitt indre, der han durer bortover Maridalsveien med sin kjære sykkel ...


dot


 

 

Oversikt over arrangementer:

:
Maridalsspillet
Maridalsspillet 2007. Foto: Dag Ødegård
dot
E-post: maridalensvenner@mobilpost.no Maridalens Venner, Konvallveien 67, 2742 GRUA. Telefon 90 68 41 45
Ansvarlig redaktør: Tor Øystein Olsen. Støtt Maridalens Venners arbeid - kontonr. 0530 58 56349