Maridalens Venner - landskap i Maridalen
   
Hjem

   
Om Maridalens Venner

   
Bli medlem

   
Kulturlandskap
      
Kulturmark
      
Slåttemark
      
Artslister
      
Kart
      
Gårder
      
Kulturminner
      
Kulturhistorie
      
Naturgrunnlag
      
Forvaltningsplanen
      
Ferdselsveiplan
      
Stedsnavninnsamling
      
Rapporter

   
Kulturarrangementer

   
Maridalsspillet

   
Skjøtsel
      
Slåttemark
      
Beitemark
      
Kulturminner
      
Lærebøker

   
Vandringer

   
Kultur- og naturstier

   
Skar leir


   
Årbøker

   
Markaloven

   
Jordbrukspolitikk

   
Media

   
Ord og uttrykk

   
Lenker
Hjem > Slåttemyra >  Bekrivelser av myrer som ikke er vernet som naturreservater
Myrundersøkelser i Orkdal kommune, Sør-Trøndelag, 1975

Bekrivelser av myrer som ikke er vernet som naturreservater

Tor Øystein Olsen

Denne artikkelen bygger på:
Myrundersøkelser i Orkdal kommune, Sør-Trøndelag. Tor Øystein Olsen. 1975. (Under databearbeiding.)

Artikkelen er et utdrag fra oppgaven "Myrundersøkelser i Orkdal kommune, Sør-Trøndelag. Av Tor Øystein Olsen. 1975". Feltarbeidet ble utført i 1974.

Se også:
Mire investigations in the rural district of Orkdal, Sør-Trøndelag county, central Norway. By Tor Øystein Olsen. English Summary 1975

Myrreservater i Orkdal kommune

Innledende kapitler. Myrundersøkelser i Orkdal kommune, Sør-Trøndelag, 1975

Artsoversikt, floristiske elementer, analyser. Artslister fra de undersøkte myrene i Orkdal kommune, 1975

Definisjon av myrbegreper

Anvendt myrlitteratur

Dessuten henviser jeg til:
Myrundersøkelser i Sør-Trøndelag og Hedmark i forbindelse med den norske myrreservatplanen. Asbjørn Moen. Botanisk serie 1983–4.

Myr: forskning, forvaltning og overvåking

Arbeid i forbindelse med den norske myrreservatplanen, utarbeidet ved NTNU Vitenskapsmuseet

Navnsettingen av arter fra originaloppgaven i 1975 er beholdt. Der artene har fått et nytt navn etter 1975, eller har fått et norsk navn, står dagens navn etter et =. Nye navn følger artsdatabankens lister fra 2015.


1. Myr sør for Liavatnet. NR 42–43,04

Beliggenhet

Myra ligger ca. 3,5 km nordvest for Svorksjøen, mellom Ryvatnet (Røsvatnet)/Liavatnet og Rørtjønna, ca. 280 moh.

Flybilder fra 1958 på kart.finn.no

østsida av Orkla.

Undersøkelser, materiale

Myra ble besøkt av Asbjørn Moen 24.08.69 i forbindelse med landsplanen for myrreservater. Han var bare på den vestligste delen. Jeg oppsøkte myra 19.09.74. (Se også A. Moen 1983­, lokalitet 37.)

Utnytting og inngrep

I øst fins noen spor etter traktor som går i nord–sør-retning. Helt i vest fins ei gammel, nesten gjengrodd grøft som har liten innvirkning på myra.

Myrkomplekset, vegetasjon og flora

Ombrotroft myrkompleks, med en del innslag av minerotrof myr (særlig i øst). I høljene, i de ombrotrofe delene, dominerer småbjønnskjegg (Scirpus caespitosus = Trichophorum cespitosum cespitosum) fullstendig i feltsjiktet. Ellers er matter av rome (Narthecium ossifragum) og sveltstarr (Carex pauciflora) vanlige. Fastmattevegetasjon dominerer. I botnsjiktet dominerer dvergtorvmose (Sphagnum tenellum) og vortetorvmose (Sphagnum papillosum). Andre arter som er vanlige er stivtorvmose (Sphagnum compactum) og rødtorvmose (Sphagnum rubellum). På tuene dominerer begerlav/kvitkrull (Cladonia sp.) i botn. Dessuten fins mye rødtorvmose (Sphagnum rubellum), rusttorvmose (Sphagnum fuscum), furutorvmose (Sphagnum nemoreum = S. capillifolium), gråmose = heigråmose (Rhacomitrium = Racomitrium lanuginosum) og furumose (Pleurozium schreberi). Feltsjiktet på tuene består for det meste av røsslyng (Calluna vulgaris), blå-, blokke- og tyttebær (Vaccinium sp.), torvmyrull (Eriophorum vaginatum) og krekling (Empetrum sp.). Ellers fins det spredt noe furu (Pinus silvestris = P. sylvestris).

I de minerotrofe partiene dominerer fattig og intermediær vegetasjon. Men noe rik vegetasjon fins (svært lite) som dråg eller flekker (særlig i øst). I botnsjiktet i de rike områdene er følgende arter vanlige: Stjernemose = myrstjernemose (Campylium stellatum), rosetorvmose (Sphagnum warnstorfii), makkmose (Scorpidium scorpioides) og blodmose = blodnøkkemose (Calliergon sarmentosum = Sarmentypnum sarmentosum). = lapptorvmose (Sphagnum subfulvum), blanktorvmose (Sphagnum subnitens) og beitetorvmose (Sphagnum teres) vokser mer spredt. Feltsjiktet består for det meste av kornstarr (Carex panicea), trådstarr (Carex lasiocarpa), gulstarr (Carex flava), breimyrull (Eriophorum latifolium), tepperot (Potentilla erecta) og dvergjamne (Selaginella selaginoides). Dessuten ble den nokså sjeldne hybriden gulstarr x nebbstarr (Carex flava x lepidocarpa) funnet. A. Moen angir også rein nebbstarr (Carex lepidocarpa) fra myra.

I øst er store deler av myra dominert av fattig minerotrof løsbunn og mjukmatte, med små dystrofe tjern. Botnsjiktet domineres der av vasstorvmose (Sphagnum cuspidatum), bjørnetorvmose (Sphagnum lindbergii), bruntorvmoser = broddtorvmoser (Sphagnum recurvum coll. = S. fallax coll.), rødtorvmose (Sphagnum rubellum), kjøtt-torvmose (Sphagnum magellanicum), vortetorvmose (Sphagnum papillosum) og = pisktorvmose (Sphagnum cfr. annulatum). I feltsjiktet er flaskestarr (Carex rostrata) vanligst. Dessuten fins det mye sivblom (Scheuchzeria palustris), smalsoldogg (Drosera anglica), kvitlyng (Andromeda polifolia), dystarr (Carex limosa), tranebær (Oxycoccus sp.) og småbjønnskjegg (Scirpus caespitosus = Trichophorum cespitosum cespitosum). I tjernene er det en del tjønnaks (Potamogeton natans), kantnøkkerose (Nymphaea candida) og bukkeblad (Menyanthes trifoliata), med overvekt av tjønnaks.

I de fattige fastmattene dominerer flaskestarr (Carex rostrata) og vortetorvmose (Sphagnum papillosum). Andre arter som er vanlige, er småbjønnskjegg (Scirpus caespitosus = Trichophorum cespitosum cespitosum), kvitlyng (Andromeda polifolia), duskmyrull (Eriophorum angustifolium), rødtorvmose (Sphagnum rubellum) og dvergtorvmose (Sphagnum tenellum).

Se artsliste her.

Plantegeografisk interessante arter

Strengstarr (Carex chordorrhiza) angir Hultén (1971) for ikke å være vanlig i Trøndelag. Arten fins spredt i Orkdal.

Gulstarr x nebbstarr (Carex flava x lepidocarpa): Hybriden er ikke angitt fra Trøndelags-fylkene (Lid 1963, Hylander 1966), men er forholdsvis vanlig i begge fylkene (Flatberg 1970). I Orkdal har jeg funnet hybriden på to lokaliteter (den andre også øst for Orkla). Nebbstarr (Carex lepidocarpa) har lik utbredelse og økologi med brunskjene (Schoenus ferrugineus) (Flatberg 1970, del II: side 10). Arten er en typisk lavlandsart med oseanisk preg. Den er vanligst i Trøndelag. Rein nebbstarr (Carex lepidocarpa) har jeg ikke registrert i Orkdal (jfr. fig 36 og 37).

Fredningsforslag

Verneverdig lokalt.


2. Kammyra (Kambmyra). Nordvest for Svorkmo. NR 34,05

Beliggenhet

Myra ligger mellom Berbuskammen og Husåsen, ca. 3 km nordvest for Svorkmo, ca. 330 moh.

Flybilder fra 1958 på kart.finn.no.

vestsida av Orkla.

Undersøkelser, materiale

Jeg besøkte myra i forbindelse med myrundersøkelsene 15. juli og 13. oktober 1974. (Se også A. Moen 1983­, lokalitet 69.)

Utnytting og inngrep

I nordøst – i det ene ombrotrofe delområdet – er det en del forsøpling av blikk-kanner. Ellers fins det et kort tregjerde (til torvstikk?) helt i øst (nordøst). Ved gjerdet er det drevet litt torvstikk (ca. 10x1 meter).

Myrkomplekset, vegetasjon og flora

De topografiske forholdene gjør at dette myrkomplekset blir bestående av flere forskjellige deler med ulik dreneringsretning. I figur 45 er det vist et ganske detaljert vegetasjonskart hvor også dreneringsretningene er markert med piler. Av figuren går det fram at det fins tre større ombrotrofe deler: A, B og C. Disse tre ombrotrofe partiene har nokså lik vegetasjon og består av tuer og høljer. På tuene inngår det mye ulike rein- og begerlav (Cladina), furutorvmose (Sphagnum nemoreum = S. capillifolium), rusttorvmose (S. fuscum), furumose (Pleurozium schreberi) og gråmose = heigråmose (Rhacomitrium = Racomitrium lanuginosum). I feltsjiktet er røsslyng (Calluna vulgaris) vanligst, men det fins også en del molte (Rubus chamaemorus), torvmyrull (Eriophorum vaginatum), krekling (Empetrum) og blå-, blokke- og tyttebær (Vaccinium). I høljene er stivtorvmose (Sphagnum compactum) vanligst i botnsjiktet. Dvergtorvmose (Sphagnum tenellum) er også vanlig. I feltsjiktet dominerer småbjønnskjegg (Scirpus caespitosus = Trichophorum cespitosum cespitosum), men smalsoldogg (Drosera anglica) og sivblom (Scheuchzeria palustris) er også vanlige arter. I mjukmattene fins det også noe kvitmyrak (Rhynchospora alba), smalsoldogg (Drosera anglica) og dystarr (Carex limosa).

Den lille myrtjønna i delområde A er minerotrof, og her inngår det arter som bukkeblad (Menyanthes trifoliata), kantnøkkerose (Nymphaea candida), sivblom (Scheuchzeria palustris), og vasstorvmose (Sphagnum cuspidatum).

De ombrotrofe områdene B og C har skarp grense mot de omkringliggende minerotrofe partiene på myra. Dette i motsetning til område A, der det flere steder er diffuse overganger mellom minerotrof og ombrotrof vegetasjon (særlig gjelder dette i nordre del).

Av figur 45 går det klart fram at de største delene av myra er minerotrof, og ekstrem rik, rik og intermediær vegetasjon dominerer.

De rikeste delene av myra er markert med X. Der inngår det bl.a. brunskjene (Schoenus ferrugineus). Ljåblom (Parnassia palustris), bjønnbrodd (Tofieldia pusilla), dvergjamne (Selaginella selaginoides), breimyrull (Eriophorum latifolium), kornstarr (Carex panicea), engmarihand (Dactylorchis incarnata = Dactylorhiza incarnata), myrsnelle (Equisetum palustre), øyentrøst (Euphrasia sp.), strengstarr (Carex chordorrhiza), gulstarr (Carex flava) og brunskjene (Schoenus ferrugineus) hører til de viktigste artene i feltsjiktet på disse rike områdene. Flaskestarr (Carex rostrata), og delvis trådstarr (Carex lasiocarpa), er de to dominerende artene. I botnsjiktet dominerer "brunmosene", der makkmose = stormakkmose (Scorpidium scorpioides) er den vanligste arten. Ellers fins det mye av stjernemose = myrstjernemose (Campylium stellatum), blodmose = blodnøkkemose (Calliergon sarmentosum = Sarmentypnum sarmentosum), gittermose = myrgittermose (Cinclidium stygium), brunklomose = brunmakkmose (Drepanocladus revolvens = Scorpidium cossonii), = messingmose (Drepanocladus badius = Loeskypnum badium) og rosetorvmose (Sphagnum warnstorfii).

Intermediære minerotrofe elementer er også vanlig på myra. Botnsjiktet er da dominert av beitetorvmose (Sphagnum teres), rosetorvmose (S. warnstorfii), = lapptorvmose (Sphagnum subfulvum), blanktorvmose (S. subnitens), kroktorvmoser (S. subsecundum coll.) og vrangklomose = vrangnøkkemose (Drepanocladus exannulatus = Sarmentypnum exannulatum), mens i feltsjiktet er sveltull (Scirpus hudsonianus = Trichophorum alpinum) vanlig.

Fattig minerotrof vegetasjon fins hovedsakelig som små diffuse flekker og dråg i de ombrotrofe partiene. Dessuten fins noe fattig i nordøst. Duskmyrull (Eriophorum angustifolium), flaskestarr (Carex rostrata) og småbjønnskjegg (Scirpus caespitosus = Trichophorum cespitosum cespitosum) er de vanligste artene i feltsjiktet. Vortetorvmose (Sphagnum papillosum) dominerer i botnsjiktet. I mjukmattene fins det noe kvitmyrak (Rhynchospora alba), dystarr (Carex limosa) og smalsoldogg (Drosera anglica).

Se artsliste her.

Plantegeografisk interessante arter

Engmarihand (Dactylorchis incarnata = Dactylorhiza incarnata) er funnet på fem lokaliteter i Orkdal. Hultén (1971) angir at arten skal være spredt over hele landet (nordover til og med Troms), se figur 47 og 49.

Av figur 48 går det fram at brunskjene (Schoenus ferrugineus) er en art som i Norge har sin hovedutbredelse i Sør-Trøndelag. I resten av landet er den svært sjelden. I Orkdal er den funnet på to lokaliteter. Brunskjene (Schoenus ferrugineus) er en art som har store likheter med nebbstarr (Carex lepidocarpa), med hensyn til utbredelse og økologi. Begge artene er eksklusive karakterarter for rike minerotrofe samfunn.

Ellers fins det en del arter som er mer eller mindre vanlige: Mellombærerot (Utricularia ochroleuca), strengstarr (Carex chordorrhiza), kvitmyrak (Rhynchospora alba) og = messingmose (Drepanocladus badius = Loeskypnum badium).

Fredningsforslag

Kammyra er "Særlig verneverdig nasjonalt", og må komme med i landsplanen for myrreservater i Norge. Sammen med Jakopsmyra, lokalitet nr. 3, Svorkdalsmyran, lokalitet nr. 15, og Søvasslikjølen, lokalitet nr. 14, er Kammyra en av de mest verneverdige myrene i Orkdal.


4. Holtmyran. Nord for Svorkmo. NR 37,06–07

Beliggenhet

Myra ligger ca. 3,5 km øst for Hostovatnet, ca. 160 moh.

Se flybilder fra 1958 på kart.finn.no.

vestsida av Orkla.

Undersøkelser, materiale

Asbjørn Moen besøkte myra 28.07.69 i forbindelse med landsplanen for myrreservater i Norge. Jeg besøkte myra 15.07.1974. (Se også A. Moen 1983­, lokalitet 36.)

Utnytting og inngrep

På myra fins det noen tilfeldige grøfter, gjerder og et par falleferdige hus.

Myrkomplekset, vegetasjon og flora

Ombrotrof-dominert myr, med en del innslag av minerotrof myr. De ombrotrofe partiene består hovedsakelig av tuer, med en del høljer innimellom. Tuevegetasjonen består først og fremst av begerlav/kvitkrull (Cladonia), furumose (Pleurozium schreberi) og rusttorvmose (Sphagnum fuscum) og furutorvmose (Sphagnum nemoreum = S. capillifolium) i botn. I feltsjiktet inngår en del røsslyng (Calluna vulgaris), blå-, blokke- og tyttebær (Vaccinium), molte (Rubus chamaemorus), torvmyrull (Eriophorum vaginatum) og krekling (Empetrum sp.). I busksjiktet fins det mye dvergbjørk = risbjørk (Betula nana). I høljene dominerer småbjønnskjegg (Scirpus caespitosus = Trichophorum cespitosum cespitosum), kvitmyrak (Rhynchospora alba), bukkeblad (Menyanthes trifoliata), smalsoldogg (Drosera anglica) og torvmyrull (Eriophorum vaginatum) i feltsjiktet. Vortetorvmose (Sphagnum papillosum), stivtorvose (Sphagnum compactum) og dvergtorvmose (Sphagnum tenellum) dekker mest i botn.

Mesteparten av den minerotrofe myrvegetasjonen er fattig, med flaskestarr (Carex rostrata) og vortetorvmose (Sphagnum papillosum) som de viktigste artene. I intermediær vegetasjon fins det en del beitetorvmose (Sphagnum teres), = lapptorvmose (Sphagnum subfulvum) og blanktorvmose (S. subnitens) i botnsjiktet. De viktigste artene i rik vegetasjon er stjernemose = myrstjernemose (Campylium stellatum), makkmose = stormakkmose (Scorpidium scorpioides) og kornstarr (Carex panicea).

I sørvest går det et minerotroft dråg hvor flaskestarr (Carex rostrata) dominerer i feltsjiktet. Dråget er rikt og flere rikmyrarter inngår. Ved siden av flaskestarr er disse artene vanlige: Strengstarr (Carex chordorrhiza), kornstarr (Carex panicea), stjernestarr (Carex echinata), grønnstarr (Carex tumidicarpa = C. demissa), gulstarr (Carex flava), smårørkvein (Calamagrostis neglecta) og bukkeblad (Menyanthes trifoliata) i feltsjiktet. I botnsjiktet er kildemosen kildemose (Philonotis sp.) interessant.

Se artsliste her.

Plantegeografisk interessante arter

Hundekvein (Agrostis canina) (ikke notert av A. Moen) er ikke vanlig i myrvegetasjon i Orkdal.

Smårørkvein (Calamagrostis neglecta) er noe østlig og nordlig i Fennoskandia ifølge Hultén (1971). Arten er ikke vanlig i Orkdal.

Strengstarr (Carex chordorrhiza) fins ifølge Hultén (1971) spredt i Trøndelag. I Orkdal er arten funnet på en del lokaliteter på vestsida av Orkla.

A. Moen angir dessuten under tvil nebbstarr (Carex lepidocarpa) fra myra. Jeg har dessverre ikke fått kontrollert kollektet. Arten er sjelden og har lik utbredelse med brunskjene (Schoenus ferrugineus) (se figur 36 og 37).

Fredningsforslag

Verneverdig lokalt.


5. Vidmyra. Øst for Hoston. NR 32,07

Beliggenhet

Myra ligger 3 km øst for Hostovatnet, sør for Vorma, ca. 200 moh.

Se flybilder fra 1958 på kart.finn.no.

vestsida av Orkla.

Undersøkelser, materiale

Myra ble besøkt 16. juli 1974.

Utnytting og inngrep

To kraftlinjer går tvers over myra i nord–sør-retning. Under hver av disse er det laget stier. I vest går det ei grøft vest–øst-retning. Dessuten er det ei grøft og et gjerde i "tarmen" i øst. Ifølge fig. 61 er det myr også i nordvest. Da jeg besøkte myra, var dette området oppdyrket. Grenser for oppdyrket myr er grovt skissert.

Myrkomplekset, vegetasjon og flora

Myrkomplekset er delt i to, en del i sør (A) og en del i nord (B). Disse to delene har forbindelse med hverandre gjennom to "myrtarmer". Del A er den største delen, og vil derfor bli mest omtalt.

Den sørlige delen (A) er dominert av ombrotrof myr. Myra er eksentrisk, med høyeste punkt i øst (eksentrisk høgmyr). I nord og øst består myra av vekslende tue-høljevegetasjon. I sør dominerer fastmattehøljer.

tuene er rusttorvmose (Sphagnum fuscum) og begerlav/kvitkrull (Cladonia-artene) vanligst i botnsjiktet. Ellers fins det mye gråmose = heigråmose (Rhacomitrium = Racomitrium lanuginosum), furutorvmose (Sphagnum nemoreum = S. capillifolium), rødtorvmose (S. rubellum) og furumose (Pleurozium schreberi). I feltsjiktet dominerer røsslyng (Calluna vulgaris), men molte (Rubus chamaemorus), torvmyrull (Eriophorum vaginatum), krekling (Empetrum), blå-, blokke- og tyttebær (Vaccinium-arter) og dvergbjørk = risbjørk (Betula nana) er også vanlige.

Mjukmattehøljene består først og fremst av dvergtorvmose (Sphagnum tenellum) i botnsjiktet. Dessuten inngår en del dymose = torvdymose (Gymnacolea inflata), vortetorvmose (Sphagnum papillosum), stivtorvmose (Sphagnum compactum) og bjørnetorvmose (Sphagnum lindbergii). Torvmyrull (Eriophorum vaginatum), småbjønnskjegg (Scirpus caespitosus = Trichophorum cespitosum cespitosum), sivblom (Scheuchzeria palustris), kvitmyrak (Rhynchospora alba), dystarr (Carex limosa) og smalsoldogg (Drosera anglica) dominerer i feltsjiktet (de to sistnevnte artene er ikke fullt så vanlige som de andre).

I fastmattehøljene i sør dominerer småbjønnskjegg (Scirpus caespitosus = Trichophorum cespitosum cespitosum) i feltsjiktet. Ellers er torvmyrull (Eriophorum vaginatum), rundsoldogg (Drosera rotundifolia), kvitlyng (Andromeda polifolia), molte (Rubus chamaemorus), og matter av rome (Narthecium ossifragum) blant de artene som dekker mest. I botn dominerer vortetorvmose (Sphagnum papillosum), men mye stivtorvmose (Sphagnum compactum) og dvergtorvmose (Sphagnum tenellum) inngår også, der den sistnevnte vokser innimellom vortetorvmose.

I delområde A er de minerotrofe områdene konsentrert til to partier: En del fattig i nordvest og en del fattig til rikt i sørøst. I nordvest dominerer fattig minerotrof fastmatte til løsbunn, med flaskestarr (Carex rostrata) og småbjønnskjegg (Scirpus caespitosus = Trichophorum cespitosum cespitosum) som de vanligste artene i feltsjiktet. Følgende arter er også rikt representert: Torvmyrull (Eriophorum vaginatum), molte (Rubus chamaemorus), kvitlyng (Andromeda polifolia), rundsoldogg (Drosera rotundifolia), mens kvitmyrak (Rhynchospora alba), bukkeblad (Menyanthes trifoliata), sivblom (Scheuchzeria palustris) og dystarr (Carex limosa) vokser våtere. I botn dekker vortetorvmose (Sphagnum papillosum) mest, men rusttorvmose (Sphagnum fuscum), stivtorvmose (Sphagnum compactum), kjøtt-torvmose (Sphagnum magellanicum) og bjørnetorvmose (Sphagnum lindbergii) (våtere) er også rikt representert.

I sørøst er myra adskillig rikere og flere arter inngår. I feltsjiktet (fastmatte) dominerer flaskestarr (Carex rostrata), mens blåtopp (Molinia coerulea = M. caerulea), tepperot (Potentilla erecta), sveltull (Scirpus hudsonianus = Trichophorum alpinum), småbjønnskjegg (Scirpus caespitosus = Trichophorum cespitosum cespitosum), kvitmyrak (Rhynchospora alba), trådstarr (Carex lasiocarpa) og vanlig myrklegg (Pedicularis palustris) vokser mer spredt. Dessuten ble også den kravfulle orkidéen engmarihand (Dactylorchis incarnata = Dactylorhiza incarnata) funnet. I botn fins det mest vortetorvmose (Sphagnum papillosum), mens stjernemose = myrstjernemose (Campylium stellatum) er svært vanlig i de rikeste partiene. Rikflarkene består av makkmose = stormakkmose (Scorpidium scorpioides), stjernemose = myrstjernemose (Campylium stellatum), trådstarr (Carex lasiocarpa), kornstarr (Carex panicea), dystarr (Carex limosa), soldogg-artene (Drosera), bukkeblad (Menyanthes trifoliata), kvitmyrak (Rhynchospora alba) og mellomblærerot (Utricularia ochroleuca). Rundt flarkene er også de rike torvmosene godt representert.

Langs tarmen i øst går det et rikt dråg (helt i øst av myra), med stort sett de samme artene som omtalt ovenfor.

Delområde B (i nord) er også dominert av ombrotrof myr, men det er også mye innslag av rikere myr. Ved elva Vorma i nordvest ble bl.a. følgende arter notert: Myrmaure (Galium palustre), skogrørkvein (Calamagrostis purpurea = C. phragmitoides), myrmjølke (Epilobium palustre), og i selve elva, kantnøkkerose (Nymphaea candida) og sjøsivaks (Scirpus lacustris). På hele myra fins det spredt furu (Pinus silvestris = P. sylvestris).

Se artsliste her.

Plantegeografisk interessante arter

Engmarihand (Dactylorchis incarnata = Dactylorhiza incarnata) har ifølge Hultén (1971) en spredt utbredelse i Norge. I Orkdal er arten funnet på fem lokaliteter (se figur 47 og 49).

Fredningsforslag

Verneverdig lokalt.


7. Litllykkjmyra. Nord for Kløfsås. NR 42,09

Beliggenhet

Myra ligger rett nord for Kløfsås i Monset, ca. 330 moh.

Se flybilder fra 1958 på kart.finn.no.

østsida av Orkla.

Undersøkelser, materiale

Jeg besøkte myra 14. september 1974.

Utnytting og inngrep

I vest går det et par gjerder i nord–sør-retning. Dessuten er det gravd ei kort, dyp grøft fra sør mot nord i vest. Denne grøfta, med drenering mot sør, starter der det opprinnelig var utløpet til en bekk fra myra, slik at jeg tror denne grøfta har liten innvirkning på myra. Da jeg oppsøkte myra, var den svært våt etter mye nedbør (nærmest mjukmatte/løsbunn).

Myrkomplekset, vegetasjon og flora

Myrkomplekset er delt i to, en del i vest og en del i øst (den største delen er i vest).

I den østlige delen dominerer fattig minerotrof myr, men betydelige deler er også ombrotroft. Den ombrotrofe delen består av tue-høljevegetasjon. Vegetasjonen i tuene består for det meste av furumose (Pleurozium schreberi), rusttorvmose (Sphagnum fuscum), furutorvmose (Sphagnum nemoreum = S. capillifolium), begerlav/kvitkrull (Cladonia-artene), røsslyng (Calluna vulgaris), blå-, blokke- og tyttebær (Vaccinium-artene), torvmyrull (Eriophorum vaginatum) og molte (Rubus chamaemorus). I høljene dominerer følgende arter i botnsjiktet: Dvergtorvmose (Sphagnum tenellum), vortetorvmose (Sphagnum papillosum), bjørnetorvmose (Sphagnum lindbergii), vasstorvmose (Sphagnum cuspidatum) og = fagertorvmose (Sphagnum pulchrum). I feltsjiktet består vegetasjonen for det meste av småbjønnskjegg (Scirpus caespitosus = Trichophorum cespitosum cespitosum). Ellers i den østlige delen dominerer fattig minerotrof vegetasjon, med innslag av noe rikere vegetasjon. I den fattige vegetasjonen fins: Vortetorvmose (Sphagnum papillosum), bruntorvmoser = broddtorvmoser (Sphagnum recurvum coll. = S. fallax coll.), kjøtt-torvmose (Sphagnum magellanicum) i botn og flaskestarr (Carex rostrata) i feltsjiktet. I noe rikere vegetasjon fins det en del rosetorvmose (Sphagnum warnstorfii), = lapptorvmose (Sphagnum subfulvum) og blanktorvmose (S. subnitens).

I den vestlige delen er myra dominert av rik og ekstremrik vegetasjon. Kun tarmen i sørøst er ombrotrof. I dette ombrotrofe partiet består vegetasjonen på tuene (som er vanligst) av det som er typisk: Furumose (Pleurozium schreberi), rusttorvmose (Sphagnum fuscum), furutorvmose (Sphagnum nemoreum = S. capillifolium), rødtorvmose (Sphagnum rubellum) og begerlav/kvitkrull (Cladonia-artene) i botnsjiktet. I feltsjiktet er det mye røsslyng (Calluna vulgaris), torvmyrull (Eriophorum vaginatum), molte (Rubus chamaemorus) og mer spredt dvergbjørk = risbjørk (Betula nana). Høljene består for det meste av småbjønnskjegg (Scirpus caespitosus = Trichophorum cespitosum cespitosum) og noe sveltstarr (Carex pauciflora) i feltsjiktet. I botnsjiktet er følgende arter vanligst: Dvergtorvmose (Sphagnum tenellum), vortetorvmose (Sphagnum papillosum), kjøtt-torvmose (Sphagnum magellanicum) og bjørnetorvmose (Sphagnum lindbergii).

Resten av den vestlige delen består for det meste av rik og ekstremrik myr. Følgende arter er der vanlige i botnsjiktet: Makkmose = stormakkmose (Scorpidium scorpioides), stjernemose = myrstjernemose (Campylium stellatum), brunklomose = brunmakkmose (Drepanocladus revolvens = Scorpidium cossonii), = messingmose (Drepanocladus badius = Loeskypnum badium), gittermose = myrgittermose (Cinclidium stygium), rosetorvmose (Sphagnum warnstorfii), og noe spredt piperensermose (Paludella squarrosa). Feltsjiktet er dominert av flaskestarr (Carex rostrata) og trådstarr (Carex lasiocarpa). Ellers fins følgende arter ganske hyppig: Kornstarr (Carex panicea), breimyrull (Eriophorum latifolium), ljåblom (Parnassia palustris), fjellfrøstjerne (Thalictrum alpinum), svarttopp (Bartsia alpina), øyentrøst (Euphrasia sp.), gulstarr (Carex flava), grønnstarr x gulstarr (Carex flava x tumidicarpa = C. demissa x flava), engmarihand (Dactylorchis incarnata = Dactylorhiza incarnata), dvergjamne (Selaginella selaginoides), bjønnbrodd (Tofieldia pusilla), fjelltistel (Saussurea alpina), og en del bukkeblad (Menyanthes trifoliata) på de våteste stedene. Noe fattigere fins det en del beitetorvmose (Sphagnum teres), blanktorvmose (S. subnitens) og sveltull (Scirpus hudsonianus = Trichophorum alpinum).

Se artsliste her.

Plantegeografisk interessante arter

Engmarihand (Dactylorchis incarnata = Dactylorhiza incarnata) har ifølge Hultén (1971) spredde forekomster i Norge. Den vokser kun på kalkrik grunn. I Orkdal er den funnet på fem lokaliteter (se figur 47 og 49).

Fjellfrøstjerne (Thalictrum alpinum), som er en vanlig art på kalkrik berggrunn i fjellet, fins spredt på rikmyr i låglandet også. I Orkdal er den nokså sjelden (funnet på tre lokaliteter, se figur 65).

Pussig nok har jeg funnet piperensermose (Paludella squarrosa) kun på to lokaliteter i Orkdal. Jeg har muligens oversett den.

Fredningsforslag

Ut fra lokal interesse mener jeg at myra er "Særlig verneverdig", men den behøver ikke komme med i landsplanen for myrreservater i Norge. Det er ikke mange myrer i Orkdal som er så rik som denne. Olav Damli eier den rikeste delen av myra (i vest), mens Erik Solem eier den østligste delen. Olav Damli har ikke planer om å grøfte myra mer enn det han har gjort. Dette fordi myra er svært vanskelig å få tørr.


8. Heggråmyran. Nord-øst for Solbu. NR 41–42,10–11

Beliggenhet

Myrkomplekset ligger ca. 2,5 km nordøst for Solbu, ca. 400 moh.

østsida av Orkla.

Undersøkelser, materiale

Myrkomplekset er sammensatt av mange små og litt større myrer. Jeg besøkte bare den østligste (og største) delen 1. september 1974.

Utnytting og inngrep

Det fins ei løe i sørvestenden av myra. Ellers fant jeg ingen inngrep.

Myrkomplekset, vegetasjon og flora

Kun den østligste delen ble undersøkt, NR 42,10–11. I dette området dominerer ombrotrof vegetasjon. Men langs kantene er vegetasjonen ofte minerotrof (lagg), med innslag av rik vegetasjon. I de rikeste delene dominerer beitetorvmose (Sphagnum teres), rosetorvmose (S. warnstorfii), = lapptorvmose (Sphagnum subfulvum), blanktorvmose (S. subnitens), stjernemose = myrstjernemose (Campylium stellatum) og til dels makkmose = stormakkmose (Scorpidium scorpioides) i botn. Ellers er det bruntorvmoser = broddtorvmoser (Sphagnum recurvum coll. = S. fallax coll.) som dominerer. I feltsjiktet vokser bl.a. tepperot (Potentilla erecta), breimyrull (Eriophorum latifolium), ljåblom (Parnassia palustris), marigras (Hierochloë odorata), mjødurt (Filipendula ulmaria), myrfiol (Viola palustris) og gulstarr (Carex flava). Istervier (Salix pentandra) står spredt i busksjiktet.

Innenfor de ombrotrofe delene fins det spredte innslag med fattig minerotrof løsbunn og mjukmatte som små oaser. Der dominerer i feltsjiktet flaskestarr (Carex rostrata), dystarr (Carex limosa) og iblandet noe sivblom (Scheuchzeria palustris) og bukkeblad (Menyanthes trifoliata). I botnsjiktet fins det bl.a. en god del vasstorvmose (Sphagnum cuspidatum). De ombrotrofe tuene er i botnsjiktet dominert av rusttorvmose (Sphagnum fuscum), begerlav/kvitkrull (Cladonia-artene) og furumose (Pleurozium schreberi). Ellers fins det en god del furutorvmose (Sphagnum nemoreum = S. capillifolium) og rødtorvmose (Sphagnum rubellum). Feltsjiktet består av de typiske artene røsslyng (Calluna vulgaris), torvmyrull (Eriophorum vaginatum), molte (Rubus chamaemorus), blå-, blokke- og tyttebær (Vaccinium-artene) og krekling (Empetrum). De ombrotrofe høljene er som vanlig dominert av småbjønnskjegg (Scirpus caespitosus = Trichophorum cespitosum cespitosum) i feltsjiktet, men sveltstarr (Carex pauciflora) er også ganske vanlig. Botnsjiktet er fullstendig dominert av dvergtorvmose (Sphagnum tenellum), med innslag av en del stivtorvmose (Sphagnum compactum) og kjøtt-torvmose (Sphagnum magellanicum). Noe fuktigere (mjukmatte) fins det noe vortetorvmose (Sphagnum papillosum) og bjørnetorvmose (Sphagnum lindbergii).

Se artsliste her.

Plantegeografisk interessante arter

Breimyrull (Eriophorum latifolium) er ifølge Hultén (1971) ikke funnet i Orkdal. Arten er imidlertid meget vanlig på rikmyr. Den er en av de viktigste rikmyrartene i Orkdal (18 lokaliteter).

Marigras (Hierochloë odorata) skal være ganske vanlig i Trøndelag ifølge Hultén (1971). I Orkdal er den imidlertid bare funnet to ganger (se figur 72).

Fredningsforslag

Verneverdig lokalt.


9. Sørligste myr i Langdalen. Nord-øst for Solbu. NR 40,11

Beliggenhet

Myra er den sørligste myra i Langdalen, nordøst for Solbu, ca. 270 moh.

østsida av Orkla.

Undersøkelser, materiale

Jeg besøkte myra 14. september 1974.

Utnytting og inngrep

Jeg fant ingen tekniske inngrep innenfor det undersøkte myrområdet.

Myrkomplekset, vegetasjon og flora

Myra er ei minerotrof skogbevokst myr (bare en liten del helt i sør er ombrotrof), hvor de dominerende treslagene er gran og furu. Myra har en svak helling mot sør. Store deler av den er rik og intermediær (særlig midt på myra). Stjernemose = myrstjernemose (Campylium stellatum) og til dels makkmose = stormakkmose (Scorpidium scorpioides) og rosetorvmose (Sphagnum warnstorfii) er blant artene som dekker mest i botn i de rike områdene. I intermediær rik vegetasjon er rosetorvmose (Sphagnum warnstorfii), beitetorvmose (Sphagnum teres) og = vritorvmose (S. contortum) vanligst i botn. Feltsjiktet består for det meste av myrfiol (Viola palustris), flaskestarr (Carex rostrata), grønnstarr x gulstarr (Carex flava x tumidicarpa = C. demissa x flava), flekkmarihand (Dactylorchis = Dactylorhiza maculata), kvitmaure (Galium boreale) og tepperot (Potentilla erecta). Noe fattigere dominerer bruntorvmoser = broddtorvmoser (Sphagnum recurvum coll. = S. fallax coll.) botnsjiktet, med molte (Rubus chamaemorus) og blå-, blokke- og tyttebær (Vaccinium-artene) i feltsjiktet. I dette området ble også = silketorvmose (Sphagnum flexuosum) funnet.

Den ombrotrofe delen består nesten bare av tuer med røsslyng (Calluna vulgaris), blå-, blokke- og tyttebær (Vaccinium-artene), molte (Rubus chamaemorus), bruntorvmoser = broddtorvmoser (Sphagnum recurvum coll. = S. fallax coll.), kjøtt-torvmose (Sphagnum magellanicum) og vortetorvmose (Sphagnum papillosum) som de vanligste artene. Dvergtorvmose (Sphagnum tenellum) og stivtorvmose (Sphagnum compactum) ble ikke observert (pga. lite høljevegetasjon). Dette er den eneste av de undersøkte myrene i Orkdal hvor den vanligvis dominerende høljearten dvergtorvmose (Sphagnum tenellum) ikke ble funnet.

Se artsliste her.

Plantegeografisk interessante arter

Dette er den andre av de undersøkte myrene at = silketorvmose (Sphagnum flexuosum) med sikkerhet ble funnet. Arten har en suboseanisk tendens. Den er vanligst i sørlige deler av Norge, i Nord-Norge er den mer spredt. Den vokser opp til subalpin sone, men hovedutbredelsen er i lavlandet. Nordgrensen er Sørøya, Troms (Sphagnum-kurs, Kjell Ivar Flatberg, NLHT, 1974).

Fredningsforslag

Mindre verneverdig.


10. Myr vest for Svorksjøan. Øst for Søvatnet. NR 23,11

Beliggenhet

Myra ligger ca. 1,5 km øst for Søvatnet og like vest for Svorksjøan, sør for riksvei 71. Høyde over havet er ca. 350 m.

Se flybilder fra 1958 på kart.finn.no.

vestsida av Orkla.

Undersøkelser, materiale

Asbjørn Moen og Arnfinn Skogen besøkte myra 26.06.69 i forbindelse med landsplanen for myrreservater i Norge. (Se også A. Moen 1983­, lokalitet 34.)

Myrkomplekset, vegetasjon og flora

Kilde: Pers. medd. A. Moen 1974 (notat).

Vekslende ombrotrofe partier og fattigmyr, intermediærmyr og rike partier (som dråg nedenfor rikkilde ved vegen). Stort sett åpne myrpartier med ombrotrof til intermediærmyr. I rikkilda fins bl.a. = kildesildremose (Dicranella squarrosa = Dichodontium palustre), stor tuffmose = kalktuffmose (Cratoneuron commutatum = Palustriella commutata), brunklomose = brunmakkmose (Drepanocladus revolvens = Scorpidium cossonii) og = bekketvebladmose (Scapania undulata) i botnsjiktet. I dråget nedenfor kilda fins stjernemose = myrstjernemose (Campylium stellatum) og makkmose = stormakkmose (Scorpidium scorpioides) i enorme mengder (rikt).

Ellers er det mye ombrotroft og fattig vegetasjon, med sørvendt, svak helling. Det fins også partier med fattigmyr med streng-flarksystem. Store partier med intermediærmyr inngår også (der er også strukturene meget fine). På strengene er det store bestander med trådstarr (Carex lasiocarpa). Det er meget fine strukturer på den store, svakt hellende myra.

Se artsliste her.

Plantegeografisk interessante arter

Klokkelyng (Erica tetralix) har et suboseanisk utbredelsesmønster i Norge. Arten er nokså vanlig på vestsida av Orkla i Orkdal (jfr. fig. 76 og fig. 138). Arten er kun observert på vestsida av Orkla.

Klubbestarr (Carex buxbaumii) er ikke registrert i Orkdal tidligere, ifølge Hultén (1971). Arten er ganske sjelden i Orkdal (fem lokaliteter, jfr. fig. 74 og fig. 75).

Stor tuffmose = kalktuffmose (Cratoneuron commutatum = Palustriella commutata) er en typisk rikkildeart. Jeg har selv ikke funnet den i Orkdal, antakeligvis er den derfor ganske sjelden.

Fredningsforslag

Verneverdig lokalt.


11. Nordligste myr i Langdalen. Nord-øst for Solbu. NR 41,12

Beliggenhet

Lokaliteten er den den nordligste myr i Langdalen, nordøst for Solbu, ca. 300 moh.

Se flybilder fra 1958 på kart.finn.no.

østsida av Orkla.

Undersøkelser, materiale

Jeg besøkte myra 14. september 1974.

Utnytting og inngrep

Jeg fant ingen tekniske inngrep innenfor det undersøkte myrområdet.

Myrkomplekset, vegetasjon og flora

Myrkomplekset består av to eksentriske høgmyrer, med en del minerotroft i midten (der bekken renner ut i myra). De to eksentriske høgmyrene har de høyeste punktene i nord og i sør, med svak helling mot den minerotrofe delen i midten.

De ombrotrofe tuene består hovedsakelig av røsslyng (Calluna vulgaris), torvmyrull (Eriophorum vaginatum), molte (Rubus chamaemorus) og krekling (Empetrum) i feltsjiktet. I botn dominerer rusttorvmose (Sphagnum fuscum). Ellers fins en god del begerlav/kvitkrull (Cladonia-arter), furumose (Pleurozium schreberi), furutorvmose (Sphagnum nemoreum = S. capillifolium) og rødtorvmose (Sphagnum rubellum). I høljene dominerer småbjønnskjegg (Scirpus caespitosus = Trichophorum cespitosum cespitosum) i feltsjiktet. Ellers er følgende arter vanlige: Smalsoldogg (Drosera anglica) og sveltstarr (Carex pauciflora). Botnsjiktet er dominert av dvergtorvmose (Sphagnum tenellum). Rødtorvmose (Sphagnum rubellum), vortetorvmose (Sphagnum papillosum), kjøtt-torvmose (Sphagnum magellanicum), dymose = torvdymose (Gymnacolea inflata) og  = fnaslav (Cladonia squamosa) hører ellers til de vanligste artene i fastmatte. I mjukmatte og løsbunn fins det mye vasstorvmose (Sphagnum cuspidatum), = lurvtorvmose (Sphagnum majus), bjørnetorvmose (Sphagnum lindbergii) og dystarr (Carex limosa).

Den minerotrofe delen i midten er dominert av fattig vegetasjon. Vegetasjonsmatta er der flere steder svært løs, nærmest løsbunn, og det var uforsvarlig å foreta nærmere undersøkelser. Det så ut som om skartorvmose (Sphagnum riparium), bruntorvmoser = broddtorvmoser (Sphagnum recurvum coll. = S. fallax coll.) og vortetorvmose (Sphagnum papillosum) var vanligst i botnsjiktet. I feltsjiktet dominerte bukkeblad (Menyanthes trifoliata), flaskestarr (Carex rostrata) og trådstarr (Carex lasiocarpa). Noe rikere vegetasjon fins, hvor = horntorvmose (Sphagnum auriculatum), = kroktorvmose (Sphagnum subsecundum), makkmose = stormakkmose (Scorpidium scorpioides), kornstarr (Carex panicea) og myrfiol (Viola palustris) er de viktigste artene.

Se artsliste her.

Plantegeografisk interessante arter

Dette er den tredje av de undersøkte myrene i Orkdal hvor = kroktorvmose (Sphagnum subsecundum) med sikkerhet inngår. I Norge er arten spredd i mesteparten av landet, og er mest vanlig nordover (Sphagnum-kurs, Kjell Ivar Flatberg, NLHT, 1974).

Fredningsforslag

Verneverdig lokalt.


12. Myr nord Svorksjøan. NR 25,12

Beliggenhet

Myra ligger nord for Svorksjøan, sør for riksvei 71, ved garasjene på Søvasslikjølen. Lokaliteten ligger ca. 3 km øst for Søvatnet, ca. 330 moh.

Se flybilder fra 1958 på kart.finn.no.

vestsida av Orkla.

Undersøkelser, materiale

Asbjørn Moen og Arnfinn Skogen besøkte myra 26.06.69 i forbindelse med landsplanen for myrreservater i Norge. (Se også A. Moen 1983­, lokalitet 35.)

Myrkomplekset, vegetasjon og flora

Kilde: Pers. medd. A. Moen 1974 (notat).

Dette er ei intermediær og fattigmyr, med svak helling mot sør. Myra har meget tydelig streng-flarksystem. I flarkene fins vasstorvmose (Sphagnum cuspidatum) og  = lurvtorvmose (Sphagnum cfr. majus) i botn (mjukmatte). I feltsjiktet er det en del dystarr (Carex limosa), elvesnelle (Equisetum fluviatile) og bukkeblad (Menyanthes trifoliata). Nykkesiv (Juncus stygius) er vanlig 2–3 steder. På strengene, som til dels er store, fins gråmose = heigråmose (Rhacomitrium = Racomitrium lanuginosum) og rome (Narthecium ossifragum).

Se artsliste her.

Plantegeografisk interessante arter

Det fins flere suboseaniske arter på myra, som vokser ganske spredt i Orkdal. Klokkelyng (Erica tetralix), jfr. fig. 76 og 138, myrkråkefot (Lycopodium inundatum = Lycopodiella inundata), jfr. fig. 81 og 82, og = fløyelstorvmose (Sphagnum molle), jfr. fig. 78 og 79.

Nykkesiv (Juncus stygius), som fins 2–3 steder på myra, er ganske sjelden i Norge. Jeg har sjøl ikke sett arten i Orkdal (jfr. fig. 80). Den har en østlig utbredelsestendens i Fennoskandia (Hultén 1971).

Fredningsforslag

Særlig verneverdig lokalt.


13. Storslettmyra. Sør for Straumtjønna. NR 43,11–12

Beliggenhet

Myra ligger knapt 1 km sør for Straumtjønna, ca. 290 moh.

Se flybilder fra 1958 på kart.finn.no.

østsida av Orkla.

Undersøkelser, materiale

Jeg besøkte myra 25.08.1974.

Utnytting og inngrep

Størstedelen av myra i sør er grøftet og tilplantet med gran. Denne grøftingen foregikk på slutten av 1960-tallet. Myra har tidligere vært slåttemark (pers. medd. Ola M. Soleim 25.08.74).

Myrkomplekset, vegetasjon og flora

Ombrotrof-dominert myrkompleks (ca. 25 mål), med en ombrotrof-dominert del i nord og en minerotrof-dominert del i sør (til dels ganske rikt).

På de ombrotrofe tuene er det røsslyng (Calluna vulgaris) som dominerer i feltsjiktet. Ellers er det blå-, blokke- og tyttebær (Vaccinium-artene), torvmyrull (Eriophorum vaginatum), molte (Rubus chamaemorus) og krekling (Empetrum sp.) som dekker mest. I botn dominerer rusttorvmose (Sphagnum fuscum) og begerlav/kvitkrull (Cladonia-arter). Men rødtorvmose (Sphagnum rubellum), furutorvmose (Sphagnum nemoreum = S. capillifolium), kjøtt-torvmose (Sphagnum magellanicum), furumose (Pleurozium schreberi) og myrmuslingmose (Mylia anomala) er også vanlige. I høljene (fastmatter) er småbjønnskjegg (Scirpus caespitosus = Trichophorum cespitosum cespitosum) vanligst i feltsjiktet, men soldogg-artene (Drosera), kvitlyng (Andromeda polifolia) og matter av rome (Narthecium ossifragum) er også vanlige. Dvergtorvmose (Sphagnum tenellum), vortetorvmose (Sphagnum papillosum), kjøtt-torvmose (Sphagnum magellanicum), stivtorvmose (Sphagnum compactum) og rødtorvmose (Sphagnum rubellum) dominerer i botn.

Tjernene, og de tilstøtende myrområdene i nord, er fattig minerotrof. Der består myra av mjukmatte og løsbunn. Feltsjiktet inneholder flaskestarr (Carex rostrata), sivblom (Scheuchzeria palustris), bukkeblad (Menyanthes trifoliata), smalsoldogg (Drosera anglica) og dystarr (Carex limosa). I botn dominerer torvmosene, hvor vasstorvmose (Sphagnum cuspidatum), = svelttorvmoser (Sphagnum balticum coll.), vortetorvmose (Sphagnum papillosum), kjøtt-torvmose (Sphagnum magellanicum) og den nordlig-alpine bjørnetorvmose (Sphagnum lindbergii) er vanligst.

Den minerotrofe delen i sør har innslag av mye rik vegetasjon. Feltsjiktet består for det meste av trådstarr (Carex lasiocarpa), kornstarr (Carex panicea), flaskestarr (Carex rostrata), breimyrull (Eriophorum latifolium), tepperot (Potentilla erecta), myrfiol (Viola palustris) og blåtopp (Molinia coerulea = M. caerulea). Vegkarse (Rorippa silvestris = R. sylvestris) ble også funnet i de nygravde grøftene i sør. Botnsjiktet er dominert av rosetorvmose (Sphagnum warnstorfii), kroktorvmoser (Sphagnum subsecundum coll.), = lapptorvmose (Sphagnum subfulvum), beitetorvmose (Sphagnum teres) stjernemose = myrstjernemose (Campylium stellatum), makkmose = stormakkmose (Scorpidium scorpioides) og brunklomose = brunmakkmose (Drepanocladus revolvens = Scorpidium cossonii).

Langs bekken er det ganske frodig med bl.a. mye løvtrær (bjørk, gråor og vierarter). I nord er det spredte furutrær.

Se artsliste her.

Plantegeografisk interessante arter

Vegkarse (Rorippa silvestris = R. sylvestris) fins nokså rikelig i de nygravde grøftene i sør. Hvordan har den klart å spre seg dit? Arten er sjelden i Trøndelag ifølge Hultén (1971), og den er ikke ifølge Hultén registrert i Sør-Trøndelag.

Strengstarr (Carex chordorrhiza) er en art som fins spredt  i midtre del av Trøndelag (Hultén 1971). Den er registrert på sju av de undersøkte myrene i Orkdal, men er lett å overse.

= kroktorvmose (Sphagnum subsecundum) er med sikkerhet innsamlet fra tre av de undersøkte myrene i Orkdal. Den er i Norge spredd over mesteparten av landet, men er mest vanlig nordover (Sphagnum-kurs, Kjell Ivar Flatberg, NLHT, 1974).

Fredningsforslag og eiendomsforhold

Myra er "mindre verneverdig" og den eies av Ola M. Soleim.


16. Lauvåsmyran. Øst for Fannrem NR 44,14–15

Beliggenhet

Myra ligger 3,5 km øst for Fannrem, ca 310 moh.

Se flybilder fra 1958 på kart.finn.no.

østsida av Orkla.

Undersøkelser, materiale

Jeg besøkte myra 7. juli 1974.

Utnytting og inngrep

I sør fins det noen få og tilfeldige grøfter og spor etter traktor. Dessuten er det drevet hogst i sørenden av myra.

Myrkomplekset, vegetasjon og flora

Ombrotrof-dominert myrkompleks der de minerotrofe partiene er vanligst i nord. Komplekset er naturlig delt i to, en del i sør og en del i nord.

I sør er myra fullstendig dominert av ombrotrof vegetasjon. På tuene dominerer rusttorvmose (Sphagnum fuscum), rødtorvmose (Sphagnum rubellum), vortetorvmose (Sphagnum papillosum), stivtorvmose (Sphagnum compactum), kjøtt-torvmose (Sphagnum magellanicum), furutorvmose (Sphagnum nemoreum = S. capillifolium), begerlav/kvitkrull (Cladonia sp.), furumose (Pleurozium schreberi) og gråmose = heigråmose (Rhacomitrium = Racomitrium lanuginosum) i botnsjiktet. De to førstnevnte artene er aller vanligst. I feltsjiktet dekker disse artene mest: Røsslyng (Calluna vulgaris), torvmyrull (Eriophorum vaginatum) og krekling (Empetrum sp.). I busksjiktet er dvergbjørk = risbjørk (Betula nana) vanlig.

Høljevegetasjonen består for det meste av dvergtorvmose (Sphagnum tenellum) og stivtorvmose (Sphagnum compactum) i botnsjiktet. Noe fuktigere fins det også mye vortetorvmose (Sphagnum papillosum) og kjøtt-torvmose (Sphagnum magellanicum). Vassklomose = vassnøkkemose (Drepanocladus fluitans = Warnstorfia fluitans) fins spredt i mjukmattene (til løsbunn). I feltsjiktet dominerer småbjønnskjegg (Scirpus caespitosus = Trichophorum cespitosum cespitosum), med litt innslag av sivblom (Scheuchzeria palustris) og dystarr (Carex limosa). Sistnevnte noe fuktigere. Men store deler av høljene mangler vegetasjon ("svartmyr") og er dekt av en alge (rødalge).

På den søndre delen fins det også to små tjern, med forskjellige hydrologiske trekk. Det sørligste tjernet er omgitt av av ombrotrof mjukmatte. I botn er det mest vortetorvmose (Sphagnum papillosum), men det fins også en del vasstorvmose (Sphagnum cuspidatum) og = svelttorvmoser (Sphagnum balticum coll.). I feltsjiktet er det en del dystarr (Carex limosa), men ellers er det svært lite vegetasjon.Tuene går flere steder helt ut til vannkanten.

Rundt det nordligste tjernet er det et belte på 10–20 meter med fattig minerotrof mjukmatte til løsbunn. I botn dominerer vortetorvmose (Sphagnum papillosum), men vasstorvmose (Sphagnum cuspidatum), bjørnetorvmose (Sphagnum lindbergii), = svelttorvmoser (Sphagnum balticum coll.), kjøtt-torvmose (Sphagnum magellanicum) og grasmose (Calliergon stramineum = Straminergon stramineum) dekker også mye. Feltsjiktet består for det meste av trådstarr (Carex lasiocarpa), flaskestarr (Carex rostrata) og sivblom (Scheuchzeria palustris), men dystarr (Carex limosa), frynsestarr (Carex magellanica = C. paupercula), bukkeblad (Menyanthes trifoliata), og den mest vannelskende soldoggarten, smalsoldogg (Drosera anglica), er også vanlige. Ute i tjernet er det mye elvesnelle (Equisetum fluviatile).

I den nordlige delen er også vegetasjonen delvis ombrotrof, men helt i nord går det et stort, fattig, minerotroft dråg (ca. 10–20 meter). I botn fins det der mye vortetorvmose (Sphagnum papillosum), kjøtt-torvmose (Sphagnum magellanicum), rødtorvmose (Sphagnum rubellum) og stivtorvmose (Sphagnum compactum), der førstnevnte dominerer. = horntorvmose (Sphagnum auriculatum) fins flekkvis, som viser noe rikere næringstilgang. Trådstarr (Carex lasiocarpa), sveltstarr (Carex pauciflora), flaskestarr (Carex rostrata), tettegras (Pinguicula vulgaris), smalsoldogg (Drosera anglica), småbjønnskjegg (Scirpus caespitosus = Trichophorum cespitosum cespitosum) og blåtopp (Molinia coerulea = M. caerulea) er vanligst i feltsjiktet, der de tre førstnevnte artene dominerer.

Se artsliste her.

Plantegeografisk interessante arter

Det er ingen arter som er av særlig interesse, bortsett fra at myra har et vestlig preg, med noen arter som har sin hovedutbredelse i kyststrøkene (suboseanisk). Disse artene er vanlige på begge sider av Orkla, men dominerer mest på vestsida av elva. Eksempel er delvis gråmose-dominans (Rhacomitrium = Racomitrium sp.) på tuene, og rome-matter (Narthecium ossifragum). Se figur 100.

Fredningsforslag

Verneverdig lokalt.


17. Stormyra. Vest for Fannrem. NR 37–38,15

Beliggenhet

Myra ligger nordøst for Knyken, 3 km vest for Fannrem, ca. 200 moh.

Se flybilder fra 1958 på kart.finn.no.

vestsida av Orkla.

Undersøkelser, materiale

Jeg besøkte myra 12. juli 1974.

Utnytting og inngrep

Store deler av myra er allerede dyrket opp (mot sør). Da jeg besøkte "myra", holdt noen på å hesje.

Myrkomplekset, vegetasjon og flora

"Myra" er dominert av ombrotrof vegetasjon. En tarm i øst, mot sør, har et minerotroft dråg med en del arter som indikerer rik og intermediær vegetasjon: Brunklomose = brunmakkmose (Drepanocladus revolvens = Scorpidium cossonii), vrangklomose = vrangnøkkemose (Drepanocladus exannulatus = Sarmentypnum exannulatum), stjernemose = myrstjernemose (Campylium stellatum), kroktorvmoser (Sphagnum subsecundum coll.), rosetorvmose (Sphagnum warnstorfii), beitetorvmose (Sphagnum teres) og blanktorvmose (Sphagnum subnitens) i botn. I feltsjiktet dominerer flaskestarr (Carex rostrata), men det fins også en del småsivaks (Scirpus quinqueflorus = Eleocharis quinqueflora).

Ellers består de uberørte partiene av ombrotrof myr. Vortetorvmose (Sphagnum papillosum) og kjøtt-torvmose (Sphagnum magellanicum), dvergtorvmose (Sphagnum tenellum), stivtorvmose (Sphagnum compactum) og småbjønnskjegg (Scirpus caespitosus = Trichophorum cespitosum cespitosum) dominerer i høljene. Ellers fins det en del suboseaniske arter som pors (Myrica gale) og kvitmyrak (Rhynchospora alba). Sistnevnte vokser i mjukmatter sammen med = fagertorvmose (Sphagnum pulchrum). På tuene dominerer rusttorvmose (Sphagnum fuscum) og røsslyng (Calluna vulgaris). Mot vest får vi en del innslag av furu (Pinus silvestris = P. sylvestris), og myra blir dermed tørrere.

Se artsliste her.

Plantegeografisk interessante arter

Forekomstene av de suboseaniske artene pors (Myrica gale) og kvitmyrak (Rhynchospora alba), og småsivaks (Scirpus quinqueflorus = Eleocharis quinqueflora) er interessant. Ingen av artene er direkte vanlig i Orkdal.

Fredningsforslag

Uten verneverdi.


18. Myr nord for Gagnåsvatnet (Gangåsvatnet). NR 30–31,17

Beliggenhet

Myra ligger nordvest for Gagnåsvatnet (Gangåsvatnet), der Hyllbekken renner ut i vatnet, ca. 150 moh.

Se flybilder fra 1958 på kart.finn.no.

vestsida av Orkla.

Undersøkelser, materiale

Jeg besøkte myra 21. juli 1974.

Utnytting og inngrep

I de ombrotrofe områdene i nordøst er store deler av myra grøfta (mot vegen til Dorodalen). Ellers uberørt.

"Skjenaldfossen har et samlet fall på 59 m som blir utnyttet av Skjenaldfoss kraftverk. Gangåsvatnet og Våvatnet er reguleringsmagasiner med reguleringshøyder på henholdsvis 3 m og 5,7 m. Kraftverket ble bygget i 1906–1908 […]" (rapport side 18).

Myrkomplekset, vegetasjon og flora

Myra er delt i to av Hyllbekken (kommer fra Omnfjellet og myra sør for Våvatnet), som blir til Halsteina den siste delen mot Gangåsvatnet.

I en sone ut mot vatnet er det store, flate områder med sump som er dominert av trådstarr (Carex lasiocarpa).

Øst for elva
Vegetasjonen har store likheter med lokalitet nr. 15. Svorkdalsmyran. Mot vatnet er det totaldominans av trådstarr (Carex lasiocarpa), med mye innslag av flaskestarr (Carex rostrata). Langs elva er det et nesten ugjennomtrengelig belte med kratt av lappvier (Salix lapponum) og sølvvier = myrvier (Salix glauca). I dette krattet er det svært mye sennegras (Carex vesicaria). Botnsjiktet mangler flere steder.

Mot vegen i nord er det et ombrotroft myrelement, men store deler av dette er grøfta. På tuene dominerer torvmyrull (Eriophorum vaginatum), røsslyng (Calluna vulgaris), molte (Rubus chamaemorus) og krekling (Empetrum sp.) i feltsjiktet. Furu vokser spredt på tuene. I botn fins det mye begerlav/kvitkrull (Cladonia sp.), rusttorvmose (Sphagnum fuscum), rødtorvmose (Sphagnum rubellum), furutorvmose (Sphagnum nemoreum = S. capillifolium) og furumose (Pleurozium schreberi). Høljevegetasjonen består hovedsakelig av kvitmyrak (Rhynchospora alba) og småbjønnskjegg (Scirpus caespitosus = Trichophorum cespitosum cespitosum) i feltsjiktet. I botn dekker dvergtorvmose (Sphagnum tenellum) og vortetorvmose (Sphagnum papillosum) mest.

Vest for elva
Mot vegen i nord er det også der ombrotrofe partier. Tuevegetasjonen består av torvmyrull (Eriophorum vaginatum), røsslyng (Calluna vulgaris) og molte (Rubus chamaemorus) i feltsjiktet, og begerlav/kvitkrull (Cladonia sp.), rusttorvmose (Sphagnum fuscum), furutorvmose (Sphagnum nemoreum = S. capillifolium) og furumose (Pleurozium schreberi) i botn. Ellers er det en del furu og dvergbjørk = risbjørk (Betula nana) i busksjiktet. Høljene er dominert av småbjønnskjegg (Scirpus caespitosus = Trichophorum cespitosum cespitosum), kvitmyrak (Rhynchospora alba), dystarr (Carex limosa) og smalsoldogg (Drosera anglica) i feltsjiktet. I botn er dvergtorvmose (Sphagnum tenellum) og vortetorvmose (Sphagnum papillosum) vanligst. Der ble også myrkråkefot (Lycopodium inundatum = Lycopodiella inundata) funnet.

I en sone mot vatnet er det svært produktivt, hvor det er totaldominans av trådstarr (Carex lasiocarpa), med innslag av flaskestarr (Carex rostrata). Flekkvis er pors (Myrica gale) svært vanlig. Langs elva mot vatnet er det store forekomster av sennegras (Carex vesicaria).

Se artsliste her.

Plantegeografisk interessante arter

Myrkråkefot (Lycopodium inundatum = Lycopodiella inundata) har suboseanisk utbredelse. Den vokser spredt langs kysten nord til Rana (Hultén -71). I Orkdal er den funnet på tre lokaliteter (se figur 81 og 82).

Musestarr (Carex scandinavica = Carex viridula pulchella) vokser på havstrender, strandkanter etc. spredt nord til Måsøy (Lid -63), og den er funnet på to lokaliteter i Orkdal.

Sennegras-bestanden (Carex vesicaria) er meget interessant. Det er sjelden at arten fins i slike mengder i Orkdal, sjøl om den vokser i enda større bestander på lokalitet nr. 15. Svorkdalsmyran. Arten har en østlig utbredelsestendens ifølge Hultén (1971). Se figur 97. Den er funnet på tre lokaliteter i Orkdal.

Fredningsforslag

Verneverdig lokalt.


19. Myr ved Pikhaugtjønna. Øst for Evjen. NR 44–45,17–18

Beliggenhet

Myra ligger rundt Pikhaugtjønna, ca. 3,5 km. sørøst for Orkanger, ca. 260 moh.

Se flybilder fra 1958 på kart.finn.no.

østsida av Orkla.

Undersøkelser, materiale

Jeg besøkte myra 5. juli 1974.

Utnytting og inngrep

I øst er det drevet en del hogst på myra. Dessuten fins det ei barhytte midt på myra (til orreleik?). NB! Se under "Fredningsforslag".

Myrkomplekset, vegetasjon og flora

Den største delen ligger vest for tjernet. Denne delen vil derfor bli mest omtalt.

Jeg har delt myra i tre delområder: 1. Vegetasjonen i tjernet, med mjukmattene og løsbunn omkring, 2. Vest for tjernet og 3. Øst for tjernet.

Delområde 1: Vegetasjonen i Pikhaugtjønna, med løsbunn og mjukmattene omkring
Tjernet, med en vegetasjonssone på 20–30 meter omkring, er fattig minerotrof. Myrpartiet omkring tjernet er dominert av mjukmatter og løsbunn. Der består botnsjiktet for det meste av: Vortetorvmose (Sphagnum papillosum), bjørnetorvmose (Sphagnum lindbergii), kjøtt-torvmose (Sphagnum magellanicum), = fagertorvmose (Sphagnum pulchrum), stivtorvmose (Sphagnum compactum), vasstorvmose (Sphagnum cuspidatum) og = svelttorvmoser (Sphagnum balticum coll.). Enkelte steder fins den torvmose-drepende levermosen dymose = torvdymose (Gymnocolea inflata) ganske rikelig. Feltsjiktet består av: Langs vannkanten er det en del bukkeblad (Menyanthes trifoliata), sivblom (Scheuchzeria palustris), sveltstarr (Carex pauciflora), dystarr (Carex limosa) og frynsestarr (Carex magellanica = C. paupercula). Smalsoldogg (Drosera anglica) fins også spredt. Litt ute i tjernet inngår en del elvesnelle (Equisetum fluviatile). Et par blader av kantnøkkerose (Nymphaea candida) flyter også i vannflata. Noe tørrere er småbjønnskjegg (Scirpus caespitosus = Trichophorum cespitosum cespitosum) vanlig. Ellers er det flaskestarr (Carex rostrata) og trådstarr (Carex lasiocarpa) som dominerer, hvor førstnevnte er vanligst.

Delområde 2: Vest for Pikhaugtjønna
Fattig minerotrof fastmatte dominerer (ca. 75 %). I botn dekker vortetorvmose (Sphagnum papillosum) mest, men stivtorvmose (Sphagnum compactum), dvergtorvmose (Sphagnum tenellum) og kjøtt-torvmose (Sphagnum magellanicum) er også svært vanlige.  I feltsjiktet dominerer småbjønnskjegg (Scirpus caespitosus = Trichophorum cespitosum cespitosum) og flaskestarr (Carex rostrata). Dessuten består vegetasjonen av en del sveltstarr (Carex pauciflora) og torvmyrull (Eriophorum vaginatum). Noe fuktigere fins det også en del = svelttorvmoser (Sphagnum balticum coll.) og sivblom (Scheuchzeria palustris).

Helt i vest går det et fattig minerotroft dråg som drenerer vestover og som ender i ei lita intermediær til rikmyr, der det også er kildevegetasjon. I botn fins arter som = horntorvmose (Sphagnum auriculatum), bjørnetorvmose (Sphagnum lindbergii), noe = fagertorvmose (Sphagnum pulchrum), og innslag av vrangklomose = vrangnøkkemose (Drepanocladus exannulatus = Sarmentypnum exannulatum) og brunklomose = brunmakkmose (Drepanocladus revolvens = Scorpidium cossonii). Noe nedenfor dette er det rikere med arter som stjernemose = myrstjernemose (Campylium stellatum) og kildemoser (Philonotis sp.). Feltsjiktet består av flaskestarr (Carex rostrata), dystarr (Carex limosa), frynsestarr (Carex magellanica = C. paupercula), kornstarr (Carex panicea), duskmyrull (Eriophorum angustifolium), tepperot (Potentilla erecta), blåtopp (Molinia coerulea = M. caerulea), myrfiol (Viola palustris) og sumpmaure (Galium uliginosum).

Den ombrotrofe delen utgjør ca. 25 %, og består hovedsakelig av tuer. På tuene er det innslag av furu (Pinus silvestris = P. sylvestris) og dvergbjørk = risbjørk (Betula nana). I botn dominerer begerlav/kvitkrull (Cladonia sp.) og rusttorvmose (Sphagnum fuscum). Ellers fins det bl.a.  rødtorvmose (Sphagnum rubellum), furutorvmose (Sphagnum nemoreum = S. capillifolium) og kjøtt-torvmose (Sphagnum magellanicum). Noe tørrere er det mye innslag av furumose (Pleurozium schreberi) og gråmose = heigråmose (Rhacomitrium = Racomitrium lanuginosum). Feltsjiktet består av molte (Rubus chamaemorus), røsslyng (Calluna vulgaris), torvmyrull (Eriophorum vaginatum) og krekling (Empetrum sp.).

I høljene dominerer stivtorvmose (Sphagnum compactum), vortetorvmose (Sphagnum papillosum) og dvergtorvmose (Sphagnum tenellum) i botn og småbjønnskjegg (Scirpus caespitosus = Trichophorum cespitosum cespitosum) i feltsjiktet.

Delområde 3: Øst for Pikhaugtjønna
Det renner en bekk fra tjernet mot øst. Langs denne bekken er myra fattig. Resten er for det meste ombrotroft, med en del tuer. Vegetasjonen er stort sett den samme der som i vest. Noe innslag av minerotrof vegetasjon går også inn i tuene, med bl.a. duskmyrull (Eriophorum angustifolium). I dette området ble også den svakt suboseaniske litorvmose = lyngtorvmose (Sphagnum quinquefarium) funnet.

Ellers er denne delen avskåret av en del minerotrofe dråg (fattig–rik). I de litt rikere drågene fins det bl.a. blanktorvmose (Sphagnum subnitens), = lapptorvmose (Sphagnum subfulvum), brunklomose = brunmakkmose (Drepanocladus revolvens = Scorpidium cossonii), broddmose = sumpbroddmose (Calliergonella cuspidata), stjernemose = myrstjernemose (Campylium stellatum), rosetorvmose (Sphagnum warnstorfii) og makkmose = stormakkmose (Scorpidium scorpioides) i botn. I feltsjiktet er myrmaure (Galium palustre), flaskestarr (Carex rostrata) og blåtopp (Molinia coerulea = M. caerulea) vanlig. Dessuten fins krysningen grønnstarr x gulstarr (Carex flava x tumidicarpa = C. demissa x flava).

Se artsliste her.

Plantegeografisk interessante arter

Småpiggknopp (Sparganium minimum = S. natans) har en svak suboseanisk utbredelse i Norge, ifølge Hultén (1971). I Orkdal er arten ikke vanlig, og til nå bare funnet på østsida av Orkla.

Litorvmose = lyngtorvmose (Sphagnum quinquefarium) har lik utbredelse og økologi med kystjamnemose (Plagiothecium undulatum) og kråkefotmose = kystkransmose (Rhytidiadelphus loreus). Kilde: Torvmosekurs (Sphagnum sp.), Kjell Ivar Flatberg, NLHT, 1974. I Orkdal fins arten spredt til vanlig på begge sider av Orkla, men sjelden i tuevegetasjon på myr.

Fredningsforslag

Myra har stor rekreativ verdi (skiløype går over myra), og jeg gir området kategorien "særlig verneverdig lokalt". NB! Etter at jeg besøkte myra, er store deler av den blitt grøftet (se figur 103). Det er planer om dyrka opp deler til jordbruksformål. Jeg ble først gjort oppmerksom på denne grøftingen under en skitur 15.12.74.


20. Myrer ved Songmoen og Gjønnes. Nord for Gagnåsvatnet. NR 32,18–19

Beliggenhet

"Myrene" ligger ved Songmoen og Gjønnes, vest for vegen til Songli, ca. 280 moh.

Se flybilder fra 1958 på kart.finn.no.

vestsida av Orkla.

Undersøkelser, materiale

Jeg undersøkte "myrene" 21. juli 1974.

Utnytting og inngrep

"Myrene" ble dyrket opp rundt 1970 (pers. medd. av kjentmann). Rester av noen myrarter fantes mellom hesjene: duskmyrull (Eriophorum angustifolium) og filtbjørnemose (Polytrichum strictum).

Fredningsforslag

Uten verneverdi.


21. Myr ved Baktjørna. Nordvest for Gagnåsvatnet. NR 28–29,18–19

Beliggenhet

Myra ligger ved Baktjørna, mellom Våvatnet og Gangåsvatnet, ca. 440 moh.

Se flybilder fra 1958 på kart.finn.no.

vestsida av Orkla.

Undersøkelser, materiale

Jeg besøkte myra 1. august 1974.

Utnytting og inngrep

Jeg har ikke kunnet finne ei eneste grøft, eller spor etter andre tekniske inngrep innen det undersøkte området.

Myrkomplekset, vegetasjon og flora

Dette store myrkomplekset er dominert av fattige minerotrofe bakkemyrer, med innslag av ombrotrofe terrengdekkende myrer på de høyeste partiene. Myra har et suboseanisk preg med innslag av en del vestlige arter. En del fjellplanter er også representert på myra.

De ombrotrofe partiene fins for det meste på toppene og i nordøst. Der dominerer tuevegetasjon med røsslyng (Calluna vulgaris), molte (Rubus chamaemorus), torvmyrull (Eriophorum vaginatum), krekling (Empetrum sp.) og blå-, blokke- og tyttebær (Vaccinium sp.) som de vanligste artene i feltsjiktet. Dessuten fins stivstarr (Carex bigelowii) og rypebær (Arctostaphylos alpina = Arctous alpinus) ganske rikelig. I botn dominerer begerlav/kvitkrull (Cladonia sp.), rusttorvmose (Sphagnum fuscum), furutorvmose (Sphagnum nemoreum = S. capillifolium) og gråmose = heigråmose (Rhacomitrium = Racomitrium lanuginosum), der førstnevnte er vanligst. Høljevegetasjon er ikke vanlig. Småbjønnskjegg (Scirpus caespitosus = Trichophorum cespitosum cespitosum) og torvmyrull (Eriophorum vaginatum) dominerer i feltsjiktet, men ofte er det ikke vegetasjon i feltsjiktet. I botn dekker dvergtorvmose (Sphagnum tenellum) mest, men stivtorvmose (Sphagnum compactum) og bjørnetorvmose (Sphagnum lindbergii) er også godt representert.

De minerotrofe elementene er fullstendig dominert av fattige bakkemyrer, med helling mot nordøst og sørøst. Der består vegetasjonen i fastmattene av duskmyrull (Eriophorum angustifolium), småbjønnskjegg (Scirpus caespitosus = Trichophorum cespitosum cespitosum) og flaskestarr (Carex rostrata) i feltsjiktet. Dessuten er følgende arter vanlige: Sveltstarr (Carex pauciflora), trådstarr (Carex lasiocarpa), torvmyrull (Eriophorum vaginatum), rundsoldogg (Drosera rotundifolia), kvitlyng (Andromeda polifolia), blåtopp (Molinia coerulea = M. caerulea), matter av rome (Narthecium ossifragum) og furu (Pinus silvestris = P. sylvestris). I botn dominerer vortetorvmose (Sphagnum papillosum), mens bjørnetorvmose (Sphagnum lindbergii), kjøtt-torvmose (Sphagnum magellanicum) og stivtorvmose (Sphagnum compactum) er mer spredt.

I mjukmattene fins det mye frynsestarr (Carex magellanica = C. paupercula), dystarr (Carex limosa), bukkeblad (Menyanthes trifoliata) og smalsoldogg (Drosera anglica) i feltsjiktet og bjørnetorvmose (Sphagnum lindbergii) og stivtorvmose (Sphagnum compactum) i botn.

Fjellbjørk (Betula tortuosa = B. pubescens tortuosa) fins spredt over hele myra.

Svært liten del av bakkemyrene er rike, men i ei lita "latifolium-myr" (breimyrull) i sør ble blant annet følgende arter notert: Breimyrull (Eriophorum latifolium), gulstarr (Carex flava), stjernestarr (Carex echinata), dvergjamne (Selaginella selaginoides), øyentrøst (Euphrasia sp.), småsivaks (Scirpus quinqueflorus = Eleocharis quinqueflora), skogsiv (Juncus alpinus = Juncus alpinoarticulatus), bjønnbrodd (Tofieldia pusilla), fjelltistel (Saussurea alpina) og kvitmaure (Galium boreale) i feltsjiktet. I botn består vegetasjonen av brunklomose = brunmakkmose (Drepanocladus revolvens = Scorpidium cossonii), = messingmose (Drepanocladus badius = Loeskypnum badium), stjernemose = myrstjernemose (Campylium stellatum) og gittermose = myrgittermose (Cinclidium stygium). Noe fattigere er = horntorvmose (Sphagnum auriculatum), blanktorvmose (Sphagnum subnitens), = lapptorvmose (Sphagnum subfulvum) og sveltull (Scirpus hudsonianus = Trichophorum alpinum) vanlige.

I tjerna i vest vokser det bl.a. stivt brasmegras (Isoëtes lacustris), flotgras (Sparganium angustifolium) og flaskestarr (Carex rostrata). Elvemose = kjølelvemose (Fontinalis antipyretica) er en vanlig mose.

Se artsliste her.

Plantegeografisk interessante arter

Myra har et vestlig preg med en del interessante suboseaniske karplanter.

Klokkelyng (Erica tetralix) fins spredt på myra. Arten er kun registrert på vestsida av Orkla i Orkdal kommune, og er mer eller mindre vanlig (jamfør figur 76 og 138).

Pors (Myrica gale) er også en art som kun er registrert på vestsida av Orkla. Den er funnet på seks av de undersøkte myrene, ellers er den spredt i kommunen.

Smørtelg (Dryopteris oreopteris = Oreopteris limbosperma) er i Orkdal kun funnet på vestsida av Orkla. Arten er flere steder ganske vanlig, men er ingen typisk myrart.

Dessuten fins det flere mer eller mindre vanlige fjellarter på myra: Musøre (Salix herbacea), fjelltistel (Saussurea alpina), stivstarr (Carex bigelowii), geitsvingel (Festuca vivipara) og snøleiemose = krypsnømose (Anthelia juratzkana).

Stivt brasmegras (Isoëtes lacustris) bør også nevnes. Arten fins mer eller mindre vanlig over hele landet (Hultén 1971). I Orkdal fins arten på en del lokaliteter i tjern og i større vatn (jamfør figur 122).

Fredningsforslag

Myra er verneverdig lokalt.


22. Stormyra. Nord for Hovshaugen. Øst for Orkanger. NR 44–45,19

Beliggenhet

Myra ligger i Ulvåsmarka, rett nord for Hovshaugen, ca. 2,5 km øst for Orkanger, ca. 380 moh.

Se også flybilder fra 1965 fra finn.no.

østsida av Orkla.

Undersøkelser, materiale

Jeg besøkte myra 5. august 1974.

Utnytting og inngrep

Da jeg besøkte myra 5. august 1974 kunne jeg ikke finne ei eneste grøft, eller spor etter andre tekniske inngrep innen området. Imidlertid ble store deler av myra i vest grøftet (til skogplanting) ei stund seinere. Av opplysninger jeg har fått, skal hele myra grøftes til dette formål. Dette medfører at et av de mest populære skiområdene for Orkangers befolkning får sin verdi kraftig redusert. For noen år siden ble også Torvmyra, og myrene omkring, grøftet (se figur 105). Populære skiløyper gikk også over disse myrene tidligere.

Myrkomplekset, vegetasjon og flora

Ombrotrof-dominert myrkompleks, hvor de minerotrofe partiene har sin hovedutbredelse i sørøst og sørvest (se figur 105, hvor minerotrofe områder er markert med rødt).

De ombrotrofe delene består av tuer og høljer. Høljene består av fastmatter, mjukmatter og løsbunn, hvor fastmattene dominerer. I mjukmattene og løsbunn (særlig i sørøst) inngår det en del dvergtorvmose (Sphagnum tenellum), bjørnetorvmose (Sphagnum lindbergii) og = svelttorvmoser (Sphagnum balticum coll.) i botn. Feltsjiktet er fullstendig dominert av småbjønnskjegg (Scirpus caespitosus = Trichophorum cespitosum cespitosum). I fastmattene (som er klart vanligst) dominerer også småbjønnskjegg (Scirpus caespitosus = Trichophorum cespitosum cespitosum) i feltsjiktet, men det er også innslag av soldoggartene (Drosera sp.) og kvitlyng (Andromeda polifolia). I botnsjiktet dominerer dvergtorvmose (Sphagnum tenellum). Ellers består vegetasjonen bl.a. av kjøtt-torvmose (Sphagnum magellanicum), stivtorvmose (Sphagnum compactum), vortetorvmose (Sphagnum papillosum) og = fnaslav (Cladonia squamosa).

tuene dominerer som vanlig røsslyng (Calluna vulgaris) i feltsjiktet. Ellers dekker følgende arter mest: molte (Rubus chamaemorus), torvmyrull (Eriophorum vaginatum), krekling (Empetrum sp.) og blå-, blokke- og tyttebær (Vaccinium sp.). I botn vokser det bl.a. mye begerlav/kvitkrull (Cladonia sp.), rusttorvmose (Sphagnum fuscum), furutorvmose (Sphagnum nemoreum = S. capillifolium), rødtorvmose (Sphagnum rubellum) og furumose (Pleurozium schreberi), der de to førstnevnte dominerer.

På de ombrotrofe partiene er det spredte furutrær. Midt på myra, på kollene, er det tett granskog.

De minerotrofe områdene er som nevnt markert med rødt i figur 105. I sørøst er myra mjukmatte–løsbunn, fattig minerotrof. Flaskestarr (Carex rostrata) og småbjønnskjegg (Scirpus caespitosus = Trichophorum cespitosum cespitosum) dekker der størst flater i felttsjiktet. Ellers fins det mye sivblom (Scheuchzeria palustris), smalsoldogg (Drosera anglica), dystarr (Carex limosa), sveltstarr (Carex pauciflora) og duskmyrull (Eriophorum angustifolium). Kvitlyng (Andromeda polifolia) vokser fastere (nærmest fastmatte). I botn dominerer vortetorvmose (Sphagnum papillosum), bjørnetorvmose (Sphagnum lindbergii) og "torvmosedreperen" dymose = torvdymose (Gymnocolea inflata). Dessuten består vegetasjonen for det meste av vasstorvmose (Sphagnum cuspidatum), stivtorvmose (Sphagnum compactum), dvergtorvmose (Sphagnum tenellum) og = svelttorvmoser (Sphagnum balticum coll.).

Fattigdråget i vest er dominert av flaskestarr (Carex rostrata) i feltsjiktet (dråget drenerer mot nord). Øverst dominerer bruntorvmoser = broddtorvmoser (Sphagnum recurvum coll. = S. fallax coll.) i botn, mens skartorvmose (Sphagnum riparium) tar over å dominere lenger ned.

Se artsliste her.

Plantegeografisk interessante arter

Det fins ingen arter på myra som er av plantegeografisk interesse.

Fredningsforslag

Myra er "uten verneverdi", fordi det allerede er bestemt at hele myra skal grøftes.


23. Myr vest for Litletjønna. Nordøst for Gagnåsvatnet. NR 34–35,20

Beliggenhet

Myra ligger vest for Litletjønna (Fjellskardtj.), mellom Gangåsvatnet og Fjellkjøsvatnet, ca. 410 moh.

Se flybilder fra 1958 på kart.finn.no.

vestsida av Orkla.

Undersøkelser, materiale

Jeg besøkte myra 20. juli 1974.

Utnytting og inngrep

Jeg har ikke kunnet finne ei eneste grøft, eller spor etter andre tekniske inngrep innen det undersøkte området.

Myrkomplekset, vegetasjon og flora

Dette er et kupert og diffust fattigmyrkompleks, med innslag av ombrotrof og til dels rik myr. I fattigmyrelementene dominerer fastmattene, men mjukmatte og løsbunn fins også rikelig. I de sistnevnte plantesamfunnene inngår arter som flaskestarr (Carex rostrata), dystarr (Carex limosa), bukkeblad (Menyanthes trifoliata), sivblom (Scheuchzeria palustris) og smalsoldogg (Drosera anglica) i feltsjiktet. I botn dominerer vortetorvmose (Sphagnum papillosum), bjørnetorvmose (Sphagnum lindbergii), stivtorvmose (Sphagnum compactum) og = svelttorvmoser (Sphagnum balticum coll.).

I fastmattene dominerer småbjønnskjegg (Scirpus caespitosus = Trichophorum cespitosum cespitosum), flaskestarr (Carex rostrata) og duskmyrull (Eriophorum angustifolium) i feltsjiktet, mens blåtopp (Molinia coerulea = M. caerulea), rome (Narthecium ossifragum) og tettegras (Pinguicula vulgaris) fins mer spredt. I botn er vortetorvmose (Sphagnum papillosum) vanligst, med noe innslag av stivtorvmose (Sphagnum compactum).

Flere steder er myra ekstremfattig (langt mellom indikatorartene), og overgangen til ombrotrof myr er meget diffus. Der ble bl.a. = fløyelstorvmose (Sphagnum molle) funnet.

I de litt rikere partiene (særlig i øst) inngår intermediære og rikmyrarter som breimyrull (Eriophorum latifolium), bjønnbrodd (Tofieldia pusilla), kornstarr (Carex panicea), kroktorvmoser (Sphagnum subsecundum coll.), = horntorvmose (Sphagnum auriculatum), blanktorvmose (Sphagnum subnitens), = lapptorvmose (Sphagnum subfulvum), grasmose (Calliergon stramineum = Straminergon stramineum), makkmose = stormakkmose (Scorpidium scorpioides), stjernemose = myrstjernemose (Campylium stellatum), brunklomose = brunmakkmose (Drepanocladus revolvens = Scorpidium cossonii), = messingmose (Drepanocladus badius = Loeskypnum badium) og vrangklomose = vrangnøkkemose (Drepanocladus exannulatus = Sarmentypnum exannulatum).

I de ombrotrofe områdene er vegetasjonen stort sett den samme som i de fattige (ekstremfattige) minerotrofe delene, men karakterartene for minerotrof vegetasjon mangler. Feltsjiktet i høljene domineres således av småbjønnskjegg (Scirpus caespitosus = Trichophorum cespitosum cespitosum) og av vortetorvmose (Sphagnum papillosum) i botn.

tuene fins bl.a. den suboseaniske planten klokkelyng (Erica tetralix), men det er røsslyng (Calluna vulgaris) som dominerer i feltsjiktet. Ellers fins det mye molte (Rubus chamaemorus), torvmyrull (Eriophorum vaginatum), krekling (Empetrum sp.) og blå-, blokke- og tyttebær (Vaccinium sp.). I botn dominerer gråmose = heigråmose (Rhacomitrium = Racomitrium lanuginosum) sammen med begerlav/kvitkrull (Cladonia sp.), som viser en vestlig vegetasjonstype. Torvmosene (Sphagnum sp.) er lite til stede. Fjellbjørk (Betula tortuosa = B. pubescens tortuosa) og dvergbjørk = risbjørk (Betula nana) fins spredt.

I Litletjønna ble kantnøkkerose (Nymphaea candida) og trådstarr (Carex lasiocarpa) notert, mens grastjønnaks (Potamogeton gramineus) og vassform av krypsiv (Juncus bulbosus f. fluitans) ble funnet i bekken vest for tjernet.

Se artsliste her.

Plantegeografisk interessante arter

Myra har et suboseanisk (vestlig) preg, med arter som klokkelyng (Erica tetralix), kystmyrklegg (Pedicularis silvatica = P. sylvatica), vassform av krypsiv (Juncus bulbosus f. fluitans) og = fløyelstorvmose (Sphagnum molle) av interesse.

Dessuten skal grastjønnaks (Potamogeton gramineus), ifølge Hultén (1971), finnes spredt i hele landet.

Fredningsforslag

Myra er verneverdig lokalt.


24. Myr sør for Våvatnet. Hardmomyran. NR 28,20–21

Beliggenhet

Myra ligger nord for riksvegen, ved Våvatnets sørside. Den undersøkte myra er den vestligste av de to myrene innenfor UTM-området. Myrområdet ligger ca. 300 moh.

Se flybilder fra 1958 på kart.finn.no.

vestsida av Orkla.

Undersøkelser, materiale

Jeg besøkte myra 1. august 1974.

Utnytting og inngrep

Noen få tilfeldige grøfter er spredt på myra. Dessuten har det foregått en del hytteutbygging på begge sider av myra ved tjønnene (midt på myra). Rundt hyttene fins det en del grøfter. Er planen at hele myra skal bli benyttet til hytteutbygging?

"Skjenaldfossen har et samlet fall på 59 m som blir utnyttet av Skjenaldfoss kraftverk. Gangåsvatnet og Våvatnet er reguleringsmagasiner med reguleringshøyder på henholdsvis 3 m og 5,7 m. Kraftverket ble bygget i 1906–1908 […]" (rapport side 18).

Myrkomplekset, vegetasjon og flora

Dette er et fattigmyrkompleks med hvelva form. Høyeste punkt ligger ca. midt på myra, ved tjønnene. Fra tjønnene er det svak helling mot nordvest (mot Våvatnet) og mot sørøst. Store områder av myra har også intermediær til rik vegetasjon (særlig i nord), men det er fattigmyr som dominerer.

I de rike delene er det diffuse overganger mellom intermediært til rikt, hvor makkmose = stormakkmose (Scorpidium scorpioides) er en karakterart. I disse plantesamfunnene inngår arter som blanktorvmose (Sphagnum subnitens), = lapptorvmose (Sphagnum subfulvum), beitetorvmose (Sphagnum teres) i botnsjiktet, og bjønnbrodd (Tofieldia pusilla), jåblom (Parnassia palustris), gulstarr (Carex flava), blåknapp (Succisa pratensis), sveltull (Scirpus hudsonianus = Trichophorum alpinum), dvergjamne (Selaginella selaginoides) med flere i feltsjiktet.

I de fattige fastmattene dominerer flaskestarr (Carex rostrata) og småbjønnskjegg (Scirpus caespitosus = Trichophorum cespitosum cespitosum) i feltsjiktet. Ellers består vegetasjonen for det meste av blåtopp (Molinia coerulea = M. caerulea), rome-matter (Narthecium ossifragum), duskmyrull (Eriophorum angustifolium), torvmyrull (Eriophorum vaginatum), tepperot (Potentilla erecta), kvitlyng (Andromeda polifolia) og rundsoldogg (Drosera rotundifolia). I botn dekker vortetorvmose (Sphagnum papillosum) størst flater, men dvergtorvmose (Sphagnum tenellum), kjøtt-torvmose (Sphagnum magellanicum), stivtorvmose (Sphagnum compactum) og rødtorvmose (Sphagnum rubellum) er også vanlige.

I mjukmattene og løsbunn midt på myra inngår arter som flaskestarr (Carex rostrata), dystarr (Carex limosa), trådstarr (Carex lasiocarpa), smalsoldogg (Drosera anglica), duskmyrull (Eriophorum angustifolium), bukkeblad (Menyanthes trifoliata), tjønnaks (Potamogeton natans) og kantnøkkerose (Nymphaea candida). I botn dominerer de to meget vakre torvmosene = fagertorvmose (Sphagnum pulchrum) og bjørnetorvmose (Sphagnum lindbergii).

Ved Våvatnet er et stort område sterkt påvirket av reguleringen av Våvatnet (se under inngrep ovenfor). Der er vegetasjonen svært frodig og tenderer til å være sump, og hvor flaskestarr (Carex rostrata) er den vanligste art i feltsjiktet.

Ombrotrof vegetasjon er ganske sjelden på myra, men i sør, langs riksvegen, fins et ganske stort område der tuevegetasjon dominerer. Vegetasjonen består da stort sett av røsslyng (Calluna vulgaris), krekling (Empetrum sp.), molte (Rubus chamaemorus) og dvergbjørk = risbjørk (Betula nana) i feltsjiktet, og begerlav/kvitkrull (Cladonia sp.), gråmose = heigråmose (Rhacomitrium = Racomitrium lanuginosum) og furutorvmose (Sphagnum nemoreum = S. capillifolium) i botnsjiktet. I høljene dominerer småbjønnskjegg (Scirpus caespitosus = Trichophorum cespitosum cespitosum), stivtorvmose (Sphagnum compactum) og dvergtorvmose (Sphagnum tenellum).

Se artsliste her.

Plantegeografisk interessante arter

Det er ingen arter som er av særlig interesse, men det bør kanskje nevnes at klokkelyng (Erica tetralix) og strengstarr (Carex chordorrhiza) ble funnet. Førstnevnte art har et suboseanisk utbredelsesmønster, mens sistnevnte er noe østlig ifølge Hultén (1971).

Fredningsforslag

Inngrepene etter hytteutbygging, og framtidig hytteutbygging, gjør at myra bare er mindre verneverdig.


25. Torvmyra. Øst for Orkanger. NR 44,20

Beliggenhet

Myra ligger i Ulvåsmarka, ca. 2,5 km øst for Orkanger, ca. 300 moh.

Se også flybilder fra 1964, på finn.no

østsida av Orkla.

Undersøkelser, materiale

Jeg besøkte myra 21. september 1974.

Utnytting og inngrep

Størsteparten av myra er allerede grøftet, noe som vises på figur 105. Det er foretatt planting av gran på det grøfta området. Kun delen nord for den gamle ferdselsveien til Østhusen er ikke grøftet. På denne delen er det foretatt torvskjæring i vest, og det er rester etter treverk og tørkestativ.

Myrkomplekset, vegetasjon og flora

Den ugrøfta delen består for det meste av ombrotrof myr, men i kantene mot fastmarka inngår minerotrof vegetasjon (lagg).

I de minerotrofe områdene er store deler intermediært og rikt. Følgende arter er der vanlige i botnsjiktet: Beitetorvmose (Sphagnum teres), blanktorvmose (Sphagnum subnitens), = lapptorvmose (Sphagnum subfulvum), kroktorvmoser (Sphagnum subsecundum coll.), vrangklomose = vrangnøkkemose (Drepanocladus exannulatus = Sarmentypnum exannulatum), makkmose = stormakkmose (Scorpidium scorpioides) og stjernemose = myrstjernemose (Campylium stellatum). Ellers er det bruntorvmoser = broddtorvmoser (Sphagnum recurvum coll. = S. fallax coll.) som er vanligst i botnsjiktet. I feltsjiktet dominerer flaskestarr (Carex rostrata) og duskmyrull (Eriophorum angustifolium).

De ombrotrofe delene består hovedsakelig av tuer, hvor følgende arter er vanlige: Røsslyng (Calluna vulgaris),  molte (Rubus chamaemorus), torvmyrull (Eriophorum vaginatum), krekling (Empetrum sp.), rusttorvmose (Sphagnum fuscum), rødtorvmose (Sphagnum rubellum) og begerlav/kvitkrull (Cladonia sp.), og der førstnevnte dominerer.

Se artsliste her.

Plantegeografisk interessante arter

Smårørkvein (Calamagrostis neglecta) vokser vanlig i Nord-Norge og i fjellet i Sør-Norge. Den er kun registrert på to lokaliteter av de undersøkte myrene i Orkdal. Ellers i kommunen fins den spredt på strandenger, grøfter etc.

Gulldusk (Lysimachia thyrsiflora) har ifølge Hultén (1971) sin hovedutbredelse i Norge på Østlandet. Ellers fins den spredt. I Orkdal er den ikke vanlig på myr, og er kun registrert på fire av de undersøkte myrene. Den fins ellers spredt i tjern, grøfter, bekker etc.

Fredningsforslag

Uten verneverdi.


26. Myr nordøst for Jamtfjellet. NR 32,21

Beliggenhet

Myra ligger mellom Jamtfjellet og Songsjøen, vest for vegen til Songli, ca. 320–340 moh.

Se flybilder fra 1958 på kart.finn.no.

vestsida av Orkla.

Undersøkelser, materiale

Jeg besøkte myra 4. august 1974.

Utnytting og inngrep

Stolper med strømlinjer går tvers over myra i nord–sør-retning. Dessuten fins det et gjerde i vest.

Myrkomplekset, vegetasjon og flora

Dette er et fattigmyrkompleks som er delt i to av et skogbelte med fjellbjørk (Betula tortuosa = B. pubescens tortuosa) og furu. Delen i nordøst (delområde A) er dominert av topogen markfuktighet (flatmyr), mens området i vest er bakkemyrer (delområde B) som drenerer mot delområde A.

I delområde A er mesteparten av myra flatmyr med mjukmatter og løsbunn, men store partier med ombrotrof vegetasjon og bakkemyrer inngår også. I mjukmattene og løsbunn dominerer flaskestarr (Carex rostrata), dystarr (Carex limosa) og sivblom (Scheuchzeria palustris) i feltsjiktet. Dessuten inngår mye myrsnelle (Equisetum palustre), bukkeblad (Menyanthes trifoliata) og smalsoldogg (Drosera anglica). I botn er = svelttorvmoser (Sphagnum balticum coll.), vortetorvmose (Sphagnum papillosum) og bjørnetorvmose (Sphagnum lindbergii) vanligst.

I de ombrotrofe partiene helt i nord fins det mye røsslyng (Calluna vulgaris), molte (Rubus chamaemorus), torvmyrull (Eriophorum vaginatum), rome (Narthecium ossifragum), krekling (Empetrum sp.) og klokkelyng (Erica tetralix) i feltsjiktettuene. Dvergbjørk = risbjørk (Betula nana) er vanlig i busksjiktet. I botn dominerer gråmose = heigråmose (Rhacomitrium = Racomitrium lanuginosum) og begerlav/kvitkrull (Cladonia sp.).

Høljene er ofte uten vegetasjon ("svarttorv"), men det fins også torvproduserende områder med mye småbjønnskjegg (Scirpus caespitosus = Trichophorum cespitosum cespitosum), smalsoldogg (Drosera anglica) i feltsjiktet og dvergtorvmose (Sphagnum tenellum), stivtorvmose (Sphagnum compactum) og algevegetasjon i botn.

Fattige bakkemyrer dominerer i delområde B i vest og i sørvestre del av av A. Disse bakkemyrene er flere steder i feltsjiktet dominert av matter med rome (Narthecium ossifragum), som viser et klart suboseanisk trekk – Narthecium-myr. Ellers er flaskestarr (Carex rostrata), duskmyrull (Eriophorum angustifolium), småbjønnskjegg (Scirpus caespitosus = Trichophorum cespitosum cespitosum), blåtopp (Molinia coerulea = M. caerulea), klokkelyng (Erica tetralix), tepperot (Potentilla erecta) og øyentrøst (Euphrasia sp.) svært vanlige arter, der de tre sistnevnte står noe spredt. Botn er fullstendig dominert av vortetorvmose (Sphagnum papillosum), mens andre torvmoser vokser mer spredt, som stivtorvmose (Sphagnum compactum), rødtorvmose (Sphagnum rubellum), dvergtorvmose (Sphagnum tenellum) og blanktorvmose (Sphagnum subnitens), der den sistnevnte viser rikere samfunn.

Flere steder er det diffuse grenser mellom ombrotrof og ekstremfattig vegetasjon. Dette gjelder særlig i sørvest. Vegetasjonen er stort sett den samme som i de fattige bakkemyrene, sjøl om avstanden mellom karakterartene enkelte steder er meget stor.

I nord, ved overgangen mellom delområde A og B, vest for første bekkedal, ble de rikeste artene notert: Breimyrull (Eriophorum latifolium), jåblom (Parnassia palustris), dvergjamne (Selaginella selaginoides) og tepperot (Potentilla erecta).

Langs bekken i nord–sør-retning i vest, vokser det bl.a. mye trådstarr (Carex lasiocarpa).

I nordvest fins en del klart adskilte ombrotrofe tue-høljepartier, med stort sett samme vegetasjon som i øst.

Se artsliste her.

Plantegeografisk interessante arter

Myra har et klart suboseanisk (vestlig) preg, med flere suboseaniske arter som dominerer: Gråmose = heigråmose (Rhacomitrium = Racomitrium lanuginosum), matter med rome (Narthecium ossifragum) og klokkelyng (Erica tetralix).

Fredningsforslag

Myra er verneverdig lokalt.


27. Myr ved sørvestkanten av Songsjøen. NR 32,21–22

Beliggenhet

Myra ligger ved sørvestkanten av Songsjøen, nord for vegen til Songli, ca. 260 moh.

Se flybilder fra 1958 fra kart.finn.no.

vestsida av Orkla.

Undersøkelser, materiale

Jeg besøkte myra 4. august 1974.

Utnytting og inngrep

I sørøst, ved vegen, er det ei kort grøft på noen meter, med drenering mot nordøst.

Sammenlign vannstanden i Songsjøen gjennom flybilder fra 1958 og bilder fra 1962, 1965 og 2009 her.

Er Songsjøen i dag reguleringsmagasin, med reguleringshøyder, som Våvatnet og Gangåsvatnet, eller er vannstanden noenlunde stabil? Songsjøen ligger mellom Våvatnet og Gangåsvatnet.

Myrkomplekset, vegetasjon og flora

Fattigdominert myr med svak helling (nordøst) mot Songsjøen. Flaskestarr (Carex rostrata), småbjønnskjegg (Scirpus caespitosus = Trichophorum cespitosum cespitosum), blåtopp (Molinia coerulea = M. caerulea) og rome (Narthecium ossifragum) er de vanligste artene i feltsjiktet. Dessuten fins det mye bukkeblad (Menyanthes trifoliata), rundsoldogg (Drosera rotundifolia), kvitlyng (Andromeda polifolia) og tettegras (Pinguicula vulgaris). I botn dominerer vortetorvmose (Sphagnum papillosum), men dvergtorvmose (Sphagnum tenellum), kjøtt-torvmose (Sphagnum magellanicum), rødtorvmose (Sphagnum rubellum) og frynsemose = bakkefrynse (Ptilidium ciliare) er også godt representert.

De rikeste partiene består av blanktorvmose (Sphagnum subnitens), = lapptorvmose (Sphagnum subfulvum), = messingmose (Drepanocladus badius = Loeskypnum badium), gulstarr (Carex flava) og bjønnbrodd (Tofieldia pusilla).

I mjukmattene og løsbunn fins det bl.a. en del = fagertorvmose (Sphagnum pulchrum) og bjørnetorvmose (Sphagnum lindbergii).

I ei fattigkilde/sig i sørøst dominerer trådstarr (Carex lasiocarpa), flaskestarr (Carex rostrata), skartorvmose (Sphagnum riparium) og = fagertorvmose (Sphagnum pulchrum).

De ombrotrofe partiene fins for det meste i sørøst, midt på myra og i nord. Der dekker røsslyng (Calluna vulgaris), torvmyrull (Eriophorum vaginatum), molte (Rubus chamaemorus) og blå-, blokke- og tyttebær (Vaccinium sp.) størst flater på tuene i feltsjiktet. I botn inngår mest begerlav/kvitkrull (Cladonia sp.), rusttorvmose (Sphagnum fuscum), rødtorvmose (Sphagnum rubellum), stjernetorvmose = tvaretorvmose (Sphagnum russowii), furumose (Pleurozium schreberi), filtbjørnemose (Polytrichum strictum) og gråmose = heigråmose (Rhacomitrium = Racomitrium lanuginosum), der sistnevnte vokser i nordvest.

Høljevegetasjonen består av småbjønnskjegg (Scirpus caespitosus = Trichophorum cespitosum cespitosum) og soldoggartene (Drosera) i feltsjiktet, der førstnevnte totaldominerer. I botn dominerer dvergtorvmose (Sphagnum tenellum), men vortetorvmose (Sphagnum papillosum) og stivtorvmose (Sphagnum compactum) er også svært vanlige.

Songsjøen er blitt neddemmet, slik at store frigjorte arealer i nordvest holder på å bli omdannet til myr (se flybilder fra 1958 og 1965 her). Der er bl.a. = fagertorvmose (Sphagnum pulchrum) flere steder svært vanlig.

Se artsliste her.

Plantegeografisk interessante arter

Ryllsiv (Juncus articulatus) vokser på våte steder, gjerne langs bekker og tjern, og er ikke en typisk myrart. Ifølge Hultén (1971) er arten meget vanlig langs kysten, mens den er ganske sjelden øst for Stjørnfjorden i Sør-Trøndelag. Det siste kan ikke være riktig. Arten er minst like vanlig som skogsiv (Juncus alpinus = Juncus alpinoarticulatus) i Orkdal. Ifølge Hultén (1971) er sistnevnte art angitt som nokså vanlig langs kysten og store deler av Trøndelag.

Fredningsforslag

Verneverdig lokalt.


28. Myr mellom Songsjøen og Våvatnet. NR 31–32,22

Beliggenhet

Myra ligger mellom Songsjøen og Våvatnet, ca. 280 moh.

Se flybilder fra 1958 fra kart.finn.no.

vestsida av Orkla.

Undersøkelser, materiale

Jeg besøkte myra 22. juli 1974.

Utnytting og inngrep

Jeg har ikke kunnet finne en eneste grøft, eller spor etter andre tekniske inngrep innen området.

"Skjenaldfossen har et samlet fall på 59 m som blir utnyttet av Skjenaldfoss kraftverk. Gangåsvatnet og Våvatnet er reguleringsmagasiner med reguleringshøyder på henholdsvis 3 m og 5,7 m. Kraftverket ble bygget i 1906–1908 […]" (rapport side 18).

Myrkomplekset, vegetasjon og flora

Myrområdet består av nesten like store arealer med ombrotrof og minerotrof vegetasjon. De minerotrofe partiene består hovedsakelig av bakkemyrer med helling mot sørøst.

På de høyeste delene i vest dominerer ombrotrof tue-høljevegtasjon. Der dominerer gråmose = heigråmose (Rhacomitrium = Racomitrium lanuginosum) og begerlav/kvitkrull (Cladonia sp.) på tuene i botnsjiktet. Andre vanlige arter i botn er rusttorvmose (Sphagnum fuscum), rødtorvmose (Sphagnum rubellum) og furutorvmose (Sphagnum nemoreum = S. capillifolium). I feltsjiktet dekker røsslyng (Calluna vulgaris) og torvmyrull (Eriophorum vaginatum) mest. Dessuten fins det mye molte (Rubus chamaemorus) og krekling (Empetrum sp.). Dvergbjørk = risbjørk (Betula nana) er vanlig i busksjiktet.

Høljevegetasjonen er i fastmattene dominert av småbjønnskjegg (Scirpus caespitosus = Trichophorum cespitosum cespitosum) og rome-matter (Narthecium ossifragum) i feltsjiktet. Vortetorvmose (Sphagnum papillosum), dvergtorvmose (Sphagnum tenellum) og stivtorvmose (Sphagnum compactum) er de vanligste artene i botn. I mjukmattene og løsbunn kommer også = svelttorvmoser (Sphagnum balticum coll.), dystarr (Carex limosa) og sivblom (Scheuchzeria palustris) inn.

Minerotrofe bakkemyrer fins også på de høyeste partiene i vest. Disse bakkemyrene har helling mot nord. Fattigmyr dominerer, og feltsjiktet består av flaskestarr (Carex rostrata), duskmyrull (Eriophorum angustifolium), blåtopp (Molinia coerulea = M. caerulea) og småbjønnskjegg (Scirpus caespitosus = Trichophorum cespitosum cespitosum). Dessuten fins det en del tepperot (Potentilla erecta) og tettegras (Pinguicula vulgaris). Botn er dominert av vortetorvmose (Sphagnum papillosum). Langs bekken er det innslag av rikere vegetasjon med fjelltistel (Saussurea alpina), mjødurt (Filipendula ulmaria) og kvitmaure (Galium boreale).

Bakkemyrene i øst har helling mot sørøst. Fattigmyr fastmatter dominerer, men det er også innslag av mjukmatter og løsbunn med bjørnetorvmose (Sphagnum lindbergii), frynsestarr (Carex magellanica = C. paupercula) og dystarr (Carex limosa).

Lengst nede i bakkemyra har myra rikere vegetasjon, og følgende arter ble da bl.a. notert: Breimyrull (Eriophorum latifolium), gulstarr (Carex flava), tranestarr x klubbestarr (Carex cfr. adelostoma x buxbaumii), jåblom (Parnassia palustris), blåknapp (Succisa pratensis), svarttopp (Bartsia alpina), fjelltistel (Saussurea alpina), makkmose = stormakkmose (Scorpidium scorpioides), stjernemose = myrstjernemose (Campylium stellatum), rosetorvmose (Sphagnum warnstorfii) og blanktorvmose (Sphagnum subnitens).

Området ble dessverre litt dårlig undersøkt pga. mye regn denne dagen.

Se artsliste her.

Plantegeografisk interessante arter

Myra har et suboseanisk preg med store forekomster av gråmose = heigråmose (Rhacomitrium = Racomitrium lanuginosum), rome (Narthecium ossifragum) og klokkelyng (Erica tetralix).

Ellers er funnet av krysningen tranestarr x klubbestarr (Carex adelostoma x buxbaumii) interessant. I Lid (1963) er ikke hybiden nevnt. Ingen av foreldreartene er vanlige i låglandet i Trøndelag. Dette gjelder særlig tranestarr (Carex adelostoma), som har sin hovedutbredelse i fjellet. Klubbestarr (Carex buxbaumii) er i Orkdal registrert på noen lokaliteter på vestsida av Orkla, mens tranestarr (Carex adelostoma) er kun registrert på Leif Ryvardens kryssliste fra Grytdalen (jfr. figur 74 og 75).

Hultén (1971) angir at myrfrytle (Luzula sudetica) kun er funnet på fire lokaliteter rundt Trondheimsfjorden. Dette er ikke tilfelle, da arten er nokså vanlig, og i Orkdal fins vanlig på våte bakker og nokså rik myr.

Fredningsforslag

Verneverdig lokalt.


29. Våmyra. Sørøst for Fjellkjøsvatnet. NR 37,21–22

Beliggenhet

Myra ligger 1,5 km øst for Fjellkjøsvatnet, ca. 400 moh.

Se flybilder fra 1965 på kart.finn.no.

vestsida av Orkla.

Undersøkelser, materiale

Jeg besøkte myra 8. juli 1974.

Utnytting og inngrep

Jeg kunne ikke finne noen tekniske inngrep.

Myrkomplekset, vegetasjon og flora

Myrkomplekset består av ombrotrofe elementer som er adskilte av minerotrofe dråg.

I nordøst går det et stort minerotroft dråg i sørvestlig retning tvers over myra. Dette dråget er enkelte steder 30–40 meter bredt. I den østlige delen av dråget (samt en sidegrein mot nord) er store deler rikmyr, der breimyrull (Eriophorum latifolium) er blant de beste indikatorartene i feltsjiktet (såkalt latifolium-myr). Andre arter i feltsjiktet som indikerer rikmyr er: Svarttopp (Bartsia alpina), dvergjamne (Selaginella selaginoides), småsivaks (Scirpus quinqueflorus = Eleocharis quinqueflora), gulstarr (Carex flava), tepperot (Potentilla erecta), blåknapp (Succisa pratensis), bjønnbrodd (Tofieldia pusilla) og fjellfrøstjerne (Thalictrum alpinum). Men det er trådstarr (Carex lasiocarpa) som er den dominerende arten i feltsjiktet. I botn dominerer makkmose = stormakkmose (Scorpidium scorpioides), brunklomose = brunmakkmose (Drepanocladus revolvens = Scorpidium cossonii) og stjernemose = myrstjernemose (Campylium stellatum). Ellers fins rosetorvmose (Sphagnum warnstorfii), blanktorvmose (Sphagnum subnitens), kroktorvmoser (Sphagnum subsecundum coll.), grasmose (Calliergon stramineum = Straminergon stramineum) og blodmose = blodnøkkemose (Calliergon sarmentosum = Sarmentypnum sarmentosum) vanlig på litt fattigere myr (intermediært).

Dråget går etter hvert over i fattigmyr i retning sørvest, og flaskestarr (Carex rostrata) dominerer da i feltsjiktet. I botn dominerer vortetorvmose (Sphagnum papillosum), stivtorvmose (Sphagnum compactum) og = svelttorvmoser (Sphagnum balticum coll.), der de to førstnevnte er vanligst. I mjukmattene fins det også en god del sivblom (Scheuchzeria palustris) og bukkeblad (Menyanthes trifoliata) i feltsjiktet.

Rundt de våteste partiene i sørvest blir det igjen innslag av rikere vegetasjon med breimyrull (Eriophorum latifolium), beitetorvmose (Sphagnum teres), blanktorvmose (Sphagnum subnitens), = lapptorvmose (Sphagnum subfulvum) og = horntorvmose (Sphagnum auriculatum). I tjønnene fins det en del tjønnaks (Potamogeton natans).

Dråget smalner mot sørvest, hvor store deler er mjukmatte og løsbunn. Der vokser det bukkeblad (Menyanthes trifoliata) i store mengder, i tillegg til dystarr (Carex limosa) og smalsoldogg (Drosera anglica).

Rundt de nordligste tjønnene er det også innslag av litt rikere vegetasjon med blanktorvmose (Sphagnum subnitens) som karakterart. I tjønnene vokser det kantnøkkerose (Nymphaea candida). Ellers er det stort sett samme vegetasjon rundt og i disse tjønnene som i sør, bortsett fra at tjønnaks (Potamogeton natans) ser ut til å mangle.

Resten av myra er dominert av ombrotrofe elementer, med noe innslag av fattige og intermediære flekker. De ombrotrofe områdene består av tuer og høljer med lik fordeling. På tuene dominerer furutorvmose (Sphagnum nemoreum = S. capillifolium), gråmose = heigråmose (Rhacomitrium = Racomitrium lanuginosum) og begerlav/kvitkrull (Cladonia sp.) i botn, men det fins også mye rusttorvmose (Sphagnum fuscum). I feltsjiktet fins det en god del røsslyng (Calluna vulgaris), molte (Rubus chamaemorus), torvmyrull (Eriophorum vaginatum), krekling (Empetrum sp.) og noe klokkelyng (Erica tetralix). Busksjiktet består av dvergbjørk = risbjørk (Betula nana) og fjellbjørk (Betula tortuosa = B. pubescens tortuosa). Furu vokser spredt.

Høljene er dominert av stivtorvmose (Sphagnum compactum), med innslag av dvergtorvmose (Sphagnum tenellum) og algevegetasjon (rødalger?) i botn. I feltsjiktet er småbjønnskjegg (Scirpus caespitosus = Trichophorum cespitosum cespitosum) og torvmyrull (Eriophorum vaginatum) vanligst. Matter av rome (Narthecium ossifragum) dekker også godt.

Se artsliste her.

Plantegeografisk interessante arter

Myra har et vestlig preg med flere interessante suboseaniske arter: Klokkelyng (Erica tetralix) er ifølge Hultén (1971) registrert i Orkdal tidligere. Arten fins nokså vanlig på vestsida av Orkla (se figur 76 og 138). Kystmyrklegg (Pedicularis silvatica = P. sylvatica) er også sterkt bundet til kyststrøkene. Den er funnet på to lokaliteter i Orkdal, se figur 108 og 137. = Heitorvmose (Sphagnum strictum) er funnet på tre lokaliteter i Orkdal. Den har lik utbredelse med klokkelyng (Erica tetralix) i Norge (torvmose-kurs – Sphagnum – Kjell Ivar Flatberg, NLHT, 1974), jfr. figur 90.

Møtet mellom vestlige arter og typiske fjellplanter, som fjellfrøstjerne (Thalictrum alpinum), stivstarr (Carex bigelowii) og svarttopp (Bartsia alpina), er også av interesse.

Småsivaks (Scirpus quinqueflorus = Eleocharis quinqueflora) skal være nokså vanlig i Norge, men i Orkdal er den sett noe spredt.

Kantnøkkerose (Nymphaea candida) skal være sjelden i Norge, ifølge Hultén (1971). Dette kan for meg vanskelig stemme. I Orkdal er arten vanlig i små tjern og vatn. Det jeg har sett av "kvite nøkkeroser" (Nymphaea sp.) i Orkdal, har jeg valgt å kalle kantnøkkerose (Nymphaea candida). Mye tyder på at kvit nøkkerose (Nymphaea alba) er forholdsvis sjelden i Trøndelag, noe også Hultén (1971) antyder. I motsetning til kantnøkkerose (Nymphaea candida), som er ganske vanlig.

Fredningsforslag

Myra er "særlig verneverdig lokalt" og "verneverdig nasjonalt", og den bør derfor komme med i landsplanen for myrreservater i Norge. Området har også stor rekreativ verdi.


30. Gorvassmyra. Nordøst for Fjellkjøsvatnet. NR 40–41,24

Beliggenhet

Myra ligger 2 km øst for nordenden av Fjellkjøsvatnet, ca 320 moh.

Se flybilder fra 1965 på kart.finn.no.

vestsida av Orkla.

Undersøkelser, materiale

Jeg besøkte myra 9. juli 1974.

Utnytting og inngrep

Jeg har ikke kunnet finne en eneste grøft, eller spor etter andre tekniske inngrep.

Flybilder fra 1958 og 1965 viser tydelig noen grøfter mot nord.

Myrkomplekset, vegetasjon og flora

Dette er et fattigdominert minerotroft myrkompleks med svak helling mot vest (Gorvatnet). Et smalt belte med furutrær deler myra i to minerotrofe elementer. Disse to partiene går sammen i øvre del mot øst. Myra er flere steder svært diffus (se figur 121). Sjøl om fattigmyr dominerer, fins store områder med rik og intermediær vegetasjon (særlig i øst).

I botn i den rikeste delen dominerer makkmose = stormakkmose (Scorpidium scorpioides), brunklomose = brunmakkmose (Drepanocladus revolvens = Scorpidium cossonii) og stjernemose = myrstjernemose (Campylium stellatum). Intermediær vegetasjon er preget av beitetorvmose (Sphagnum teres), blanktorvmose (Sphagnum subnitens), = lapptorvmose (Sphagnum subfulvum), rosetorvmose (Sphagnum warnstorfii) og grasmose (Calliergon stramineum = Straminergon stramineum) i botn. I feltsjiktet er trådstarr (Carex lasiocarpa) vanligst. Ellers fins det bl.a. noe breimyrull (Eriophorum latifolium) og sveltull (Scirpus hudsonianus = Trichophorum alpinum).

I fattigmyrene dominerer duskmyrull (Eriophorum angustifolium), blåtopp (Molinia coerulea = M. caerulea), flaskestarr (Carex rostrata), småbjønnskjegg (Scirpus caespitosus = Trichophorum cespitosum cespitosum) og matter av rome (Narthecium ossifragum) i feltsjiktetfastmattene. I botn inngår det mye vortetorvmose (Sphagnum papillosum), stivtorvmose (Sphagnum compactum) og kjøtt-torvmose (Sphagnum magellanicum), der førstnevnte er vanligst.

= Fagertorvmose (Sphagnum pulchrum) og = horntorvmose (Sphagnum auriculatum) er vanligst i mjukmattene og løsbunn. Der inngår det også mye smalsoldogg (Drosera anglica).

Små partier med ombrotrof vegetasjon fins. Småbjønnskjegg (Scirpus caespitosus = Trichophorum cespitosum cespitosum), vortetorvmose (Sphagnum papillosum), dvergtorvmose (Sphagnum tenellum) og stivtorvmose (Sphagnum compactum) er de vanligste artene i høljene. På tuene og kollene (særlig i øst) fins de vanlige artene: Furutorvmose (Sphagnum nemoreum = S. capillifolium), rusttorvmose (Sphagnum fuscum), begerlav/kvitkrull (Cladonia sp.) og furumose (Pleurozium schreberi) i botn, og røsslyng (Calluna vulgaris), blå-, blokke- og tyttebær (Vaccinium sp.) og krekling (Empetrum sp.) i feltsjiktet. I busk- og tresjiktet står det en del dvergbjørk = risbjørk (Betula nana), fjellbjørk (Betula tortuosa = B. pubescens tortuosa) og furu (Pinus silvestris = P. sylvestris).

Vegetasjonen i Gorvatnet består av stivt brasmegras (Isoëtes lacustris), kantnøkkerose (Nymphaea candida), elvesnelle (Equisetum fluviatile), tjønnaks (Potamogeton natans), grastjønnaks (Potamogeton gramineus), flaskestarr (Carex rostrata), mellomblærerot (Utricularia ochroleuca), vassform av krypsiv (Juncus bulbosus f. fluitans) og tusenblad (Myriophyllum alterniflorum), der elvesnelle (Equisetum fluviatile) og tjønnaks (Potamogeton natans) dominerer.

Se artsliste her.

Plantegeografisk interessante arter

Myra har et vestlig preg med flere interessante suboseaniske arter. Klokkelyng (Erica tetralix) har lik utbredelse med = heitorvmose (Sphagnum strictum), se figur 76 og 138. I Orkdal synes klokkelyng (Erica tetralix) å være betraktelig vanligere enn = heitorvmose (Sphagnum strictum), se figur 90.

= Fløyelstorvmose (Sphagnum molle) viser i Norge et klart suboseanisk mønster (figur 78 og 79). Av fanerogamer korresponderer utbredelsen både i norsk og fennoskandisk henseende godt med loppestarr (Carex pulicaris), se Flatberg og Moen 1972: 5–6. Asbjørn Moen registrerte  = fløyelstorvmose (Sphagnum molle) på lokalitet 12. Myr nord for Svorksjøan og på lokalitet 14. Søvasslikjølen i 1969. Jeg har i tillegg funnet den på tre nye lokaliteter (se figur 78 og 79).

Stivt brasmegras (Isoëtes lacustris) fins spredt over hele landet. I Orkdal er den funnet spredt i innsjøer kun på vestsida av Orkla. Ifølge Hultén (1971) skal dens nære slektning, mjukt brasmegras (Isoëtes echinospora), være vel så vanlig i Trøndelag. I Orkdal har jeg kun funnet stivt brasmegras (Isoëtes lacustris) av disse to, noe som kan tilsi at den er mye vanligere enn mjukt brasmegras (Isoëtes echinospora), se figur 122.

Grastjønnaks (Potamogeton gramineus) vokser også ganske spredt i Norge (Hultén 1971).

Fredningsforslag

Myra er "verneverdig lokalt".


31. Stormyran. Husdalen. NR 42–43,27–28

Beliggenhet

Myra ligger i Langengdalen, ca. 3–4 km vest for Geitastrand, ca. 180 moh.

Se flybilder fra 1958 på kart.finn.no.

vestsida av Orkla.

Undersøkelser, materiale

Jeg besøkte myra 11. juli 1974.

Utnytting og inngrep

Jeg har ikke kunnet finne ei eneste grøft, eller spor etter andre tekniske inngrep innen området.

Myrkomplekset, vegetasjon og flora

Stormyran er et ombrotrof-dominert myrkompleks som er stykket opp av koller og små treholt (svært diffus, se figur 124). Det er noe innslag av minerotrof vegetasjon (fattigmyr/intermediært) innimellom den ombrotrofe vegetasjonen.

I intermediær vegetasjon vokser bl.a. blanktorvmose (Sphagnum subnitens) i botn. Ellers er det meste av minerotrof vegetasjon fattig, med vortetorvmose (Sphagnum papillosum) og bruntorvmoser = broddtorvmoser (Sphagnum recurvum coll. = S. fallax coll.) som typiske arter i botn. Feltsjiktet består da av flaskestarr (Carex rostrata), trådstarr (Carex lasiocarpa) og duskmyrull (Eriophorum angustifolium).

De ombrotrofe partiene består av tuer og høljer. På tuene inngår de vanlige artene: Rusttorvmose (Sphagnum fuscum), rødtorvmose (Sphagnum rubellum), furutorvmose (Sphagnum nemoreum = S. capillifolium), begerlav/kvitkrull (Cladonia sp.) og furumose (Pleurozium schreberi) i botn. I vest dominerer dessuten gråmose = heigråmose (Rhacomitrium = Racomitrium lanuginosum) og begerlav/kvitkrull (Cladonia sp.) i botn, som viser et vestlig trekk. Feltsjiktet er dominert av røsslyng (Calluna vulgaris), molte (Rubus chamaemorus) og dvergbjørk = risbjørk (Betula nana).

Høljene består av fastmatte til mjukmatte/løsbunn. I de våteste delene fins det mye vortetorvmose (Sphagnum papillosum), stivtorvmose (Sphagnum compactum) og dvergtorvmose (Sphagnum tenellum) i botn. I feltsjiktet inngår det en del dystarr (Carex limosa) og smalsoldogg (Drosera anglica).

I fastmattene er vortetorvmose (Sphagnum papillosum), kjøtt-torvmose (Sphagnum magellanicum), stivtorvmose (Sphagnum compactum) og dvergtorvmose (Sphagnum tenellum) vanligst i botn. Småbjønnskjegg (Scirpus caespitosus = Trichophorum cespitosum cespitosum), blåtopp (Molinia coerulea = M. caerulea), torvmyrull (Eriophorum vaginatum), sveltstarr (Carex pauciflora) og matter av rome (Narthecium ossifragum) dominerer i feltsjiktet.

Langs bekken i vest, med drenering mot sør, går det et minerotroft dråg. I øvre del dominerer trådstarr (Carex lasiocarpa) i feltsjiktet fattig. Dessuten fins det mye flaskestarr (Carex rostrata) og tepperot (Potentilla erecta). I botn dominerer = fagertorvmose (Sphagnum pulchrum) og vortetorvmose (Sphagnum papillosum), der førstnevnte er vanligst på de våteste stedene, men det inngår også en del bjørnetorvmose (Sphagnum lindbergii) og blanktorvmose (Sphagnum subnitens), der sistnevnte indikerer noe intermediært.

Lenger nede langs denne bekken dukker breimyrull (Eriophorum latifolium) opp, som kan indikere noe rikt, og mange nye arter kommer da inn. Derfra ble det notert: Fjelltistel (Saussurea alpina), gulstarr (Carex flava), kvitmaure (Galium boreale), tepperot (Potentilla erecta) og dvergjamne (Selaginella selaginoides) i feltsjiktet. Botnvegetasjonen tyder på at det ikke er så veldig rikt, men det inngår en del blanktorvmose (Sphagnum subnitens), rosetorvmose (Sphagnum warnstorfii) og stjernemose = myrstjernemose (Campylium stellatum). Lenger nede blir det igjen fattigere og duskmyrull (Eriophorum angustifolium) tar over å dominere, med vortetorvmose (Sphagnum papillosum) i botn.

Langs bekken i sørøst går det også et minerotroft fattig dråg. Der dominerer flaskestarr (Carex rostrata), trådstarr (Carex lasiocarpa) og duskmyrull (Eriophorum angustifolium) i feltsjiktet.

Se artsliste her.

Plantegeografisk interessante arter

Denne myra har også et vestlig preg med en del mer eller mindre vanlige suboseaniske arter: Klokkelyng (Erica tetralix), myrkråkefot (Lycopodium inundatum = Lycopodiella inundata) og kvitmyrak (Rhynchospora alba). Dessuten er dominans av gråmose = heigråmose (Rhacomitrium = Racomitrium lanuginosum) på tuene og dominans av rome (Narthecium ossifragum) i høljene et vestlig trekk.

Myrkråkefot (Lycopodium inundatum = Lycopodiella inundata) fins spredt i kyststrøkene nord til Rana, ifølge Hultén (1971). I Orkdal er arten funnet på tre av lokalitetene, og kun på vestsida av Orkla (se figur 81 og 82).

Grønnstarr (Carex tumidicarpa = C. demissa) har også en svak suboseanisk utbredelse, ifølge Hulten (1971). Han anfører at arten skal vokse spredt langs hele kysten nord til Finnmark. Lid (1963) skriver at arten er vanlig nord til Trøndelag, og derfra fins den på noen få spredte lokaliteter. Grønnstarr (Carex tumidicarpa = C. demissa) er nok mye vanligere enn det Hultén (1971) gir uttrykk for. Arten er for eksempel vel så vanlig i Orkdal som gulstarr (Carex flava), noe også Lid (1963) antyder. Men grønnstarr (Carex tumidicarpa = C. demissa) har en annen økologi enn gulstarr (Carex flava), da førstnevnte ikke er en typisk myrflateart, men at den vokser vanlig langs stier, kanten av myr, bekker, på fuktige bakker, og at den ikke er så næringskrevende som sistnevnte.

Beitestarr (Carex oederi = Carex viridula viridula), derimot, er av Hultén (1971) anført som nokså vanlig nord til og med Troms, og sjelden i Finnmark. Mye tyder på at han har slått sammen utbredelsen med den nærstående musestarr (Carex scandinavica = Carex viridula pulchella). Lid (1963) skriver om beitestarr (Carex oederi = Carex viridula viridula) at den er nokså vanlig nord til Troms og sjelden i Finnmark. Utbredelsen til denne arten, som vist i både Hultén (1971) og Lid (1963), er etter all sansynlighet ikke riktig. Dette er også påpekt av Kjell Ivar Flatberg (pers. medd. 1974). Det kan være svært sannsynlig at mesteparten av det som er bestemt til beitestarr (Carex oederi = Carex viridula viridula), burde ha vært bestemt til grønnstarr (Carex tumidicarpa = C. demissa). Kjell Ivar Flatberg viser til at beitestarr (Carex oederi = Carex viridula viridula) antakeligvis er svært sjelden i Trøndelag, og at den i realiteten kun er registrert på noen få lokaliteter. Den er også mye sjeldnere enn nebbstarr (Carex lepidocarpa), som ifølge Lid (1963) og Hultén (1971) er sjelden over hele landet (men vanligst i Trøndelag), se figur 36 og 37. I Orkdal har jeg noen få ganger vært i tvil om jeg har funnet beitestarr (Carex oederi = Carex viridula viridula), men kollektene har til slutt blitt bestemt til grønnstarr (Carex tumidicarpa = C. demissa) av Kjell Ivar Flatberg, som er en av våre fremste eksperter på denne vanskelige Extensae-gruppa = seksjon Ceratocystis. Beitestarr (Carex oederi = Carex viridula viridula) er derfor til nå ikke funnet i Orkdal, se figur 123.

Fredningsforslag

Myra er "verneverdig lokalt".


32. Myr vest for Rabboren (Rabbolen). Rabbormyra (Rabbolmyra). Langengdalen. NR 43,29

Beliggenhet

Myra ligger like nedenfor rasmarkene ved Rabboren (Rabbolen), øst for den østligste veien i Langengdalen, Geitastrand, ca. 160 moh.

Se flybilder fra 1958 på kart.finn.no.

vestsida av Orkla.

Undersøkelser, materiale

Under Norsk Botanisk Forening, Trøndelagsavdelingens ekskursjon til Rabboren (Rabbolen) 20. mai 1971 (side 42), ble myra så snarest besøkt. Kryssliste foreligger ikke, men = glasstorvmose (Sphagnum angermanicum) ble innsamlet som ny for Sør-Trøndelag. Dette var hovedgrunnen til at jeg besøkte myra 20. oktober 1974.

Se også: Holten, Jarle Inge. Vitenskapsmuseet, Trondheim. Botanisk serie. 1978–4. Verneverdige edelløvskoger i Trøndelag. Lokalitet 39, side 101.

Området og landskapet

Berggrunnen er svært næringsrik, og rasmarka, og i særdeleshet bergrota i Rabboren, inneholder svært mange interessante arter: Blankstorkenebb (Geranium lucidum), tannrot (Dentaria bulbifera = Cardamine bulbifera), løkurt (Alliaria petiolata), blåveis (Anemone hepatica = Hepatica nobilis), knollerteknapp (Lathyrus montanus = L. linifolius), vårerteknapp (Lathyrus vernus) og myske (Asperula odorata = Galium odoratum). Møtet mellom varmekjære lavlandsplanter og mer typiske fjellarter, som en treffer på flere steder nær kysten i Trøndelag, er interessant. Sammen med de ovennevnte artene finner man også disse fjellartene: Reinrose (Dryas octopetala), fjellrapp (Poa alpina), fjellarve (Cerastium alpinum), fjellsmelle (Silene acaulis), rødsildre (Saxifraga oppositifolia), fjellmarikåpe (Alchemilla alpina), bergveronika (Veronica fruticans), fjelltistel (Saussurea alpina) og fjellmarinøkkel (Botrychium boreale). De oseaniske lavene = groplav (Cavernularia hultenii = Hypogymnia hultenii) og = skrukkelav (Platismatia norvegica) fins rikelig på grankvister nedenfor ura. Gran er det dominerende treslaget.

Utnytting og inngrep

I nordøst fins det noen tilfeldige, nesten gjengrodde grøfter. Dessuten fins det spor etter traktor i nord.

Myrkomplekset, vegetasjon og flora

Dette er ei minerotrof-dominert myr, med svak helling mot vest. En stor del av myra har rik og intermediær vegetasjon (særlig i sør). Følgende arter er da vanlige: Brunklomose = brunmakkmose (Drepanocladus revolvens = Scorpidium cossonii), blodmose = blodnøkkemose (Calliergon sarmentosum = Sarmentypnum sarmentosum), stjernemose = myrstjernemose (Campylium stellatum), gittermose = myrgittermose (Cinclidium stygium), makkmose = stormakkmose (Scorpidium scorpioides), rosetorvmose (Sphagnum warnstorfii), beitetorvmose (Sphagnum teres), blanktorvmose (Sphagnum subnitens), = lapptorvmose (Sphagnum subfulvum) og kroktorvmoser (Sphagnum subsecundum coll.) i botn. I og med at jeg besøkte myra så seint som 20. oktober, var mye av feltsjiktet visnet, men dette ble observert: Flaskestarr (Carex rostrata) dominerte, mens kornstarr (Carex panicea), dvergjamne (Selaginella selaginoides), blåknapp (Succisa pratensis), gulstarr (Carex flava), grønnstarr x gulstarr (Carex flava x tumidicarpa = C. demissa x flava), myrklegg (Pedicularis palustris) og tepperot (Potentilla erecta) var vanlige arter.

Ombrotrof vegetasjon er i all hovedsak lokalisert til nordenden av myra. Begerlav/kvitkrull (Cladonia sp.) dominerte botnsjiktettuene, mens dvergtorvmose (Sphagnum tenellum) dominerte botnsjiktet i høljene.

Jeg lette forgjeves etter = glasstorvmose (Sphagnum angermanicum), som ble funnet under ekskursjonen til Norsk Botanisk Forening i 1971 (sommeren 1975 fant jeg arten rikelig i myrer vest for Langengdalen).

Se artsliste her.

Plantegeografisk interessante arter

Grønnstarr x gulstarr (Carex flava x tumidicarpa = C. demissa x flava) er, ifølge Lid (1963) og Hylander (1966), kun samlet inn fra Nord-Trøndelag i Norge. Men den er nok den vanligste Extensae-hybriden = Ceratocystis (seksjon av starr) i begge Trøndelags-fylkene, og er frekvent innenfor grønnstarr (Carex tumidicarpa = C. demissa) sitt utbredelsesområde i Norge (Flatberg 1970, del II, side 14). I Orkdal er hybriden vel så vanlig som gulstarr (Carex flava), som den ofte vokser sammen med. Økologi for hybriden ser ut til å være en mellomting mellom foreldreartene.

= Glasstorvmose (Sphagnum angermanicum) viser et oppslittet utbredelsesmønster i Norge, med hovedtyngde i de indre suboseaniske områdene. Nordligste kjente forekomst for arten i verden i dag er i Snåsa, Nord-Trøndelag (Flatberg og Moen 1972, side 5). Dette er til nå eneste kjente forekomst for arten i Orkdal (jfr. figur 128 og 129). (Sommeren 1975 fant jeg den rikelig i myrer vest for Langengdalen.)

Fredningsforslag

Rasmarka og ura, inklusive myra, er særlig verneverdig nasjonalt. Asbjørn Moen (1971) skriver bl.a. om Rabboren: "Også fuglelivet er rikt. Mulighetene for å få laget et naturreservat i området vurderes."

Se også: Holten, Jarle Inge. Vitenskapsmuseet, Trondheim. Botanisk serie. 1978–4. Verneverdige edelløvskoger i Trøndelag. Lokalitet 39, side 101.


33. Myr nordvest for Kjøra. NR 47,33

Beliggenhet

Myra ligger vest for riksvei 710, ved Kjørmo grendahus, Kjøra, ca. 130 moh.

Se også flybilder fra 1965, på finn.no.

vestsida av Orkla.

Undersøkelser, materiale

Jeg besøkte myra 19. juli 1974.

Se også A. Moen 1983, lokalitet 70 og 71.

Les om platåhøgmyr side 25 her.

Utnytting og inngrep

Et par gamle falleferdige hus fins på myra. Dessuten er det noen få tilfeldige grøfter. Men myra skal, ifølge opplysninger fra ansvarlig hold, grøftes og bli omdannet til fulldyrka mark.

Myrkomplekset, vegetasjon og flora

Dette er ei svak eksentrisk ombrotrof høgmyr med høyste punkt i nordvest (A. Moen omtaler nabomyra i nordøst som platåhøgmyr, lokalitet 70). Praktisk talt hele myra er ombrotrof (den burde da egne seg dårlig som framtidig fulldyrka mark?), kun en liten del i nord er fattig minerotrof (lagg).

Myra har et klart vestlig preg med innslag av flere vanlige suboseaniske arter.

tuene dominerer gråmose = heigråmose (Rhacomitrium = Racomitrium lanuginosum) og begerlav/kvitkrull (Cladonia sp.) i botn. Dessuten fins det også en del rusttorvmose (Sphagnum fuscum), vortetorvmose (Sphagnum papillosum) og furumose (Pleurozium schreberi). I feltsjiktet dominerer disse artene: Røsslyng (Calluna vulgaris), torvmyrull (Eriophorum vaginatum), krekling (Empetrum sp.), molte (Rubus chamaemorus) og blå-, blokke- og tyttebær (Vaccinium sp.). I busksjiktet er dvergbjørk = risbjørk (Betula nana) og pors (Myrica gale) svært vanlige (sistnevnte særlig i sør).

I høljene dominerer småbjønnskjegg (Scirpus caespitosus = Trichophorum cespitosum cespitosum), kvitmyrak (Rhynchospora alba), soldoggartene (Drosera) og rome-matter (Narthecium ossifragum) i feltsjiktet.

Myra er meget tørr (typisk nedbørsmyr) og torvmosene (også kalt kvitmoser) er flere steder kvite av farge. Dette gjelder særlig i høljene. I botnsjiktet dominerer da vortetorvmose (Sphagnum papillosum) og dvergtorvmose (Sphagnum tenellum), men stivtorvmose (Sphagnum compactum) er også vanlig. Litt våtere (som det er lite av) er torvmosene friskere av farge og der inngår bl.a. kjøtt-torvmose (Sphagnum magellanicum) og svelttorvmoser (Sphagnum balticum coll.) i botn. I feltsjiktet er da dystarr (Carex limosa) og sveltstarr (Carex pauciflora) vanligst.

I de minerotrofe partiene i nord (laggen) dominerer flaskestarr (Carex rostrata) i feltsjiktet, men ellers er vegetasjonen svært lik fastmattehøljene.

Furu vokser spredt på myra.

Myra har (som naturlig er) innslag av flere ugras/veikantplanter. I disse plantesamfunnene ble bl.a. den interessante torvmosen = fløyelstorvmose (Sphagnum molle) funnet. Dessuten ble det samlet inn en "rar" og karakteristisk mose til nærmere studie.

Se artsliste her.

Plantegeografisk interessante arter

Myra har et suboseanisk (vestlig) preg, der følgende arter bør nevnes: Pors (Myrica gale) klokkelyng (Erica tetralix), kvitmyrak (Rhynchospora alba) og = fløyelstorvmose (Sphagnum molle).

Kysttorvmose (Sphagnum imbricatum = S. austinii) ble funnet av Asbjørn Moen og Tor Øystein Olsen i ombrotrof tuevegetasjon på nabolokaliteten (lokalitet 70) 25. august 1978. Mye tyder derfor på at denne arten også vokste på ombrotrofe tuer på myr nordvest for Kjøra da jeg undersøkte myra 19. juli 1974, men at jeg ikke var oppmerksom nok. Første gangen jeg så arten i felt var under Norsk Botanisk Forenings ekskursjon til Tresfjord i Romsdal 28. juli 1974. Arten har en klar suboseanisk utbredelse i Norge, og fins ganske vanlig i ombrotrof tuevegetasjon langs kysten. Arten var ikke kjent fra Orkdal før funnet i 1978.

Fredningsforslag

Myra er mindre verneverdig, da det allerede er bestemt at myra skal grøftes.


dot


 

 

Oversikt over arrangementer:

:
Maridalsspillet
Maridalsspillet 2007. Foto: Dag Ødegård
dot
E-post: maridalensvenner@mobilpost.no Maridalens Venner, Konvallveien 67, 2742 GRUA. Telefon 90 68 41 45
Ansvarlig redaktør: Tor Øystein Olsen. Støtt Maridalens Venners arbeid - kontonr. 0530 58 56349