Maridalens Venner - landskap i Maridalen
   
Hjem

   
Om Maridalens Venner

   
Bli medlem

   
Kulturlandskap
      
Kulturmark
      
Slåttemark
      
Artslister
      
Kart
      
Gårder
      
Kulturminner
      
Kulturhistorie
         
Historier fra Maridalen
      
Naturgrunnlag
      
Forvaltningsplanen
      
Ferdselsveiplan
      
Stedsnavninnsamling
      
Rapporter

   
Kulturarrangementer

   
Maridalsspillet

   
Skjøtsel
      
Slåttemark
      
Beitemark
      
Kulturminner
      
Lærebøker

   
Vandringer

   
Kultur- og naturstier

   
Skar leir

   
Slåttemyra

   
Årbøker

   
Markaloven

   
Jordbrukspolitikk

   
Media

   
Ord og uttrykk

   
Lenker
Hjem > Kulturlandskap > Kulturhistorie > Markafolk >  Anna Tømte forteller til Ingvald Hindbjørgmo
Fra årsskrift Maridalens Venner 1982

Anna Tømte forteller til Ingvald Hindbjørgmo

Av Ingvald Hindbjørgmo

I Maridalen -78 fortalte Anna Tømte om sin barndom og skolegang. Men hun har mer å fortelle.

Prestvegen

– Husker du noe fra den tid du gikk for presten?
– Jeg får forsøke. Jeg gikk fra Sandungskalven til Gjerdingen og videre til Bislingen og Grua. Derfra tok vi toget til Lunner. Fra oss og til Gjerdingen tok det to timer, og så tok det to timer derfra til Grua, og så var det togreisa.
– Det var en bit å gå?
– Ja, jeg gikk dagen før til Gjerdingen, men hjemturen tok jeg i ett.
– Syntes du det var langt?
– Nei, jeg var så lettvint den gangen. Vi gikk 26 ganger for presten. Vi begynte om våren. 26. mars ble vi skrevet inn, og så var det konfirmasjon i oktober.
– Gikk du alene?
– Jeg gikk alene til Gjerdingen, men derfra var vi to. Dattera der gikk for presten samtidig. På hjemturen rodde de meg over Gjerdingen, og så gikk jeg derfra.
– Hvilken tid starta dere om morgenen fra Gjerdingen?
– Vi sto opp klokka seks, og så starta vi slik at vi skulle rekke toget fra Grua klokka halv ti. Da var vi hos presten i halv elleve-tida. Tilbake tok vi et tog som gikk 16 minutter over ett. Fra Grua gikk vi så til Gjerdingen – til vatnet. Der hadde vi båt liggende i vika der stien fra Bislingen kommer ned, og vi rodde da til plassen Gjerdingen. Vi fikk mat der, og så tok jeg fatt på siste etappe. Venninna mi rodde meg til Gjerdingdammen, og så la jeg i vei.
– Kunne det bli mørkt før du kom heim?
– Ja, utpå høsten kunne det nok bli mørkt. Men da vet du jeg brukte ikke to timer.
– Var du ikke redd for å gå alene?
– Å jo, jeg var litt redd. Det var det verste. Det gikk en del sånne lassiser over Nordmarka i gamle dager. Slike var jeg redd, og jeg flaug ganske fort.
– Var det ingen udyr der?
– Nei, men det gikk noen okser inni marka, men jeg regna med at jeg skulle fly fra dem. Når jeg kom heim, måtte jeg hjelpe til med noe. Jeg var den nest eldste, og mor var mye dårlig. Jeg gikk til presten fredag, og lørdag måtte jeg tidlig opp igjen.
– Hvor gammel var du da?
– Jeg var 14 år.
– Hadde dere mye lekser?
– Ikke så verst. Det var vesentlig salmevers og bibel. Vi hadde pastor Stabel, og han var veldig grei – mot oss nordmarkinger i hvert fall. Han sa ofte: "Dere behøver ikke å komme." Det var verst om våren når bekkene var strie. Med isen hadde vi ikke noe plunder, for isen gikk tidlig det året. Det var isløysing første gang vi møtte, men vi kunne ro over Gjerdingen.
– Var det flere fra Nordmarka samtidig?
– Ja, det var en fra Elgstøa – Kristoffer. Han ble skiløper.
– Det hadde vel vært lettere for dere i Nordmarka å gå om vinteren?
– Det hadde det på en måte vært, men slik var det ikke. Jeg vet ikke hvorfor.
– Hvor mange var dere i konfirmantkullet?
– Det var 63 jenter, og 53 gutter. Det var i Lunner kirke vi stod, og det var konfirmanter fra mange kretser. Vi gikk ikke alle samlet, men ble delt opp. Vi gikk sammen med de fra Harestua og Grua. Vi var vel en 30 stykker. Det var mange innantil skauen. Men vi ble alle konfirmert samme dag, og da var det mye folk i kirka.
– Husker du noe spesielt fra konfirmasjonsdagen?
– Jeg husker at vi syntes det var svært høytidelig. Jeg tror konfirmantene tok det mer høytidelig da enn de gjør nå. Vi drog oppover fredag. Vi hadde jo så mange kjente i Lunner. Vi lå på Rya, og derfra ble vi kjørt til kirken. Etter konfirmasjonen ble vi bedt til Lunner gård. De hadde også konfirmanter, som hadde gått sammen med oss. Folka der var så mye i Nordmarka, så vi var godt kjent. Vi var der i konfirmasjonslag og ble over til mandag. Således hadde vi ikke noe konfirmasjonslag hjemme.
På Lunner var det fint. Der var store stuer og mye folk og svær middag. Jeg tror vi fikk skinkesteik. Det var i hvert fall mye godt, og det var dekt i flere stuer. Det var tvillinger der som sto for presten, og de hadde mye slekt og mange naboer.
– Hadde dere noen ekstra klær?
– De fleste hadde svarte, side kjoler. Men på den tid begynte også noen å komme i hvite kjoler.
– Fikk alle ny kjole, eller lånte dere?
– Jeg tror at alle hadde ny kjole.
– Og guttene?
– De hadde blå dresser.
– Hadde dere hansker?
– Vi hadde tynne vanter, som vi hadde kjøpt. Vi fikk i grunnen ganske mye til konfirmasjonen. Jeg fikk salmebøker og kjoletøy og penger. Jeg husker jeg fikk 20 kroner av far til Gulbrand Larsen, bror til bestefaren min. Lars Katnosdammen hette han, og 20 kroner var svære greier den gang.
– Husker du hva du brukte dem til?
– Nei, det husker jeg ikke, men det var sikkert til noe svært nyttig. Telegrammer fikk jeg også. De kom til Harestua, og der hentet vi posten på hjemturen.
– Når dere var så mange, så tok vel konfirmasjonen lang tid?
– Ja, Stabel tok det grundig. Ingen slapp unna. Han fikk en bra gave av oss – en sølvbeslått ridesal. Innsamlinga for den del av bygda som vi hørte til, hadde Gjerding-jenta og jeg ansvaret for. Vi var bedt til Stabel, men vi var ikke med. Men siste gangen vi var hos ham, takket han rørt for den fine gaven, og han sto ved veien og tok farvel med hver enkelt av oss konfirmantene.
– Brukte han ofte hest?
– Ja, han var en drivende kar, og han var ofte hos oss i Nordmarka. En gang vi hadde eksamen, var han hos oss.
– Husker du noe spesielt fra eksamen?
– Ikke noe særskilt. Det var høytidelig – naturligvis – når presten var til stede. Vi hadde noen bibelsteder.
– Fikk dere noe servering?
– Å ja, da. Det var det alltid i Nordmarka – over alle grenser. Vi smurte ikke maten på den tiden, men satte den frem på bordet. Og jeg måtte vel hjelpe til, tenker jeg.

Levemåte

– Husker du noe særlig om matstellet? Hva slags mat brukte dere?
– Vi brukte mye sild og poteter og velling. Det gikk mye sild, ja. Vi kjøpte den i åttinger eller kvartel om høsten. Før jul kjøpte vi så mye mat i Nordmarka at vi skulle berge livet om vi snødde inne. Da kjøpte vi en masse mjøl. En mjølsekk rakk ikke lenge. Vi bakte 25 brød om gangen i bakerovnen.
– Dere hadde altså en slik stor murt bakerovn?
– Ja, en som det gikk 25 brød i, og de sto ikke lenge. Vi var jo 13–14 stykker.
– Avla dere de potetene dere brukte?
– Nei, ikke brått alle, vi kjøpte fra Halland (Hadeland). Det var jo slik trafikk av hallendinger (hadelendinger) hjemme. Han far fant jo igjen alle de kuer og hester som var i Nordmarka. De kom gjerne til ham når de savna et dyr, og han var godt kjent i Marka og fløy av sted og fant dem.
– Fikk han noe betaling for det?
– Det var vel lite, men han kjøpte noe poteter og hadde en del å gjøre med hallendinger (hadelendinger). De kom ofte kjørende. De kunne kjøre til vatnet. Der sto ei løe, og der satte de igjen redskapen, og så gikk de med hesten rundt vatnet. Der var ikke vei på den tid.
– Vi snakka litt om maten. Brukte dere grønnsaker?
– Vi dyrka litt kålrabi og gulrøtter, men ikke så mye at det rakk hele året. Vi hadde mye griseslakt. På beina kokte vi suppe – flere ganger, så de ble vel utkokt. Vi vokste opp på slik suppe, og derfor ble vi ganske sterke. Denne suppa var svært god. Vi hadde poteter i den, og vi knuste beina, så vi fikk tak i margen. Den var det gjeveste.
– Hvor mange krøtter hadde dere?
– Vi hadde 3–4 kuer. Vi måtte da kjøpe en masse høy, og vi lauva hele høsten, rundt vatnet og på innjorda. Vi var også ute på Starrmyra og slo starr og frakta heim. Alt tok vi vare på.
– Enn om våren – skar dere kvist?
– Å ja, da. Når lauvet var så stort som et museøre, var det brukende. Vi hadde da bare ei lita såte høy igjen. Det var bestemor som administrerte det, og hun nappa rundt omkring så det ikke syntes. Så var vi rundt på skauen og skar kvist – brott. Når skaren bar, for vi alle steder. Og når berga ble snøberre (bare), samla vi slik kvit mose. Det likte kua veldig godt. Ris var hun også svært glad i.
– Hadde dere sauer?
– Nei, ikke så langt jeg kan huske. Men på Sandungen hadde de rundt 20 sauer. Men vi fikk da 3–4 kalver hvert år, og dem slakta vi og åt opp alt. Vi var jo mange. 2–3 griser hadde vi også, som vi slakta til jul. De ble gjerne minst 100 kilo. Noen ganger hadde vi også overføding, og den ble rundt 200 kilo.
– Plukka dere mye bær om hausten?
– Å ja, tyttebær pelte vi en masse av, og bringebær.
– Brukte dere den på brødet?
– Ja, bestandig. Vi hadde nesten ikke smør om vinteren. Vi hadde vårkuer og høstkuer, og en stor del av vinteren hadde vi lite mjølk. Vi var 12–14 stykker, så det gikk mye brød – med tyttebær på.
– Rørte dere tyttebæra?
– Nei, vi kokte den med ørlite sukker i. Vi måtte spare på sukkeret også. Det var aldri snakk om smør under syltetøyet.
– Laga dere ost?
– Ja, mor laga mye kvit ost.
– Surmjølksost?
– Gammelost laga vi ikke, men mye pultost. Den solgte vi om sommeren. Da hadde vi også kuer fra Hadeland, som det kunne være litt mjølk i. Vi solgte pultost i dunker til kjøpmann Turter.

Fiske

– Fiska dere mye?
– Ja, om høsten var det ikke noe igjen på stabburet, så da var fisken redninga. Vi fiska hele høsten til isen la seg, og noe fikk vi, både sik og ørret og åbor. Jeg husker en gang bestefar og jeg fikk 18 store siker på en liten garnstump. Til sammen fikk vi full en stor klevaskbalje. Røye var det ikke der inne i den tid. Auren er kommet seinere. Det var fristende å drive på lengst mulig når siken hadde begynt å gå. Men én gang holdt vi på litt for lenge. Isen la seg om natta etter at vi hadde satt garna, og om morgenen var den ganske tjukk, så vi måtte slå den i stykker for å få garna opp igjen. Jeg husker jeg var i land på Sandviktangen og fant ei lang reie til å slå med. Bestemor rodde, for hun hadde så vondt i ei arm at hun greide ikke å slå. Vi hadde som vanlig ni garn, som vi hadde satt langs land på vestsiden av vannet, nesten ut til Sandungen. Vi brukte å ta garna på pinne, men det var ikke å tenke på denne gangen. Jeg måtte bare få pinnen inn i båten og bryte garna sammen. Olaf Sandungen så oss, og han syntes synd i oss. Han hørte også levenet når jeg slo. Vi måtte legge igjen båten og ta de våte garma på ryggen og traske stien heim. Da var det godt å komme i hus.
– Måtte dere til å gjøre opp fisken da?
– Nei, da hadde vi ikke én fisk, så slik var vi heldige. Men det var litt trist når vi hadde slitt slik. Det var eneste gangen vi ikke fikk fisk. Men da måtte vi gi oss.
– Hvorledes oppbevarte dere fisken?
– Vi salta og raka – i svære dunker.
– Var rakfisk dagligdags kost?
– Ja, den var jo fin, og den gikk med, for året var langt. Bestefar hadde en avlang dunk som han salta i, og vi drev på og fiska til den var full. Men de gjorde en feil i Nordmarka – de salta rakfisken for hardt, så det ble spekefisk av den. Jeg har laga mye bedre rakørret i Maridalen når guttene har fiska på fjellet.
– Men den var kanskje god speka også?
– Å, de likte den så godt.
– Det var altså ørret, sik og åbor dere fikk, ikke røye?
– Ja, åbor fikk vi mest av. Den har jeg renska tonnevis av, og den var fin. Vi kunne gå ned om sommeren og jage i vikene, og vi kunne få et par bøtter.
– Flådde dere den, eller skrapte dere den?
– Bare skrapte. En ødelegger fisken ved å flå den. Det er skinnet og fettet under det som er best på åboren.
– Hvilken fisk satte dere mest pris på som matfisk?
– Det må jeg mest si var åboren. Den tok vi mest av, og den var alle begeistret for. Vi kokte og stekte den og kokte suppe på den. Siken var naturligvis også fin, mest om høsten. Da stekte vi den og sendte den med på skauen, og da åt karene så mye de fikk. Det ble også veldig god suppe på sik, feit og god. Det var mye verd at vi slik kunne skaffe til veie mat.
– Åboren er god også om den er liten?
– Å ja, den lille er nesten best. Bestemor mi hadde vokst opp ved Mylla og var vel vant med fisk. Den tid stekte de fisken i peisen, og de var glade når de fikk fisk.

Jakt

– Dere drev en del jakt?
– Vi hadde harebikkje, og guttene drev mye jakt. De skaut også en del skogsfugl.
– Den solgte dere vel?
– Ikke i min tid. Da hadde de ikke lov til å selge. Men da bestemor kom til Kalven, hadde de lov til å skyte og selge. Bestemor bar fugl på børtre til Myrens Verksted. Hun bar også molte på børtre til samme sted – to bøtter, og på ryggen hadde hun fisk. Hun gikk da Nordmarksveien.
– Hvor lang tid kunne det ta?
– Det tok nok hele dagen. En gang hun hadde mye å bære, fikk hun hjelp av en de kalte Titnes fordi han hadde bare ett øye. Det var ikke så veldig pent, men det var ikke vondt ment. Han vanka mye på alle plassene i Nordmarka og fikk mye, så til jul hadde han nok like mye som nordmarkingene. Han fulgte altså bestemor og hjalp henne å bære. De solgte alt på Myras Verksted, og da syntes de at de hadde gjort det så godt at de tok vognmannsskyss til Hammeren. De betalte visst 50 øre for skyssen.
– Kunne hun greie turen på én dag?
– Jeg mener det. Det er mulig at hun rodde til Hakloa, og det er mulig at hun fikk noen der til å ro seg over Hakloa. De var jo så veldig kompiser, disse nordmarkingene. Da gikk hun om Falkenberga, forbi Fortjernsbråten og Kamphaug og ned til Hammeren. Det kan også hende at hun lånte båt i Hakloa. Det var ikke farlig å legge igjen båt på den tida. Bestemor drev forresten mye og rodde folk. Det var mange jegere i Sandungs-marka, og dem rodde hun ofte til Hakloa. Disse jegerne lå ofte hjemme hos oss eller i Hakloa. Jeg husker en som hadde fiskerett. Han het Kolsjø, og han drev og rodde sluk og tok mange pene ørreter.
– Skjøt dere elg?
– Nei, det gjorde jo bare de som hadde jaktrett eller leide. Men det hendte at karene var med på driving. En gang var det veldig tett tåke. Da sa Olaf Sandungen til far: "Jeg slipper ikke deg fra meg, for du er kjent." Det var han, men han svikta på slutten. Vi var i skauen på moltetur sammen. "Her er jeg lokalkjent," sa han, men jeg skjønte at han ikke var så godt kjent og sa: "Nå trur jeg vi må snu." "Du trur vel ikke at jeg ikke er kjent," sa han. "Å nei da, sa jeg, men vi kan vel snu likevel."
– Pelte dere mye molte?
– Ja, da jeg var småjente. Da var jeg med far på noen fryktelige turer, og vi fant gjerne en hel del. En gang husker jeg vi kom på noen myrer som var helt gule, og vi pelte fullt alt vi hadde med oss av kopper. Det var moro.
– Solgte dere?
– Det meste brukte vi sjøl, og så kunne det hende at vi gav bort noe, f.eks. til hallendinger (hadelendinger).

  text/htmlKaare og Bjørg Tømte

dot


dot
E-post: maridalensvenner@mobilpost.no Maridalens Venner, Konvallveien 67, 2742 GRUA. Telefon 90 68 41 45
Ansvarlig redaktør: Tor Øystein Olsen. Støtt Maridalens Venners arbeid - kontonr. 0530 58 56349