Maridalens Venner - landskap i Maridalen
   
Hjem

   
Om Maridalens Venner

   
Bli medlem

   
Kulturlandskap
      
Kulturmark
      
Slåttemark
      
Artslister
      
Kart
      
Gårder
      
Kulturminner
      
Kulturhistorie
         
Historier fra Maridalen
      
Naturgrunnlag
      
Forvaltningsplanen
      
Ferdselsveiplan
      
Stedsnavninnsamling
      
Rapporter

   
Kulturarrangementer

   
Maridalsspillet

   
Skjøtsel
      
Slåttemark
      
Beitemark
      
Kulturminner
      
Lærebøker

   
Vandringer

   
Kultur- og naturstier

   
Skar leir

   
Slåttemyra

   
Årbøker

   
Markaloven

   
Jordbrukspolitikk

   
Media

   
Ord og uttrykk

   
Lenker
Hjem > Kulturlandskap > Kulturhistorie > Markafolk >  Anna Brenders
Fra årsskrift Maridalens Venner 2001: Maridalsfolk av Helge Haakenstad

Anna Brenders

En dag står jeg og ringer på døren til rom 212 i Tåsen Trygdeboliger, der Anna Brenders bor. Jeg ringte på forhånd, og de sa at det var bare å besøke de som bodde der. «Hun hører dårlig», sa de, «men ellers er hun kvikk og har god hukommelse.»

Jeg ringer på en gang til, og hun åpner døren. Hun ser noe forundret på meg der hun står i gåstolen sin, hun kjenner meg ikke .... Men jeg ser med en gang at det er Anna Brenders. Hun er blitt gammel nå, grå i håret og tynn, med skarpe drag i ansiktet. Men øynene er ennå kvikke. Hun ser rett på meg og undres: «Hvem er nå dette?» Jeg sier hvem jeg er og forteller hvorfor jeg er kommet. Hennes skepsis viker, og jeg ser at hun mykner opp og får et smil om munnen ... «Du får værsågod komme inn,» sier hun. Jeg setter meg ved det lille bordet i stuen, mens hun tar seg fram over gulvet og om litt får satt seg i godstolen sin. Det er varmt her inne, og ute er det fint februar-vintervær, med 10 minusgrader og blå, klar himmel.

Anna ser på meg ennå og smiler. Hun søker bakover i tiden og sier med ett: «Dere bodde på Nordbråten. Jeg husker far din, han var hos oss og kjøpte smågris.» Hun hører så dårlig at jeg ofte må skrive ned mine spørsmål og sende henne lappen. Hun retter på sine briller og leser hva jeg har skrevet. Så begynner hun å fortelle ...

«Jeg er blitt 90 år gammel nå. Jeg er født 8. november 1910. Anna Solberg het jeg som pike, og jeg kommer fra gården Solberg i Herlandbygda på Mysen.» Hun viser meg et stort, malt bilde av Solberg gård på veggen. Jeg ser den store, røde låven, hovedhuset og de grønne jordene. «Solberg er en pen gård,» sier hun. «Far var arbeidsom og nøye ... Jeg var hjemme på gården i mange år og hjalp mor. For 60 år siden var jeg hjemme på Solberg. Vi var ni barn i alt. Jeg var nr. 3; nå er jeg eldst ...

I bryggerhuset hadde vi en stor bakerovn. Der bakte vi 20 brød i uka. Jeg var hjemme og hjalp til på gården helt til den eldste broren min giftet seg og tok over. Da flyttet jeg til Maridalen. Det er sønnen til broren min som har gården nå; de driver med kyllinger ...» Hun viser meg et bilde av brorsønnen, og også et bilde av en stor, fin gård i Sverige, hvor hennes søster bor.

«Jeg har vært bonde all mi tid,» sier hun med et smil, «men det angrer jeg ikke på.» Jeg selv husker Anna godt fra Maridalen før i tiden. Da hun åpnet døren til sin trygdeleilighet, kjente jeg henne igjen med én gang. Jeg ser henne for meg der hun arbeider på Brenders gård, og jeg ser henne for meg der hun går langs veien mot bussholdeplassen, leiende på sønnen Bjørn ... Hun var arbeidsom og sterk og måtte gjennomgå mange av livets prøvelser. Blikket festet hun på deg, og hun kunne være skarp i stemmen ... Nå sitter hun stille ved bordet og ser på meg, og av og til bryter hun ut i latter ... Hun er gammel nå, smal i ansiktet, og hennes arbeidshender er fine og smale som på en dame ...

«På den store, fine gården i Sverige lever søsteren min,» fortsetter hun. «Jeg tror det heter Heby der. Gården har stort hus, grønne hekker og gruslagte veier. Hun fikk mann med mye penger hun, og de har to døtre nå ... Arne hadde ingen ting, han, men vi greide oss fint allikevel i Maridalen » ... Hun ler mens hun fortsetter: «Jeg hadde ikke tenkt å gifte meg; det ble bare sånn ... Jeg har bare bodd på Brenders etter at jeg flyttet fra Solberg. Det var veldig fint å bo i Maridalen. Gods og gull betyr ikke alt her i verden ...» Hun viser meg et bilde av søsteren og brorsønnen som driver gården. På bordet ligger Indre Smaalenenes Avis; hun følger ennå med i avisene hjemmefra Mysen ... Hun forteller meg mer om ungdomstiden hjemme. Hennes hukommelse er god, og hennes stemme blir ivrig og varm. Hvor du enn reiser i verden, og hvor gammel du enn blir, har du barndommens land med deg ... Det glemmer du aldri ...

Hun reiser seg og støtter seg til gåstolen sin. Hun beveger seg litt på gulvet, men blir så stående og se på meg ... «En dag falt jeg på gulvet og ødela meg. Jeg har brekt lårhalsen to ganger. Jeg lå på Ullevål i 20 dager. Jeg har vondt i bena, men det er bedre nå når jeg har gåstol. Jeg får fysioterapibehandling også. Til sommeren går jeg nok selv. Kanskje kan jeg da ta en tur til Maridalen,» sier hun stille.

Snart setter hun seg ned igjen i godstolen. Jeg sender en ny lapp med spørsmål til henne, og hun fortsetter:
«Jeg bodde over 50 år på Brenders i Maridalen. Det var slitsomt, men vi hadde en fin tid der, og jeg likte meg godt. Hit til trygdeleiligheten flyttet jeg for 2-3 år siden.

Han Arne ble mannen min. Vi hadde kjent hverandre i 10 år før vi giftet oss i Grefsen kirke. Det var vanlig å gifte seg den gangen. Arne Kristiansen het han før. Han var født i 1908 på Jevnaker og døde for 15 år siden. Han ble 78 år gammel. Den siste teglbrenneren ved Nes Teglverk var visst bestefaren til Arne. Jeg var vant til gårdsarbeid og ville fortsette å drive gård. Vi hadde en tid tre hester, og Arne kjørte også tømmer i skogen. Arnes foreldre, Kristian Emil og Anne Marie Brænders flyttet til Brenders i 1910.»

«Bjørn Arne ble født i 1953. Det ble det eneste barnet vårt, og han er en snill og god gutt. Han er flink og godt likt, selv om han er handikappet. Han er med i en arbeidsgruppe ved Skar; de hogger, kapper og kløyver ved som de selger. Vi kan alle gjøre en jobb her i livet, hver på vår plass, bare vi får lov til det,» sier Anna stille.

Jeg har selv hjulpet til, slik at denne arbeidsgruppen har hatt et felt i skogen hvor de kunne drive på. Jeg har derfor møtt Bjørn Arne flere ganger. Selv om han har Downs syndrom, er han arbeidsom og ofte i godt humør. «Nå bor han på Kjelsås,» fortsetter Anna med ømhet i stemmen. «Han har det bra der. Det er så flinke folk der som tar seg av ham. Særlig er Gro opptatt av ham og hjelper ham når det trengs. Han er godt likt av betjeningen. En gang lærte han å veve. Hver tirsdag kommer han hit og besøker meg, da er han raus med klemmene. Vi har besøkt gravlunden sammen ... Bjørn Arne har ikke gått på vanlig skole, men han har lært mye allikevel ... Han har greie på det meste ...»

Anna snur seg der hun sitter og viser meg et bilde av Bjørn som liten, sammen med bestemor. Et annet bilde viser Bjørn slik han er nå. Han har fin, grå dress på seg. Han har briller, og håret er kjemmet til siden over pannen. Han smiler ...

Anna forteller videre: «Bjørn satt på traktor fra han var 3-4 år. Han Vesle-Ivar Bakke besøker Bjørn av og til på Kjelsås. Han har også tatt med Bjørn på kanefart. Også Gamle-Ivar Bakke var mye på Brenders.»

Anna tar en pause. Hun reiser seg og tar gåstolen sin, men blir snart stående på gulvet og se mot meg. Så fortsetter hun: «Jeg skulle ha hatt trygdebolig på Grefsen eller Kjelsås, men det lot seg ikke gjøre. Jeg kom hit til Tåsen. Jeg var ikke kjent her, men det er kjekke naboer her, og jeg har det bra nå ... Utenfor er det en barnehage.»

Jeg ser meg om. Tåsenhjemmet er et stort kompleks, og Anna bor i 2. etasje. Hun har stue med seng i hjørnet, et lite kjøkken og bad og WC. Jeg ser ut av vinduet. Utenfor er det fullt av barn i barnehagen. De leker som barn gjør, og deres glade latter og stemmer høres helt inn i stuen der vi er. På den ene veggen henger den store klokka som Anna fikk på bryllupsdagen for omlag 60 år siden. Klokka tikker og går, og pendelen svinger fra side til side. Ved siden av klokka henger et bilde av Bjørn i fin dress ... Anna setter seg igjen i godstolen, og vår samtale vender tilbake til Maridalen. Jeg ser for meg Arne Brenders, en glad gutt med lua på snei, og som av og til kastet med nakken.

«Da vi flyttet til Brenders, var det både stygt og møkkete der. Vi måtte rydde opp og få orden på alt. Det var gammelt fjøs og stall, men dette er bygd om senere. Kommunen bygde nesten nytt uthus. Nå er det både bad og WC i huset, og det er boret etter vann. Det ble bra hus på Brenders. Det var ikke kaldt om vinteren. Arne var flink med hendene sine og glad i å snekre og pusse opp selv. Om vinteren drev han som forskalingssnekker i byen. Arne gjorde mye selv på Brenders. Han fikk en del materialer av kommunen og lagde blant annet nytt kjøkken. Det innvendige taket på Brenders hadde bjelker og var svært fint. Det var ei koselig stue der. Her i leiligheten har jeg et lite bjerkebord med skuffer som Arne lagde. Slike ting lagde han på snekkerverkstedet på Skar.» Hun peker mot bordet som står ved veggen, og jeg reiser meg for å se på det. Da ser jeg for meg det store spisebordet av bjerk på kjøkkenet på Nordbråten. Kan hende var det han Arne som hadde lagd det også?

«Vi hadde over 100 mål å drive om sommeren, når vi regner med Vestby og Bakken,» fortsetter Anna. «Vi dyrka og slo mye høy, for vi hadde 6-7 kuer, kalver, flere hester, griser og høns i det ganske nye fjøset. Vi dyrka også havre. Om sommeren hadde vi kuene i skogen. Vi førte dem over hengebrua mot Berntsberg og opp i skogen. Om kvelden hentet vi dem igjen og melket dem i sommerfjøset i skogkanten nordøst for gården. Melka bar vi over jordet og ned til gården.»

Jeg ser for meg det gamle sommerfjøset som "Skogetaten" har satt i stand. For noen år siden ble de gamle slåtte- og beitemarkene der ryddet av elever ved Rønningen Folkehøyskole. Så viser Anna meg et bilde hun har på veggen. Det er av Brenders, og Arne sitter med tømmene på hestevogna. Hovedhuset lyser i rødt, og rundt huset er det et hvitt stakittgjerde. Gården er omkranset av grønne enger og bjørketrær.

«Det var fint i Neskroken,» fortsetter Anna å fortelle. «Det kunne blåse fælt der og være kaldt, men når våren kom, var alt glemt. Våren var en fin tid. Da blinket vannet imot deg, det luktet av nypløyd jord og lauvskogen lyste slik langs elvekanten. Noe finere fantes ikke da.

Når fløyta gikk, hendte det at vi gikk ned på brua og så på tømmeret som kom sigende. Sverre Vestby og Kristian Bakken var med på fløyta.

Greveveien går forbi gården vår. Jeg husker godt den gamle hengebrua over elva til Berntsberg. Det skal også ha vært ei bru lenger opp i elva. Torbjørn og Elise på Berntsberg var venner av oss. Senere kom Berntsen og Åsa.

Det var ikke langt til bussen. Jeg gikk mange ganger til bussholdeplassen ved Kapellet. Ofte var Bjørn med når han skulle ha opplæring og trening. Vi hadde ikke bil, men Arne skaffet seg en traktor. Vi handlet på Rugda og senere på S-laget i byen. Da henta vi varene med hest ved Kapellet. Vi hadde en snill hest, ei merr. Bjørn og jeg kjørte og henta varene. Bussjåføren der var alltid så snill. Han var interessert i hester, så han gikk av bussen og retta på grima og klappet merra. De hadde tid til det den gang ...

En gang hadde vi en stor gris i fjøset. Jeg var alene da, for Arne var borte. En dag slo purka seg vrang; hu sparka opp luka til møkkakjeller'n og kom seg ut. Så løp hu over jordet, helt til Vestby.» Anna ler av dette, men smilet stilner når hun forteller videre: «Jeg ble rana to ganger mens jeg bodde på Brenders. Første gangen kom de midt på dagen, den andre gangen kom de på natta. Det var dårlige låser på huset, så de dirka opp dørene. Smykker, klokker og et gullur som jeg fikk av mor, ble stjålet. Jeg tror det var folk som vanka på Vestby. De var på Berntsberg også ... Etter at jeg ble ranet for andre gang, skiftet kommunen låser i dørene. Det hadde ikke vært råd å bo der alene ellers ...

Da vi sluttet med kuene, begynte jeg som hjemmehjelp,» forteller Anna videre. «Det var særlig om vinteren at jeg holdt på med dette. Jeg var hjemmehjelp i 13 år. Hvis noen var syke, sendte vi bud på doktor Brodin. Selv var jeg aldri syk i Maridalen, men for noen år siden falt jeg ned trappa hjemme og ødela meg. Nå har jeg brekt benet og bruker gåstol. Jeg var mange år alene på Brenders etter at Arne døde i 1986. Til slutt orka jeg ikke mer og måtte flytte fra Brenders. Jeg var ikke så lei meg for det. Her får jeg den hjelp jeg trenger. Men livet på Brenders var friere. Jeg har ikke vært i Maridalen siden jeg flyttet for 3-4 år siden. Jeg kjenner ingen der nå. Jeg kjente godt hu Gerda på Nordby, Marta og Anton på Sanderberget, Torbjørn og Elise på Berntsberg, Tore Vestby og folket på Bakken. Søster til Arne, Inger Kristiansen, bor på Korsvoll. Selv er jeg tante til Gustav Vaggestein.

Før var det plagsomt med alle bilene som kjørte forbi Brenders. Nå er det bare fastboende m.v. som kan kjøre der. Det var snakk om å sette opp gjerde, men dette ble det ingen ting av. Før holdt det til en blikkenslager i fjøset, men nå er det blitt nytt slakteri for elg der. Jon Hagen er sjefen for slakteriet. Det er en kjekk kar. Han vil bo på Vårnhus. Det er pent der ...

Fru Furuberg er død nå. Hun bodde her på Tåsenhjemmet,» sier hun med ett. «Hun ble begravd på Grefsen.»

Vi blir sittende stille en stund. Hun byr meg en appelsin. Tankene mine går tilbake til Neskroken. Brenders het opprinnelig Teglbrennerstua. Det var teglbrenneren på Nes Teglverk som bodde der, han som hadde ansvaret for teglovnen. Husmannen på Brenders hadde også arbeidsplikt på Sander gård i slåtten, selv om plassene i Neskroken egentlig hørte til under Nes. Nes Teglverk lå innerst i Nesbukta. Det kan ha vært i drift alt i middelalderen, men vi vet at det var drift der i 1769, og at det ble nedlagt omkring 1880. I dag kan vi på dette stedet finne rester av grunnmuren til teglovnen, og mange småbiter av tegl finnes også i vannkanten. I dag har "Skogetaten" satt opp et kulturhistorisk skilt på stedet. Bakken opp til Brenders bærer navnet Verkensbakken, og havnehagen kaller vi Verkenshagan.

Tankene mine går også til vedgruppa som holder til i hytta «Støpern» ved Skar. Bjørn Arne er med der; han er en trofast kar som sager over stokkene til vedkubber. Jeg har vært der flere ganger og gitt veiledning i hvor de kan drive og hvordan de skal tynne skogen. Det er befriende godt å se deres arbeidsvilje, arbeidsglede og muntre kommentarer. Der har de i mange år nå hatt en dyktig leder i Torge Ugland. Han sier: «Fra starten av holdt vi til i et rått kjellerlokale på Nordre Åsen Behandlingshjem. Men så var vi så heldige at vi fikk leie denne hytta ved Skar. Den er nå vårt faste samlingssted. Bjørn Arne kom med i vedgruppa tidlig på 90-tallet. Det var i -92, tror jeg. Du kunne se at han blomstret opp i Maridalen, han var jo selv en ekte maridøl. Ikke bare han, men alle forandret seg til det bedre da vi kom til Maridalen.»

Anna blir mer stille. Jeg ser at hun er sliten etter all pratingen. Hun står på gulvet og støtter seg til gåstolen. Jeg ser ut. Skyggene er blitt lengre, men ennå leker barna med sin glade latter i barnehagen. På veggen i stuen tikker den store klokken ...

«Du får ta deg en tur til Maridalen til våren,» sier jeg. «Kanskje jeg kan få kjøre deg oppover?» Hun ler og ser på meg mens hun holder seg i gåstolen. «Ja, kanskje det,» sier hun. «Til sommeren skal jeg gå selv, men jeg har venner som kan kjøre meg. Da skal også Bjørn Arne være med.»

Jeg takker henne fordi hun tok så vennlig imot meg, og for at hun ville snakke om sitt liv i Maridalen. Jeg tar henne i hånden som er fin og smal ... Så spør hun meg om det skal bli en årbok av dette, ... og jeg sier: «Ja, jeg håper det.» Snart skal hun spise middag.

Morskjærligheten er som havet; den er dyp, uendelig og evig ... Den våger alt, den tilgir alt og den varer for livet ... Den overlever alle livets stormer og er like sterk, selv når livet går mot kveld. Den er som havet som flommer over berg og klipper og som omkranser de fineste strender ...


dot


dot
E-post: maridalensvenner@mobilpost.no Maridalens Venner, Konvallveien 67, 2742 GRUA. Telefon 90 68 41 45
Ansvarlig redaktør: Tor Øystein Olsen. Støtt Maridalens Venners arbeid - kontonr. 0530 58 56349